Noen som har utviklet depresjon og utmattelse av dårlige familieforhold?

[sjenert]

Hei,

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men helt siden jeg ble kuttet ut av min familie for to år siden har jeg slitt psykisk. Jeg føler meg helt totalt utmattet og fungerer dårlig i arbeidslivet. Har tidligere vært sykemeldt et par uker på grunn av utmattelse men føler jeg aldri har kommet meg helt.

En del av grunnen kan nok være fordi jeg aldri har fått svar fra min familie på hva som er galt. De har bare kuttet meg ut. Jeg er 28 år, har samboer og mange venner men jeg føler meg så ufattelig ensom og sliter veldig i perioder. Sykemelde meg på grunn av depresjon sitter så langt inne. Noen som kan kjenne seg igjen? Hvordan går det med dere?

[AnonymBruker]

24 minutter siden, sjenert skrev:

Hei,

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men helt siden jeg ble kuttet ut av min familie for to år siden har jeg slitt psykisk. Jeg føler meg helt totalt utmattet og fungerer dårlig i arbeidslivet. Har tidligere vært sykemeldt et par uker på grunn av utmattelse men føler jeg aldri har kommet meg helt.

En del av grunnen kan nok være fordi jeg aldri har fått svar fra min familie på hva som er galt. De har bare kuttet meg ut. Jeg er 28 år, har samboer og mange venner men jeg føler meg så ufattelig ensom og sliter veldig i perioder. Sykemelde meg på grunn av depresjon sitter så langt inne. Noen som kan kjenne seg igjen? Hvordan går det med dere?

Har du ingen som helst anelse eller mistanke om hvorfor de har kuttet deg ut? Har du spurt dem direkte? Har du oppsøkt de? Hvordan er de?

Anonymkode: 54d7b...941

[sjenert]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Har du ingen som helst anelse eller mistanke om hvorfor de har kuttet deg ut? Har du spurt dem direkte? Har du oppsøkt de? Hvordan er de?

Anonymkode: 54d7b...941

Jo, jeg har selvfølgelig en mistanke, men at de har kuttet meg ut på bakgrunn av det som jeg tror er helt hårreisende. Jeg har prøvd å invitere de på lunsj, middag, kvelds og gåtur. Får ingen respons og hver gang jeg sender de en melding om at jeg er glad i de og savner de så får jeg ikke respons. Mener du virkelig at jeg skal stå å hamre på døren deres når de tydelig ikke vil ha noe med meg å gjøre? Jeg har gjort alt i min makt for å få de i tale, men de vil ikke ha noe med meg å gjøre. Ikke vil de høre min versjon av saken heller.

[AnonymBruker]

31 minutter siden, sjenert skrev:

Hei,

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, men helt siden jeg ble kuttet ut av min familie for to år siden har jeg slitt psykisk. Jeg føler meg helt totalt utmattet og fungerer dårlig i arbeidslivet. Har tidligere vært sykemeldt et par uker på grunn av utmattelse men føler jeg aldri har kommet meg helt.

En del av grunnen kan nok være fordi jeg aldri har fått svar fra min familie på hva som er galt. De har bare kuttet meg ut. Jeg er 28 år, har samboer og mange venner men jeg føler meg så ufattelig ensom og sliter veldig i perioder. Sykemelde meg på grunn av depresjon sitter så langt inne. Noen som kan kjenne seg igjen? Hvordan går det med dere?

Jeg har kommet meg gjennom det. Håper du gjør det også.

Anonymkode: 02a9b...418

[AnonymBruker]

Det er tungt - men blir enda tyngre av å analysere og tenke på det hele tiden selv om det er vanskelig å slutte. Anbefaler å dra til legen og få henvist til en samtaleterapaut eller psykolog, kanskje som kan hjelpe deg med kognitiv terapi? Det hjalp meg veldig! Jeg måtte også få "hjelp" av antidepressiva en periode som også fungerte godt sammen med en å snakke med. Tips 1 som du kan prøve på med en gang - gi deg selv samtaleforbud om temaet. Prøv 2-3 uker og sjekk om det fungerer. Ikke snakk om det med venner eller annen familie, for å unngå å dyrke "negative" tanker -- for det påvirker jo resten av hjernen også! 

Anonymkode: 63e16...3de

[AnonymBruker]

9 minutter siden, sjenert skrev:

Jo, jeg har selvfølgelig en mistanke, men at de har kuttet meg ut på bakgrunn av det som jeg tror er helt hårreisende. Jeg har prøvd å invitere de på lunsj, middag, kvelds og gåtur. Får ingen respons og hver gang jeg sender de en melding om at jeg er glad i de og savner de så får jeg ikke respons. Mener du virkelig at jeg skal stå å hamre på døren deres når de tydelig ikke vil ha noe med meg å gjøre? Jeg har gjort alt i min makt for å få de i tale, men de vil ikke ha noe med meg å gjøre. Ikke vil de høre min versjon av saken heller.

Nei, jeg spurte deg bare, og takk for svar. Skjønner at dette er vondt og sårt og gir deg problemer. Håper du har gode mennesker i livet ditt som kan støtte deg slik en familie skal gjøre.

Anonymkode: 54d7b...941

[sjenert]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Nei, jeg spurte deg bare, og takk for svar. Skjønner at dette er vondt og sårt og gir deg problemer. Håper du har gode mennesker i livet ditt som kan støtte deg slik en familie skal gjøre.

Anonymkode: 54d7b...941

Det var ikke meningen å være krass, beklager det Jeg bare vet at jeg har gjort alt i min makt for å få snakket med de, men det er så sårt at de ignorerer meg på den måten. Tusen takk for oppmuntrende ord, bare vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå.

[sjenert]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er tungt - men blir enda tyngre av å analysere og tenke på det hele tiden selv om det er vanskelig å slutte. Anbefaler å dra til legen og få henvist til en samtaleterapaut eller psykolog, kanskje som kan hjelpe deg med kognitiv terapi? Det hjalp meg veldig! Jeg måtte også få "hjelp" av antidepressiva en periode som også fungerte godt sammen med en å snakke med. Tips 1 som du kan prøve på med en gang - gi deg selv samtaleforbud om temaet. Prøv 2-3 uker og sjekk om det fungerer. Ikke snakk om det med venner eller annen familie, for å unngå å dyrke "negative" tanker -- for det påvirker jo resten av hjernen også! 

Anonymkode: 63e16...3de

Tusen takk for fint svar med mange gode tips. Jeg tror jeg skal ta meg en tur til legen og få pratet litt med han. Jeg har en helt fantastisk lege så jeg vet at han kan hjelpe meg. Håper det går bra med deg, ingen fortjener denne type avvisning fra familie

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er tungt - men blir enda tyngre av å analysere og tenke på det hele tiden selv om det er vanskelig å slutte. Anbefaler å dra til legen og få henvist til en samtaleterapaut eller psykolog, kanskje som kan hjelpe deg med kognitiv terapi? Det hjalp meg veldig! Jeg måtte også få "hjelp" av antidepressiva en periode som også fungerte godt sammen med en å snakke med. Tips 1 som du kan prøve på med en gang - gi deg selv samtaleforbud om temaet. Prøv 2-3 uker og sjekk om det fungerer. Ikke snakk om det med venner eller annen familie, for å unngå å dyrke "negative" tanker -- for det påvirker jo resten av hjernen også! 

Anonymkode: 63e16...3de

Og kjøp boka "Slutt å gruble, begynn å leve"  

Anonymkode: 63e16...3de

[AnonymBruker]

Hvem er familien i slike tråder, lurer jeg alltid på. Høres ut som det er bestemor, fire tanter, en onkel, fem fettere, mor og far og noen søsken.... Da blir det alltid rart, for så mange folk er sjelden enig. Er det foreldrene dine?

Anonymkode: 4ee7d...4c6

[sjenert]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Hvem er familien i slike tråder, lurer jeg alltid på. Høres ut som det er bestemor, fire tanter, en onkel, fem fettere, mor og far og noen søsken.... Da blir det alltid rart, for så mange folk er sjelden enig. Er det foreldrene dine?

Anonymkode: 4ee7d...4c6

Hei. Ja, det er mine foreldre. Dessverre også søsken som blir manipulert av de.

[AnonymBruker]

13 minutter siden, sjenert skrev:

Hei. Ja, det er mine foreldre. Dessverre også søsken som blir manipulert av de.

Uff, kjipt. Hvor gamle søsken? Kan hende du vil få bedre kontakt med dem når de flytter ut (hvis de bor hjemme)? Er det at de ikke liker samboeren din?

Anonymkode: 4ee7d...4c6

[sjenert]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Uff, kjipt. Hvor gamle søsken? Kan hende du vil få bedre kontakt med dem når de flytter ut (hvis de bor hjemme)? Er det at de ikke liker samboeren din?

Anonymkode: 4ee7d...4c6

De har flyttet ut alle sammen, men jeg har liksom alltid vært syndebukken i vår familie siden jeg er eldst. Så når jeg skjønte i voksen alder at noe var galt med vår familie så ble jeg utstøtt. Ingen rundt kan få vite hva som egentlig skjer. Det har alltid vært holdningen i vår familie, noe som jeg ikke så før jeg ble eldre. De har ingenting i mot samboeren min, han er fantastisk på alle måter

[AnonymBruker]

1 minutt siden, sjenert skrev:

De har flyttet ut alle sammen, men jeg har liksom alltid vært syndebukken i vår familie siden jeg er eldst. Så når jeg skjønte i voksen alder at noe var galt med vår familie så ble jeg utstøtt. Ingen rundt kan få vite hva som egentlig skjer. Det har alltid vært holdningen i vår familie, noe som jeg ikke så før jeg ble eldre. De har ingenting i mot samboeren min, han er fantastisk på alle måter

Skulle tro du var meg, bare at her var det jeg som kutta etter å i alle år aldri vært bra nok - jeg fikk skyld for alt, tok aldri gode nok valg, var for lat, dum, emosjonell, antisosial, for sosial, for drømmende...u get it. Da jeg kutter kontakten med foreldrene mine kuttet resten av slekta meg ut.

Trist, men beste valget jeg har tatt - giftige forhold kan også være familieforhold. Anbefaler deg å få hjelp av psykolog, og innse at dersom de ikke vil akseptere deg som du er så burde ikke du bruke energi på å bli akseptert. Du har så mye å gi til verden - bruk energien din og kjærligheten din på de som fortjener det

Anonymkode: 64205...aa4

[Gjest Jegskulleønskeat]

Du har opplevd en alvorlig avvisning. Det er ikke rart dette preger deg. Mulig du har utviklet en reaktiv depresjon. Håper du får snakket med lege. Klem til deg❤️

[AnonymBruker]

Skjønner det er vondt, men hva er årsaken? Det er noe du ikke forteller. 

Anonymkode: 7176c...bee

[sjenert]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Skulle tro du var meg, bare at her var det jeg som kutta etter å i alle år aldri vært bra nok - jeg fikk skyld for alt, tok aldri gode nok valg, var for lat, dum, emosjonell, antisosial, for sosial, for drømmende...u get it. Da jeg kutter kontakten med foreldrene mine kuttet resten av slekta meg ut.

Trist, men beste valget jeg har tatt - giftige forhold kan også være familieforhold. Anbefaler deg å få hjelp av psykolog, og innse at dersom de ikke vil akseptere deg som du er så burde ikke du bruke energi på å bli akseptert. Du har så mye å gi til verden - bruk energien din og kjærligheten din på de som fortjener det

Anonymkode: 64205...aa4

Jeg skjønner deg så godt! Akkurat slik jeg har det også. Har alltid fått beskjed at jeg må slutte å være så følsom. At jeg må ta bedre vare på mine søsken. Alt har vært min feil. Det er tungt og slitsomt. Håper du har fått den hjelpen du trengte og at du har de bedre uten de i livet ditt

[sjenert]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Skjønner det er vondt, men hva er årsaken? Det er noe du ikke forteller. 

Anonymkode: 7176c...bee

Jeg kan jo ikke lange ut hele familiehistorien min på et forum. Poenget her er at jeg har prøvd å få de til å snakke med meg personlig, men de vil ikke fordi jeg har krenket stoltheten deres. Alt dette begynte med at et annet familiemedlem spurte meg om hvordan det gikk med mine foreldre, og jeg responderte med at "det vet jeg ikke, for jeg snakker ikke med de". Da hadde de fått vite at jeg "sladret" om dem og det likte de ikke. Jeg fikk ikke forklart min side av saken før jeg ble utstøtt, men helt alvorlig, burde man ikke snakke med barna sine og få løst opp ting istedenfor å være så stolt at man ikke kan erkjenne sine egne feil også? Jeg orker ikke mer avvisning, de har ikke spurt meg EN gang på to ÅR om jeg vil treffe de. Det har bare vært meg.

[AnonymBruker]

Du burde lære deg å slutte å hige etter noe som ikke er der. De avviser deg, og vil ikke ha noe med deg å gjøre, ok, lær deg å akseptere det og fokuser på ditt eget liv. Du velger selv å tappe deg selv for energi ved å trekke til mennesker som avviser deg. Har selv ikke kontakt med halve familien og er sjeleglad for det. De er ikke mennesker jeg har noe ønske eller behov for å ha i livet mitt uansett. Du har en fantastisk samboer, fokuser på det, det er det mange som ikke har. 

Anonymkode: 523ca...4b9

[sjenert]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Du burde lære deg å slutte å hige etter noe som ikke er der. De avviser deg, og vil ikke ha noe med deg å gjøre, ok, lær deg å akseptere det og fokuser på ditt eget liv. Du velger selv å tappe deg selv for energi ved å trekke til mennesker som avviser deg. Har selv ikke kontakt med halve familien og er sjeleglad for det. De er ikke mennesker jeg har noe ønske eller behov for å ha i livet mitt uansett. Du har en fantastisk samboer, fokuser på det, det er det mange som ikke har. 

Anonymkode: 523ca...4b9

Jeg prøver og jeg håper jeg kan komme der du er en dag. Jeg er følsom, alltid vært det. Det tar nok litt lengre tid for meg å akspetere situasjonen, men jeg prøver klem til deg.

Endret 18. juni 2018 av sjenert