Er det virkelig så mye mer krevende med to barn?

[AnonymBruker]

Fremfor et barn?

Jeg ser det stadig i tråder her om de som skiller lag, eller angrer på barna osv at de kun hadde valgt et barn om de kunne velge om igjen.

Jeg trodde man fikk litt avlastnin når barna kan leke med hverandre fremfor å henge oppi mor/får hele dagen.

Anonymkode: a2bea...aaf

[AnonymBruker]

Det spørs hvor stor aldersforskjell det er mellom barna. Det er 2,5 år mellom mine to og de har forsåvidt vært veldig flinke til å leke med hverandre, men ikke i de mest trassige årene. Trassalderen begynte på eldstemann da minsten var et halvt år, og da hans trass gikk mer eller mindre over, begynte minstemann. Det var noen slitsomme år hvor de ikke lekte sammen uten krangling. Først da minsten ble rundt 4  år fikk de skikkelig glede av hverandre og nå leker de veldig godt sammen. 

Anonymkode: f9a3f...680

[kisskissbangbang]

Ja!  Det er MYE mer slitsomt, synes jeg. Eldste er knapt 3 år eldre enn minste, så de er jo relativt tette. Da jeg hadde bare én skjønte jeg ingenting av at folk syntes det var slitsomt å ha barn, jeg kjente aldri på det. Det endra seg da nr to kom!

Til tross for at det er mye mer slitsomt er det mye mer glede i det også, og hadde uten tvil fått to dersom jeg fikk valget på nytt. Men ja, definitivt mye mer slitsomt etter min erfaring. 

[AnonymBruker]

For meg var den store overgangen å gå fra null til én. Å få en til opplevdes som ganske udramatisk i forhold, jeg var liksom i tralten fra før

Anonymkode: 4f004...d42

[AnonymBruker]

Jeg syns det var grusomt å ha ett barn. Måtte være på hele tiden. Leke, underholde, og passe på. Når nr 2 kom, så ble det mye enklere. Vi hadde erfaring, og eldste hadde noen å være med. Alt av stell osv ble dobbelt opp, men det var jo ikke noe stress. Det er 2 år mellom dem, og de er veldig gode venner. Ja, de krangler, men de er og gode venner. De leker ofte med hverandre og stiller opp for hverandre.. 

Vi har nå tre barn, og jeg syns ikkedet er så slitsomt som det å ha ett barn og være en ny mamma. 

Anonymkode: 940a3...060

[AnonymBruker]

Om det er mer krevende vet jeg ikke for jeg har ikke barn ennå, men skal ikke ha flere enn ett iallefall.

Anonymkode: 38456...f4d

[Favole]

Selvfølgelig krever det mer, det er jo dobbelt opp med alt 😛 To ulike behov som skal dekkes til enhver tid, to som skal følges opp på sine nivå mtp barnehage (senere skole), utvikling og fritid (både aktiviteter og venner). To som alltid vil ha oppmerksomheten din, to som det stadig vekk må megles en hel del mellom, og to som stort sett løper hver sin retning fremfor å løpe samme vei. 

Men det er også helt nydelig når de leker fint sammen, samarbeider og viser søskenkjærlighet på høyt nivå. De dagene hverdagen virkelig funker og man bare nyter. Ville aldri valgt å få bare en med mindre helse eller andre alvorlige ting hadde satt en stopper for det. Dobbelt opp med jobb, men dobbelt opp med glede også, det er SÅ verdt det.

[AnonymBruker]

Nei! Og uansett så ønsker man jo familie... Jeg har den oppfatningen at man ikke kan klage over barna, man ønsker jo å ha de..

Anonymkode: 375bf...62f

[AnonymBruker]

Ja, det er mye mer krevende! Ble nesten litt fornærmet da jeg var gravid med andremann, og sjefen (trebarnsmamma) sa: «En er som ingen og to er som ti.» 

Men hun hadde et godt poeng, det var en massiv overgang!

Anonymkode: 9d60d...100

[atropos]

Jeg syntes det var drastisk å gå fra 0 til 1 unge. Å få nr to har ikke vært så gæli. Det er jo to som vil ha oppmerksomhet og forskjellig behov, men vi er to voksne i heimen, så avlaster hverandre ganske mye. Minste er snart to, og nå venter vi nr tre. Er veldig spent på om det vil gå like knirkefritt 😅

[AnonymBruker]

0 til1 var dramatisk! 1 til2 var helt greit egentlig...

Anonymkode: a9b12...9bb

[AnonymBruker]

0-1 var ikke så ille, synes jeg. 2-3 derimot...!😬 Fullstendig Texas i flere år!

Anonymkode: 60d03...75d

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra 0 til 2. De fire første årene var hektiske, etter det har det løsnet mye siden de da leker godt sammen og klarer seg selv med flere ting.

Det første året er bare en tåke.

Fint å ha to som leker sammen og som er glad i hverandre. Da blir ting mye enklere. 

Anonymkode: 569c9...eb4

[Arabella]

Jeg fikk nr. tre før den første fylte to år og den neste ett år. Da ble det noen travle år fremover.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns det var grusomt å ha ett barn. Måtte være på hele tiden. Leke, underholde, og passe på. Når nr 2 kom, så ble det mye enklere. Vi hadde erfaring, og eldste hadde noen å være med. Alt av stell osv ble dobbelt opp, men det var jo ikke noe stress. Det er 2 år mellom dem, og de er veldig gode venner. Ja, de krangler, men de er og gode venner. De leker ofte med hverandre og stiller opp for hverandre.. 

Vi har nå tre barn, og jeg syns ikkedet er så slitsomt som det å ha ett barn og være en ny mamma. 

Anonymkode: 940a3...060

Det er sånn jeg tror det vil bli også, jeg er ikke trådstarter, men dette er et tema hos oss om dagen. Ei venninne syns det var vanskelig da alle rutiner med første ble borte og at rutiner måtte lages på nytt. Hva er dine tanker rundt det? 

Anonymkode: 1f2b2...f65

[AnonymBruker]

Ja, men håper det blir bedre når de blir eldre. Nå er de født tett, er sjalu begge to, veldig avhengig av meg, bleie barn, sover dårlig og for små til å leke sammen på en god måte. Enkelte dager tenker jeg på hvor lett det var med en, men angrer ikke. Ville gjort det igjen. 

Anonymkode: 9e3c9...1d8

[AnonymBruker]

Vi hadde kun en ganske lenge, og ble overrasket over hvor grei overgangen til to gikk. Hadde sett for oss at det ble dobbelt så mye arbeid to, men alt i alt føltes som lettere å ha to enn en. Første fikk en å bry seg om, fikk mindre tid til å kjede seg, ble mer tålmodig, mindre masete og vokste veldig med storesøskenrollen.

To barn ble fort tre, og det går også mye greiere enn jeg hadde forventa. Her er utfordringen at største begynner å bli såpass stor at det kan være venskelig å finne en dagsrytme og familieaktiviteter som for passer alle. Venner og hobbyer blir høyt prioritert av største, og viljen til å tilpasse seg de små og vise hensyn er ikke like stor som for to år siden.

Hadde jeg kunne gjort det igjen skulle jeg gjerne fortsatt hatt tre, og gjerne hatt en større og så to tette, men kanskje helst hatt 4 år i mellom første og andre framfor 7.

Anonymkode: 07d76...865

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er sånn jeg tror det vil bli også, jeg er ikke trådstarter, men dette er et tema hos oss om dagen. Ei venninne syns det var vanskelig da alle rutiner med første ble borte og at rutiner måtte lages på nytt. Hva er dine tanker rundt det? 

Anonymkode: 1f2b2...f65

Kommer kanskje an på aldersforskjellen mellom barna. Jeg er rutinemenneske, så nr 2 skled igrunn rett inn i våre rutiner. Han fikk mat når eldste fikk mat, ble skiftet på samtidig som eldste. Hadde nattstell på begge samtidig, de badet sammen og gjorde alt sammen. Det ble bare sånn. Satt jeg på gulvet med eldste, så lå jo minste ved siden av. Det eneste som var "eget" var lillebrors søvn, men den kom og fort inn i rutiner. Og ja, det var selvsagt dager der det var fullstendig kaos, eldste slo seg vrang, minste ville ikke ligge på gulvet mens jeg skiftet på eldste. Eldste var utålmodig mens jeg stelte minste, også videre, men jeg overlevde, og jeg syns overgangen mellom 1-2 var knirkefritt. Mye bedre enn jeg hadde sett for meg. Syns 0-1 var helt grusomt! 

Tredjemann skled og inn i våre rutiner, men der har vi nok tilpasset oss mer til han, han er en attpåklatt, og de andre skolebarn. Men allikevel syns jeg fortsatt ikke det var ille å gå fra 2-3 (og han hadde kolikk) som det avr å gå fra 0-1. 

Anonymkode: 940a3...060

[AnonymBruker]

Å gå fra å ha verdens enkleste lille gutt til å få to var et rent lite helvete. Under to år i mellom.

Men det var mye fordi yngste var kronisk syk og vært ut og inn av sykehus i mange år. Skulle ønske jeg kunne delt meg i to mange ganger.

Man har mer erfaring når man får nummer to og det er lettere å tilpasse barnet til rutinene enn å tilpasse seg etter barnet.

Det viste seg at begge barna hadde spesielle behov og det har vært noen tøffe tak. Men årene går så altfor fort.  De er verdens beste venner og verdens verste fiender. 

Skjønner ikke hvordan mamma og pappa klarte 6 av oss.

Anonymkode: 77479...69e

[AnonymBruker]

Ja det er mer slitsomt. Sier seg selv. Når den ene er rolig kan du banne på at den andre sutrer/gråter. Dobbelt opp med spysjuke, dobbelt opp med barn som gråter, dobbelt opp med å måtte stå opp om natta, to å holde styr på ute. Den ene har falt og slått seg mens den andre med lurt blikk løper av gårde å nekter å høre. 

Jeg storkoser meg med en 😊

Anonymkode: fde4a...5ab