Sørger jeg på en rar måte?

[AnonymBruker]

Pappa døde natt til forrige søndag. Grusomt de første dagene, da begynte jeg å gråte for alt. Det har gått seg veldig fort til. Har to små barn som må følges opp og familie rundt meg. Trodde aldri jeg skulle klare å forberede begravelse feks men det har gått veldig fint, uten en tåre. Er selvfølgelig trist og tom inni meg men går ikke rundt og gråter hele tiden. Men det kan plutselig komme et utbrudd hvis jeg tenker på noe spesielt, hører en spesiell låt e.l.

Pappa var syk lenge så det har vært en lang prosess med sykdom i alle år. Men det var først de siste to ukene det virkelig gikk nedover og jeg sørget på en måte allerede fra da. 

Men jeg har alltid gruet meg til han skulle dø for jeg trodde jeg aldri skulle klare å gå videre. Får dårlig samvittighet for at det tilsynelatende har gått så greit selvom jeg vet at alle sørger ulikt. 

Dere som har mistet, hvordan levde dere 1 uke etterpå? 

Anonymkode: e7691...e2c

[AnonymBruker]

Du høres helt normal ut, slett ikke noe rar måte å sørge på.

Minner mye om min reaksjon da min pappa døde. Gråt av og til, men fikset det praktiske uten tårer.

Anonymkode: 7a166...e28

[AnonymBruker]

Helt vanlig, du har hatt mye av sorgen i hans sykdomsprosess 💗

Anonymkode: 2f034...ec9

[AnonymBruker]

Sorg er personlig, og det er ikke noe rett og galt i en sorgprosess, heller ikke rart!

Det er og normalt at man gjemmer det litt unna og får unna det praktiske. Det handler om å overleve. I tillegg har han vært syk lenge, og du har kanskje hatt tid til å forbrede deg. 

 

Kondolerer. 

Anonymkode: 1d67b...d76

[AnonymBruker]

Høres veldig normalt ut. Jeg mistet noen i nær familie i november, og jeg var sykmeldt to dager, og etterpå gikk det overraskende greit, egentlig. Det var så mye praktisk å ordne i forkant (vi visste det kom til å skje snart) og i etterkant, så jeg konsentrerte meg om det og sørget veldig da. Da dødsfallet skjedde, med alle de nærmeste rundt, lot jeg meg selv synke helt ned i sorggjørma der og da. Det gjorde at veien opp ble litt lettere.

Som i ditt tilfelle var dette noe vi visste kom til å skje, og på et vis var det veldig tilleggsbelastende å "vente" på dette. Årevis med sykdom og tilbakefall og skrantende helse, og årevis med å forberede seg og sørge, så tilfriskning, håp, skuffelser...Nå når det er over ser jeg hvor tungt det var å leve sånn i limbo. 

Hverdagen tar over, og man vet det var det beste når situasjonen og helsa var som den var. Da er det lettere å gå videre, tror jeg. Det er lov å ha det jævlig i situasjonen, tenke på vedkommende ofte og likvel gå videre med livet og minnene. Jeg tror også at forberedelse var nøkkelen for meg. Tidligre da jeg tenkte på å i det hele tatt miste vedkommende ble jeg helt lammet, og mange rundt meg tenkte at "hvordan skal hun (altså jeg) overleve når det skjer" etterhvert da vedkommende ble syk. 

Men forberedelsen og erkjennelsen og det at jeg lot meg selv sørge da det skjedde og rett i forkant gjorde at det var lettere å gå videre, og det tror jeg er tilfelle med deg også. Det er ingen riktig eller gal måte å sørge på. Du er du, og du skal ikke ha dårlig samvittigihet!!

Anonymkode: 440bd...c4b

[AnonymBruker]

Synes dette høres ut som helt normal, gjennomsnittlig sorg. De fleste sier at en enten sørger mest i forkant, eller det kommer i bølger eller drypp i etterkant. Da kan man virke "kald" eller praktisk når man fikser det som skal gjøres uten å føle sorg over det i seg selv. Bare følg din egen rytme, du kjenner selv når du trenger å sørge eller ikke. 

Anonymkode: 6ec46...3cc

[AnonymBruker]

På 20.6.2018 den 12.57, AnonymBruker skrev:

Høres veldig normalt ut. Jeg mistet noen i nær familie i november, og jeg var sykmeldt to dager, og etterpå gikk det overraskende greit, egentlig. Det var så mye praktisk å ordne i forkant (vi visste det kom til å skje snart) og i etterkant, så jeg konsentrerte meg om det og sørget veldig da. Da dødsfallet skjedde, med alle de nærmeste rundt, lot jeg meg selv synke helt ned i sorggjørma der og da. Det gjorde at veien opp ble litt lettere.

Som i ditt tilfelle var dette noe vi visste kom til å skje, og på et vis var det veldig tilleggsbelastende å "vente" på dette. Årevis med sykdom og tilbakefall og skrantende helse, og årevis med å forberede seg og sørge, så tilfriskning, håp, skuffelser...Nå når det er over ser jeg hvor tungt det var å leve sånn i limbo. 

Hverdagen tar over, og man vet det var det beste når situasjonen og helsa var som den var. Da er det lettere å gå videre, tror jeg. Det er lov å ha det jævlig i situasjonen, tenke på vedkommende ofte og likvel gå videre med livet og minnene. Jeg tror også at forberedelse var nøkkelen for meg. Tidligre da jeg tenkte på å i det hele tatt miste vedkommende ble jeg helt lammet, og mange rundt meg tenkte at "hvordan skal hun (altså jeg) overleve når det skjer" etterhvert da vedkommende ble syk. 

Men forberedelsen og erkjennelsen og det at jeg lot meg selv sørge da det skjedde og rett i forkant gjorde at det var lettere å gå videre, og det tror jeg er tilfelle med deg også. Det er ingen riktig eller gal måte å sørge på. Du er du, og du skal ikke ha dårlig samvittigihet!!

Anonymkode: 440bd...c4b

Dette traff spikeren på hodet for meg. Det er akkurat slik jeg føler det. Det er rart hvor sterk man egentlig er til å stå i situasjoner. Jeg gruet meg i alle år til det øyeblikket det var over, trodde aldri jeg skulle overleve, men så gjør man jo det likevel. Redselen i forkant er ofte verre enn når det faktisk skjer 

Anonymkode: e7691...e2c

[Ymra]

Dette høres helt normalt ut. Mistet selv en forelder for noen år siden - helt overraskende, og jeg hadde hatt noen av de samme tankene på forhånd(for eksempel om folk rundt meg mistet foreldre) om at jeg aldri kom til å klare dette, bli helt lammet og aldri bli glad igjen. Men så vet man ikke hvordan det er før man er i den situasjonen selv, og også min erfaring er at man har en del krefter man ikke vet hvor kommer fra - for eksempel til å gjøre praktiske og bidra til begravelsen. Å være med å forberede begravelsen kan forresten være veldig bra for å beabeide sorgen.

Også jeg fant glede i praktiske ting allerede før begravelsen, som å gå på jobb for eksempel. Og jeg gledet meg over ting, som hyggelige opplevelse ganske tidlig og side om side med sorgutbruddene. 

Dette er virkelig ikke noe du skal ha dårlig samvittighet for. Jeg tenker også at de vi mistet hadde ønsket at vi fortsatte-tok oss av vedkommendes barnebarn og kunne glede oss over ting. Jeg vet i alle fall at min forelder ikke hadde ønsket at resten av familien skulle slippe tak i alt annet og bare sitte inne å gråte i måneder og år.

Eneste som kan være skummelt er om man fortrenger sorgen, og later som den ikke finnes eller går videre som om ingenting har skjedd og kanskje føler at man må. Men det høres virkelig ikke ut som om er tilfelle her.