Flere med sinte skole startere?

[AnonymBruker]

Hei. Er det flere her inne som opplever at deres skolestartere er sinte ? Vår datter blir plutselig sint (plutselig fordi vi ikke alltid vet hva som utløser det). Aldri vært spesielt sint tidligere år. Det meste av sinnet er rettet mot meg(mor). Jeg blir skreket til, jeg blir fysisk dyttet på,jeg får silent treatment og utestengelse. Far blir fort godtatt. Hun har sagt (da hun har roet seg og vi kan snakke om dette) at hun gruer seg til å slutte i bhg. Hun er engstelig for skolestart. Denne uka slutter en voksen på avd hun har hatt mye og god kontakt med,andre skolestartere slutter i bhg(da tror hun de begynner på skolen og SFO før henne fordi de har fylt 6år)...

Jeg tenker at disse utbruddene skyldtes den sitter hun er i nå med mye ukjent der framme og det trygge snart over. 

Hun har en høysenitiv personlighet som nok forsterker noe. Vi prøver der vi kan å være nær henne ,både tett og evnt i samme rom om hun vil ha litt avstand. Vi annerkjenne følelsene ,og støtter henne på der hun kjenner. Vi ufarliggjør det at hun blir sint (råd fra helsestasjonen). 

Jeg som mor opplever det veldig utfordrende å stå i dette,da det er jeg som får mest av det siden hun fort roer seg og alt er over når min mann står i det. Vi har søkt råd hos helsestasjonen og jeg har begynt hos psykolog (gjennom familieteamet i kommunen)for å bli bedre rustet til å stå i dette. Det er vondt å se henne så fortvilet,og vi snakker alltid om det vanskelige i etterkant (samme ettermiddag f.eks). 

Er det flere som opplever dette ,eller bør jeg vurdere å henvise henne til BUP for sunne mestring?

Anonymkode: 7bfe1...8d7

[solmåneogstjerner]

Det er ganske vanlig og naturlig. Hun går nå gjennom en stor endring, er sikkert litt bekymret for hvordan det kommer til å gå og hvordan ting kommer til å endres. 

Snakk med henne om hva hun tenker, berolige henne. 

Henvisning til behandling er altfor tidlig, mest sannsynlig så går det seg til når hun får begynt og kommet inn i nye rutiner. 

[AnonymBruker]

Du sier at det er noe som har kommet nå, så det er nok ikke nødvendig å koble inn BUP i dette. Foreløbig i hvert fall. 

Det er nok best og bare fortsette å støtte og prate og være der for henne osv. Jeg tror dere gjør ting riktig, men så er det ikke farlig å være sint heller. Sånn innimellom. Det er jo sunt å få ut følelser.

Hun er redd for det ukjente. Vet ikke helt sin plass i det hele. Det er helt vanlig. 

Jeg leste en gang om ei som gruet seg forferdelig til å begynne på skolen. De skjønte ikke hvorfor, før de fikk nøstet opp i at hun var redd for å miste tennene sine. Hun hadde hørt alle si at "når du begynner på skolen så mister du nok tennene dine du også" - og så tolket hun det som at hun kom til å miste dem når hun skulle begynne. 

Da de fikk snakket om det så gikk det greit. 

Kan hende det er noe jenta deres har hørt eller tenkt som skremmer henne, men så er det vanskelig å sette ord på det, og da blir hun sint i stedet. 

 

Anonymkode: 4bb19...86b

[AnonymBruker]

Høres ut som en naturlig reaksjon på det som skjer rundt henne nå. Det er jo stor overgang å gå fra bhg og til skole. Tipper mange spør henne "Gleder du deg til å begynne på skolen?". Husker mange spurte min datter om det, var jo godt ment, men hvordan kan man glede seg til noe som bare virker skummelt og fremmed... Her opplevde vi også overgangen med sinne og tårer, og vi stod i det bare og var der for henne. Kjempetøft. Men litt etter litt gikk det seg til. Og av andre foreldre jeg snakket med så var det  mange som hadde tilsvarende opplevelser. Barn er forskjellig, og tar nok dette ut forskjellig. Utfra det du skriver så høres det ut som om dere møter henne veldig fint.
Vi brukte litt av sommeren frem til hun skulle begynne på skolen, til å leke ute på kolegården, tittet inn i vinduer, sånn at noe kanskje kunne virke kjent når dagen kom. Vi traff også noen andre i samme ærend, så da ble det også noen flere kjente ansikter, selv om hun ikke var blitt godt kjent med de barna til skolelstart.

Anonymkode: 14b13...501

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å høre podcasten Foreldrerådet sin episode om 6-åringen. Det er en spesielt fase, og kanskje du får noen tips til hvordan du skal håndtere det.

Anonymkode: 418e0...eb7

[SesameStreet]

Det er helt normalt og ikke noe å ta av for. De går fra det eneste de har kjent til noe helt nytt og de har aldri opplevd en så stor overgang i deres liv. De vet ikke hva skole er eller hvordan det fungerer, om det bra eller dumt, hvordan læreren er, hvordan de ansatte er. Det er for dem kjempeskummelt og kommer mange vonde følelser i sving. 

Vi som har gått på skole, vi vet jo hva det er og jeg som ung opplevde at overgangen var roligere fordi at vi hadde førskolen så vi visste litt om hva det var. Dagens barn aner ikke hva det er når de begynner, sånn sett så er det synd at den forsvant fordi at den gjør overgangen tryggere og roligere. 

Barn klarer ikke alltid å få ut følelsene sine og kunne snakke om dem. De trenger hjelp fra foreldrene sine til å få ut følelsene sine på en fornuftig og god måte, å kunne se at det er lov å tenke at ting er skummelt, det er lov å ha det vondt og savne ting. Vonde følelser er lov. 

[Gjest Dorey]

Det er helt normalt. Seksårsalderen kalles ikke "den lille puberteten" for ingenting. Min seksåring kan tidvis også være helt avsindig rasende.