Hvorfor hater dere stebarna deres?

[AnonymBruker]

I vår familie blir det en litt ond sirkel. Min mann irriterer seg over min 11 åring. At han er kresen i matveien, småspist, og mitt inntrykk er at han synes det er deilig når han er hos sin far. 

Samtidig så elsker og forguder han vår felles 3åring  

Det gjør utrolig vondt. Og jo mer jeg kjenner på dette, jo mer pakker jeg inn 11åringen og vil beskytte han. 

Vi går i et dårlig mønster. Det er meg det går utover, han sier ikke noe ovenfor gutten. Jeg har ikke turt å spørre gutten min. 

Men skammen over skilsmissen og sorgen over å gjøre 11åringen til delebarn, er fortsatt vond, så jeg orker ikke gå igjennom det igjen. 

Poenget mitt er at det trenger ikke være at biofar/mor er lat og konfliktsky. 

Det kan være at det også fortsatt er sårt og vondt. Ikke bruddet, men det man har satt sine barn i. 

Anonymkode: d4603...a7b

[Bonusmammaen]

At man har kortere lunte på andres barn tror jeg alltid vil forbli, så langt du ikke anser barna som dine egne. 

Det er ikke lett å være steforeldre. Man skal elske som sine egne, ikke være for streng, du er ofte objekt i forhold til fars/mors oppdragelse å ser tydelig hvor skoen trykker, men ofte ikke i stand til å gjøre noe med situasjonen. Da blir mange anklaget, man skal ikke bry seg, likevel skal du gjøre alt som ekte mor.

Jeg kan lett se hvordan jentene her prøver å manipulere faren i blant, og jeg er nødt til å si i fra tydelig både til dem og han. Har du en far/mor som ikke er lydhør, så vil dessverre barna bli lidende under dette.. de vil fortsette det destruktive, dermed vil mange steforeldre irritere seg grønn fordi de ikke har myndighet til å gjøre noe med situasjonen. Her ligger nesten alltid problemet hos mor/far. De vil ofte ikke gjøre endring for at familie dynamikken skal bli bedre. Stemor spesielt er ofte i en lett utnyttende posisjon. Mange skal være så flinke, kjærlige og på service siden konstant, men så oppdager mange at man får dritt tilbake. 

Likevel... dessverre, er det mange som da begynner å mislike barna. Jeg kan si jeg ikke liker dårlig oppførsel, frekkhet, utakknemmlighet, ulydighet og trass. Det tror jeg ingen gjør om du er steforeldre eller far/mor. Jeg hater ikke barna for noe av dette, men at jeg i blant blir irritert: det skal jeg love deg! Vi må ta timeout og hente oss inn, vi som er steforeldre - kanskje enda mer enn foreldrene siden vi har litt mindre myndighet. En venninne som er stemor, forøvrig bare på helgebasis holder på å bli tullerusk. Hun har ingenting hun skulle ha sagt, men det er forventet at hun står med åpne armer døgnet rundt. Jeg hadde ikke selv funnet meg i dette, men jeg forstår hvordan det kan føles. Hun antyder at hun misliker stedatter, noe jeg prøver å prille av henne. Det er ikke datterens skyld hun er bortskjemt - det er jo faren!

Jeg tror med hånden på hjertet, det er få som hater sitt stebarn. Kanskje de er for forelsket til å se mor/fars feil spesielt i starten og sentrerer ut energien til feil person, altså barnet. De ser noe er galt og tar uro-momentet, istenfor å se hva som ligger bak og hvem som egentlig er skyld i dette. Er det noen jeg er uenige i så er det min samboer. Jeg er veldig glad i barna, men at de går meg på nervene i blant er et faktum. Jeg har heldigvis både myndighet, respekt og blir hørt. Hvis man ikke blir det, tror jeg det er lett å ta ut frustrasjon på barna. Jeg håper virkelig de som går på eggeskall i egen familie prøver å gjøre noe med situasjonen, det er uheldig for alle parter. De som ikke er steforeldre vil nok ikke kjenne seg igjen naturlig nok. I starten var jeg uvitende selv og prøvde å være super bonusmamma. Jeg ble nesten utbrent. Man kan ikke stå på tilbudssiden og være lekekompis hele tiden, og det tok tid før jeg fant min rolle. Det måtte et år til og mange lange dialoger med samboeren. Vi prøver å være et godt team, vi tar begge imot konstruktiv kritikk. Kommunikasjon og jevnlig feedback tror jeg er uhyre viktig i en stefamilie. Kanskje enda mer enn andre.

[AnonymBruker]

Hatet ikke mitt stebarn,men h*n hadde ikke noen form for oppdragelse,var lat og oppførte seg som en bortskjemt drittunge.

Anonymkode: d5cd2...eed

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

I vår familie blir det en litt ond sirkel. Min mann irriterer seg over min 11 åring. At han er kresen i matveien, småspist, og mitt inntrykk er at han synes det er deilig når han er hos sin far. 

Samtidig så elsker og forguder han vår felles 3åring  

Det gjør utrolig vondt. Og jo mer jeg kjenner på dette, jo mer pakker jeg inn 11åringen og vil beskytte han. 

Vi går i et dårlig mønster. Det er meg det går utover, han sier ikke noe ovenfor gutten. Jeg har ikke turt å spørre gutten min. 

Men skammen over skilsmissen og sorgen over å gjøre 11åringen til delebarn, er fortsatt vond, så jeg orker ikke gå igjennom det igjen. 

Poenget mitt er at det trenger ikke være at biofar/mor er lat og konfliktsky. 

Det kan være at det også fortsatt er sårt og vondt. Ikke bruddet, men det man har satt sine barn i. 

Anonymkode: d4603...a7b

Tror dette dessverre er meget vanlig. Kjenner igjen mye av det. Blod er nok alltid tykkere enn vann 😥❤

Anonymkode: c9caa...2b9

[AnonymBruker]

Må si jeg synes det er påfallende mange her som sier at stebarnet er bortskjemt, mangler oppdragelse, er frekk osv samtidig som de sier; mens barnet mitt er synpatisk, følger regler og er høflige. Yeah right. Her har du noe av kjernen tenker jeg..., lett å irritete seg og se etter feil hos andre. Burde sikkert tatt en kikk i speilet...

Anonymkode: e592e...072

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

I vår familie blir det en litt ond sirkel. Min mann irriterer seg over min 11 åring. At han er kresen i matveien, småspist, og mitt inntrykk er at han synes det er deilig når han er hos sin far. 

Samtidig så elsker og forguder han vår felles 3åring  

Det gjør utrolig vondt. Og jo mer jeg kjenner på dette, jo mer pakker jeg inn 11åringen og vil beskytte han. 

Vi går i et dårlig mønster. Det er meg det går utover, han sier ikke noe ovenfor gutten. Jeg har ikke turt å spørre gutten min. 

Men skammen over skilsmissen og sorgen over å gjøre 11åringen til delebarn, er fortsatt vond, så jeg orker ikke gå igjennom det igjen. 

Poenget mitt er at det trenger ikke være at biofar/mor er lat og konfliktsky. 

Det kan være at det også fortsatt er sårt og vondt. Ikke bruddet, men det man har satt sine barn i. 

Anonymkode: d4603...a7b

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. 

Jeg har en datter på snart 12 år med lett pu og andre diagnoser, som igjen utfordrer min samboer. Hans datter er like gammel som min, og det er mye uenigheter mellom de to. 

Min datter strever med sosiale koder,umoden for alderen sin.  Det at hans datter kan trigge frem konflikter,  men han ser det ikke like ofte som meg. Det er ofte jeg som må si ifra til hans datter. 

Anonymkode: ca034...954

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. 

Jeg har en datter på snart 12 år med lett pu og andre diagnoser, som igjen utfordrer min samboer. Hans datter er like gammel som min, og det er mye uenigheter mellom de to. 

Min datter strever med sosiale koder,umoden for alderen sin.  Det at hans datter kan trigge frem konflikter,  men han ser det ikke like ofte som meg. Det er ofte jeg som må si ifra til hans datter. 

Anonymkode: ca034...954

💕💕

Anonymkode: d4603...a7b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tror dette dessverre er meget vanlig. Kjenner igjen mye av det. Blod er nok alltid tykkere enn vann 😥❤

Anonymkode: c9caa...2b9

💕💕

Anonymkode: d4603...a7b

[AnonymBruker]

Hater ikke stebarna, men hater måten foreldrene lar to store tenåringer oppføre seg som småbarn.

Anonymkode: 99433...89b

[stemorsblomsten]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hater ikke stebarna, men hater måten foreldrene lar to store tenåringer oppføre seg som småbarn.

Anonymkode: 99433...89b

Tror det er den dårlige samvittigheten som snakker,desverre. 

Endret 12. juli 2018 av stemorsblomsten

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. 

Jeg har en datter på snart 12 år med lett pu og andre diagnoser, som igjen utfordrer min samboer. Hans datter er like gammel som min, og det er mye uenigheter mellom de to. 

Min datter strever med sosiale koder,umoden for alderen sin.  Det at hans datter kan trigge frem konflikter,  men han ser det ikke like ofte som meg. Det er ofte jeg som må si ifra til hans datter. 

Anonymkode: ca034...954

Desverre er det ofte sånn. Jeg var en dårlig stemor for min eks sin sønn med en diagnose. Mener selv har bra holdninger osv, men opplevde det veldig krevende. Tror jeg synes ferier var aller  værst. Vi har det bedre må hver for oss. 

Anonymkode: f103b...deb

[AnonymBruker]

On 7/12/2018 at 12:16 PM, AnonymBruker said:

Mareritt hos eldre barn er ikke så viktig? De trenger ikke ro eller å snakke om det? Velkommen, angst og utrygghet!

Anonymkode: 97e03...81c

Har du plass til en eller to eldre barn i senga? 

Mener du virkelig at «eldre barn som ikke får sove i vår seng ved mareritt= angst og utrygghet»? Tror du ikke at man som foreldrer klarer å hjelpe barna uten å ha de i senga?

jeg hadde mye mareritt i barndommen, og fra 11-årsalderen sov jeg virkelig ikke i foreldrene mine sin seng. Og jeg har ikke angst eller utrygghet. Det er nok mange andre faktorer som spiller inn for å gi et barn dette!

Anonymkode: 300cc...c96

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har du plass til en eller to eldre barn i senga? 

Mener du virkelig at «eldre barn som ikke får sove i vår seng ved mareritt= angst og utrygghet»? Tror du ikke at man som foreldrer klarer å hjelpe barna uten å ha de i senga?

jeg hadde mye mareritt i barndommen, og fra 11-årsalderen sov jeg virkelig ikke i foreldrene mine sin seng. Og jeg har ikke angst eller utrygghet. Det er nok mange andre faktorer som spiller inn for å gi et barn dette!

Anonymkode: 300cc...c96

Jeg hadde panikkangst mye som «stort barn». satt våken alene fra ca 01 - 06 foran soveromsdøra til min far og stemor. Jeg måtte ta opp fag i voksen alder. Klarte ikke henge med på skolen. Mistet så mye av barndommen/ung voksentid. Når stemor ikke var hjemme var pappa mye mer oppmerksom og kjærlig mot meg.

Hun ødela så store deler av livet mitt via å snakke meg ned, fremstille meg som et form for monster/taper, fordi jeg slet psykisk. 

Jeg var et BARN!

Alle dere stemødre som slenger dritt om steBARNA, husk at dere er VOKSNE som trash-talker BARN.

Det er noe av det laveste som finnes av mennesker.

Ærlig talt så hater jeg og ser ned på 90% av stemødre idag.

de er egoistiske selvsentrerte «bitches» som ikke klarte å få ekteskap 1.2 eller 3 til å fungere, fordi ingen kan jo slikke hardt nok opp etter prinsesseryggen deres. De går gladelig inn i forhold med en ny mann med barn, fordi de gir fullstendig faen i barna. det er «MEG-meg-meg»!! 

 Bare husk at vi som evner å få ekteskap til å fungere ser ned på dere. Spesielt dere som åpenlyst ikke evner å ta vare på de nye stebarna deres. Dere er lavest på den sosiale rangstigen blant voksne etablerte mennesker. 

Anonymkode: daf30...e2c

[AnonymBruker]

Hater ikke mitt stebarn. Men jeg liker ikke i unger i utgangspunktet. Min egen er jeg veldig glad i. Det er en miniutgave av meg med mine gener. Men hennes barn blir bare et helt vanlig barn. Som jeg som nevnt ikke er overbegeistret for. 

Anonymkode: 8e706...8f4

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde panikkangst mye som «stort barn». satt våken alene fra ca 01 - 06 foran soveromsdøra til min far og stemor. Jeg måtte ta opp fag i voksen alder. Klarte ikke henge med på skolen. Mistet så mye av barndommen/ung voksentid. Når stemor ikke var hjemme var pappa mye mer oppmerksom og kjærlig mot meg.

Hun ødela så store deler av livet mitt via å snakke meg ned, fremstille meg som et form for monster/taper, fordi jeg slet psykisk. 

Jeg var et BARN!

Alle dere stemødre som slenger dritt om steBARNA, husk at dere er VOKSNE som trash-talker BARN.

Det er noe av det laveste som finnes av mennesker.

Ærlig talt så hater jeg og ser ned på 90% av stemødre idag.

de er egoistiske selvsentrerte «bitches» som ikke klarte å få ekteskap 1.2 eller 3 til å fungere, fordi ingen kan jo slikke hardt nok opp etter prinsesseryggen deres. De går gladelig inn i forhold med en ny mann med barn, fordi de gir fullstendig faen i barna. det er «MEG-meg-meg»!! 

 Bare husk at vi som evner å få ekteskap til å fungere ser ned på dere. Spesielt dere som åpenlyst ikke evner å ta vare på de nye stebarna deres. Dere er lavest på den sosiale rangstigen blant voksne etablerte mennesker. 

Anonymkode: daf30...e2c

Du trenger hjelp til det hatet ditt. Det er ikke normalt. 

Anonymkode: 54419...29a

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger hjelp til det hatet ditt. Det er ikke normalt. 

Anonymkode: 54419...29a

Hvem har sagt at jeg ikke allerede får hjelp? Uansett så stammer hatet fra selvdyrkende narsissistiske kvinner som gladelig kaster små barns fremtid og liv under bussen, for å oppnå mer dyrking og dekke egne behov. 

Anonymkode: daf30...e2c

[AnonymBruker]

På 12.7.2018 den 12.03, HalldirV2 skrev:

Det er også mitt inntrykk. Mange kjerringer her inne som søker en slags rettferdiggjørelse på forumet i forhold til å behandle egne barn og stebarn forskjellig.

Jeg synes jeg ser ofte det motsatte. At mange stemødre er frustrerte fordi det forventes at de ikke behandler barna likt, de har ikke "lov" til å stille krav eller sette de grensene det er naturlig at voksne gjør og som de selv gjerne stiller til egne barn.

Barn tester jo grenser og når de skjønner at ingen forventer at de hører på stemor og at de får alltid viljen sin hos pappa (og hvis ikke kan de løpe til mor og klage slik at hun presser far og stemor), kan det fort bli svært slitsomt for alle.. Hvis man skal behandle andres barn som sine egne, må det gjelde på både godt og vondt.

Jeg har forresten sjelden sett noen som "hater" sine stebarn, men mange blir etter hvert svært frustrert og lei av å være i en situasjon hvor barna styrer husholdningen. 

Anonymkode: 31ab6...4a5

[HalldirV2]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes jeg ser ofte det motsatte. At mange stemødre er frustrerte fordi det forventes at de ikke behandler barna likt, de har ikke "lov" til å stille krav eller sette de grensene det er naturlig at voksne gjør og som de selv gjerne stiller til egne barn.

Barn tester jo grenser og når de skjønner at ingen forventer at de hører på stemor og at de får alltid viljen sin hos pappa (og hvis ikke kan de løpe til mor og klage slik at hun presser far og stemor), kan det fort bli svært slitsomt for alle.. Hvis man skal behandle andres barn som sine egne, må det gjelde på både godt og vondt.

Jeg har forresten sjelden sett noen som "hater" sine stebarn, men mange blir etter hvert svært frustrert og lei av å være i en situasjon hvor barna styrer husholdningen. 

Anonymkode: 31ab6...4a5

Forsåvidt enig i det også, det ene utelukker ikke det andre - heldigvis. 

[Sphynx]

Jeg ble hatet av min stemor og hatet ble med åra selvfølgelig gjensidig.

Jeg ble kalt stygg og feit fra jeg var 8 år. Alt jeg gjorde var feil og etterhvert som broren min ble eldre var alt han også gjorde feil. Hun var så sint og sur hele tiden -jeg var redd henne konstant, i 15 år.

Jeg var hushjelp de dagene og helgene jeg var der. Jeg måtte lage til frokost, kveldsmat, lage matpakker, stryke klær, vaske kjøkken, bad, støvsuge, vaske bil, passe på hennes yngste sønn osv. Jeg reagerte etterhvert på at hennes eldste som var på min alder fikk ukepenger av å hjelpe til med dette når jeg ikke var der, og da fikk jeg jo huden full av kjeft fordi jeg forlangte det samme, jeg var jente og det var kvinnens jobb -ulønnet. (Å gjøre oppgaver i huset som barn er helt innafor, men jeg følte meg ikke som en pliktoppfyllende stedatter som hjalp til, jeg var bare slaven hennes.) Jeg fikk aldri lov til å være inne hjemme hos de når jeg ikke hadde oppgaver å gjøre. Jeg ringte rundt til de få jeg kjente i den byen og prøvde desperat å ringe på for å høre om noen ville ut å leke. Omså i 30 minus. Jeg satt bare alene på fjellet for det meste. Vi hadde også soverom på det kalde og ekle loftet som ikke ble brukt til noe annet en oppbevaring. Og at det var sånn taklukestige for å komme seg opp og ned derfra.

Etter alle åra med ei forferdelig stemor har jeg fortrengt det meste av hva som har skjedd. Plutselig så husker jeg ting som har skjedd og blir overrasket. På alle de åra, sto jeg opp mot henne 1 gang (forutenom det med ukepenger) -og hun ble rasende. Jeg fikk kjeft for noe hennes barn hadde gjort. Han hadde tatt fra seg de snøvåte hanskene og lua og bare latt de ligge i gangen. Når jeg fikk kjeft for at jeg ikke hadde hengt det opp, sa jeg at det ikke var min feil, at han kunne hengt de opp selv og at jeg overhodet ikke hadde noen aning om at han hadde gjort det -at det var urettferdig å få kjeft for noe utenfor min kontroll! Husker bare at hun ble så sint at pappa måtte kjøre meg og broren min hjem, slevom det var altfor tidlig for å dra hjem til mamma. Jeg pleide å ønske at hun bare slo meg, så jeg hadde bevis på at det var vold i hjemmet, psykisk vold var ikke noe de reagerte på da jeg var ung.

Som barn fikk jeg alltid høre at det var min feil for at hun var som hun var. At jeg overdreiv og at de fleste barn ikke likte steforeldrene sine og var ekle mot de. Med åra ble heldighvis resten av familien til pappa obs på dette og hun begynte å behandle alle like dårlig. Ingen likte henne og hun lagde store familiekrangler samt ødela alle familiesammenkomster. Vet pappa ikke trivdes med ei psykopat og at han prøvde (selvom han kunne prøvd hardere) å gjøre det hele lettere for meg og broren min. Han kom seg heldighvis ut av ekteskapet og er en bedre mann i dag.

[AnonymBruker]

On 7/12/2018 at 12:20 PM, AnonymBruker said:

Jeg hater ikke stebarna mine, men synes at det er vanskelig til tider. Spesielt med datteren til samboer. Hun tar mye plass til tider,  og er en bestemt jente. Gir seg ikke før hun nesten får det som hun vil. Nå har foreldrene til samboeren min også sagt noe om dette, og da går samboer rett i forsvar. Sønnen hans er en helt annen person, og krever ikke slik som datteren. 

Anonymkode: ca034...954

Det er det som er største problemet at de stebarna, og særlig jenter, vil ofte styre hjemme og får lov til å gjøre deg av sin far. Jeg mener det er underliggende sjalusi som er ofte grunnen til at stedatter ikke aksepterer sin stemor. Far står ofte mellom samboer og datter og tillater datterens dårlig oppførsel for å unngå å gå i kamp med henne.

Jeg gikk fra kjærlighet til nesten hat for min stedatter på 2 år. Hennes dårlig oppførsel og frekkhet mot meg ble aldri korrigert av far, og derimot ofte støttet av han. 

Jeg misliker denne jenta sterkt fordi hun er frekk, skjeller både meg og faren hennes ut ofte,  gjør nesten ingenting hjemme, er meget umoden for sin alder ( snart 18 år), kan gå og ikke dusje på 5 dager da hun er for lat og så opptatt av å sitte på nett at hun ikke orker å dusje, er ondskapsfull hvis hun ikke får deg hun vil, hun lurer og stjeler. 

O ja, vi har vært hos fastlege, og familiekontoret, og hun ble henvist til BUP, og psykisk team i kommunen og overalt får vi beskjed at undersøkelsen viser ingen mistanke om psykisk sykdom.

Jeg flyttet snart ut og tviler på at forholdet tåler det..

 

Anonymkode: 36838...ee6