Arbeidsledig. Føler at både pappa og min uføretrygdede mor forventer at jeg er "privatsjåfør" for henne. De blir sinte når jeg sier nei.

[AnonymBruker]

Jeg har vært arbeidsledig i noen måneder, etter at min forrige arbeidsgiver gikk konkurs. Mamma er uføretrygdet, hun har vært det i snart 20 år. Pappa har en krevende jobb og i en hobby som tar mye tid. Resultatet er at mamma sitter mye alene og kjeder seg. Hun kan ikke kjøre bil lenger pga medisiner hun tar for sykdommen sin og vennekretsen har skrumpet inn i årenes løp. Mamma har et par venninner som er snille og stiller opp og besøker henne og tar henne med på tur innimellom, men de har jobber som krever sitt og egne familier, så det begrenser seg jo hvor ofte de har mulighet, det blir kanskje to-tre ganger i måneden.

Siden jeg har hatt litt tid til overs så lenge jeg har jeg kjørt mamma til legetimer og undersøkelser på sykehuset og har besøkt henne et par dager i uka uavhengig av eventuelle legeavtaler e.l. Problemet er at hun begynner å bli "grådig". Hun ringer meg støtt og stadig, noen ganger bare for å prate, noe som kan ta timevis, andre ganger for å be meg kjøre henne hit eller dit. Hun skulle så gjerne vært i garnbutikken. Eller på HM en tur for å kjøpe seg en ny genser. Eller hun skulle gjerne vært på hagesenteret en tur. Eller på bakeren. Det er stadig noe, omtrent daglig. Sier jeg nei blir hun sur og "sladrer" til pappa, som ringer meg og er irritert over at jeg er "vanskelig". Jeg har jo ikke noe bedre å bruke tiden min til for tida.

Å søke jobb er faktisk ganske krevende. Jeg holder meg oppdatert på stillingsannonser daglig. Søker på alle aktuelle stillinger. Gjør det jeg kan for å skrive gode søknader til hver stilling og å tilpasse CV'n min til stillingen jeg søker på. I tillegg er jeg registrert hos alle bemanningsbyråene i området og følger dem opp jevnlig, noe som har ført til at jeg har fått noen kortere vikariater og enkeltoppdrag. 

Jeg føler at foreldrene mine ikke respekterer at jeg bruker mye tid og krefter (ikke nødvendigvis fysiske krefter, det krever sitt mentalt også) på jobbsøking, og rett og slett å holde livet mitt sammen. Økonomien på dagpenger er trang og bekymringene er mange. Er ikke det at jeg ikke vil hjelpe mamma, men jeg føler det er stor forskjell på å kjøre henne til lege og andre nødvendige ting og å være "privatsjåfør" når hun vil på garnbutikken eller andre unødvendigheter. Jeg er redd for å havne i konflikt med foreldrene mine, men samtidig må jeg sette ned foten å si stopp.

Noen tips til hvordan jeg best håndterer situasjonen?

Anonymkode: 72623...7fd

[AnonymBruker]

Har hatt en bestemor som var lignende. I stedet for å samle alle kjøpene og at jeg kjørte henne en dag i uka så ville hun handle hver dag.  Hun hadde jo all verdens tid og forventet at jeg hadde det samme. Tror du bare må forklare moren din at du selvsagt kan hjelpe henne med de nødvendige kjøreturene og dere kan dra innom garnbutikken på veien til legen og dere kan ta noen turer til bakeriet for hygge, men at det å søke jobb er slitsomt mentalt og at du det ikke kan sidestilles med å ha hele dagen fri.

 

 

 

Anonymkode: a7b72...433

[visp]

Trist at de ikke ser det selv, utnyttelsen av deg.

Det høres ikke ut som om det når inn med en prat her så jeg ville slått en plate.

Mulige "forklaringer":

-du leier bort bilen til en venninne til du får bedre økonomi.

-du har begynt på et nav-kurs som er obligatorisk, 5 dager i uka.

-du har fått kjæreste og det tar mye tid.

etc.etc.

[SoWhat?]

Hjelp. Ble stressa av å bare lese innlegget ditt. Selv om du ikke skulle ha jobbet med søknader, så er du i din fulle rett til å si nei. Du må få disponere tiden din som du vil, og du er snill som kjører henne til de viktigste avtalene. Du besøker henne ofte også. Tror du bare må si det som det er, og hvis de lager konflikt ut av det, så si at du syns at det er unødvendig og leit, men ikke la deg overkjøre. Det er ikke sikkert at faren din mener det han sier til deg, det kan godt hende at han forstår deg. Han kan føle seg presset til å ringe fordi moren din er sur!

De vil vel ikke slå hånden av deg akkurat heller, så blir de sure, så prøv å ikke bry deg så mye om det. Det går over, og moren din vil vel fremdeles trenge at du kjører henne til viktige avtaler.

Det så utrolig slitsomt ut, så jeg håper at du får jobb veldig fort! 

[AnonymBruker]

Ble sliten bare av å tenke på det der. Hadde bare sluttet å tatt tlf når de ringte, og sendt melding "er opptatt nå, noe du lurer på?"
Om det var et "ærend" så hadde jeg bare svart "Passer desverre ikke", og hadde det vært kosesnakk hadde jeg ringt opp igjen.

Anonymkode: 42bd0...6fb

[AnonymBruker]

Synes du burde forklare det for foreldrene dine, akkurat slik som du skrev det her. Kanskje dere kan komme til en løsning som passer for begge, f.eks finne en fast dag i uka/annenhver uke hvor du kjører hun de plassene hun skal?

Anonymkode: 4a31a...560

[AnonymBruker]

Hun kan vel få taxi til lege, sykehus osv? Det får i hvert fall jeg, betaler en liten egenandel. 

Anonymkode: f4612...441

[Gjest Nina1975]

Vis henne hvordan bussen fungerer.

[AnonymBruker]

Svar at du ikke har råd, så kanskje du i det minste får betalt for det. 

Anonymkode: 0bbc5...36f

[AnonymBruker]

Det er en vrien situasjon, og jeg tror du rett og slett må være ærlig, og si at du synes det blir vel mye privatsjåførvirksomhet. Når telefonsamtaler trekker ut, finn et påskudd for å avslutte.

Normalt vil man jo gjerne hjelpe familien, men det er ikke din jobb å være støttekontakt for moren din.

Anonymkode: 17a72...3d6

[AnonymBruker]

Det sier seg selv at du ikke kan kjøre hver dag. Men hun er jo moren din. Hva med å gjøre det om til en koselig greie? 

Anonymkode: 1d4d6...492

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

en bestemor som var lignende. I stedet for å samle alle kjøpene og at jeg kjørte henne en dag i uka så ville hun handle hver dag.

Ofte er det slik at de er ensomme og selskapssyke og derfor med vilje sprer ærendene ut over flere dager (i stedet for å samle alt til en dag), for å ha en god grunn til å møtes. Men dere som hjelper er ikke ansvarlige for disse personenes ensomhet/ selskapssyke. De bør selv ta et ansvar for å skaffe seg flere å omgås, hobbyer m.m.

Anonymkode: db442...aad

[AnonymBruker]

Jeg ville forsøkt å avtale en fast dag i uken hvor du kan kjøre henne på diverse ærender. Si at hun må samle opp det hun skal til den dagen. Jeg får hjelp av familien min selv, og vi har en fast ukedag. For å være ærlig ville jeg vært flau for å spørre om noe mer enn det, jeg synes det er mye at jeg får hjelp en gang i uken...

Anonymkode: 88dc9...8c0

[AnonymBruker]

Ang lange telefonsamtaler, skaff deg et headset, og si "ja" og "mmh" og sånn med jevne mellomrom mens du har volumet på minimum og bruker tiden til å gjøre husarbeid, sjekke finn.no eller noe annet nyttig.

Anonymkode: 33598...a5b

[Gent82]

Er du eller har planer om å være langtidsledig? Hvis ikke så kan du jo hjelpe til litt i en periode da. Godt å røre på seg og.

[Muskath]

Snakk med henne og si alt det er dyrt og tidkrevende å kjøre så ofte.  Avtal en dag i uka til diverse gjøremål. Ellers kan hun ta taxi eller bussen som andre folk. Slutt å ta telefonen når hun ringer, dere trenger ikke snakke sammen hver dag. 

Du kan jo bløffe litt og si alt du har møter o.l. eller har fått en liten deltidsjobb.

Endret 17. juni 2018 av Muskath

[AnonymBruker]

Takk for alle svar og tilbakemeldinger💐

Jeg anser meg ikke som langtidsledig og håper jeg unngår å havne der. Jeg legger mye innsats i jobbsøk og søker alt som er av relevante jobber, uavhengig av stillingsprosent og om det er fast eller midlertidig ansettelse. Har vært til et par intervjuer og håper jeg er i jobb igjen i løpet av ikke alt for lang tid.

Sykdommen til mamma gjør at det er vanskelig for henne å bruke kollektivtransport og taxi er vanskelig pga psykiske utfordringer. Hun tar taxi når hun ikke har noe annet valg, men da ligger hun gjerne i flere dager etterpå, helt utmattet. 

Jeg synes jo synd på henne og vil gjerne hjelpe, men nå er det rett og slett i ferd med å bli for mye. Jeg vurderer å ta en prat med pappa på tomannshånd og forklare ting for ham i håp om at han klarer å forstå mitt ståsted litt bedre, at det ikke dreier seg om at jeg ikke er villig til å hjelpe til, men at jeg faktisk verken har tid eller energi til å stille opp så mye som mamma forlanger, og at han igjen kan ta en prat med mamma.

Jeg er jo villig til å kjøre henne til legen og andre nødvendige ærender, og selvsagt kan vi finne på noe hyggelig fra tid til annen, men ikke hver bidige dag. Tror det er enklere å komme gjennom hos mamma om jeg får overbevist pappa til å prate med henne.

TS

Anonymkode: 72623...7fd

[KillerKitty]

Kan ikke heller faren din bruke litt mindre tid på jobb/hobby og mer tid på moren din? Er jo tross alt de som har gitt hverandre sitt ja

[AnonymBruker]

Høres ut som faren din har dårlig samvittighet for at moren din er mye alene og sliter, og lemper den dårlige samvittigheten over på deg så han slipper fri. De har det nok ikke godt, noen av de, og det vil ikke bli bedre så lenge faren din ikke sier fra og moren din ikke skaffer hjelp eller forsøker bli bedre ved å delta i en klubb eller noe

Anonymkode: c6877...dfc

[AnonymBruker]

Det kan hende de ikke tror det er til bry for deg, eller faktisk at de misforstått tror de er til hjelp for stakkars deg som har mistet jobben og bare sitter hjemme 😉

Moren min gikk nettopp av med AFP, og har sin spreke pensjonistmor på 84 bare noen hus unna. De måtte faktisk ha noen samtaler om forventning, fordi bestemor hadde sett for seg daglige kaffeslabberas, kjøring og henting når det passet henne etc. Ikke verdens mest behaglige samtaler å ta, men det var nødvendig å finne et kompromiss ellers ville det blitt full kræsj.

På den annen side, hvis du snart regner med å være i jobb er det mulig det er lettere å bite tenna sammen for en kort periode. Ser det derimot ut til å bli langvarig råder jeg deg til å ta det opp, evt. med din far, før du blir så frustrert at du eksploderer eller noe 😉 

Anonymkode: 8069f...745