Hvordan fortelle utviklingshemmet at potensialet er nådd?

[AnonymBruker]

Hvordan forteller man noen som er psykisk utviklingshemmede som strever og jobber for å bli som andre, at de har nådd sitt potensiale innen den aktuelle tingen og ikke vil bli som andre, ha vanlig jobb osv?

Ser han sliter seg ut for å oppå Det, isteden for å fokusere på det han er god på, eller få et godt liv tross sin diagnose.

Anonymkode: 6edea...dc6

[Uni]

Tror det er risiko for å gjøre mer skade enn hjelp, når det tydeligvis er emosjonelt viktig for vedkommende. Kan være at det er bedre å la vedkommende finne det ut selv, at potensialet allerede er nådd pga diagnosen.

[AnonymBruker]

Hvilket forhold har du til vedkommende

Har møtt utviklingshemmede som har snakket om at de hadde tankt å ta den og den utdanningen, men så innså de at de ikke syntes det var så morsomt å skrive mye osv. Det er da tydelig at de har blitt gitt noen grunner til å ikke søke utdanning som handler mer om deres personlige egenskaper, enn at de er annerledes. Altså, at noen ikke tar høyere utdanning fordi de ikke er en leseperson er jo ikke uvanlig eller negativt i seg selv. 

Det kommer veldig an på hvordan personen er, og jeg tenker det er en jobb fordi som kjenner personen best, evt jobber nærmest med den. 

Anonymkode: bbf17...57a

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du si det? Ville du likt å få høre at det ikke er sjanse i havet for at du kan nå lenger i et eller annet felt? Man skal ikke ta fra andre håpet og motivasjonen, enten de er normale eller funksjonshemmede. Prøv heller å motivere vedkommende til å fokusere litt på andre ting også framfor å slå dem rett ned i bakken med noe sånt.

Anonymkode: 88285...b77

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal du si det? Ville du likt å få høre at det ikke er sjanse i havet for at du kan nå lenger i et eller annet felt? Man skal ikke ta fra andre håpet og motivasjonen, enten de er normale eller funksjonshemmede. Prøv heller å motivere vedkommende til å fokusere litt på andre ting også framfor å slå dem rett ned i bakken med noe sånt.

Anonymkode: 88285...b77

Nå misforsår du. Det er min bror og han sliter seg helt ut, han er aldlru glad lenger, bare besatt og trist. jeg vil bare hjelpe han. Han vedkjenner seg ikke sin diagnose, så jeg lurer på om noen har forslag eller erfaringer her om hvordan jeg kan ta dette på en annen måte.

Anonymkode: 6edea...dc6

[Snillingen]

58 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvilket forhold har du til vedkommende

Har møtt utviklingshemmede som har snakket om at de hadde tankt å ta den og den utdanningen, men så innså de at de ikke syntes det var så morsomt å skrive mye osv. Det er da tydelig at de har blitt gitt noen grunner til å ikke søke utdanning som handler mer om deres personlige egenskaper, enn at de er annerledes. Altså, at noen ikke tar høyere utdanning fordi de ikke er en leseperson er jo ikke uvanlig eller negativt i seg selv. 

Det kommer veldig an på hvordan personen er, og jeg tenker det er en jobb fordi som kjenner personen best, evt jobber nærmest med den. 

Anonymkode: bbf17...57a

Enig i at de bør få en sjanse til å finne ut hva de liker og klarer. Kan jo hende de klarer mer enn man tror. Men synes også man bør passe på dem. Har selv bodd i kollektiv med menn som virker å være lett tilbakestående og synes foreldrene burde vært mer involvert i livene deres. 

[AnonymBruker]

Man skal være veldig forsiktig med å realitetsorientere noen som har satt seg et mål, spesielt de som er i en sårbar gruppe (psykisk og fysisk utviklingshemmet). I mitt yrke har vi fokus på hva som er viktig for en person og hvordan motivere. Vi sier aldri til en bruker at noe ikke er mulig.

Jeg har hatt en bruker (en del vil være omskrevet med hensyn til taushetsplikt) som ville til "månen", og ønsket å ha dette som mål. Vi satte opp dette målet, og så nærmere på hva som måtte til for å nå dette målet, f.eks. måtte brukeren mestre å komme seg selv til fysio for å trene på å kunne gå. I tillegg måtte brukeren mestre å handle mat på butikken for å ha næring nok til å kunne trene hos fysio. Underveis endret målet om å dra til månen seg, fordi brukeren mestret de andre delmålene og fikk økt selvtillit, selvbilde og økt motivasjon. Brukeren oppdaget selv etterhvert at det å dra til månen kanskje var et litt stort mål, men å dra til nærmeste storby var et mer passende og oppnåelig mål. Brukeren realitetsorienterte seg selv underveis uten at noen tok fra brukeren motivasjon og mestringsfølelse i hverdagen. Et mål er ikke nødvendig endelig, og fungerer ofte dynamisk.

jeg vil råde deg til å ta kontakt med riktig fagperson (psykiatrisk sykepleier, helsesøster, lege, ergoterapeut etc) i din kommune og spørre om de kan bistå broren din og hjelpe han å organisere målene sine og evt sette opp en IP (individuell plan). Har han flere tjenester i kommunen, har han rett på en koordinator som kan bistå i organisering av fagpersoner i rundt. 

Anonymkode: abd83...55c

[AnonymBruker]

På 16.6.2018 den 17.09, AnonymBruker skrev:

Hvordan forteller man noen som er psykisk utviklingshemmede som strever og jobber for å bli som andre, at de har nådd sitt potensiale innen den aktuelle tingen og ikke vil bli som andre, ha vanlig jobb osv?

Ser han sliter seg ut for å oppå Det, isteden for å fokusere på det han er god på, eller få et godt liv tross sin diagnose.

Anonymkode: 6edea...dc6

Hvem er kompetent til å påstå at ens potensiale er nådd? Pr. dags dato har jeg aldri møtt noen som er kompetent til å komme med en slik påstand, ettersom de fleste har et mye høyere potensiale enn det man tror. Å få oppgaver som man mestrer og oppleve gleden ved å mestre, gir et godt grunnlag for å ta fatt på nye oppgaver som fører til at ens kompetanse og potensiale øker. Det er viktig å ha fokus på personens gode sider og styrker og bygge videre på dette. Å oppleve, til stadighet, at man ikke mestrer oppgaver fører kun til at man blir lei og deprimert, så la heller vedkommende begynne "på nytt" og få oppleve at dette klarer jeg. Så vil nok både humør og vilje til å gjøre noe komme tilbake.

Anonymkode: 48a3d...758

[AnonymBruker]

Hei.

 

Kom over denne artikkelen i bladet Velferd. Det er faktisk noen psykisk utviklingshemmede som er i ordinær jobb

https://velferd.no/arbeidsliv/2018/fra-uforetrygd-til-hotelljobb

ser det er bak en betalingsmur, men kanskje det er verdt å søke opp "Heltmed" eller hva det heter☺️

Anonymkode: bc0a8...ace

[AnonymBruker]

Får ikke til å legge inn linken..

Anonymkode: bc0a8...ace

[AnonymBruker]

Hva slags diagnose er det?

Anonymkode: 12157...55f

[A_nanas]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva slags diagnose er det?

Anonymkode: 12157...55f

Høres ut som downs.

[AnonymBruker]

Må du si at "dette greier du ikke"? Kan man heller ha innfallsvinkel på at han kanskje ikke trenger å bruke så mye tid og energi på akkurat det - og heller peke på andre ting som er viktige og som han er god på? Rett og slett ha en samtale for å endre tankene hans litt, uten å omtale det som en dør som er lukket, hvis du skjønner?

Jeg har en søster som har alvorlig bipolar lidelse, og som alltid ønsket å jobbe med mennesker. Dette ødela henne helt, fordi mennesker er jo ustabile, og hun var ustabil nok selv. Vi hadde en viktig og avgjørende samtale om alt hun heller kunne få (familietid, mestringsfølelse, bedre helse, bedre økonomi) om hun sluttet å jobbe med mennesker. Det tror jeg var bedre enn å si direkte "du kan ikke jobbe med mennesker, det er du for syk til".

Lykke til, TS!

Anonymkode: a150a...527

[Gjest Remmun]

På 16.6.2018 den 17.50, AnonymBruker skrev:

Nå misforsår du. Det er min bror og han sliter seg helt ut, han er aldlru glad lenger, bare besatt og trist. jeg vil bare hjelpe han. Han vedkjenner seg ikke sin diagnose, så jeg lurer på om noen har forslag eller erfaringer her om hvordan jeg kan ta dette på en annen måte.

Anonymkode: 6edea...dc6

Da ville jeg vel kanskje ikke formulert meg ved å si at du sliter deg ut, du har nådd ditt potensiale, men heller formulert meg som jeg ville gjort til enhver person, rådet om å nyte livet, leve i nuet.

Helt greit at man streber for å "forbedre" seg selv, men det er viktig å samtidig vite at man er god nok som akkurat den man er, her og nå. Lykke kommer innenfra.

Ville aldeles ikke hatt fokus på diagnose, ville ikke nevnt det engang for det er faktisk uvesentlig. 

Ville ha sagt noe slikt: "Jeg er glad i deg og du er bra nok som den du er, og du må huske på å være glad i deg selv også"

[Gjest BearMama]

På ‎16‎.‎06‎.‎2018 den 21.14, AnonymBruker skrev:

Man skal være veldig forsiktig med å realitetsorientere noen som har satt seg et mål, spesielt de som er i en sårbar gruppe (psykisk og fysisk utviklingshemmet). I mitt yrke har vi fokus på hva som er viktig for en person og hvordan motivere. Vi sier aldri til en bruker at noe ikke er mulig.

Jeg har hatt en bruker (en del vil være omskrevet med hensyn til taushetsplikt) som ville til "månen", og ønsket å ha dette som mål. Vi satte opp dette målet, og så nærmere på hva som måtte til for å nå dette målet, f.eks. måtte brukeren mestre å komme seg selv til fysio for å trene på å kunne gå. I tillegg måtte brukeren mestre å handle mat på butikken for å ha næring nok til å kunne trene hos fysio. Underveis endret målet om å dra til månen seg, fordi brukeren mestret de andre delmålene og fikk økt selvtillit, selvbilde og økt motivasjon. Brukeren oppdaget selv etterhvert at det å dra til månen kanskje var et litt stort mål, men å dra til nærmeste storby var et mer passende og oppnåelig mål. Brukeren realitetsorienterte seg selv underveis uten at noen tok fra brukeren motivasjon og mestringsfølelse i hverdagen. Et mål er ikke nødvendig endelig, og fungerer ofte dynamisk.

jeg vil råde deg til å ta kontakt med riktig fagperson (psykiatrisk sykepleier, helsesøster, lege, ergoterapeut etc) i din kommune og spørre om de kan bistå broren din og hjelpe han å organisere målene sine og evt sette opp en IP (individuell plan). Har han flere tjenester i kommunen, har han rett på en koordinator som kan bistå i organisering av fagpersoner i rundt. 

Anonymkode: abd83...55c

Synes dette var bra. 

Og man trenger ikke å ha diagnose eller utfordringer for å innse at en kanskje ikke vil kunne nå ønsket sitt. 

Jeg elsker å løpe, men jeg vil aldri bli like rask som Bolt uansett hvor mye jeg løper. Men jeg kan bli i MITT livs beste form og jeg kan klare å slå egne rekorder. 

La han innse at han absolutt kan oppnå drømmer, men innenfor sine begrensninger og de begrensningene trenger ikke å ha noe med hans psyke eller fysikk å gjøre. 

[A_nanas]

Vis han hvilke vernede bedrifter han kan jobbe i og tilbudene de har der. Antakelig vil  han nøye seg med det.

[AnonymBruker]

På 16.6.2018 den 17.09, AnonymBruker skrev:

Hvordan forteller man noen som er psykisk utviklingshemmede som strever og jobber for å bli som andre, at de har nådd sitt potensiale innen den aktuelle tingen og ikke vil bli som andre, ha vanlig jobb osv?

Ser han sliter seg ut for å oppå Det, isteden for å fokusere på det han er god på, eller få et godt liv tross sin diagnose.

Anonymkode: 6edea...dc6

Hvis dette er noe du bør fortelle eller gjøre ham bevisst på så vil det hjelpe litt å vite hvilken diagnose han har.

Anonymkode: 723d8...c5f

[Callisto83]

Jeg skjønner på en måte hva du mener TS, men å bruke ord som "potensialet er nådd" virker ganske unødvendig. Hva mener du egentlig med det? Kan det finnes et kompromiss et sted? En plattform hvor vedkommende kan få brukt det han kan, men kanskje innenfor litt andre rammer? 

Ikke alle kan bli rockestjerner for eksempel, men man kan f.eks føle hvordan det er å være rockestjerne ved å fremføre en sang man har laget foran venner og familie. 

 

 

[sommermor]

23 timer siden, A_nanas skrev:

Høres ut som downs.

Her vet ikke hvilken diagnose som ligger i bunn for utviklingshemmingen, ,men det er flere diagnoser foruten Down Syndrom som kan gi en psykisk utviklingshemming. Hos en del kan en ikke se det heller at de er lettere utviklingshemmede.

[Rosatoast]

Det vil nok gjøre mer skade for den aktuelle personen. Det går an å skyve ting litt under en stol for å skåne den det gjelder, og formulere seg og utrykke seg på en måte som tilsier at det er bra at en gjør så mye, men at man ikke trenger å slite seg ut for å være som alle andre siden alle er like unike  Ikke alle kan gjøre en ting en annen kan, alle kan gjøre en ting som er bedre enn andre. Men hva den tingen er må den personen finne ut av, og det kan være alt fra en hobby til organisering til papirarbeid til hagearbeid. Dette er noe du må gjøre personen oppmerksom på slik at h*n ikke går rundt å tror at alle skal være like i et samfunn som er åpent for det meste. 

Virker som at denne personen prøver å være som alle andre, fordi en selv vet h*n er annerldes og føler seg ikke bra nok. Hvem er grunnen til det?

Endret 19. juni 2018 av Rosatoast