Gå til innhold

Begynner jeg å bli utbrent? Noen med erfaring?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei,

Vet ikke helt hvordan jeg skal starte dette innlegget. Det er mye tanker for tiden så jeg skal prøve å skrive så tydelig og kort som jeg klarer.

I min tidligere jobb ble jeg sykemeldt i tre uker da jeg hadde ignorert alle tegn på utmattelse og våknet opp lam i halve kroppen. Dette er nå snart to år siden, og for å være ærlig så føler jeg at jeg aldri har kommet meg etter dette. Jeg begynte i ny jobb i januar, et vikariat. Sjefen min har antydet at han gjerne vil ansette meg fast, da dette vikariatet er over i september. Jeg er hjemme fra jobb i dag da jeg rett og slett følte at jeg ikke hadde sovet et sekund i natt og følte meg total tappet for energi.

Jeg er bare 28 år. Jeg holder på å ta lappen nå også, så det er mye kjøretimer før jobb og dette tar mye fokus i hverdagen min. For to år siden ble jeg kuttet ut av hele familien min, jeg tror jeg har fortrengt en depresjon siden da. Jeg er ufattelig dårlig til å sette meg selv først og lunten min blir bare kortere og kortere med samboer. Jeg gruer meg hver søndag til å dra på jobb og kjenner energinivået mitt aldri kommer seg opp.

Av å til kan jeg bare begynne å gråte. Øvelseskjører jeg med samboeren min og han hever stemmen så begynner jeg bare å gråte. Som en liten drittunge. Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg sitter her med dårlig samvittighet for at jeg ikke er på jobb i dag.

Jeg har bare vært i dette vikariatet siden januar og jeg kan jo ikke sykemelde meg nå når jeg har mulighet for fast ansettelse? Samtidig så er ikke dette en drømmejobb overhodet, men det er her flink pike syndromet mitt kommer inn. De vil jo mest sannsynlig se etter en annen vikar hvis jeg sykemelder meg, og hva skal jeg gjøre da? Være arbeidsledig OG sykemeldt? Noen som kan komme med noen råd..?

Anonymkode: 86a10...d73

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Trist å høre, og ikke minst slitsomt for deg! Høres anstrengende ut.

Tenker det er flere ting du kan gjøre her, for det første så går du til legen for en samtale og forteller AKKURAT det du fortalte her ++. Mye mulig energinivået ditt går kraftig ned når du føler på stress, og det kan påvirke både hormoner og andre ting. Depresjon, ja mye mulig du har det. Nå vet ikke jeg hele historien din, men har du tenkt på å gå til psykolog for en periode? Hadde hele familien min kuttet ut meg da hadde jeg nok fortrengt mange vonde følelser.

Jeg har opplevd mitt i livet, og jeg har fortrengt mesteparten av vonde følelser. Disse følelsene blusser opp i andre situasjoner, høres ut som at det er det samme som skjer med deg under bilkøring etc. 

Jeg kjenner meg igjen, og det eneste jeg vil råde deg til er å lytte til kroppen for å høre hva den vil og hva den trenger. Dra til legen for en full helsesjekk, mulig du har mangler på vitaminer osv pga energinivået ditt! Og ikke minst, prat om alt dette til samboer, lege og/eller psykolog. Det blir nok bedre, men det er en grunn til at kroppen reagerer som den gjør, viktig å finne ut hvorfor og da gjøre noe med det.

:) lykke til!

Endret av Rosatoast
Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 minutter siden, Rosatoast said:

Trist å høre, og ikke minst slitsomt for deg! Høres anstrengende ut.

Tenker det er flere ting du kan gjøre her, for det første så går du til legen for en samtale og forteller AKKURAT det du fortalte her ++. Mye mulig energinivået ditt går kraftig ned når du føler på stress, og det kan påvirke både hormoner og andre ting. Depresjon, ja mye mulig du har det. Nå vet ikke jeg hele historien din, men har du tenkt på å gå til psykolog for en periode? Hadde hele familien min kuttet ut meg da hadde jeg nok fortrengt mange vonde følelser.

Jeg har opplevd mitt i livet, og jeg har fortrengt mesteparten av vonde følelser. Disse følelsene blusser opp i andre situasjoner, høres ut som at det er det samme som skjer med deg under bilkøring etc. 

Jeg kjenner meg igjen, og det eneste jeg vil råde deg til er å lytte til kroppen for å høre hva den vil og hva den trenger. Dra til legen for en full helsesjekk, mulig du har mangler på vitaminer osv pga energinivået ditt! Og ikke minst, prat om alt dette til samboer, lege og/eller psykolog. Det blir nok bedre, men det er en grunn til at kroppen reagerer som den gjør, viktig å finne ut hvorfor og da gjøre noe med det.

:) lykke til!

Tusen takk for et fint svar. Det sier vel sitt når jeg begynner å gråte av svaret ditt, at ting er litt i ubalanse her :) Ja, jeg vurderer å ta meg en tur til legen bare for å prate litt med han og høre hva han sier. Jeg syns det er vanskelig å tyde hva kroppen prøver å fortelle meg, men magefølelsen min de siste ukene har vært at det er noe galt.

Jeg vet ikke hva jeg vil med livet mitt, på en måte? Jeg føler jeg er i feil jobb, jeg får ikke svar fra familien og jeg føler meg ikke lykkelig i det hele tatt. Er det nå jeg skal være egoistisk og bare tenke på meg selv? Syns det er så vanskelig. Tusen hjertelig takk for at du svarte. Håper du har det bra.

Endret av sjenert
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, sjenert skrev:

Tusen takk for et fint svar. Det sier vel sitt når jeg begynner å gråte av svaret ditt, at ting er litt i ubalanse her :) Ja, jeg vurderer å ta meg en tur til legen bare for å prate litt med han og høre hva han sier. Jeg syns det er vanskelig å tyde hva kroppen prøver å fortelle meg, men magefølelsen min de siste ukene har vært at det er noe galt.

Jeg vet ikke hva jeg vil med livet mitt, på en måte? Jeg føler jeg er i feil jobb, jeg får ikke svar fra familien og jeg føler meg ikke lykkelig i det hele tatt. Er det nå jeg skal være egoistisk og bare tenke på meg selv? Syns det er så vanskelig. Tusen hjertelig takk for at du svarte. Håper du har det bra.

Det er nok mange følelser du holder på som prøver å komme seg ut! Bare at du føler at magefølelsen har vært litt "gal" i det siste, sier jo at du lytter til kroppen din. Du burde prøve å reflektere og kjenne etter hva som er galt, for magefølelsen har alltid rett.

Høres ut som at du står litt stille i en depresjon kanskje? Jeg vil ikke spekulere for mye på dine vegne, men jeg har hatt samme følelse selv. Kanskje du trenger noe helt nytt som får deg til å føle deg litt glad igjen, det å ikke få svar eller kontakt med familie er utrolig sårt. Når man først står der "alene" så kan det være vanskelig å finne veien igjen, men det er alltid håp og det er alltid en viss motgang i livet. Prøv å se det positive på det, du har ihvertfall fått muligheten til en fast ansettelse, og det betyr at sjefen er fornøyd med deg og jobben du gjør! Hvis du vil ha en ny jobb, eller studere noe interessant så er det bare å prøve seg på det istedenfor :) 

Det går greit med meg, sitter litt i den samme situasjonen som deg følelsesmessig om dagen. Men jeg bare fortsetter livet mitt, jeg vet jo hva følelsen kommer av. Ting utenfor meg selv og fortrengte følelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutter siden, Rosatoast said:

Det er nok mange følelser du holder på som prøver å komme seg ut! Bare at du føler at magefølelsen har vært litt "gal" i det siste, sier jo at du lytter til kroppen din. Du burde prøve å reflektere og kjenne etter hva som er galt, for magefølelsen har alltid rett.

Høres ut som at du står litt stille i en depresjon kanskje? Jeg vil ikke spekulere for mye på dine vegne, men jeg har hatt samme følelse selv. Kanskje du trenger noe helt nytt som får deg til å føle deg litt glad igjen, det å ikke få svar eller kontakt med familie er utrolig sårt. Når man først står der "alene" så kan det være vanskelig å finne veien igjen, men det er alltid håp og det er alltid en viss motgang i livet. Prøv å se det positive på det, du har ihvertfall fått muligheten til en fast ansettelse, og det betyr at sjefen er fornøyd med deg og jobben du gjør! Hvis du vil ha en ny jobb, eller studere noe interessant så er det bare å prøve seg på det istedenfor :) 

Det går greit med meg, sitter litt i den samme situasjonen som deg følelsesmessig om dagen. Men jeg bare fortsetter livet mitt, jeg vet jo hva følelsen kommer av. Ting utenfor meg selv og fortrengte følelser.

Ja, du har helt rett. Magefølelsen har alltid rett, men jeg blir så redd for at jobben forsvinner fra meg hvis jeg blir sykemeldt. Har lenge tenkt på at jeg har en mild depresjon, jeg kan ihvertfall aldri ha husket å ha vært så "ikke til stede" før som jeg er nå.

Det er samtidig litt deilig å vite at jeg ikke er alene, hvis du skjønner? For når jeg ser på venner og deres familier så føles det ut som at jeg er alene. Jeg kjenner faktisk ingen så har så dårlig forhold til sin familie som jeg har, ellers så vil de ikke snakke om det eller fortrenger det selv. Fy søren så vanskelig dette kan være. Jeg unner aboslutt ingen denne type avvisning og når jeg får barn selv; de skal ALDRI få føle på dette. Stor klem til deg.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En tur til lege høres ut som et greit sted å starte. Snakk også med samboeren din så han forstår hvorfor du 'tåler så lite' for tiden. 

Det å begynne i en ny jobb er stressende og det tar tid å komme skikkelig inn i ting, man bruker mye energi på å utføre en god jobb de første månedene. Samtidig vil du vel prestere så bra at du får tilbud om fast jobb, det setter et ekstra press på deg. 

Start med å få sjekka vitaminmangel osv. Du skal vel ha ferie også? Trenger du bestemme deg NÅ hvorvidt dette er noe du skal jobbe med i lang tid framover?  Ikke ta en forhastet avgjørelse med å si opp/langtidssykenelde deg/si nei til fast jobb når du er såpass nede og i ubalanse som nå. 

(Da går jeg ut fra at jobben ikke er direkte nedbrytende med et arbeidsmiljø som ødelegger deg, men at det mer er at arbeidsoppgavene ikke er  superinteressante) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du minner meg veldig om megselv, men det er en relevant forskjell. Jeg ignorerte fakta og satset alt på idretten. Etterhvert ble jeg bare dårligere og dårligere, og det førte til at jeg til slutt mått droppe ut av linjen jeg gikk på da treningen og presset ødela meg helt.

Etter mye utredelser (prøver, MR etc), konkluderte de etterhvert med at jeg var utbrent, og dette gikk til å bli kronisk syk. Poenget mitt er at du bør ta faresignalene seriøst, å oppsøke en god lege med tilstrekkelig kunnskap. Du er ikke nødvendigvis utbrent, kanskje du har vitaminmangel, jernmangel etc? Uansett er det greit å få det sjekka.

Sykdommen har verftall endret meg på mange måtar, da jeg er mye mer sensitiv enn tidligere, jeg er mer hissig (svært lav terskel), og jeg er blitt deprimert. Det er vertfall viktig at du har noen å snakke med i denne perioden som viser forståelse og støtte. Jeg ville vertfall ha oppsøkt lege, så tatt det derfra.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...