Kona emosjonelt "avkoblet"?

[AnonymBruker]

Når jeg leser "Ikke finn deg i dette"-innleggene ser jeg bare frykt. Frykt for at sårbarhet er noe som skal bli brukt og utnyttet, frykt for å miste makten og tape ansikt. Forståelige følelser, for all del, men helt krise om det er kjærlighet man vil finne tilbake til. Jeg synes det er trist at skrekken for å miste verdighet er større enn skrekken for å miste en livspartner og en familie.

Hva gjorde du den gangen du møtte henne for første gang og ville ha henne? Du var sikkert åpen, bød på deg selv. Du tok en sjangs og blottla deg: Ingen vinner noen på noen annen måte.

Anonymkode: ff510...b69

[exictence]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg leser "Ikke finn deg i dette"-innleggene ser jeg bare frykt. Frykt for at sårbarhet er noe som skal bli brukt og utnyttet, frykt for å miste makten og tape ansikt. Forståelige følelser, for all del, men helt krise om det er kjærlighet man vil finne tilbake til. Jeg synes det er trist at skrekken for å miste verdighet er større enn skrekken for å miste en livspartner og en familie.

Hva gjorde du den gangen du møtte henne for første gang og ville ha henne? Du var sikkert åpen, bød på deg selv. Du tok en sjangs og blottla deg: Ingen vinner noen på noen annen måte.

Anonymkode: ff510...b69

Så enig.

[Mannivillrede]

Ts her. Jeg prøver å være standhaftig. Kjenner at det er tøft. Det vanskeligste er kanskje å holde motet oppe når man ikke opplever å få noe særlig respons. Jeg prøver å være den beste versjonen av meg selv, holde humøret oppe og være en god far for mine barn. 

Men det er vanskelig å forholde seg til min kone når det hun kanskje trenger mest nå er ro, fred og space. Hun bruker mye tid med venniner, mye tid på sosiale medier, legger seg gjerne tidlig fordi hun er sliten. Men når hun har lagt seg, ligger hun gjerne en time i sengen og leser eller ser på telefonen. Dette gjør hun nok fordi hun trenger space, men det kjennes ikke bra ut at hun "unngår" å være med meg. Samtidig er det gjerne det hun trenger nå. Der er bare krevende å holde motet oppe når hun tilsynelatende virker så "koblet av". 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Mannivillrede skrev:

Ts her. Jeg prøver å være standhaftig. Kjenner at det er tøft. Det vanskeligste er kanskje å holde motet oppe når man ikke opplever å få noe særlig respons. Jeg prøver å være den beste versjonen av meg selv, holde humøret oppe og være en god far for mine barn. 

Men det er vanskelig å forholde seg til min kone når det hun kanskje trenger mest nå er ro, fred og space. Hun bruker mye tid med venniner, mye tid på sosiale medier, legger seg gjerne tidlig fordi hun er sliten. Men når hun har lagt seg, ligger hun gjerne en time i sengen og leser eller ser på telefonen. Dette gjør hun nok fordi hun trenger space, men det kjennes ikke bra ut at hun "unngår" å være med meg. Samtidig er det gjerne det hun trenger nå. Der er bare krevende å holde motet oppe når hun tilsynelatende virker så "koblet av". 

Har du tenkt på at hun kan ha vært standhaftig lenge og opplevd deg som avkoblet?

Anonymkode: ff510...b69

[AnonymBruker]

Jeg var i en tilsvarende situasjon, og brøt til slutt ut. Levde først lenge med en mann syntes det var greit å la meg ta alle tunge løft i hverdagen/ikke så min innsats, og ble til slutt heftig forelsket i en kollega. Det opplevdes litt som noen andre beskrev det: en bryter som ble skrudd av. Jeg gikk fra å gnåle om at vi burde jobbe med problemene våre, til å bare avkoble - jeg ville ikke ha mannen min lenger. Null sexlyst, ville ikke bli tatt på, mannen min opplevdes som en fremmed - det var nærmest skummelt.

Mannen min var mye sint tidligere, og reagerte med sinne og frustrasjon på denne omveltningen også. I ettertid tenker jeg at han sikkert var såret og redd, men i situasjonen der og da så virket det bare som alt jeg sa og gjorde var feil, og at han ikke engang likte meg lenger. Jeg gråt og følte meg ufattelig sårbar, og forsøkte som best jeg kunne å beskytte meg mot det verste sinnet og de mest sårende kommentarene. Ved å skru av. Det var så merkelig, at denne personen som en gang stod meg nærmest i hele verden, han var en totalt fremmed?? Hvorfor klarte vi ikke snakke sammen, nå gjennom til hverandre?

Mannen min forsøkte faktisk, det skal han ha. Men, som klassisk mann, han var veldig opptatt av å gjøre de riktige tingene, og han var utålmodig. Det var jo ikke selve handlingene som var viktige - det var tanken bak dem og tilknyttningen vår som var hele poenget. Og det klarte vi aldri å fikse. Det ble derimot mye konfrontasjoner, og jeg følte at han hele tiden ventet på at jeg skulle si "ok, dette er bra nok" eller "nei, dette funker ikke". Som om jeg satt på hele løsningen. Det var utrolig slitsomt. Tilknyttningen oss i mellom handlet jo om oss begge to, og dersom det bare skulle være jeg som bestemte om den var tilstrekkelig eller ikke, så ville det jo implisitt bety at det ikke var så viktig for mannen min..

Nå var det ikke bare han som gjorde feil. Og det er sikkert ikke bare du som er skyld i dette heller, TS. Kanskje var ting ganske peachy før denne nye fyren kom og blåste liv i hormonene til kona di. Kanskje det egentlig er hans skyld, hvem vet. Jeg ville i alle fall gjort en hel del annerledes hvis jeg havnet i tilsvarende situasjon i dag, og ikke minst ville jeg nok sett de røde flaggene litt tidligere. Jeg tror mye handler om sårbarhet og en vilje til å se og forstå hverandre. At fokuset burde ligge der, snarere enn å gjøre de riktige handlingene. Kommunikasjon, med andre ord. Også ikke minst en forståelse for at det ikke er noen quick fix å rette på en røket tilkobling. Om et leddbånd i kneet ditt delvis ryker, så tar det jo mange måneder før det har grodd sånn tålelig. Ikke forvent at et delvis røket samliv tar noe mindre tid akkurat...

Anonymkode: 8cf3b...626

[AnonymBruker]

15 timer siden, Mannivillrede skrev:

Ok, da stiller jeg et nytt spørsmål. Hva er det smarteste jeg (les din kjæreste) kan gjøre nå? Være passiv /trekke meg tilbake? Være vennlig og vise ar jeg vil være med henne? Synes det er vanskelig å vite om jeg skal være en god person for henne eller om jeg skal gi fullstendig f... Andre tips til hvordan jeg kan øke mine sjanser? 

Synes det er vanskelig å svare på. Jeg vet ikke helt. Nå har jeg akkurat bedt om en pause. Flytter ut om ei uke. Overtar leiligheten til en bekjent bare 10 min unna. Kjenner allerede nå en enorm lettelse.
Det høres kanskje absurd ut, men det føles veldig riktig. (Selv om det er vondt). Jeg trenger avstanden. Må komme meg bort fra den giftige "boblen" av dårlig samvittighet, usikkerhet, sårhet, press og vonde følelser.
Min samboer er veldig redd. Han tror det går mot slutten. Men jeg tror absolutt ikke det. Jeg tror det er nødvendig om vi skal berge forholdet. Slik som vi har det nå fører ingen vei. Da er det bedre å ta noen skritt tilbake, ha en pustepause fra hverandre og prøve på nytt når begge har fått "hvilt" seg litt. (Vi skal fortsatt treffest jevnlig). Slik kan vi få det vonde på avstand og begynne å bygge opp positive følelser for hverandre igjen.
 

4 timer siden, Mannivillrede skrev:

Ts her. Jeg prøver å være standhaftig. Kjenner at det er tøft. Det vanskeligste er kanskje å holde motet oppe når man ikke opplever å få noe særlig respons. Jeg prøver å være den beste versjonen av meg selv, holde humøret oppe og være en god far for mine barn. 

Men det er vanskelig å forholde seg til min kone når det hun kanskje trenger mest nå er ro, fred og space. Hun bruker mye tid med venniner, mye tid på sosiale medier, legger seg gjerne tidlig fordi hun er sliten. Men når hun har lagt seg, ligger hun gjerne en time i sengen og leser eller ser på telefonen. Dette gjør hun nok fordi hun trenger space, men det kjennes ikke bra ut at hun "unngår" å være med meg. Samtidig er det gjerne det hun trenger nå. Der er bare krevende å holde motet oppe når hun tilsynelatende virker så "koblet av". 

Hva din kone trenger akkurat nå er umulig for meg å svare på. Har du spurt henne? Har hun gitt deg noe svar du kan forholde deg til?
Det jeg ville rådet deg til (utifra egen situasjon), er å bare ta det rolig. Forbered deg på at dette kommer til å ta lang tid. Jeg forstår at det er en grusom situasjon å være i - men bruk tida på å ta vare på deg selv. Fortsett å vær en god person, men hold gjerne litt sunn avstand. For hennes del og din egen del. Det finnes en tid for alt. Kanskje er det ikke rette tida for å kjempe akkurat nå, men heller tida for å "ta det med ro". Hun trenger tid og rom for å "rydde opp" i følelseslivet sitt. Sånt kan ta lang tid. Da burde ikke du slite deg ut og bruke masse energi på å fikse forholdet/være en perfekt ektemann. For du når kanskje ikke inn til henne her & nå uansett hvor hardt du prøver? Kanskje er det bedre at du også unner deg "alenetid" og finner på andre ting som gir deg glede i hverdagen?
Sier hun at hun fortsatt ønsker å være i forholdet? Da burde du ha tiltro til det. Du har muligens ikke noe valg? Om du tenker noe annet vil du bare slite deg ut med bekymringer og ødelegge deg selv emosjonellt. For JA, det er fryktelig slitsomt å være i "limbo", ikke vite eller forstå. Derfor: Ta godt vare på deg selv oppi alt også! Forsøk å ikke bekymre deg, være panisk, stresse eller være redd. Det kommer nok til å ordne seg!
Og skulle det ikke ordne seg så ja, "den tid den sorg". Å ta sorger på forskudd har aldri lønnet seg, uansett.

En siste ting: Hun sier hun har mistet følelser for deg. Da er det nesten som å starte fra "scratch". Du kan jo se for deg å være ute på datern' igjen. Hvem er det man blir begeistret for? Som oftest er det vel de menneskene som ser ut som om det har det bra med seg selv, tar vare på seg selv og er lykkelige. Ikke de som er nedbrutte, utslitte og full av vond energi.
Dette er bare enda et argument for at du må ta vare på deg selv!
(selv om ja, jeg skjønner det kan virke håpløst og vanskelig i den situasjonen du er i nå).

Anonymkode: 378f9...a5c