Dere som ble mobbet, hvordan går det med dere i dag?

[Lexii]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mobbeoffer i store deler av barndommen. Sliter i dag med depresjon, noe jeg har gjort sammenhengende i flere år nå, noe som holder meg utenfor ordinært arbeidsliv og eventuelt studier. Har hatt et par alvorlige perioder tidligere også. Årelang terapi har ikke hjulpet mye. Har også vært innlagt på psykiatrisk ved en anledning, frivillig. Er snart en 23 år gammel mann, og ser egentlig ikke helt hvordan livet mitt skal bli bedre med det første.

Prøver å få dagene til å gå ved å gjøre aktiviteter jeg opplever som positivt. Blant annet frivillig arbeid. Men jeg er forferdelig ensom, har ingen nære venner. Tilbringer mesteparten av tiden min alene. Forsøker så godt jeg kan å få mer personlig kontakt med andre, men det gir ikke de helt store resultatene, dessverre. Savner å ha noen nære bekjente jeg kan ha en mer direkte vennerelasjon til.

Noen kjæreste har jeg aldri vært i nærheten av, har ikke engang debutert seksuelt.  Har også prøvd meg litt forsiktig frem på sjekkemarkedet, men ingen respons i den retning. Verken på datingsider eller i form av direkte kontakt, f. eks på byen. En person jeg kan føle nærhet og kjærlighet til i et parforhold, er noe jeg lengter veldig etter. De fleste mennesker har et elementært behov for å føle seg verdifull og elsket som en sjelevenn, også jeg. Får ikke så mye som et romantisk blikk slengt i min retning.

Skrekkscenarioet er at jeg ender opp som en gammel og forlatt mann, som lurer på hvor i all verden livet mitt egentlig ble av. De negative opplevelsene jeg har i bagasjen, har helt klart påvirket meg som person videre i livet, på godt og vondt. Bedre blir det ikke av at jeg også har fått konstatert en fysisk sykdom med tiden. Håper at skjebnen også vil meg vel. Det kan ikke være meningen at en snill, omsorgsfull og empatisk person som meg skal lide meg gjennom mesteparten av hverdagen.

Anonymkode: 69cf0...9da

❤️

[barbent]

Jeg ble også mobbet som barn, ble også utsatt for et overgrep som 13 åring, sliter i dag med angst og depresjon.

Ofte har jeg det veldig fint selv om jeg kjenner og føler på det, mens andre dager kan jeg være helt nede.

Jeg gikk jevnlig til psykolog i flere år og føler det har hjulpet meg veldig, hadde ikke vært her i dag uten hjelp.

 

[Huldra-78]

Ble mobbet gjennom hele barne- og ungdomsskolen.
Jeg flyttet fra bygda, da jeg begynte på VGS. 
Har utdannelse innen landbruk, yrkesrettet, gikk ut fra VGS med 5 i snitt.
Jobbet noen år som avløser på gårder, gikk på en smell fysisk og psykisk. Jobbet i en butikk og forsøkte meg også på andre salgsjobber. 

Fikk MS for 9 år siden, 100% ufør. Noe som på en måte var rene lottogevinsten for meg, dårlig utbetaling, men jeg trenger ikke tvinge meg til å ha kontakt med mennesker hver dag. Det sliter meg fullstendig ut, klarer ikke at det skjer mye rundt meg.
Nå kan jeg vel si at livet mitt er bra nok. 
Jeg er singel, frivillig barnløs og eier mitt eget småbruk. Har noen få gode venner, men jeg er nok mest alene hjemme. Holder på med biene mine og hagen min.

Jeg sliter med å stole på folk, har tatt dumme valg ang partner før, så jeg holder meg unna forhold. 

Så joda, mobbing er jo ikke noe man tar skade av(Ironi)

 

[AnonymBruker]

Ble mobbet fra jeg var ca 12 år til 23. De årene jeg gikk på skole var det medelever og ukjente som mobbet og fryste meg ut. I «voksen alder» har det vært ukjente og kollegaer. Foreldre, andre voksne og de jeg trodde var mine få venner har også mobbet meg i løpet av disse årene. Bak min rygg.

Ville ta livet mitt som 23 åring. Var så nær ved å gjøre det. Men jeg dro meg til en lege som hjalp meg med den fysiske sykdommen jeg hadde hatt hele tiden, og henvisning til psykolog.

Jeg skylder alt på foreldrene mine for å ikke hjelpe datteren sin med å finne ut av de fysiske problemene. Hadde de gjort det, hadde jeg utviklet livet mitt i en helt annen retning.

Anonymkode: 2d115...f4f

[AnonymBruker]

Ble mobbet både i barne og ungdomsskolen. Husker målet mitt var å komme meg igjennom siste året i 9. klasse i live. Mens de andre hadde som mål å gå utdanning for å få en tittel. Det har ført med seg at jeg i hele livet har hengt etter med ting. Brukte mange år på å forstå friheten jeg hadde fått tilbake. Tok førerkortet mange år etter klassen min. Brukte mange år på å forstå at jeg måtte ha en utdannelse. Jeg ble rett og slett frarøvet min frihet og at jeg var verd noe i barneårene. I dag er jeg 45 år. Utdannet og har det bra. Valgte å ikke få barn. Orket ikke tanken på å få barn som skulle oppleve mobbing. En av mobberne tok kontakt med meg i voksen alder. Han angret for den forferdelige mobbingen han hadde gjort mot meg. Ba om at vi måtte møtes så han kunne be meg om unnskyldning. Jeg takket høflig NEI! Så ikke hensikten med å tilfredstille hans behov for å be om unnskyldning. For å lette samvittigheten sin. Mens jeg har fortrengt, men ikke glemt de grusomme årene. Han viste lettere tegn på irritasjon over å bli avvist. Så er ikke så sikker på at det hadde vært 100% ærligt å bedt om unnskyldning. Kommer aldri til å glemme helt mobbingen. Går ikke å tenker på det i det daglige. Men det blusser opp ved aktuelle saker i media. Da kommer tankene tilbake. Alt i alt det går bra med meg i dag men måtte over 30 år for å få det godt. Det som jeg også har stusset på er at når jeg har lyktes med ting i livet så har jeg hatt en følelse på at mobberne ikke har likt at jeg har greid det samme som dem. Som førerkort, bil, fast jobb. Jeg er nok ikke like verd i deres øyne den dag i dag.  Har blitt invitert til klasse union treff. Jeg kastet invitasjonen. Svarte aldri på den. Fikk flashback og deja vue av å få den. En av mobberne prøvde seg med at jeg var blitt så pen. Å fikk dårlig samvittighet for jeg ble mobbet for jeg var stygg som barn/ungdom. Ja, hva så?? Ønsker ikke kontakt med slike personer.

Anonymkode: 5fec1...e21

[SPOCA]

Det går fint i dag, og jeg sliter heldigvis ikke psykisk. Det var en tøff periode, men jeg klarte å komme meg gjennom det. Det er dog en vond periode jeg glad jeg er ferdig med.

[AnonymBruker]

Ble mobbet på skolen og mishandlet hjemme gjennom hele oppveksten. Jeg er vel et såkalt løvetannbarn. Klarer meg greit, høyere utdannelse, familie, full jobb, sliter ikke noe spes psykisk. Eneste er at jeg har lite nettverk og jeg tror som en hovedregel at jeg er usynlig og/eller at folk ikke liker meg. 

Jeg har også en god del autoimmune sykdommer, som jeg har fått beskjed om kan ha sammenheng med hvordan oppveksten min var. 

Anonymkode: 3598f...d37

[Gjest Annabelle111]

Nå har jeg litt tøff oppvekst med fysisk mishandling og seksuelt misbruk. så er nok ikke bare mobbingen  alene som skal ha skylden, men jeg føler den gjorde mest skade.. I dag er jeg under aap grunnet angstplager og ptsd. Angsten har satt seg sånn i kroppen at jeg får anfall for den minste ting, for kroppen tenker at alt er farlig. Har vært innlagt og gått til psykologer i alle år og de sier at angsten er så omfattende at den sannsynligvis er kronisk og behandlingsresistent.

Endret 21. desember 2018 av Annabelle111

[StovnerJune]

Hadde en del problemer med mobbing/utfrysing på skolen. Hjemme var moren min stort sett fraværende med jobben og den eneste støtte der var en stefar som utnyttet meg seksuelt. Det førte til at jeg til droppa ut fra vgs, flytta tidlig hjemmefra og skeide ut i flere år der jeg hang i dårlig miljø, festa og rusa meg og gjorde ingenting fornuftig. Heldigvis tok jeg meg sammen til slutt, tok opp igjen vgs og begynte å studere, hvis ikke kunne det ha gått dårlig. Nå føler jeg meg sterkere enn noen gang før og ser lyst på fremtiden, mange erfaringer rikere. 

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet mye fra barneskolen til vgs. Går bra i dag. Har høy utdanning, barn, mann og hus. Sliter med å stole på folk og er veldig konfliktsky 

Anonymkode: e79b1...cc1

[Gjest Sjokoladeknask]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble ikke direkte mobbet, men ble utfryst og ignorert. 

Anonymkode: e4868...f10

Det der går som psykisk mobbing. 

[AnonymBruker]

Jeg ble mobbet på ungdomsskolen, men hadde en fin tid på barneskolen og videregående.

Det var mest gutta som mobbet meg, så det tok lang tid før jeg i det hele tatt fikk tro på at noen ville bli sammen med meg. Gutter fra bygda jeg vokste opp var helt uaktuelt.

Faktisk var jeg 38 år før jeg fant en, men han er til gjengjeld min sjelevenn.

Anonymkode: 553e5...174

[Lexie Grey]

Jeg kan ikke si det går bra den dag i dag. Ble mobbet fra 7. - 10. klasse, der det begynte i det små med ryktespredning og utestenging, og eskalerte til grov mobbing i form av bl.a svært grove kommentarer man aldri skal si til et menneske, utfrysing og trusler om juling. Lærerne visste men gjorde ingen ting. Husker enda at læreren min sa at jeg bare måtte stå i det fordi ei av jentene hadde det vanskelig hjemme og måtte få utløp for det på et vis. Altså hva faen? Han skulle visst hvilke konsekvenser det skulle få i ettertid for meg. 

Jeg falt ned i en depresjon litt uti første året på vgs og klarte ikke å fullføre skoleåret. Selvtilliten min er ikke-eksisterende og jeg har store problemer med å gå på den lokale butikken, i frykt for å møte på de gamle mobberne. Minnene og følelsene sitter så sterkt i at det føles som alt skjedde i forrige uke. Jeg sliter sosialt og kvier meg sterkt for å hilse på nye folk og bli kjent. Har aldri klart å beholde et vennskap og få venner, så jeg er fortsatt overbevist den dag i dag om at det er noe feil og galt med meg. Har heller ikke hatt en eneste jobb og har ikke startet på noe utdannelse.

Drømmen ligger langt borte, men en dag ser jeg for meg at jeg besøker skoler, holder foredrag rundt omkring og slår hardt ned på mobbing og dem som mobber. Dette er noe som ikke kan fortsette, vi kan ikke sitte å se på at andre barn (og voksne) mobber til liv går tapt. 

Endret 9. juli 2018 av Moondance
Tillegg

[AnonymBruker]

5 timer siden, Lexii skrev:

❤️

Takk for omtanken.

Anonymkode: 69cf0...9da

[AnonymBruker]

Jeg har mistet tillit til kvinner, som er utrulig generaliserende. For alle kvinner er jo ikke slik. Men når jeg vokste opp så ble jeg kun mobbet av andre kvinner, jeg hadde mange kompiser som delte homofobien min som jeg fortsatt er venner med 30 år senere, men jeg har ikke kontant med noen av jentene jeg ble kjent med i barn og ungdomsårene.

Anonymkode: dcc79...22f

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har mistet tillit til kvinner, som er utrulig generaliserende. For alle kvinner er jo ikke slik. Men når jeg vokste opp så ble jeg kun mobbet av andre kvinner, jeg hadde mange kompiser som delte homofobien min som jeg fortsatt er venner med 30 år senere, men jeg har ikke kontant med noen av jentene jeg ble kjent med i barn og ungdomsårene.

Anonymkode: dcc79...22f

HOBBYEN !! Hva faen auto-correct....

Anonymkode: dcc79...22f

[Amantheia]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

HOBBYEN !! Hva faen auto-correct....

Anonymkode: dcc79...22f

Det endra innlegget ganske mykje, ja 

[Gjest Dævendøtte]

Jeg ble mobbet de to siste årene på ungdomsskolen og litt ut i videregående etter jeg byttet skole. Fra å være klassens midtpunkt med mange venner på gamleskolen, gikk jeg strakt inn i Viggo Venneløsforeningen og ble et enkelt offer for alle å bryte ned.

Har slitt med dårlig selvfølelsen i mange år, kvier meg for å gå forbi grupper med mennesker, venter hele tiden på et angrep bakfra. Liker ikke å være sammen med mange mennesker og deltar aldri i større selskaper. Men om det har noe direkte med mobbingen å gjøre, det er jeg ikke sikker på, livet har ikke alltid bydd på godsaker ellers heller 

Men nå, snart blir jeg 50 år, smiler livet til meg. Absolutt alt er lagt bak meg, jeg gleder meg over livet og er glad hver dag! Er så glad jeg fikk leve noen år som lykkelig også, måtte det vare i hundre år

[Gjest Dævendøtte]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

HOBBYEN !! Hva faen auto-correct....

Anonymkode: dcc79...22f

😂

[AnonymBruker]

4 timer siden, Sjokoladeknask skrev:

Det der går som psykisk mobbing. 

Ja, det har du rett i. Det føltes iallefall ikke godt og ødela all selvfølelse og selvtillit. Jeg følte jeg ikke var verdt noe som helst. 

Jeg husker vi akkurat hadde begynt på videregående, og alle holdt på å bli kjent med hverandre. Det stod en gjeng og snakket sammen fra klassen som jeg gikk bort til for å bli kjent. Alle ignorerte hvert minste ord jeg sa, og gjorde bevisst ringen mindre slik at jeg til slutt stod utenfor. Sånn fortsatte det så lenge jeg gikk på skolen. I friminuttene gikk jeg etterhvert og låste meg meg inne på do, eller håpte på at lærerne lot klasserommet stå åpent slik at jeg kunne jobbe med lekser. 

Til slutt ga jeg opp. Jeg var egentlig en livsglad jente som satset på idrett. Jeg vet ikke om klassekameratene kan få all skylda for at ting gikk som det gikk, for jeg hadde det tøft hjemme også, med noen traumatiske opplevelser, men det gjør iallefall ikke angsten og pf’en bedre.

Anonymkode: e4868...f10