Hadde jeg en negativ oppvekst?

[AnonymBruker]

Når jeg dom voksen ser de rundt meg, skjønner jeg at opoveksten min kanskje var annerledes. Jeg vokste opp i et hjem med svært høy arbeidsmoral og strenge foreldre. Faren min deltok ikke i oppdragelsen min, men tjente veldig godt. Moren min var borte fra 7 på morgenen til 6 på kvelden og middagen var klar kl 7. Jeg deltok ikke aktivt i idrett og var mye alene etter skolen siden jeg var enebarn. Moren min vant priser for å ha prestert bra på jobb og var en veldig samvittighetsfull mor som har gjort alt hun kan for meg ved å støtte meg med penger og flyttehjelp. Hun hjalp meg også med leksene så lenge hun kunne ( ut barneskolen). De har ikke utdannelse, så de mestrer dårlig de fleste fag. Det var ikke bøker hjemme, men dyre møbler hadde vi mye av. Vi hadde hushjelp og når helgene kom, var det fokus på å vaske klær og handle, heller enn å gjøre noe sammen. De har ikke hatt sykler, ski eller så mye som en fotball. 

De hadde ingen venner. Når jeg hører om hvordan andre voksne forteller om turer med barna og middager med vennepar, ser jeg noe jeg gikk glipp av. De var ikke sosiale. Jeg ble kjent med " overklassen" i byen der jeg kommer fra på skolen, og der følte jeg at jeh ikke passet inn. De hadde selskaper og et solid nettverk og jeg lurte i ettertid på hvorfor jeg aldri passet inn. De har giftet seg innad i samme sirkel. 

Jeg er mye alene som voksen nå og har kun hatt 2 dårlige forhold bak meg. Jeg lærte aldri selvrespekt. Jeg syntes ofte at de andre var kjipe og gjorde slik det pasdet seg, men de var vel opplærte til å si "nei". Jeg rømte inn i min egen boble og avstår fra mye sosiale greier, særlig gruppeaktiviteter og flokkmentalitet. For i mitt hode var det for mye preg av flokkmentalitet i skolen. Problemet er jo at jeg ikke har så lett for å føle meg tilpass og det gjør nettverksbygging håpløst.

Jeg søkte innpass i litt andre miljøer. 

Har hatt spiseforstyrrelser hele livet og har hele tiden følt meg rotløs. Mens mange er i store vennekretser og smiler blidt med champaneglass og kritthvitt hår med flotte sommerkjoler, ser jeg på film med en venninne istedenfor. Jeg har aldri klart å holde godt på venner i flere år.

Kan noen relatere seg til dette? Var det en unormal barndom?

Anonymkode: 32e9c...90e

[AnonymBruker]

Nei, en vanlig og kanskje litt vanskelig. Vær glad du ikke har opplevd verre ting. Hvorfor må alle som er suksessfulle ha kritthvitt hår og være pene ? Kan si at ikke alle som har lyst hår er dumme og lykkelige. Mange dømmer der. 

Jeg kjenner meg igjen i det med at jeg ikke passer inn noe sted ofte og sliter med å tilpasse meg og bli akseptert for den jeg er. Heldigvis har jeg venner og familie. Men alt annet går rett vest og er en evig kamp. Hadde en noe tøffere oppvekst.

Anonymkode: 82c8c...6a6

[AnonymBruker]

Ikke spesielt negativ. Men du hadde sikkert hatt godt av mindre materielt fokus og mer kjærlighet men det kan man vel si om veldig mange 

Anonymkode: d0c84...193

[AnonymBruker]

Med foreldre er det slik at man tar de man får. Man må lære seg å tolerere de dårlige egenskapene de måtte ha, og være stolt av de gode egenskapene de har. Jeg synes det høres ut som om du har mye å være stolt av jeg, særskilt slik du beskriver din mor. 

Jeg føler meg også rotløs og har få venner, men det har jeg alltid tenkt skyldes egenskaper ved meg (genetisk) og ikke skyldes barndom! Hvis du ikke har lært selvrespekt ennå synes jeg du skal gjøre noe med det! Kan du få time hos en psykolog, tror du? 

Anonymkode: fca54...926

[AnonymBruker]

Helt grei oppvekst.

Anonymkode: 07fc2...6e9

[AnonymBruker]

Høres ut som foreldrene dine jobbet hardt for å gi deg materiell velstand trass for lav utdanning. Dere hadde til og med hushjelp, skriver du, for en luksus, spesielt hvis dette er for noen år tilbake! Å bruke helgene på handling og til dels husarbeid virker rimelig når foreldrene dine har jobbet såpass mye at dere gjerne ikke hadde middag før klokka 7 om kvelden. At de jobbet så mye, forklarer vel også til dels hvorfor de ikke har mange nære venner. For det trenger man tid på, at man kan være med venner og utvikle eller beholde vennskap. Kanskje foreldrene dine hadde venner på jobb? Og de ville kanskje være med deg når de hadde helt fri på søndagene? 

Selv om foreldrene dine jobbet mye, kunne du jo vært med venner eller bekjente etter skolen, så jeg tenker at det ikke bare var pga dem og manglende søsken at du følte deg ensom. Du skriver at du har hatt spiseforstyrrelser "hele livet", så du har hatt psykiske problemer som gjerne har gjort at du har isolert deg litt. 

Jeg vet ikke helt hva du mener med "overklassen", men jeg antar at du har kvaliteter ved deg som gjør du passer inn ytre sett, som rike foreldre. Det finnes mange miljøer og mange underliggende spilleregler. Hvis du sliter psykisk, hjelper nok ikke dette. Det er mange grunner til at man kan få slike problemer, mulig at oppveksten din har hatt noe å si, men det handler jo om forbindelsen mellom foreldre og barn, ikke om hvorvidt man går på ski. Hvor hører øvrig familie med i familiefortellingen din? Du har ikke søsken, men kanskje besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn? Bodde ingen av dem i samme by eller hadde nær kontakt med dere på annet vis?

Anonymkode: c859c...526

[AnonymBruker]

Negativ eller ei, bruk det heller som lærdom i hvordan du vil ha framtida di. Når du selv gifter deg og får barn. Ønsker du at dine barn blir oppdratt slik du ble oppdratt eller ønsker du å gjøre det annerledes? 

Det er helt opp til deg☺️

Anonymkode: 24018...cc0

[a l'orange]

Man ligner mer på sine besteforeldre enn på sine foreldre, var det noen som en gang sa. Dersom foreldrene er vokst opp med materiell fattigdom, vil det å skaffe materielle muligheter for sine barn, være kjærlighet. Så vokser barna deres igjen, opp med emosjonell fattigdom, og vil forsøke å snu skuta når de selv får barn. De jobber ikke mer enn strengt tatt nødvendig, for de vil bruke tid sammen med sine barn. Og ungene deres føler dermed typisk at de savner det materielle...

Det kan virke som du opplever oppveksten og voksenlivet som preget av materielle verdier og overfladiskhet, at du savner noen som går dypere. Det å se film, litt avhengig hvilken type, selvsagt, og andre kulturopplevelser, er noe man typisk søker til for emosjonelle opplevelser. Kan anbefale deg å se filmen «Cat on a hot tin roof», der er denne ulikheten mellom foreldre og barn skildret veldig godt. Leste et sted at mennesker som leser skjønnlitteratur blir betraktelig flinkere til å tolke andre menneskers følelser. Jeg personlig tror at dette gjelder for de fleste som stadig oppsøker kunst. Kunst er kommunikasjon, det er et møte mellom mennesker som går rett forbi dagliglivets trivialiteter og direkte inn i hjertet til de som holder hjertet åpent.

Mitt inntrykk er at man føler seg mindre ensom med en god bok eller  film, enn man gjør i en gruppe. Man behøver strengt tatt ikke så mange mennesker, så lenge det er mulig å gjensidig nå inn til hverandre, hos de man har.

Vil i tillegg anbefale deg å oppsøke en terapeut å drodle med om disse tingene, så finner du mer ut om deg selv og kanskje hva du bør se etter i en partner. Når du finner en, er det viktig at du snakker med han om de dypere tingene i livet. Du er muligens ikke vant med å buse ut med ting, men det å gjøre det kan være det helt rette. 

Når det gjelder spiseforstyrrelser så er ikke jeg den rette til å uttale meg, men jeg vil kanskje tror at dersom du finner noen å åpne opp for, og være helt deg selv med, så vil det reflekteres i at du i større grad klarer å slippe kontrollen. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, a l'orange skrev:

Man ligner mer på sine besteforeldre enn på sine foreldre, var det noen som en gang sa. Dersom foreldrene er vokst opp med materiell fattigdom, vil det å skaffe materielle muligheter for sine barn, være kjærlighet. Så vokser barna deres igjen, opp med emosjonell fattigdom, og vil forsøke å snu skuta når de selv får barn. De jobber ikke mer enn strengt tatt nødvendig, for de vil bruke tid sammen med sine barn. Og ungene deres føler dermed typisk at de savner det materielle...

Det kan virke som du opplever oppveksten og voksenlivet som preget av materielle verdier og overfladiskhet, at du savner noen som går dypere. Det å se film, litt avhengig hvilken type, selvsagt, og andre kulturopplevelser, er noe man typisk søker til for emosjonelle opplevelser. Kan anbefale deg å se filmen «Cat on a hot tin roof», der er denne ulikheten mellom foreldre og barn skildret veldig godt. Leste et sted at mennesker som leser skjønnlitteratur blir betraktelig flinkere til å tolke andre menneskers følelser. Jeg personlig tror at dette gjelder for de fleste som stadig oppsøker kunst. Kunst er kommunikasjon, det er et møte mellom mennesker som går rett forbi dagliglivets trivialiteter og direkte inn i hjertet til de som holder hjertet åpent.

Mitt inntrykk er at man føler seg mindre ensom med en god bok eller  film, enn man gjør i en gruppe. Man behøver strengt tatt ikke så mange mennesker, så lenge det er mulig å gjensidig nå inn til hverandre, hos de man har.

Vil i tillegg anbefale deg å oppsøke en terapeut å drodle med om disse tingene, så finner du mer ut om deg selv og kanskje hva du bør se etter i en partner. Når du finner en, er det viktig at du snakker med han om de dypere tingene i livet. Du er muligens ikke vant med å buse ut med ting, men det å gjøre det kan være det helt rette. 

Når det gjelder spiseforstyrrelser så er ikke jeg den rette til å uttale meg, men jeg vil kanskje tror at dersom du finner noen å åpne opp for, og være helt deg selv med, så vil det reflekteres i at du i større grad klarer å slippe kontrollen. 

Dette er det beste innlegget jeg har lest fra deg på lenge. Fri fra fordommer, aggresjon og banale forenklinger. Fortsett sånn! Tommel opp! 

Anonymkode: 24608...208

[AnonymBruker]

Om du hadde en negativ barndom? Ja, kanskje litt.

Men aller mest tenker jeg at du hadde en barndom, slik vi alle har. Nesten ingen slipper unna barndommen uten å bli påført noen sår og skrammer etter sine foreldre. Dine foreldre høres ut som de kunne gjort ting bedre. Det kunne mine også, selv om de var helt annerledes. Moren min var veldig aktiv og engasjert, hun dro meg med ut på tur i skog og mark, reiste på museer, meldte meg på alle mulige aktiviteter og ville bare det beste for meg. Hun var (og er) også veldig selvsentrert, hissig og selvrettferdig, og mye av dette handlet minst like mye om hennes behov som om mine. VI hadde ofte dårlig råd og det var tomt med penger før lønning. Faren min elsket meg høyere enn livet, men var i det daglige mest opptatt av seg og sitt og hadde i tillegg en intelligens og væremåte som gjorde meg nesten redd ham, jeg følte aldri at jeg var god nok.

Nesten alle har slike historier å fortelle, om foreldre som var sammensatte mennesker, hadde feil og mangler, gjorde så godt de kunne og likevel endte opp med å ikke mestre oppgaven 100%. Sånn er det. Du fikk dine negative greier, jeg fikk mine, og sånn er det for de aller aller fleste. Noen få har utelukkende god eller dårlig bagasje fra barndommen, sistnevnte gruppe kan være merket for livet og streve med å komme ut av onde sirkler, naturlig nok. For alle oss i midten tenker jeg at det er lov å ikke omfavne alt ens foreldre gjorde, men likevel sette pris på at de prøvde. Nå som jeg selv er mor, innser jeg også hvor umulig det er å være perfekt. Jeg gjør ikke mine foreldres feil om igjen, men jeg gjør helt sikkert andre feil.

Du har den bakgrunnen du har og er den du er delvis takket være dine foreldre (mener dette i både negativ og positiv forstand). Nå er du voksen, ting er som de er, og hvis du føler du vil ha utbytte av å drøfte dine tanker med noen oppfordrer jeg deg til å søke hjelp utenfra. Livet er for kort til å repetere kjipe mønstre du har mulighet til å unngå. Lykke til!

Anonymkode: 40c7f...2a3