Gå til innhold
AnonymBruker

Hvorfor går noen single til de er 28+

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg er kvinne, 28 og singel og har datet flere menn og hatt kortvarige forhold, men har ikke opplevd en riktig match. Jeg er ikke kresen på utseende, men er nok kresen på det intellektuelle og kjemi, og vil ha noen jeg kan ha virkelige gode samtaler med.

Jeg ser jo at det ikke gjelder alle - har opplevd flere menn som veldig gjerne vil være med meg, selv om jeg selv synes vi ikke har nok felles. Men en essensiell forskjell er vel behovet for å etablere seg eller å "ha noen". Jeg trives godt i eget selskap og føler meg sjelden ensom. 

Søsteren min er 33, nylig gift og gravid og hun traff sin mann da hun var 28. Når jeg ser rundt meg er det tilfelle for de fleste, i hvert fall de som varer. Det har aldri vært noe mål for meg å treffe den rette tidlig i tyveårene, oddsene er ikke spesielt gode.

Anonymkode: abf7c...c15

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Xcase33
9 hours ago, AnonymBruker said:

Mens mange har kjærester fra de er tenåringer, er det fremdeles folk som ikke har hatt kjæreste enda når de nærmer seg 30. 

Og er det forskjellig grunn for menn og kvinner?

Anonymkode: c2814...fe0

Det er generelt sett vanligere for menn å ikke ha hatt kjærester ...det er i 16 av 18 fylker i Norge et særlig kvinneunderskudd i alderen 20 - 59år.  Mange kan bo på plasser i Norge hvor det rett og slett ikke er single damer i deres alder lengre. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
StovnerJune

Etter flere mislykkende forhold med utroskap og annen faenskap er jeg veldig klar for å være singel minst til jeg er 28. :tongue:

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg (M31) har hatt et par kjærester - min første skikkelige kjæreste fikk jeg når jeg var 27, og det varte i 3 år. 

Hvorfor jeg ventet så lenge? 

Jeg trivdes å være singel. 

Generelt har jeg veldig mye å gjøre, og har hobbyer jeg verdsetter. Jeg har m.a.o ingen problemer med å fylle opp hverdagene mine, og som oftest trives jeg best slik. Når du skal være i forhold, så må du nok gjøre veldig mange kompromiss for at alt skal fungere. Spesielt om dere skulle få unger... 

Har aldri slitt med å få sex, slik at det behovet har vært dekt om jeg ville ha. 

Jeg kjenner mange kvinner som virker ekstremt ensomme, og kanskje ikke har så mye å gjøre. Det virker som at de vil desperat inn i forhold for å få fylt opp hverdagene sine med noe.

Anonymkode: c1430...0de

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

En er singel fordi en vil unngå å måtte forholde seg til ett og samme menneske dag ut og dag inn. I tillegg blir det sett på som negativt at en har sex med andre om en er i et forhold.

Begge disse tingene er umulig for meg å leve med på daglig basis.

Anonymkode: 9c94e...c62

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg har en kronisk sykdom som gjør meg husbunden og stort sett sengeliggende. Ikke en ideell setting for dating, med andre ord.

Anonymkode: bcae4...a26

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg vokste opp med en dritforbanna far og en stressa mor, så jeg er blitt ganske stressa selv, og er redd for menn. På toppen av det hele mangler jeg både selvtillit og utseende. Dame 31

Anonymkode: 289ae...84a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 timer siden, Xcase33 skrev:

Det er generelt sett vanligere for menn å ikke ha hatt kjærester ...det er i 16 av 18 fylker i Norge et særlig kvinneunderskudd i alderen 20 - 59år.  Mange kan bo på plasser i Norge hvor det rett og slett ikke er single damer i deres alder lengre. 

Er verden din bare i  Norge? 

Finnes folk som har kjæreste i utlandet og.

Anonymkode: c2814...fe0

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Vel, svaret er enkelt; menn vil ikke binde seg men bare ligge rundt. 

Anonymkode: 70f21...0f2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Kritt

Jeg hadde bare relativt korte forhold før jeg var 30, og ble ganske irritert over alle kommentarene om at «ingen» skjønte at jeg var singel, bla bla. Trivdes som singel, men savnet jo noe.. Følte bare aldri det klaffet, enten var bare jeg interessert eller bare han.

 

Men nå ha jeg vært gift i mange år og har barn 🤗.

 

Det er håp for alle! 😊

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Severin

Mann, 31 år og singel. 

Jeg er mindre heldig med utseende, dårlig selvtillit og er i tillegg veldig kresen. Den kombinasjonen gjør meg nok singel resten av livet.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Xcase33
14 hours ago, AnonymBruker said:

Er verden din bare i  Norge? 

Finnes folk som har kjæreste i utlandet og.

Anonymkode: c2814...fe0

Er det rimelig å ta utgangspunkt i at man søker kjæreste i Norge før man søker i utlandet ?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mass
På 11.7.2018 den 0.35, AnonymBruker skrev:

Mens mange har kjærester fra de er tenåringer, er det fremdeles folk som ikke har hatt kjæreste enda når de nærmer seg 30. 

Og er det forskjellig grunn for menn og kvinner?

Anonymkode: c2814...fe0

Jeg og mitt søsken er helt ulike her av diverse grunner. Mitt søsken er et skikkelig forholdsmenneske og har ikke hatt særlig med utfordringer eller de svære livsprosessene. Og denne personen har jo fått det ganske godt tilrettelagt med personene som kom dets vei slik at det bare var å bygge sterke relasjoner med en gang. Men det har jeg fått "æren" av, så for meg har det vært et must å være alene, finne ut av alle utfordringene, rydde og sortere - for ikke å snakke om at de som kom min vei hadde noenlunde de samme utfordringene som meg selv i mindre eller sterkere grad slik at ja.. å bygge sterke relasjoner slik jeg ønsker å ha en relasjon på slike fundament gikk bare ikke an. Det føles nesten som om man skal satse alt man eier og har på et vm-lag du med sikkerhet vet vil tape. Man gjør jo ikke det. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Var ikke singel i det hele tatt mellom 14 og 25. Da tok jeg meg en pause og bestemte meg for å ikke prøve å finne kjærligheten igjen på en stund. Nå er jeg 32, kjempesingel og liker å være det. Jeg hverken leter etter noen å date, eller savner noen å date. Blir spurt om jeg vil være med å "finne på noe" av menn rett som det er, men syns det er deiligere å være singel enn å være i et forhold. Ihvertfall for denne perioden i livet. Vil ikke ha barn, så jeg kan kjøre mitt eget tempo uten å føle meg tvunget inn i noe av den biologiske klokka.

Anonymkode: dc30d...a23

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

På nåværende tidspunkt er jeg 22 år, men tviler sterkt på at jeg er i et forhold om drøye fem år, med mindre noe mirakuløst skulle skje. Har ikke engang debutert seksuelt til nå. Er ikke bortskjemt med denne formen for oppmerksomhet fra det motsatte kjønn.

Anonymkode: 68b3c...865

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 11.7.2018 den 1.23, Jegern Puahate skrev:

Single menn over 28 = Ikke attraktive\rike nok = Incels.

Single kvinner over 28 = For kresne, venter på en eller annen drømmeprins = Vocels.

Jeg er mann på 32, har vært singel i 6 år, og nå er en veldig fin dame er interessert i meg. You lose😂

Anonymkode: cebd4...843

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Cbunke90z

Jeg var stygg og feit når jeg vokste opp, og opplevde mobbing på en daglig basis hvor guttene angrep meg med armer og bein mens jentene lo av meg. Gjorde det ekstremt vanskelig å tilitt til noen og selv når jeg kom meg i god form, var skaden på selvbildet mitt så stort at jeg trodde ikke at jeg fortjente å bli elsket. Når jeg så meg selv i speile føltes det som jeg bare svindlet folk rundt meg. For jeg så nå veltrent ut, men følte meg som den feite guttongen og om jeg slapp noen for nær kom de til å se hvor falsk jeg var. Jeg begynte å stole mer på jenter når jeg byttet skole og var en av de få guttene i klassen så når jeg da fikk veldig gode venninner, og de var sympatiske når jeg fortalte dem om opplevelsene mine så begynte jeg for første gang å føle meg trygg rundt kvinner. Men forsatt så trodde jeg at ingen kunne finne meg attraktiv og siden jeg hadde fått slike flotte venner var jeg redd for at om jeg prøvde meg ville jeg bli avvist og så utestengt ifra gruppa. Jeg hadde delvis rett da jeg ble forelsket i en jente for første gang og holdt følelsene for meg selv i et helt år tils jeg ble redd for å miste henne etter skolen var ferdig. Hun ble sint på meg for at jeg la følelsene mine på henne og det tok lang tid før hun tilga meg. Hun hadde all rett til å bli sint, jeg burde ha holdt kjeft, jeg husker at det føltes som at jeg dro ut av kroppen min så fort jeg sa ordene "jeg er forelsket i deg", og så det hele utenifra, tømte all emesjonell bagasje jeg hadde gått rundt med. Uten å tenke på hvor ødeleggende det var for henne at jeg ruinerte vennskapet vårt. Året etterpå kom hun tilbake og sa hun kanskje hadde overreagert litt når hun kjeftet på meg så kraftig, men jeg sa til henne at det hele var min feil. Hadde aldri hatt en crush før, og fikk panikk over tanken over å ikke ha henne regelmessig i livet mitt lenger når jeg endelig hadde funnet en fantastisk venn som godtok meg slik som henne. 

Etter det bestemte jeg meg for å aldri innrømme følelser først og bare prøve meg ved å be en kvinne ut om jeg var sikker på at hun likte meg slik at jeg ikke satt noen i den posisjonen igjen. Som på et vis var bra da jeg noen år senere møte kvinnen som fikk meg til å forstå forskjellen mellom å være forelsket og det å virkelig elske en person. Jeg har aldri innrømt følelsene mine for henne så har fått beholde vennskapet, men jeg falt for henne rimelig kjapt, hun var alt jeg noen sinne hadde ønsket meg.  Hun hadde egne erfaringer som ikke hadde vært så positive så vi kunne virkelig snakke sammen om alt det gode og dårlige som hadde skjedd uten å være redd for å bli dømt. Men så sa hun et år senere at jeg måtte slutte å være så sjenert og begynne å prøve meg på kvinner, for hun selv hadde en crush på meg når vi først møttes. Hun tok bare aldri første steget selv siden jeg behandlet henne som en venn trodde hun ikke at jeg likte henne fordi hun var litt overvektig. Jeg tror aldri jeg vil komme over det faktum at jeg hadde sjansen til å oppleve min livs største kjærlighet, men fordi jeg hatet meg selv så mye, turte jeg ikke å be henne med ut, selv om det var det første jeg ville gjøre etter vi hadde snakket i flere timer. Det var kjærlighet ved første blikk, jeg tør aldri å starte en samtale med jenter, men følte med en gang at jeg ville bi kjent med henne så fort vi ble introdusert. Vi snakket hele kvelden, og jeg følgte henne hjem og gikk en time hver vei bare for å få snakke med henne mer, men selv når jeg følte at det var mer enn attraksjon og at jeg virkelig elsket henne. Våget jeg ikke å si det i tilfelle hun ikke ville være venn med meg mer. Så fikk hun kjæreste, og da føltes det ihvertfall feil å si noe, men følte meg knust når hun fortalte at jeg hadde hatt en sjanse. Livet mitt kunne vært så annerledes om jeg ikke hadde begått mitt livs største feil, kanskje det ikke hadde villet holde siden jeg hadde kommet til å bli syk uansett, men jeg ville ihvertfall ha opplevd å bli elsket og jeg tror vennskapet vårt er såpass sterkt at vi kunne forblitt venner om sykdommen hadde blitt for mye for at hun kunne vært i et forhold med meg. 

Så jeg innså endelig at jeg burde begynne å ta sjanser og at jeg ikke var for stygg til å bli likt men så ble jeg skikkelig syk kort tid etter. Pga det har jeg ikke følt meg verdig til å bli elsket igjen. Føles feil å skal dra noen jeg elsker ned i livet bare fordi jeg har en kropp som ikke fungerer normalt. Livet mitt er ekstremt forutsigbart, jeg kan ikke være spontant fordi jeg må planlegge hele tiden bare for å overleve hverdagen, hadde depresjon og angst igjennom oppveksten. Men det var jo de som gjorde livet mitt om til et helvete som skapte det. Mens jeg nå har bevis på at jeg ikke er bra nok og ikke vil kunne gi en kvinne et normalt liv. Føler meg selvfølgelig utrolig ensom og skulle ønske jeg hadde noen å dele de gode og tunge dagene med, jeg hadde bare ikke klart skyldfølelsen av at en kjæreste kan finne hundrevis av menn sånn som meg uten at de er defekt. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 11.7.2018 den 1.07, AnonymBruker skrev:

Vet ikke helt hva du har sniffa TS, men majoriteten av befolkningen som er 20-30 år er singel.

Alle skjebner er ulike enkelt og greit, og det er ikke normen å gifte seg og få barn lengre. 

Anonymkode: e40b1...d27

Her handler det om folk som aldri har hatt en eneste kjæreste (ikke engang et tre-måneders forhold på ungdomsskolen), ikke om hvorvidt de har "etablert" seg.

Anonymkode: 6cf70...09a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
På 11.7.2018 den 10.38, AnonymBruker skrev:

Jeg har en kronisk sykdom som gjør meg husbunden og stort sett sengeliggende. Ikke en ideell setting for dating, med andre ord.

Anonymkode: bcae4...a26

Vanskelig, men er du dame har du større sjanse, for menn har selvfølgelig krav men de er annderledes enn kvinners sine krav. Økonomi, status og utseende er en mindre faktor med mindre de har en veldig spesifikk livsstil. Emosjonell støtte og nærkontakt (ikke nødvendigvis sex) er ofte viktigere, og menn dater mer "ned" og da mener jeg ikke at det er mindre verd som mennesker. Det er bare ikke like vanlig at enn mann trenger at kvinnen er på samme ståsted når det kommer til utdanning, jobb eller personlig utvikling om de ellers føler at partnern verdsetter dem, føler at de kan snakke åpent med dem og kan lære av hverandre. Vi vet for eksempel at det er mer single uføre menn enn det er kvinner, for om du ikke har noen framtidsplaner og er fornøyd med å leve i nået slik som det er blir det vanskeligere for menn å få en andre date. Du hører ofte at kvinner sier at de vil ha en selvsikker mann, som også betyr at han må være ambisiøs og ha god kompetanse til å kan ta på seg ansvar i forholdet. Vi begynner å bli mer likestilt men er jo forsatt forventet (sier ikke dette med noen bitterhet eller at jeg mener det er feil, synes det er greit å vise at man er en gentleman som vil vise at de kan innta mannsrollen) at mannen skal ta regningen på ihvertfall de første par datene. 

Har venninner som nekter å date menn som vil splitte regninga for eksempel, for de mener at de kan finne bedre menn enn de, og det har e rett i. De som forteller meg at det er kvinnehatende at mannen betaler for daten og at han da forventer å få sex er de som forsatt er single, mens de som forventer at mannen skal ta regninga er i seriøse forhold. 2 av dem er single bare fordi de studerer i utlandet og har da bare hatt gøy med menn, men sier at når de kommer hjem så forventer de at mannen de skal bli sammen med har minst like god utdanning og lønn. Begge måtene å plukke ut partnere på er biologisk designet, for flere menn føler seg jo også bra av at de kan ta ansvar og være der for partneren sin. Det er ikke damsel in distress som mange påstår at de tiltrekkes av, men mer at de føler at den enten emulerer faren sin om han har vært et bra forbilde, for hvordan man skal ta vare på familien sin. Eller så vil de ikke begå de samme feil om faren har vært et dårlig forbilde. Det er darwinisme på sitt reneste, upolitisk korrekt i våre dager jeg vet det, men jeg ser heller ikke at de mennene som er ensome, sliter med damer og har en dårlig betalt jobb eller er kronisk syke får mange første dater selv om de spør. 

Anonymkode: 7ec0b...a6f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her