Vanskelig forhold til min mor

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg skriver her fordi jeg trenger å lufte noen tanker om moren min, og hvordan jeg skal forholde meg til henne. Min mor har alltid vært spesiell, og det har lenge vært litt gnisninger mellom meg og henne. Den siste tiden har det forverret seg, og jeg synes det er trist at utviklingen går den veien. 

Litt bakgrunnsinfo: Jeg er voksen (akkurat rundet 30), og moren min er dobbelt så gammel som meg. Hun har i mange år stått utenfor arbeidslivet, og jeg tror at dette gjør at hun blir særere og særere. Hun mener selv at hun har en diagnose som ingen leger vil anerkjenne, og derfor har hun mistet all tiltro til vestlig medisin. Kort sagt har hun de siste 5-10 årene blitt bitt av alternativ-basillen, noe hun snakker om hele tiden. Dette er i seg selv slitsomt, men jeg har lært meg å "lukke ørene" når hun babler i vei om dette, og bare ignorere det når hun prøver å prakke på meg en eller annen form for alternativ behandling.

Den siste tiden er det flere andre ting i tillegg som gjør relasjonen til henne vanskelig. Hun har en tendens til å fokusere på alt som er negativt, og snakker ustanselig om alle sine problemer, eller evt. om de hun kjenner som enten er syke eller har opplevd noe traumatisk. Dette synes jeg er fryktelig slitsomt, og jeg har begynt å si fra til henne om det. Da blir hun veldig snurt og fornærmet. Hun er i tillegg veldig selvsentrert, og kan snakke ustanselig om seg selv uten å la andre få slippe til. Hun vrir absolutt alle situasjoner til å handle om seg. For en tid siden slet jeg med depresjon og ble sykemeldt pga. det. Da jeg forsøkte å snakke med henne om det begynte hun å legge ut om at ja HUN hadde også vært deprimert, hun var ensom fordi faren min jobbet så mye, også nevner hun i en bisetning at hun pleide å drikke seg full alene mens vi ungene var små.. Dette er informasjon jeg skulle ønske jeg ikke fikk vite! Jeg vet jo at jeg er voksen nå, men jeg synes likevel det ekstremt ubehagelig å få vite slike ting om foreldrene mine. Det hjalp i allefall ikke på depresjonen min der og da.. 

Jeg skal gifte meg til høsten, og hver gang jeg snakker med moren min poengterer hun hvor mye hun gruer seg til denne dagen, hvor slitsomt hun tror det blir, osv. Vi har sagt at hun ikke trenger å hjelpe til med noe, men likevel snakker hun om hvor mye stress det kommer til å bli. Vi ønsker at dette skal bli en gledens dag hvor familie og venner har det fint sammen, og det er så synd at hun skal være så negativ hele tiden! Hun er også kronisk uenig i mine meninger, hun liker f.eks. ikke kjolen min, er misfornøyd med menyen, osv. osv. Jeg tør ikke tenke på hvordan det blir dersom jeg får barn en gang, hun er bla.a. vaksinemotstander og kommer til å bli kjempesint når jeg velger å vaksinere mine barn. Hun tror forresten at hun har ødelagt meg og søsteren min fordi vi fikk vaksiner da i var små, og at de problemene som vi sliter med den dag i dag (både av fysisk og psykisk art) skyldes det. Dette er i seg selv ganske absurd, det virker som hun går rundt og føler skyldfølelse for dette, men det er jo ikke reellt! Jeg er på ingen måte ødelagt (igjen dette ekstreme fokuset på sykdom og alt som er negativt), og i hvert fall ikke fordi jeg har fått vaksiner! 

Jeg har den siste tiden jobbet mye for å stå mer opp for meg selv, også i relasjonen til min mor. Jeg har blitt flinkere til å si fra på en saklig måte om at "dette må jeg bestemme selv", "dette har ikke du noe med", "dette blir jeg sliten av å snakke om", osv. Det som skjer da er altså at hun blir irritert og fornærmet, og stemningen blir bare dårligere og dårligere. Resten av familien (far og søster) tror jeg også oppfatter henne som vanskelig innimellom, men de går personlighetsmessig litt bedre overens med henne, og er de er dessuten veldig konfliktsky. 

Jeg synes det er veldig trist om relasjonen vår skal bli dårligere og dårligere. Hva kan jeg gjøre? Har som sagt prøvd å snakke saklig og rolig om dette, men hun da blir hun tydelig snurt og sint, og bytter gjerne tema. Beklager langt og rotete innlegg forresten, men jeg måtte bare få det ut!   

Anonymkode: 93a08...0e9

[AnonymBruker]

En slik mamma må man være svært direkte med koste hva det vil koste. Høres ut som en med narsissistisk personlighet? Jeg kjenner igjen mye av det du beskriver igjen i min egen mor og vi er rundt samme alder. Jeg har gradvis tatt avstand. Vi har fremdeles litt kontakt, men nå er det på mine betingelser. Orker ikke mange timer med henne før jeg blir sint, frustrert og lei. Som å prate til en vegg. Min mor skulle hatt langvarig psykiatrisk hjelp, men dessverre så er tvang ikke lov så langt hun ikke skal ta livet sitt ellers andres. Jeg er den i familien som aldri har vært konfliktsky. Går i mot henne. Alle andre gjemmer seg i frykt for den skarpe tungen. Kan du prate med noen hun ser veldig opp til? De må jo alle ha merket disse sidene. Jeg har ikke noe løsning til deg utenom at du burde være direkte og ta avstand fra det negative. Her nytter det ikke å være hyggelig.  

Anonymkode: 52e74...37a