Er det noen her med Borderline personlighetsforstyrrelse som kan gi noen råd?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har hatt Borderline personlighetsforstyrrelse (emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse) mest sannsynlig hele livet mitt. Jeg har vært emosjonelt ustabil i den grad at jeg har ødelagt forhold og vennskap, impulsiv i den grad at jeg har skakkjørt økonomien og ruset meg veldig mye. Tomheten jeg har følt har gjort til at jeg har hatt sex med flere enn jeg har hatt lyst til. Det er egentlig bare toppen av det.

Men, det jeg anser som det verste er: Jeg tror daglig at kjæresten min og vennene mine vil forlate meg/ikke egentlig liker meg. Jeg vet egentlig at dette ikke er sant, men det er så vanskelig å tro på når jeg har en «episode» der jeg ikke klarer å tenke klart, og det blir så utrolig virkelig. Jeg sier ikke dette til dem det gjelder når jeg tenker det, det har jeg klart å slutte med, med mindre vi er i en reell krangel. Og etterpå sitter jeg igjen helt tom og alene med disse følelsene som jeg synes jeg ikke fortjener. Er det noen som har noen tips når det gjelder dette med å tro at man blir forlatt? Noe jeg kan gjøre eller tenke? Jeg håper på svar.

Anonymkode: 74a73...3d7

[Gjest Jegskulleønskeat]

Jeg har separasjonsangst, og kjenner meg igjen i det siste avsnittet ditt. Har dessverre ikke så mange tips. Er midt i søla selv😅 Går du i behandling?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Jegskulleønskeat skrev:

Jeg har separasjonsangst, og kjenner meg igjen i det siste avsnittet ditt. Har dessverre ikke så mange tips. Er midt i søla selv😅 Går du i behandling?

Ja, jeg går i gruppebehandling til dette formålet (Stepps og Stairways), men vi har aldri hatt om akkurat dette (eller egentlig er det for folk med «emosjonsreguleringsforstyrrelse», men det er fordi flere en dem med diagnosen skal få plass), men det er veldig merkelig i og med at det er en stor del av Borderline-diagnosen... 

Hvordan takler du slike situasjoner, da? Når du tenker tilbake på det og hva du gjorde, er det noe du ville gjort annerledes? 🙂

Anonymkode: 74a73...3d7

[AnonymBruker]

Kan du fortelle kjæresten og vennene dine hvordan du har det - på en rolig måte, og på et tidspunkt hvor det ikke er krise? Si at det er vondt og slitsomt å ha det sånn, og at du ønsker hjelp for det, men om de kan gi deg bekreftelse på at det ikke er sånn, hvis du spør, så du slipper å surre deg inn i voldsomt destruktive tanker som gjør situasjonen verre?

Eventuelt spørre om de kan si det på et lydopptak på telefonen din f.eks, som du kan høre på hvis tankene kommer? 

Anonymkode: bf700...187

[AnonymBruker]

Det vil jo ikke LØSE problemet ditt - men det kan kanskje være til hjelp - i prosessen. 
(meg over)

Anonymkode: bf700...187

[AnonymBruker]

Jeg har en søster som har borderline, og jeg kan kjenne henne igjen i alt du skriver.

Jeg vil poengtere at du har en særdeles god selvinnsikt til å ha denne lidelsen, og det virker som du har kommet langt i å forstå hva lidelsen gjør med tankene og følelsene dine. Prøv å tenk at du har «kontroll» på ditt eget hode og følelser, for det har du virkelig. Tenk tanker som at nå prøver lidelsen igjen å styre meg, men jeg vet at alle rundt meg elsker meg. Forstår at det er vanskelig..

Min søster har fått beskjed om å dusje når hun holder på å gå inn i «modus». Dusj i kaldt vann, så i varmt vann og så kaldt igjen osv. På denne måten regulerer du kroppen i temperaturen, og da aktiveres hjernen noen celler som kan hjelpe deg med å få deg ut av modus. Dette har i følge min søster hindret henne i 2 selvmordsforsøk til nå.

Anonymkode: 872ea...09c

[Gjest aell]

For meg hjalp lamictal (litt) på ustabiliteten, slik at følelsene ble litt svakere. Det som har hjulpet meg er å gå gjennom hva jeg føler/tenker i hodet. f.eks hvis jeg er overbevist om at en venninne kommer til å forlate meg, så lager jeg en liste over hva som er bevis på at hun kommer til å forlate meg, og hva som er bevis for at hun ikke kommer til å forlate meg. Dette har hjulpet meg å tenke mer realistisk, uten å hoppe til konklusjoner med en gang. Det hjelper også å tenke på at følelser kun er midlertidige, og at de vil gå over. Da jeg tidvis har problemer med å se at "krisesituasjoner" går over. Det roer meg også ned å tenke at det jeg tolker som verdens undergang ikke er det. Jeg sier blant annet til meg selv at hvis min venninne forlater meg, ja da kommer jeg til å overleve, livet går videre og jeg kan faktisk finne meg nye venner, men at hun sannsynligvis ikke kommer til å forlate meg fordi bevisene for at hun ikke kommer til å forlate meg er flere enn motsatt. Jeg vet at det er sinnsykt vanskelig å få til dette, men på dette hjelper det å endre holdningene. Jeg pleide å tenke at "dette får jeg ikke til", men nå sier jeg til meg selv at "dette får jeg til", og det fungerer. I tillegg kan det være hensiktsmessig å øve på det overnevnte i situasjoner hvor følelsene ikke tar fullstendig overhånd. 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du fortelle kjæresten og vennene dine hvordan du har det - på en rolig måte, og på et tidspunkt hvor det ikke er krise? Si at det er vondt og slitsomt å ha det sånn, og at du ønsker hjelp for det, men om de kan gi deg bekreftelse på at det ikke er sånn, hvis du spør, så du slipper å surre deg inn i voldsomt destruktive tanker som gjør situasjonen verre?

Eventuelt spørre om de kan si det på et lydopptak på telefonen din f.eks, som du kan høre på hvis tankene kommer? 

Anonymkode: bf700...187

For et bra tips, det med lydopptak! Takk 🙂 det er så mye lettere å spørre når jeg er i «normal» modus enn å be om hjelp når jeg er i krise i hodet mitt. Det skal jeg prøve!

Anonymkode: 74a73...3d7

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en søster som har borderline, og jeg kan kjenne henne igjen i alt du skriver.

Jeg vil poengtere at du har en særdeles god selvinnsikt til å ha denne lidelsen, og det virker som du har kommet langt i å forstå hva lidelsen gjør med tankene og følelsene dine. Prøv å tenk at du har «kontroll» på ditt eget hode og følelser, for det har du virkelig. Tenk tanker som at nå prøver lidelsen igjen å styre meg, men jeg vet at alle rundt meg elsker meg. Forstår at det er vanskelig..

Min søster har fått beskjed om å dusje når hun holder på å gå inn i «modus». Dusj i kaldt vann, så i varmt vann og så kaldt igjen osv. På denne måten regulerer du kroppen i temperaturen, og da aktiveres hjernen noen celler som kan hjelpe deg med å få deg ut av modus. Dette har i følge min søster hindret henne i 2 selvmordsforsøk til nå.

Anonymkode: 872ea...09c

Takk for at du sier det med selvinnsikt, det setter jeg stor pris på!

Det var også en god idé å prøve å tenke at det bare er lidelsen som gjør at jeg tenker og føler det sånn, skal skrive det opp 🙂 jeg tenker som regel «hvorfor er JEG sånn? Hvorfor må jeg føle det sånn?», men det er jo ikke jeg som føler det egentlig. Det er jo lidelsen som får meg til å føle det, og være sånn også.

Det med dusj høres veldig bra ut også, det må jeg prøve! Det virker logisk, på en eller annen måte. Tusen takk for svar! Jeg synes det er fint at du har forstått såpass mye av søsteren din sin situasjon, og faktisk satt deg inn i det - det er det ikke alle som gjør 🙂

Anonymkode: 74a73...3d7

[AnonymBruker]

Jeg har Borderline i tillegg til to andre personlighetsforstyrrelser (paranoid og engstelig). Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver. Jeg har også hatt borderline hele livet, mens de to siste har kommet de siste årene som følge av PTSD etter et traume. 

Det som har hjulpet meg mest er å FORSTÅ hva diagnosene går ut på. Derfor er det også mulig for meg å "forutse" når jeg går inn i en krise. Det er også mye enklere for meg å håndtere krisen i etterkant. 

Om jeg f.eks tror at kjæresten min er på vei til å forlate meg så får jeg først et voldsomt sinne. Deretter blir jeg livredd og så hysterisk. Jeg blir kort og greit fullstendig ute av vater og fullstendig urimelig. Nå har jeg begynt å kjenne igjen sinnet når det kommer og jeg kan derfor si til meg selv at "Berit, nå tar du det sammen! Det er sykdommen som snakker!" Og vet du? Med litt trening så har dette faktisk funket  

Jeg merker fremdeles at det kommer, men jeg lærer meg stadig å håndtere det bedre. Det har også hjulpet mye at kjæresten min har satt seg inn i sykdommen og ser tegna han også. Nå skjønner han jo bedre hva som skjer når jeg plutselig blir totalt urimelig. Tidligere så ble han jo sinna tilbake - forståelig nok.

Jeg fikk diagnosen for bare noen måneder siden så har fremdeles en lang vei og gå, men jeg føler selv det går riktig vei. 

Lykke til TS  

Anonymkode: c8908...388

[AnonymBruker]

2 timer siden, aell skrev:

For meg hjalp lamictal (litt) på ustabiliteten, slik at følelsene ble litt svakere. Det som har hjulpet meg er å gå gjennom hva jeg føler/tenker i hodet. f.eks hvis jeg er overbevist om at en venninne kommer til å forlate meg, så lager jeg en liste over hva som er bevis på at hun kommer til å forlate meg, og hva som er bevis for at hun ikke kommer til å forlate meg. Dette har hjulpet meg å tenke mer realistisk, uten å hoppe til konklusjoner med en gang. Det hjelper også å tenke på at følelser kun er midlertidige, og at de vil gå over. Da jeg tidvis har problemer med å se at "krisesituasjoner" går over. Det roer meg også ned å tenke at det jeg tolker som verdens undergang ikke er det. Jeg sier blant annet til meg selv at hvis min venninne forlater meg, ja da kommer jeg til å overleve, livet går videre og jeg kan faktisk finne meg nye venner, men at hun sannsynligvis ikke kommer til å forlate meg fordi bevisene for at hun ikke kommer til å forlate meg er flere enn motsatt. Jeg vet at det er sinnsykt vanskelig å få til dette, men på dette hjelper det å endre holdningene. Jeg pleide å tenke at "dette får jeg ikke til", men nå sier jeg til meg selv at "dette får jeg til", og det fungerer. I tillegg kan det være hensiktsmessig å øve på det overnevnte i situasjoner hvor følelsene ikke tar fullstendig overhånd. 

Tusen takk for utfyllende svar! Det der med å tenke over hva man føler der og da, og hvorfor man gjør det, også det med å finne bevis for det man tenker høres veldig «lett» ut, misforstå meg rett. Og jeg vet jo egentlig det jeg burde gjøre, fordi jeg har lært det i gruppebehandling, men det er så lett å glemme, og å gjøre det motsatte enn det man egentlig skal gjøre når det står på. I mange av disse situasjonene (i krangler) hører jeg meg selv før jeg sier noe jeg ikke burde si, at jeg ikke burde si det, men jeg gjør det likevel... Fordi det føles helt umulig å ikke uttrykke det jeg føler der og da.

Kanskje det faktisk hjelper å bare repetere det jeg må gjøre masse til neste gang jeg er i en sånn situasjon. Og kanskje, som du sier, øve på det i en situasjon der følelsene ikke tar helt fullstendig overhånd. Takk for tipset (og påminnelsen) 🙂 jeg må prøve å tenke at jeg får det til!

Anonymkode: 74a73...3d7

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har Borderline i tillegg til to andre personlighetsforstyrrelser (paranoid og engstelig). Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du beskriver. Jeg har også hatt borderline hele livet, mens de to siste har kommet de siste årene som følge av PTSD etter et traume. 

Det som har hjulpet meg mest er å FORSTÅ hva diagnosene går ut på. Derfor er det også mulig for meg å "forutse" når jeg går inn i en krise. Det er også mye enklere for meg å håndtere krisen i etterkant. 

Om jeg f.eks tror at kjæresten min er på vei til å forlate meg så får jeg først et voldsomt sinne. Deretter blir jeg livredd og så hysterisk. Jeg blir kort og greit fullstendig ute av vater og fullstendig urimelig. Nå har jeg begynt å kjenne igjen sinnet når det kommer og jeg kan derfor si til meg selv at "Berit, nå tar du det sammen! Det er sykdommen som snakker!" Og vet du? Med litt trening så har dette faktisk funket  

Jeg merker fremdeles at det kommer, men jeg lærer meg stadig å håndtere det bedre. Det har også hjulpet mye at kjæresten min har satt seg inn i sykdommen og ser tegna han også. Nå skjønner han jo bedre hva som skjer når jeg plutselig blir totalt urimelig. Tidligere så ble han jo sinna tilbake - forståelig nok.

Jeg fikk diagnosen for bare noen måneder siden så har fremdeles en lang vei og gå, men jeg føler selv det går riktig vei. 

Lykke til TS  

Anonymkode: c8908...388

Tusen takk for svar! Jeg klarer ikke å forutse når «krisene» kommer, fordi det skjer så plutselig. Men det er akkurat likt som du beskriver, sinne, og så livredd og hysterisk og urimelig. Det er sinnet som er verst å håndtere, fordi jeg mister som regel kontrollen over hva jeg sier og gjør (i krangler), men når sinnet går over til neste steg, føles det ut som et panikkanfall, og da hjelper det som regel å fokusere på pusten og hvis man kan gå ut av situasjonen en liten stund til man får samlet seg (om man klarer dette...).

Men det er egentlig verst når jeg ikke får noe utløp for det jeg føler, fordi da blir jeg så tom, helt tåkete i hodet. Det beste hadde vel vært å kunne forklare at man har en episode på en rolig måte, men det er jo rett og slett umulig...

Jeg føler kjæresten min forstår sykdommen, men jeg tror ikke han har lært seg at det er den som snakker og ikke jeg. Og han tar seg veldig nær av slikt, og det ville jo jeg også gjort. Jeg må vel bare prøve å få han til å forstå at det ikke handler om han, og at jeg ikke kan noe for at jeg føler det jeg føler. Og jeg vet jo når jeg er urimelig, men jeg klarer ikke å si det før etterpå.

Jeg skal prøve å tenke at det ikke er meg, men sykdommen som snakker! Takk for tipset!

Lykke til videre 🙂

Anonymkode: 74a73...3d7

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for svar! Jeg klarer ikke å forutse når «krisene» kommer, fordi det skjer så plutselig. Men det er akkurat likt som du beskriver, sinne, og så livredd og hysterisk og urimelig. Det er sinnet som er verst å håndtere, fordi jeg mister som regel kontrollen over hva jeg sier og gjør (i krangler), men når sinnet går over til neste steg, føles det ut som et panikkanfall, og da hjelper det som regel å fokusere på pusten og hvis man kan gå ut av situasjonen en liten stund til man får samlet seg (om man klarer dette...).

Men det er egentlig verst når jeg ikke får noe utløp for det jeg føler, fordi da blir jeg så tom, helt tåkete i hodet. Det beste hadde vel vært å kunne forklare at man har en episode på en rolig måte, men det er jo rett og slett umulig...

Jeg føler kjæresten min forstår sykdommen, men jeg tror ikke han har lært seg at det er den som snakker og ikke jeg. Og han tar seg veldig nær av slikt, og det ville jo jeg også gjort. Jeg må vel bare prøve å få han til å forstå at det ikke handler om han, og at jeg ikke kan noe for at jeg føler det jeg føler. Og jeg vet jo når jeg er urimelig, men jeg klarer ikke å si det før etterpå.

Jeg skal prøve å tenke at det ikke er meg, men sykdommen som snakker! Takk for tipset!

Lykke til videre 🙂

Anonymkode: 74a73...3d7

Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver 😢 Det er på en måte godt å lese at jeg ikke er alene om å ha det sånn 🙈 Det er ikke alltid jeg klarer å forutse det jeg heller, men jeg blir stadig flinkere  I allefall i de tilfellene hvor det ofte skjer.

F.eks om samboer er på byen og ikke tar tlf med en gang! Tidligere mister jeg hodet fullstendig og ble hysterisk etter å ha ringt to ganger hvor han ikke tok tlf. Så for meg alt i fra at han var utro til at han lå død i en grøft lissom. Nå klarer jeg til en viss grad for huske på at det faktisk er så høy musikk inne på utestedene at det faktisk er minimal sjangs for at han faktisk hører telefonen! Nå klarer jeg i det minste å holde meg sånn nogenlunde samlet frem til stengetid 🙈 

Det var bare et eksempel på hvor jeg har begynt å få i det minste litt kontroll  Har alltid stusset over hvorfor jeg reagerer så sterkt på noen ting, for på veldig mange andre ting er jeg snusfornuften selv. Derfor var det på mange måter veldig nyttig for meg å få diagnosen for nå forstår jeg litt mer...

Anonymkode: c8908...388

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver 😢 Det er på en måte godt å lese at jeg ikke er alene om å ha det sånn 🙈 Det er ikke alltid jeg klarer å forutse det jeg heller, men jeg blir stadig flinkere  I allefall i de tilfellene hvor det ofte skjer.

F.eks om samboer er på byen og ikke tar tlf med en gang! Tidligere mister jeg hodet fullstendig og ble hysterisk etter å ha ringt to ganger hvor han ikke tok tlf. Så for meg alt i fra at han var utro til at han lå død i en grøft lissom. Nå klarer jeg til en viss grad for huske på at det faktisk er så høy musikk inne på utestedene at det faktisk er minimal sjangs for at han faktisk hører telefonen! Nå klarer jeg i det minste å holde meg sånn nogenlunde samlet frem til stengetid 🙈 

Det var bare et eksempel på hvor jeg har begynt å få i det minste litt kontroll  Har alltid stusset over hvorfor jeg reagerer så sterkt på noen ting, for på veldig mange andre ting er jeg snusfornuften selv. Derfor var det på mange måter veldig nyttig for meg å få diagnosen for nå forstår jeg litt mer...

Anonymkode: c8908...388

Forstår! Det er litt «godt» å høre at du forstår meg, selv om det er veldig trist å lese, fordi jeg vil ikke at noen skal ha det på denne måten 😞

Akkurat det du forteller om kjæresten din kjenner jeg meg helt fullstendig igjen i! Og akkurat i en sånn situasjon, og når venner/familie ikke svarer, klarer jeg som regel å tenke på en rasjonell måte. Fordi det er jo faktisk en logisk forklaring i 99% av tilfellene. Tidligere var jeg også helt hysterisk når jeg ikke fikk svar og dro konklusjoner og gjorde dumme ting. Bra du også klarer å tenke rasjonelt 🙂

Ja, det er utrolig rart at man kan være så totalt irrasjonell på noen områder, og kjempefornuftig på andre områder... Det vi må gjøre er vel rett og slett å øve og øve!

Anonymkode: 74a73...3d7

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forstår! Det er litt «godt» å høre at du forstår meg, selv om det er veldig trist å lese, fordi jeg vil ikke at noen skal ha det på denne måten 😞

Akkurat det du forteller om kjæresten din kjenner jeg meg helt fullstendig igjen i! Og akkurat i en sånn situasjon, og når venner/familie ikke svarer, klarer jeg som regel å tenke på en rasjonell måte. Fordi det er jo faktisk en logisk forklaring i 99% av tilfellene. Tidligere var jeg også helt hysterisk når jeg ikke fikk svar og dro konklusjoner og gjorde dumme ting. Bra du også klarer å tenke rasjonelt 🙂

Ja, det er utrolig rart at man kan være så totalt irrasjonell på noen områder, og kjempefornuftig på andre områder... Det vi må gjøre er vel rett og slett å øve og øve!

Anonymkode: 74a73...3d7

Jeg har lest om flere med denne diagnosen som reagerer slik at det er helt skremmende å godt jeg kjenner meg igjen 😱 Nesten "godt" å vite som du sier at man ikke er alene  Man føler seg jo helt fjern i etterkant når fornuften har fått fotfeste igjen.

Ja tror man bare må ut å øve! Og håpe at fornuften klarer å seire til slutt!

Anonymkode: c8908...388

[Barnavregnbuen]

Jeg har ikke borderline, men ADHD, og sliter selv med emosjonell regulering. Jeg vet du bad om svar fra de som har Borderline, men jeg tar meg friheten til å svare likevel. Denne videoen: 

 synes jeg var fin! Han har boderline selv, og forteller om hvordan han håndterte nettopp det du nevner her  Jeg synes selv at det var nyttig. Ellers kan jeg anbefale appen «iMoodJournal», så kanskje du kan finne et mønster i hvordan du føler deg, og «forutse» en «episode. Jeg synes iallefall den hjalp, for det er veldig lett å glemme hvordan man hadde det da ting var kjipt. 

Ellers synes jeg det står enorm respekt av den jobben du legger ned i å forstå deg selv, og ikke minst selvinnsikten! Stå på! Jeg veit at psykiske lidelser er jævlig slitsomt, men du må aldri gi deg ♥️

[AnonymBruker]

Så bra du skriver og beskriver. Jeg har ikke diagnosen, men kjenner meg til en viss grad igjen. Men min tilstand er PMS ca 4-5 dager før mens og føler da mye av det samme, men kanskje ikke like stor grad. Det tok flere år for meg å kartlegge, dvs jeg begynte å skrive opp i kalenderdagboka mi når jeg følte meg slik+hodepine. Og det slo aldri feil. Alltid uka før mens. Jeg sier ikke dine symptomer er pms men om du kartlegger tid for når du blir dårlig så kan du se om det kanskje forverres rett før mens.

uansett ønsker deg alt godt ❤️

Anonymkode: 751de...b9f

[Spøkelseskladden]

Jeg har ikke fått diagnosen ennå, men skal til utredning etter sommerferien og er ganske sikker på at det er borderline jeg har. 

Oppveksten min var er helvette, med en psykisk ustabil mor og faren min er alkoholiker. Ble mobbet på skolen og blitt voldtatt to ganger.  Jeg har slitt psykisk hele mitt voksne liv og har vært inn og ut av dps som en svingdør. Har bare fått beskjed om at jeg har angst og depresjon og fått noen piller også hade hei.. 

Nå som jeg endelig har funnet ut hva som mest sannsynlig er min egentlige diagnose så har alle brikkene falt på plass. Forholdet til min samboer holdt på å ga i dass pga min ustabilitet, tomhet, selvmordstanker osv. Men nå forstår vi begge to mer om hvorfor jeg er slik og kan jobbe sammen mot alle disse tankene. 

Jeg har det fortsatt helt jævelig og 9 av 10 ganger så klarer jeg ikke stoppe meg selv når jeg kjenner det kommer. Men jeg VET i alle fall hva som skjer nå og slipper å føle meg klin hakke gal.. 

Jeg kjenner meg igjen i mye du skriver, både det med sex og rus osv, men spesielt frykten for å bli forlatt. 

Jeg er ikke i noen posisjon til å gi råd ettersom jeg er minst like ødelagt selv, men det noen nevnte tidligere med å prøve å være oppmerksom tror jeg er viktig. Se tegnene, finn ut hva triggere er, når du står i stormen, så prøv å bare kjenn etter hva du tenker/føler. 

Jeg tror også meditasjon er bra for slike som oss, men jeg gir opp etter kort tid fordi hodet fylles med så mye negative tanker, eller motsatt, av denne tåken du pratet om. 

Vet ikke om innlegget mitt var til noe nytte for deg, men jeg kjenner ingen andre med en slik diagnose og det var igrunn bare godt å skrive litt. 

Send meg gjerne pm om du trenger noen å prate med.  

[AnonymBruker]

Jeg har borderline og tørr ikke å inngå noe forhold, da det alltid går til helvette

Anonymkode: be02c...ba6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har borderline og tørr ikke å inngå noe forhold, da det alltid går til helvette

Anonymkode: be02c...ba6

Hvorfor går det til helvete?

Anonymkode: ccad1...5fd