Misliker stesønn

[AnonymBruker]

Jeg har en stesønn på 8 år, som er litt vill. Han er motsatsen av meg som jeg tror er grunnen til at vi har så dårlig kjemi. Han er sterkt belastet av ADHD og bor 80% av tiden hos moren sin der han får dårlig oppfølging så han sliter ekstremt i skolen. Moren hans kan knapt lese så dette betyr at det er vi som må sitte å lese med han hver gang han er her, noe som skaper mye uro og konflikter i hele familien for han setter seg sånn på vrangsiden og lar det gå utover alle. 

Jeg er høysensitiv og har to høysensitive barn, de elsker storebror og storebror har også enormt mye kjærlighet til de, og elsker å se hvor mye glede de har av hverandre. Men blir også utrolig lei av å se datteren min så sliten etter bare 10 minutters lek og storebror nekter å respektere at hun behøver å roe seg ned i fred og gå igjennom alle inntrykk på egenhånd. Hater uroen som blir i huset når han er her, småsøsknene som behøver mye tid for å gå igjennom alle dagens inntrykk våkner på nettene (noe de aldri gjør ellers), og den konstante sutringen om de ikke får den tiden de trenger med ro. Vi har det generelt veldig rolig her hjemme, men det føles som vi girer opp 10 gir når stesønnen er her og alle, inkludert barnefar blir sliten.

Han er et typisk skilsmissebarn og slipper unna med det meste, og blir sjeldent ordentlig tilrettesagt av barnefar. Dette skaper uendelig mye konflikter, både at jeg kjenner at det blir enorm forskjellsbehandling og at jeg er så uenig med mannen som skaper mye krangel. 

Nå har stesønnen begynt å bruke dianosen sin som en unnskyldning og sier «men jeg jo så impulsiv» og mannen hører på og lar han slippe unna, han er jo tross alt et ADHD barn og er jo faktisk impulsiv...

kjenner jeg ikke klarer av dette lenger, og vurderer nå faktisk å gå fra mannen. Jeg klarer ikke forskjellsbehandlingen og jeg syntes ikke at ADHD er en unnskyldning for å ikke oppdra han. Jeg tar stesønnen 90% av tiden ettersom jeg er hjemme i permisjon, mannen skal bestemme alt med han men er jo jeg som har ansvaret for han i hverdagen da mannen jobber lange dager. Jeg kjenner at det renner over fullstendig for meg nå og jeg sitter med en ekstremt dårlig innstilling ovenfor stesønnen og at det kanskje bare er best for stesønnen om jeg og mannen går fra hverandre...

han er en god og rettferdig pappa med våre barn, og vi elsker jo hverandre, og dette hadde jo vært er enormt tap for våre barn, men samtidig sitter jeg å tenker på stesønnen som ikke har valgt meg som stemamma og sikkert føler av min frustrasjon og den dårlige stemningen det blir her hjemme.

Noen som har vært i en lignende situasjon, eller kanskje noen med ADHD barn der ute som vil gi meg sine beste tips for å klare av hverdagen?

 

hilsen rådvill stemamma/mamma med dårlig samvittighet (så ingen behøver å slenge med leppa om hva slags forferdelig person jeg er som misliker et barn)

Anonymkode: 1c243...c12

[AnonymBruker]

Svaret ligger i at dere er høysensitive. Dere bør mure dere inne. Hvorfor skal det være greit å være dere, men ugreit å være han? Helt utrolig at dere kunne finne på denne sammensveisingen i utgangspunktet.

Forholdet mellom dere to voksne betyr ikke en dritt i denne sammenheng...

Anonymkode: 2166d...fe8

[HalldirV2]

Bare overskriften sier meg at dette innlegget er skrevet for å få en viss respons. 

[Duff]

Hvordan skal det hjelpe dine barn at du flytter ut? De må jo fortsatt tilbringe samvær hos far og stebror. 

[AnonymBruker]

Kunne han vært mer hos dere? Mye av grunnen kan være at han er hos dere så kort periode om gangen, han trenger nok struktur og rutiner, det er vanskelig å få på noen få dager.

Mitt barn har ikke fått noe diagnose, men har tydelig konsentrasjonsproblemer, etter hun har vært hos far i helgene bruker hun noen dager på å tilpasse seg våre hverdag igjen, hos far er det mindre strukturert og stebrødre som er med på å skape uro.

Anonymkode: 42881...ff4

[Duff]

Mine barn var alltids ekstra krevende når de  kom hjem fra samvær. Jeg måtte banke inn rutiner og regler på nytt hver 14 dag. Slitsomt men ingen diagnoser jeg kunne skylde på. Vet venner som hadde det på samme måten. 

[AnonymBruker]

Jeg ville kanskje prøvd familieterapi i første omgang. Regner med at du har forsøkt å prate med mannen din uten å si at du hater sønnen hans. Jeg ville ikke fortalt han det, men heller sagt at situasjonen er uholdbar eller lignende. Altså ikke legge skylden på sønnen, men måten dere takler det. Jeg tror også at dere trenger et bedre samarbeid med moren til denne gutten for at ting skal være mer likt hos dere. Jeg skjønner godt at dere presser på lesing, men det skaper nok mye uro hos gutten når det ikke er like rutiner hos mor og far. 

Nå vet ikke jeg hvordan dere løser dette med lesing, men jeg kommer med et tips likevel. Finn et tema som virkelig interesserer han, så finner dere bøker om det. Den av dere som leser med han bør sette seg alene i et rom med han. Så ville jeg sagt at jeg kan lese en side for deg først så kan du prøve å lese litt for meg etterpå. Kanskje han ikke vil lese de første gangene, men etterhvert vil det kanskje løsne. 

Jeg sleit selv med å huske det jeg leste, sleit med det frem til jeg var 25 ca. Jeg kunne lese en setning og ha glemt den når jeg begynte på neste. Så moren min leste skolebøkene mine for meg på senga også pratet vi gjennom det etterpå. Jeg kunne stoffet uten problem. Først i voksen alder har jeg begynt å like bøker fordi jeg husker det jeg leser og jeg kan selv velge tema. 

Anonymkode: efe55...e72

[Gjest BearMama]

Fvk og COS kurs høres ut som en god start.

[Bonusmammaen]

Tipper at du misliker adferden og ikke gutten? Det er i såfall forståelig.

Her må pappa brette opp ermene. Dere trenger veiledning og en slik gutt trenger meget klare grenser og oppfølging i hjemmet. Er ikke bup med i bildet her? Hvis moren ikke klarer jobben, er det kanskje bedre han får det hos dere? 

[AnonymBruker]

Har dine 2 barn og stesønn felles far? Hvis ikke, hadde jeg sterkt vurdert å flytte. Ikke bare for din og dine barns del, men for den stakkars stesønnen som blir slengt frem og tilbake, ikke er ønsket, og ikke får være seg selv.

Ellers bør far ta stesønn med ut på aktiviteter når han har ham, slik at han blir litt sliten, eller uansett, så det blir litt ro i huset? Jeg er høysensitiv selv, men tror uansett jeg hadde svelget det, slik at stesønn slapp å føle seg uønsket (hvis han ikke allerede gjør det, kommer det til å skje. Med diagnosen hans, kan livet hans utvikle seg mye verre enn for dine høysensitive barn).

Anonymkode: 16f66...574

[AnonymBruker]

Hvorfor,  hvorfor gikk du inn i dette forholdet og i tillegg fikk felles barn? Du forsto vel hvordan dette barnet var før du fikk egne barn? Om du går og deres felles barn skal være 50% hos far så vil jo de få mye med sin bror å gjøre, uten at du kan være der å passe på.

Jeg forstår ikke hvorfor kvinner går inn i forhold med menn som har barn fra før, også klage på barnet etterpå. Og de klager på mannen for dårlig oppdragelse og oppfølging av barnet. Men å lage egne barn med denne mannen er visst helt greit. Dette henger jo ikke på greip! 

Anonymkode: e5eca...750

[AnonymBruker]

TS, dere må jo få hjelp med dette. Jeg har ikke peiling på hvilken hjelp foreldre av adhd barn får, men dere må jo prøve det som kan. Det letteste å forandre er kansje maten. null sukker, feks. Jeg vet ikke om det hjelper. Det andre lette er å jobbe med seg selv, irettesetting, måten man gir beskjeder. feks berøring på skulder når man forteller noe. Når han ikke adlyder, gi oppførselen en konsekvens. Om han får lov å være tullerusk fordi han er impulsiv av seg, så blir vel oppførselen lik på skolen, eller? Vil dere at barnet feks skal lære at han ikke trenger å adlyde voksne? Dette er jo også noe som gjør at andre voksne og andre barn synes at det er et "ork" å ha han på besøk. MAO så er det å ikke gi grenser og oppførsel sosialt selvmord. 

Når det er sagt,

Kansje det hjelper dere å være ute mer? Så kan han løpe og herje og få ut energi, slik at han ikke er i "fjeset" på de høysensitive barna og mor.

Anonymkode: e0e79...c12

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor,  hvorfor gikk du inn i dette forholdet og i tillegg fikk felles barn? Du forsto vel hvordan dette barnet var før du fikk egne barn? Om du går og deres felles barn skal være 50% hos far så vil jo de få mye med sin bror å gjøre, uten at du kan være der å passe på.

Jeg forstår ikke hvorfor kvinner går inn i forhold med menn som har barn fra før, også klage på barnet etterpå. Og de klager på mannen for dårlig oppdragelse og oppfølging av barnet. Men å lage egne barn med denne mannen er visst helt greit. Dette henger jo ikke på greip! 

Anonymkode: e5eca...750

Gi deg da. Barnet var sikkert lite når de ble sammen.

Anonymkode: e0e79...c12

[kaleidoskop]

Her tenker jeg med en gang at den ene diagnosen, ADHD, blir sett ned på og han må skjerpe seg. 
Ikke de høysensitive. Det er jo tydeligvis diagnoser i alle retninger hjemme hos dere. 
Som noen allerede har nevnt, eldste gutten er for lite hos dere. 

Dette med diagnoser får jo barna med seg. Og jeg hører så ofte barn "skylde" på det for sin oppførsel. Dette er jo noe de igjen har hørt fra de voksne. Det er så greit å få en diagnose, for da trenger man ikke "oppføre seg".
De høysensitive kan utragere og bli sliten, for de trenger tid for seg selv. 
og han med adhd kan jo bare reagere som han vil pga det han har...
Det høres ut som barna deres er store nok til å ta en prat sammen alle, gjerne med en familieterapaut, en nøytral person.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Bonusmammaen skrev:

Tipper at du misliker adferden og ikke gutten? Det er i såfall forståelig.

Her må pappa brette opp ermene. Dere trenger veiledning og en slik gutt trenger meget klare grenser og oppfølging i hjemmet. Er ikke bup med i bildet her? Hvis moren ikke klarer jobben, er det kanskje bedre han får det hos dere? 

Vet du hva,

Man trenger ikke skyve under teppet at barn som ikke får oppdragelse er lett å mislike. En sannhet er en sannhet. Men, poenget mitt, er at jeg er enig med deg, for at de barna som ikke får grenser eller oppdragelse, er de som trenger omsorgen mest.  Men voksne snur de ryggen fordi man misliker barnet pga den dårlige oppførselen.

Anonymkode: e0e79...c12

[AnonymBruker]

TS her

Jeg og stesønnen pleide å ha et bra forhold en gang i tiden, men moren hans satt på sidelinjen og stakk kjepper i hjula og plutselig snudde mannen og jeg fikk ikke lov å oppdra han lenger. Da skjærte alt seg og ting ble verre og verre. 

Oppførselen hans har bare blitt verre desto eldre han blir og han er frustert av å henge etter å reagerer med å mobbe i skolen. Nå er det snakk om at han skal gå skoleåret om igjen, som bare skaper mer frustrasjon og han vet at om han ikke har endret innstillingen sin og oppførselen sin mot lærerne og medelever over sommeren så må han gå skoleåret om igjen noe han har reagert på med å sette seg helt på bakbeina på alle ting.

Bup er selvsagt inne i bildet, og vi prøver å skape et samarbeid med skolen men det er lite hjelp å få fra skolen, de dytter bare i feil retning. 

Jeg prøver å presse på null sukker som noen nevner her men mannen gir han choco puffs til frokost, godteri midt i uka, saft, etc, etc, så sitter jeg alltid igjen som skurken fordi jeg sier nei.

og selvsagt er det først og fremst oppførselen jeg misliker men jeg liker ikke gutten han er på vei til å bli, jeg må sitte på sidelinjen å se han mobbe og ødelegge for seg selv men jeg får ikke gjøre noe. 

Og til du som skrev at høysensitiv er en diagnose, det er det absolutt ikke, det er et personlighetstrekk som jeg syntes er ekstremt utfordrende å leve med til tider og det er ingenting jeg unner noen på lik linje som ADHD, spesielt ikke barn som ikke forstår og ikke har funnet sin måte å takle alle inntrykk på enda. Jeg ser mye samme problematikken med stesønnen, han sliter med gå gjennom alle inntrykk og agerer med sinne og vi har enda ikke klart å finne hva som funker for han. 

Og på tross av utfordringer her så hadde han nok hatt det bedre hos oss da han får veldig lite oppfølging hjemme hos moren sin, og det er ingen grenser. Jeg har sagt lenge det mange av dere skriver her, dette er en gutt som er i sterkt behov av faste rammer og grenser. Vi har vært i mange samtaler med bup og de sier de samme alikevel skjer det ikke noe på hjemmebane og moren vil ikke medisinere han på tross av flere anbefalinger fra bup og lege. Mannen tørr ikke stå opp mot henne så da skjer det ikke noe heller.

Anonymkode: 1c243...c12

[AnonymBruker]

Jeg har en 8 åring, og selv om han er en snill og stødig type, liker han at ting skjer. Han er veldig avhengig av å ha venner her, og er veldig glad i å være aktiv med far.(Trampoline, sykkeltur, styrketrening, nerfkrig osv.) Jeg er mer den som kunne tenkt meg å bake, perle, tegne osv, men det blir alt for kjedelig for han. Kan det være noe i det? At det blir for kjedelig for stesønnen din? Må si at jeg synes far ikke burde jobbe så mye nå, men prioritere å bruke tid med sønnen sin! 

Anonymkode: 34b31...8f9

[Gjest BearMama]

Dette er jo tydeligvis to foreldre som trenger COS kurs og veiledning. En mor som lar ungen styre selv og en far som kompenserer lite tid med sønnen ved å la sønnen gjøre hva han vil. Det er jo oppskrift på katastofe. 

Et barn trenger trygge rammer, faste rutiner og konsekvente foreldre som bryr seg. Spesielt viktig er det når et barn har en diagnose. Forutsigbarhet med masse kjærlighet, omsorg og foreldre som setter krav og har struktur i hverdagen. 

Jeg fatter ikke at foreldre som lar dette pågår ikke innser at de ødelegger ungen. 

Om jeg var deg så ville jeg funnet fakta om hva et barn med ADHD trenger. Skriv ned hva du tenker og finn frem opplysninger med voksne som har har vokst opp med ADHD som hadde foreldre som han som fant det lettere å la ungen seile sin egen sjø fremfor å gjøre en innsats og stille opp som en foreldre skal og bør. La han selv se hvordan de barna oppfattet barndommen sin og hvordan alt ble til et levende helvete mht hjem, skole og venner fordi foreldrene ikke tok tak i problemene og bygget opp barnet fremfor å ignorer det. 

Finn fakta om hva slags konsekvenser det har for et barn med ADHD uten faste rammer og rutiner og hvordan det påvirker barnet og alt og alle rundt barnet. Vis han at barnet lider og ikke har det bra. Sukker og godteri vil ikke gjøre barnet trygt og bedre rustet til å møte en allerede tøff verden. Han trenger kjærlighet, støtte og kjærlige, men konsekvente foreldre for å bli lykkelig. 

Kanskje det synker inn om han klarer å se det fra barnets perspektiv. At barnet mobber og er mye sinna og frustrert er et tegn på at han allerede sliter følelsesmessig og foreldrene står bare på sidelinjen og ser på.

 

http://adhdnorge.no/barn/barn-og-unge/barn-og-unge-med-adhd-info-til-foreldre-og-foresatte/

https://levemedadhd.info/å-leve-med-adhd/snakk-om-adhd-i-familien/tips-til-foreldre/

https://nhi.no/sykdommer/psykisk-helse/adhd/adhd-mestringsteknikker/

Fra en med ADHD

http://www.adhd-inspirasjon.no/5454-2/

http://www.adhd-inspirasjon.no/20-punkter-du-ikke-ma-glemme-om-adhd/

http://www.adhd-inspirasjon.no/31-problemer-kun-de-med-adhd-forstar/

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Svaret ligger i at dere er høysensitive. Dere bør mure dere inne. Hvorfor skal det være greit å være dere, men ugreit å være han? Helt utrolig at dere kunne finne på denne sammensveisingen i utgangspunktet.

Forholdet mellom dere to voksne betyr ikke en dritt i denne sammenheng...

Anonymkode: 2166d...fe8

Mener du virkelig at 15 % av Norges befolkning skal mure seg inne fordi de tar til seg flere inntrykk og blir fortere sliten av ting som andre klarer av uten problemer? Og er som noen andre skriver her, de ble vel sammen når gutten var liten. De kunne neppe vite at det skulle bli som dette.

 

Forøvrig syntes jeg dette høres ut som to foreldre som virkelig behøver et COS kurs og en skikkelig reality sjekk for å innse hva de gjør med sønnen sin. 

Anonymkode: 1c243...c12

[AnonymBruker]

Dere har tre barn, ikke en stesønn og "dine to jenter". Og babyen din er høysensitiv? Finns det babyer som ikke er det? + et annet barn som må være godt under 8år gammel er også høysensitivt og må tas hensyn til. Og du selv. Vet du hva, broren deres var der først. Dette må være særdeles vanskelig for ham.

Du har ansvaret for ham 90% av tiden, og skal følge opp lesing og alt annet, for mor gjør det ikke og far bare jobber (hva pokker, 90% av tiden i helgene når sønnen hans med store problemer er på samvær med ham?) du og sønn er i evig konflikt og alt er uro og han respekterer ikke at småsøstrene blir slitne (hvilken 8-åring gjør det, da....), MEN: Du får ikke oppdra ham og alt har blitt så mye verre etter at du skulle ligge unna?

Familieterapi for deg og mannen, og foreldreveiledningskurs i tillegg. Barna har den familien og de foreldrene og søsknene de har, det er dere to som er nøkkelen til familielivet. Å forvente et veldig rolig liv som trebarnsfamilie med ekser og diagnoser, det er ikke realistisk.

Anonymkode: 9f734...17f