Kona emosjonelt "avkoblet"?

[AnonymBruker]

Hun høres ikke så reflektert ut. Leste ikke alle svar. Kanskje er hun kjip, men kanskje har din evnt manglende bidrag med husarbeid o.l. svekket hennes følelser. Spesielt hvis du ikke har gitt henne oppmerksomhet som kvinner samtidig, altså SETT henne. Vil bare svare på det med å få tilbake følelser, og fortelle om min egen erfaring. Jeg har prøvd å få tilbake følelser i mange år, men nå har jeg innsett at det ikke går. Det er JEG som kommer til å gå, men det er mest HAN som har sviktet som kjæreste, i mine øyne. NÅ er han helt perfekt, men det er for sent for meg. Jeg klarer ikke føle det samme for han. Dessverre.

Grunnen til at jeg ikke har gått enda er barn. Men jeg kommer til å gå i løpet av et år, jeg orker ikke late som lenger.

Anonymkode: 9b40a...581

[exictence]

2 timer siden, Mannivillrede skrev:

 

..jeg forventer at hun skal bestemme seg for om hun vil ta initiativ til et samlivsbrudd eller om at vi bretter opp ermene og gjør det vi kan for se om vi kan få det fint sammen på sikt. Jeg tenker at jeg kan klare å være tålmodig, dersom jeg vet at motivet hennes er å jobbe for se om vi kan komme tettere. Forventer ingen umiddelbar respons og skjønner at dette vil ta tid. 

Kjære Mannivillrede. Tenk, tro, forvent, gå utifra og håp på det beste. Gå ut i fra at hun vil se om dere kan få det fint sammen på sikt. Tenk at du vet det. 

Du sier at hvis du vet det, kan du være tålmodig. Tålmodig hvordan?

Si til deg selv at du vet.

Sitat

Det som plager meg, er at jeg er usikker på motivet hennes for å jobbe med forholdet/gå i terapi. Er det bare et proforma-forsøk? Et spill for galleriet slik at hun kan si i ettertid at alt er prøvd?

Dette er for dumt. Hun går i terapi med deg. Dette gjør hun for dere begges del. Ikke tenke noe annet. Slutt å analyser. Tro og tenk det beste.

Sitat

Da blir det staks vanskeligere å være tålmodig før man har fått det avklart. Burde jeg få det avklart, det er jo åpenbart viktig, eller blir det bare masing? 

Ja, men avklar det kun med deg selv, og tenk det beste svaret som er for deg og henne.

Ja, det er viktig å selv vise at man vil. Hun går i terapi med deg. Hun er usikker på forholdet, men klart hun vil det som er best. Men hva er best? Hun prøver å finne ut av det. 

Ja, det blir masing, rett og slett. Hva tror du hun svarer dersom du spør? Rett heller oppmerksomheten til at DU forteller hva du ønsker, at du elsker henne fordi......., at du setter pris på..........mm. Ikke forvent og still spørsmål hvor spørsmålene er krav om svar som tilfredsstiller ditt ego eller ikke. 

Sitat

Likeledes lurer jeg på om hun fortsatt tenker på/drømmer om han andre fyren. To måneder siden kontakten ble brutt. Hvis hun gjør det, er det naturligvis svørt vanskelig å nå inn til henne. Burde jeg spørre? 

Virker som Mission Impossible å nå inn til henne hvis hun har koblet meg av emosjonelt. 

Ta som en selvfølge at hun har brutt kontakten. Det kan du si at du forventer. Ikke spør.  Om hun fortsatt tenker på ham, skal du ikke spørre om. Hva om svaret er ja, eller hva om svaret er nei? Dette skaper bare uro i sinnene til begge to av dere. Det signaliserer også mistenkeligheter og mistro fra deg. 

Du når i hvert fall ikke inn til henne ved å presse deg på. 

 "There are only two days in the year that nothing can be done. One is called yesterday and the other is called tomorrow, so today is the right day to love, believe, do and mostly live.”

Ta en dag av gangen. 

Endret 15. juni 2018 av exictence

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i kvinnens situasjon.
Jeg vet ikke hvordan deres forhold har vært, men i mitt forhold prøvde jeg desperat å si ifra og si ifra og nesten ROPE til mannen min om at vi hadde problemer. Men han har ikke brydd seg. Bare tafatte forsøk innimellom. Han har ikke tatt meg på alvor. Tenkt at "pyttsann det går vel over, alle forhold har sine opp og nedturer" osv.
Han har ikke forstått hvor vondt jeg har hatt det, for han har rett og slett ikke SETT meg, HØRT på meg eller vært oppmerksom nok. Andre ting har hatt hovedprioritet i hodet hans.

All kranglingen, all ventingen, alle de såre følelsene førte til at jeg gradvis skrudde meg av emosjonellt. Orket til slutt ikke å si ifra om noe lengre. Jeg gav opp. Det var ikke før en annen mann kom inn i bildet at jeg oppdaget hvor lite følelser jeg faktisk hadde igjen for min egen mann. Da var det som om en bryter slo seg av. Som når man gradvis skrur av bryteren på ovnen... til slutt sier det bare "klikk".

Kanskje er det dette som har skjedd med din kone?

Jeg hadde mye kontakt med den "nye" mannen. Fikk ganske sterke følelser for han. For så klart, etter å ha vært årevis i et forhold som var vanskelig og med mangel på gode følelser, så var det FANTASTISK å endelig føle seg bra! Endelig en mann som lyttet til meg, som var der for meg, som verdsatte meg! Sånt får virkelig hjertet til å bruse.
Har avsluttet kontakten med han nå, men tenker fortsatt på han hver dag. Jeg har sagt til samboeren min at nei, jeg har ikke følelser for han. Men jo.... selvfølgelig har jeg det.
Men vil det hjelpe forholdet vårt at jeg sier at jeg fortsatt har følelser for en annen mann? Hvordan kan det hjelpe oss?
Jeg føler at dette er en prosess jeg vil takle selv. Det er jo bare jeg som kan gjøre det! Bare jeg kan styre og jobbe med egne følelser, ingen andre. Å inkludere mannen min i den prosessen føles bare feil, feil, feil.
Jeg vingler også mye.
Savner den nye mannen. Vil være med han. Men vil også være med samboeren min.
Aner ikke hva jeg skal gjøre.
Alt kaoset gjør meg bare sliten og apatisk. Det eneste jeg tror vil hjelpe er tid.
Samboeren min er også ganske utålmodig, men det kan han bare være! Han har forsømt forholdet vårt i mange år. Så nå må han nesten bare godta at jeg er "rar":

Derfor tror jeg TS, at konen din fortsatt har følelser for den andre mannen. Og, det er dessverre ingenting du kan gjøre med det.
Selv aner jeg ikke hvordan jeg skal få tilbake følelsene mine for samboeren min. Vi holder litt på sånn som dere gjør. I en slags tralt der vi tar tida til hjelp. Kanskje kommer det til å hjelpe? Jeg vet ikke enda.
Av og til tenker jeg at jeg skulle ønske et eller annet "eksploderte". Jeg kunne trengt noe som "røsket" i hjertet mitt. Virkelig "filleristet" det. Men hva skulle det ha vært?

Anonymkode: 378f9...a5c

[Mannivillrede]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i kvinnens situasjon.
Jeg vet ikke hvordan deres forhold har vært, men i mitt forhold prøvde jeg desperat å si ifra og si ifra og nesten ROPE til mannen min om at vi hadde problemer. Men han har ikke brydd seg. Bare tafatte forsøk innimellom. Han har ikke tatt meg på alvor. Tenkt at "pyttsann det går vel over, alle forhold har sine opp og nedturer" osv.
Han har ikke forstått hvor vondt jeg har hatt det, for han har rett og slett ikke SETT meg, HØRT på meg eller vært oppmerksom nok. Andre ting har hatt hovedprioritet i hodet hans.

All kranglingen, all ventingen, alle de såre følelsene førte til at jeg gradvis skrudde meg av emosjonellt. Orket til slutt ikke å si ifra om noe lengre. Jeg gav opp. Det var ikke før en annen mann kom inn i bildet at jeg oppdaget hvor lite følelser jeg faktisk hadde igjen for min egen mann. Da var det som om en bryter slo seg av. Som når man gradvis skrur av bryteren på ovnen... til slutt sier det bare "klikk".

Kanskje er det dette som har skjedd med din kone?

Jeg hadde mye kontakt med den "nye" mannen. Fikk ganske sterke følelser for han. For så klart, etter å ha vært årevis i et forhold som var vanskelig og med mangel på gode følelser, så var det FANTASTISK å endelig føle seg bra! Endelig en mann som lyttet til meg, som var der for meg, som verdsatte meg! Sånt får virkelig hjertet til å bruse.
Har avsluttet kontakten med han nå, men tenker fortsatt på han hver dag. Jeg har sagt til samboeren min at nei, jeg har ikke følelser for han. Men jo.... selvfølgelig har jeg det.
Men vil det hjelpe forholdet vårt at jeg sier at jeg fortsatt har følelser for en annen mann? Hvordan kan det hjelpe oss?
Jeg føler at dette er en prosess jeg vil takle selv. Det er jo bare jeg som kan gjøre det! Bare jeg kan styre og jobbe med egne følelser, ingen andre. Å inkludere mannen min i den prosessen føles bare feil, feil, feil.
Jeg vingler også mye.
Savner den nye mannen. Vil være med han. Men vil også være med samboeren min.
Aner ikke hva jeg skal gjøre.
Alt kaoset gjør meg bare sliten og apatisk. Det eneste jeg tror vil hjelpe er tid.
Samboeren min er også ganske utålmodig, men det kan han bare være! Han har forsømt forholdet vårt i mange år. Så nå må han nesten bare godta at jeg er "rar":

Derfor tror jeg TS, at konen din fortsatt har følelser for den andre mannen. Og, det er dessverre ingenting du kan gjøre med det.
Selv aner jeg ikke hvordan jeg skal få tilbake følelsene mine for samboeren min. Vi holder litt på sånn som dere gjør. I en slags tralt der vi tar tida til hjelp. Kanskje kommer det til å hjelpe? Jeg vet ikke enda.
Av og til tenker jeg at jeg skulle ønske et eller annet "eksploderte". Jeg kunne trengt noe som "røsket" i hjertet mitt. Virkelig "filleristet" det. Men hva skulle det ha vært?

Anonymkode: 378f9...a5c

Takk for at du deler. Mye likt med det vi opplever. Hva er det som gjør at du ikke forlater han? Har dere barn? 

ØNSKER du helst å bli værende hos mannen din? Frister det å finne på noe med han eller er det en belastning? Hva gjør DU for at dere skal komme nærmere hverandre, eller forventer du at han skal gjøre jobben. Lever dere som kjærester, dvs med nærhet og sex? 

Ble litt spørsmål her, men håper du gidder å svare da det er interessant å høre hva en kvinne i lignende situasjonen tenker/opplever. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, Mannivillrede skrev:

Takk for at du deler. Mye likt med det vi opplever. Hva er det som gjør at du ikke forlater han? Har dere barn? 

ØNSKER du helst å bli værende hos mannen din? Frister det å finne på noe med han eller er det en belastning? Hva gjør DU for at dere skal komme nærmere hverandre, eller forventer du at han skal gjøre jobben. Lever dere som kjærester, dvs med nærhet og sex? 

Ble litt spørsmål her, men håper du gidder å svare da det er interessant å høre hva en kvinne i lignende situasjonen tenker/opplever. 

Jeg kan svare.

Nei, jeg ønsker det ikke og det frister ikke å finne på noe med han. Likevel har vi det hyggelig hvis vi gjør noe. Jeg gjør ikke lenger noen ting for å komme nærmere, mens han prøver.

Vi lever som kjærester, og har sex en gang i uka. Sexen funker bra, jeg synes fortsatt han er sexy.

Vi er bare ikke på samme kanal. Lever sammen, er respektfulle med hverandre, har det ganske hyggelig. Men mine følelser er borte. Jeg er glad i han, synes han er en bra mann. Men han har tatt meg så for gitt i så mange år, så jeg klarer ikke ha kjærestefølelser for han. 

Vi har tenåringer.

Jeg kommer til å snakke skikkelig med han etter jul.

Anonymkode: 9b40a...581

[CamillaCollett]

6 timer siden, Mannivillrede skrev:

Veldig mye fornuftig her. 

Tiraden handlet om husarbeid, egoisme og hvem som har båret hovedbyrden i familien. 

Jeg forventer ikke at hun plutselig skal komme og si til meg at hun vil være med meg resten av livet. Men jeg forventer at hun skal bestemme seg for om hun vil ta initiativ til et samlivsbrudd eller om at vi bretter opp ermene og gjør det vi kan for se om vi kan få det fint sammen på sikt. Jeg tenker at jeg kan klare å være tålmodig, dersom jeg vet at motivet hennes er å jobbe for se om vi kan komme tettere. Forventer ingen umiddelbar respons og skjønner at dette vil ta tid. 

Det som plager meg, er at jeg er usikker på motivet hennes for å jobbe med forholdet/gå i terapi. Er det bare et proforma-forsøk? Et spill for galleriet slik at hun kan si i ettertid at alt er prøvd? Da blir det staks vanskeligere å være tålmodig før man har fått det avklart. Burde jeg få det avklart, det er jo åpenbart viktig, eller blir det bare masing? 

Likeledes lurer jeg på om hun fortsatt tenker på/drømmer om han andre fyren. To måneder siden kontakten ble brutt. Hvis hun gjør det, er det naturligvis svørt vanskelig å nå inn til henne. Burde jeg spørre? 

Virker som Mission Impossible å nå inn til henne hvis hun har koblet meg av emosjonelt. 

Dette med husarbeid, egoisme og hvem som har båret hovedbyrden - hvordan stiller du deg til det? Er du helt uenig i hennes oppfatning, eller er du enig i at hun har et poeng? Har hun ikke på noen måte luftet frustrasjoner om dette før?

Hvor lenge har denne fasen mellom dere vart? 

Jeg tipper at svaret på hvorfor hun virker handlingslammet er at hun nettopp ER handlingslammet. Hun vet ikke. Kan du se at dere på sett og vis er i samme situasjon? Du er usikker på motivet hennes for å jobbe med forholdet. Det samme er hun. Du er usikker på om hun egentlig vil ha deg. Hun er usikker på om du egentlig vil ha henne. Og denne tvilen har dere begge problemer med å stå i. Kan det være en innfallsvinkel for deg å snakke med henne om at dere har dette felles i situasjonen, med mål om at dere skal forstå hverandre bedre, og kanskje klare å være mer tålmodige overfor hverandre?

 

[AnonymBruker]

Åja, det er deg... Kontrollfrik! Syns det er utrolig at hun har holdt ut med deg..

Anonymkode: e8413...47c

[Tba]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åja, det er deg... Kontrollfrik! Syns det er utrolig at hun har holdt ut med deg..

Anonymkode: e8413...47c

Hva får deg til å skrive slike ting?

Det virker bare tåpelig , men det gir vel deg stor glede å sparke på noen har det svært tøft. 

[AnonymBruker]

15 timer siden, Mannivillrede skrev:

Min kone stilte spørsmål til meg om motivet mitt for å få dette til å fungere. Er det "pakken" eller er det MEG? Jeg har tenkt litt på det. Svaret på det er begge deler. Jeg synes ikke det går an å skille dette fra hverandre kategorisk når vi er en familie. 
Ja, jeg ønsker at vi skal se om vi kan få det til fordi jeg er overbevist om at barna vil få det best dersom vi som foreldre kan ha det fint sammen. Og vi har sammen skapt et trygt og godt hjem for dem som jeg ønsker at de skal få vokse opp i. Det ER en vesentlig bit av min motivasjon. 

Samtidig er en annen vesentlig bit av min motivasjon at jeg har lyst til å være en god person i livet hennes. Det er så mye jeg fortsatt ønsker å oppleve med henne. Jeg ønsker å reise, gå fjelltur som par og slenge ut et liggeunderlag, låne to kajakker og padle i det lokale vannet, drikke en kopp te under et teppe sammen, være en støtte for henne hvis hun opplever noe kjipt, at det kan være litt oss to mot resten av verden. 

Så en vesentlig bit av motivasjonen min handler om barna våre og oss som familie. Men målet mitt med å jobbe med forholdet er å kunne være en god kjæreste for henne. 

Seriøst, det der er noe du ikke klarer å se med dagens situasjon. Gjør deg hard, og kvitt deg med henne. Fra en som har vært gjennom driten: Det er bedre å være først, og kutte absolutt all kontakt som ikke omfatter avtale om omsorg av barn. Og du MÅ IKKE gi etter og la henne overta dem. Du ender opp blakk og som en halvveis fremmed for ungene dine. Prosessen hun er i gang med, innebærer å fortelle seg selv at du er ubrukelig, og når dere sitter på familievernkontoret, tror hun faktisk på det selv. Dropp å please henne, og konsentrer deg og ungene og fremtiden. Den største utfordringen er økonomien. Når du og banken er enige, er mye gjort. Men se til helvete å gjør det før renta stiger. 

Anonymkode: 0a2da...6d2

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan svare.

Nei, jeg ønsker det ikke og det frister ikke å finne på noe med han. Likevel har vi det hyggelig hvis vi gjør noe. Jeg gjør ikke lenger noen ting for å komme nærmere, mens han prøver.

Vi lever som kjærester, og har sex en gang i uka. Sexen funker bra, jeg synes fortsatt han er sexy.

Vi er bare ikke på samme kanal. Lever sammen, er respektfulle med hverandre, har det ganske hyggelig. Men mine følelser er borte. Jeg er glad i han, synes han er en bra mann. Men han har tatt meg så for gitt i så mange år, så jeg klarer ikke ha kjærestefølelser for han. 

Vi har tenåringer.

Jeg kommer til å snakke skikkelig med han etter jul.

Anonymkode: 9b40a...581

Du skal holde ham på gress i over et halvt år? You’re a mean motherfucker....

Anonymkode: 0a2da...6d2

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg er da «kona di»..... 

Her var parterapi til lite hjelp, da jeg var (som du frykter kona di er) emosjonelt avkobling. Jeg jatta med på parterapi. Jeg hadde allerede en fot ut døra, men slet med å tråkke over med den andre pga ungene og familielivet. Og det faktum at jeg faktisk var veldig glad i mannen min. Det var også en annen inne i bilder her, selv om jeg ikke innrømmet hvor mye.

De eneste konkrete tipsene jeg har, sett fra min egen situasjon: 

- La kona få luft og tid til å tenke seg om. Ikke press på med for mange «redde forholdet aktiviteter» om du føler det er kun du som ønsker dette

- Vær litt utilgjengelig en periode, la henne kjenne på hva hun kan miste (jeg kjente først på dette etter det var for sent)

- OM du klare det og er villig til det: si at dere kan flytte fra hverandre en periode, la hun sjekke om gresset er grønnene på andre sida (det er det mest sannsynlig ikke). Si at du venter i 6 mnd. Dette gjelder selvsagt kun om det ikke kjører deg selv under jorda, og du kunne gått tilbake til et forhold selv om hun har tilbragt tid med en annen. 

Lykke til. 

Mvh ei som innsåg hva hun hadde alt for sent å

Anonymkode: b2e8c...3ba

Du ødela mao for deg, din mann og evt barn, fordi noe annet var mer spennende. Kan det tenkes at noen mennesker stammer fra skjærene? Det som blinker så fint, må man bare ha? 

Anonymkode: 0a2da...6d2

[AnonymBruker]

14 timer siden, Mannivillrede skrev:

Veldig mye fornuftig her. 

Tiraden handlet om husarbeid, egoisme og hvem som har båret hovedbyrden i familien. 

Jeg forventer ikke at hun plutselig skal komme og si til meg at hun vil være med meg resten av livet. Men jeg forventer at hun skal bestemme seg for om hun vil ta initiativ til et samlivsbrudd eller om at vi bretter opp ermene og gjør det vi kan for se om vi kan få det fint sammen på sikt. Jeg tenker at jeg kan klare å være tålmodig, dersom jeg vet at motivet hennes er å jobbe for se om vi kan komme tettere. Forventer ingen umiddelbar respons og skjønner at dette vil ta tid. 

Det som plager meg, er at jeg er usikker på motivet hennes for å jobbe med forholdet/gå i terapi. Er det bare et proforma-forsøk? Et spill for galleriet slik at hun kan si i ettertid at alt er prøvd? Da blir det staks vanskeligere å være tålmodig før man har fått det avklart. Burde jeg få det avklart, det er jo åpenbart viktig, eller blir det bare masing? 

Likeledes lurer jeg på om hun fortsatt tenker på/drømmer om han andre fyren. To måneder siden kontakten ble brutt. Hvis hun gjør det, er det naturligvis svørt vanskelig å nå inn til henne. Burde jeg spørre? 

Virker som Mission Impossible å nå inn til henne hvis hun har koblet meg av emosjonelt. 

Det er MI. Spark henne ut av livet ditt. Hun er allerede ferdig med deg, men for feig til å ta skrittet. Mange kvinner ønsker at mannen skal ta steget ut, spesielt når det er barn med i bildet, for hvis du sier ordene, har du skylden

Anonymkode: 0a2da...6d2

[AnonymBruker]

19 timer siden, Mannivillrede skrev:

Skjønner at du er en ironiens mester. Sikkert god underholdning for deg dette her. For meg handler det om livet mitt. Vis litt respekt. 

Jeg vet at balansen har blitt skjev her. At jeg har strukket meg (for) langt for å redde ekteskapet. Frykten for skilsmisse hsr gjort at jeg har blitt underdanig og jeg liker det ikke. Hun sitter for øyeblikket på all makt i forholdet.

Kanskje du kan heller vidra til hvordan jrg kan nå inn til henne. 

Tror du jeg er ironisk?holder på å skille meg fra en mann som holder akkurat på slik din kone gjør. Han er under utredning for narsissistisk personlighetforstyrrelse. 

Anonymkode: 92440...4f8

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du skal holde ham på gress i over et halvt år? You’re a mean motherfucker....

Anonymkode: 0a2da...6d2

Det føles ikke bra nei, jeg har prøvd i noen år nå, og innsett det nå. Det er en spesiell grunn ifht ungene. For min del ville jeg gjerne dratt på dagen!

Anonymkode: 9b40a...581

[AnonymBruker]

På 15.6.2018 den 18.34, Mannivillrede skrev:

Takk for at du deler. Mye likt med det vi opplever. Hva er det som gjør at du ikke forlater han? Har dere barn? 

ØNSKER du helst å bli værende hos mannen din? Frister det å finne på noe med han eller er det en belastning? Hva gjør DU for at dere skal komme nærmere hverandre, eller forventer du at han skal gjøre jobben. Lever dere som kjærester, dvs med nærhet og sex? 

Ble litt spørsmål her, men håper du gidder å svare da det er interessant å høre hva en kvinne i lignende situasjonen tenker/opplever. 

Hei.

Hvorfor jeg ikke forlater han? Vet ikke. Jeg har jo innerst inne lyst til å få det til å funke. Vi har ikke barn men har vært sammen lenge, skapt minner sammen og MYE annet som jeg setter pris på.  Jeg har alltid verdsatt forholdet vårt (Men følt at mannen ikke verdsatte det like mye siden han ikke tok vare på oss/meg). Ja, mange ganger har jeg lyst til å gå fra han. Men, siden jeg er så forvirra og kaotisk i hodet mitt så har jeg ikke lyst til å ta noen forhastede beslutninger. Jeg tenker at jeg først må forsøke å legge den andre mannen bak meg (som kommer til å ta lang tid), så må jeg kjenne på følelsene mine for samboeren min. Kanskje kommer de tilbake når jeg er over den andre mannen? På en måte har jeg en stille "kjærlighetssorg" for den andre mannen, samtidig som jeg prøver å finne tilbake til min kjærlighet for samboeren min. Det sier seg selv at det er en håpløs og vond situasjon å være i. Min mann ser en apatisk og emosjonelt avskrudd kvinne. Han vet ikke hvor vondt jeg har det på innsiden. Jeg kan ikke si så mye, føler jeg.

Jeg og mannen min er ikke intime og vi har ikke sex. Jeg vil helst ikke gjøre så mye med han egentlig. Akkurat nå gjør jeg ingenting for å reparere forholdet. Jeg klarer ikke. Aller helst kunne jeg tenkt meg å bare være for meg selv, i fred og ro. Men.. får dårlig samvittighet også "prøver" jeg å være "til stede" for samboeren min sin skyld. Det må sies at jeg prøvde veldig hardt for noen år siden for at vi skulle få det bra. Men da han ikke kom meg i møte gav jeg som sagt opp. Synes det er vanskelig å finne lyst og styrke i meg selv til å prøve på nytt.

Det kan hende jeg kommer til å be om en pause i forholdet og flytte ut. Leie en enkel leilighet noen måneder. For akkurat nå føler jeg bare press. Ikke bare fra samboer men fra meg selv. Det fortviler meg at jeg ikke klarer å finne ut av følelsene mine og hva jeg skal gjøre. Kanskje litt avstand vil hjelpe. Da kunne jeg sluppet å konstant kjenne på den bobla av negativ energi som jeg og samboer er inni. Vi kunne truffest i helgene, sett film og koset oss. Så kunne jeg savnet han og fått følelsene tilbake? Kanskje? Vel. Vi har ikke barn så da blir det enklere.

Du må bare spørre flere spørsmål. Om du synes det hjelper deg.

Anonymkode: 378f9...a5c

[Mannivillrede]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei.

Hvorfor jeg ikke forlater han? Vet ikke. Jeg har jo innerst inne lyst til å få det til å funke. Vi har ikke barn men har vært sammen lenge, skapt minner sammen og MYE annet som jeg setter pris på.  Jeg har alltid verdsatt forholdet vårt (Men følt at mannen ikke verdsatte det like mye siden han ikke tok vare på oss/meg). Ja, mange ganger har jeg lyst til å gå fra han. Men, siden jeg er så forvirra og kaotisk i hodet mitt så har jeg ikke lyst til å ta noen forhastede beslutninger. Jeg tenker at jeg først må forsøke å legge den andre mannen bak meg (som kommer til å ta lang tid), så må jeg kjenne på følelsene mine for samboeren min. Kanskje kommer de tilbake når jeg er over den andre mannen? På en måte har jeg en stille "kjærlighetssorg" for den andre mannen, samtidig som jeg prøver å finne tilbake til min kjærlighet for samboeren min. Det sier seg selv at det er en håpløs og vond situasjon å være i. Min mann ser en apatisk og emosjonelt avskrudd kvinne. Han vet ikke hvor vondt jeg har det på innsiden. Jeg kan ikke si så mye, føler jeg.

Jeg og mannen min er ikke intime og vi har ikke sex. Jeg vil helst ikke gjøre så mye med han egentlig. Akkurat nå gjør jeg ingenting for å reparere forholdet. Jeg klarer ikke. Aller helst kunne jeg tenkt meg å bare være for meg selv, i fred og ro. Men.. får dårlig samvittighet også "prøver" jeg å være "til stede" for samboeren min sin skyld. Det må sies at jeg prøvde veldig hardt for noen år siden for at vi skulle få det bra. Men da han ikke kom meg i møte gav jeg som sagt opp. Synes det er vanskelig å finne lyst og styrke i meg selv til å prøve på nytt.

Det kan hende jeg kommer til å be om en pause i forholdet og flytte ut. Leie en enkel leilighet noen måneder. For akkurat nå føler jeg bare press. Ikke bare fra samboer men fra meg selv. Det fortviler meg at jeg ikke klarer å finne ut av følelsene mine og hva jeg skal gjøre. Kanskje litt avstand vil hjelpe. Da kunne jeg sluppet å konstant kjenne på den bobla av negativ energi som jeg og samboer er inni. Vi kunne truffest i helgene, sett film og koset oss. Så kunne jeg savnet han og fått følelsene tilbake? Kanskje? Vel. Vi har ikke barn så da blir det enklere.

Du må bare spørre flere spørsmål. Om du synes det hjelper deg.

Anonymkode: 378f9...a5c

Ok, da stiller jeg et nytt spørsmål. Hva er det smarteste jeg (les din kjæreste) kan gjøre nå? Være passiv /trekke meg tilbake? Være vennlig og vise ar jeg vil være med henne? Synes det er vanskelig å vite om jeg skal være en god person for henne eller om jeg skal gi fullstendig f... Andre tips til hvordan jeg kan øke mine sjanser? 

[RoH]

På 16.6.2018 den 8.37, AnonymBruker skrev:

Det føles ikke bra nei, jeg har prøvd i noen år nå, og innsett det nå. Det er en spesiell grunn ifht ungene. For min del ville jeg gjerne dratt på dagen!

Anonymkode: 9b40a...581

Hva er ditt bidrag for at han skal føle seg bra sammen med deg? Eller er det bare sånn at du samler opp dritt på han, forventer at han skal endre seg, og når han endrer seg er det for lite, for dårlig, for seint osv. Kansje det er deg som er problemet og du projekterer ansvaret over på han?? 

[RoH]

TS, hun kommer til å bryte deg ned på alle felter. Kom deg unna. Om hun har mistet "følelser" kreves det at hun jobber ikke du. 

Det er utrolig vanskelig når noen du er glad i ikke ønsker deg, men det eneste du oppnår med å forsette og prøve og please er at du trekker deg selv lenger og lenger ned. Er du mann så setter du kursen for deg selv, barna og ditt hjem, vil hun ikke være en del av dette så fuck off, da innfrir hun ikke som kvinne. Dette må du se. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært kvinnen i EKSAKT samme situasjon som dette. 

Jeg hadde en lang periode hvor jeg visste det "riktige" var å tenke med hodet og la fornuften styre. Jeg hadde jo hørt at man må regne med å oppleve krise i forholdet, og regnet med at dette var vår. Det var grusom vanskelig. Én ting er å vite at det er rett å velge ekteskapet og barna, en helt annen ting å føle at det var rett. Jeg savnet den andre mannen i over ett år. Var glad i mannen min, men elsket ham ikke. Hadde ikke lyst på noen romantiske aktiviteter eller sex. Ja, en del av meg, den følelsesmessige, ønsket nok at det skulle gå til helvete så jeg ble fri. Jeg følte den andre var den rette, elsket ham, trodde kanskje jeg hadde begått mitt livs tabbe ved å la ham gå, til fordel for en mann som lot meg dra det tyngste lasset hjemme.

Men tiden hjalp oss. Forelskelser går over. Etterhvert innså jeg at mannen min mente alvor med endringene sine og fikk flere øyeblikk med varme. Derfra gikk det egentlig ganske fort oppover i en positiv spiral. Det hjalp også at mannen min viste følelser, noe han ikke hadde gjort på en del år. Med den andre mannen var det mye følelser og intensitet, og jeg følte jeg valgte bort følelser da jeg valgte bort ham. Derfor var det en lettelse å se at det var mulig å ha et ekte liv med følelser hjemme også. Men det krevde at han gikk utenfor komfortsonen. Han turte å vise seg mer sårbar, mer sint. Hadde han vært rolig og rasjonell og flat ville jeg hatt større problemer, tror jeg, for jeg trengte å se ham bedre som menneske. Gir det mening?

Men det tok altså tid. Og jeg var uinteressert i mannen en god stund. I ettertid synes jeg egentlig det er greit. Han også. Jeg oppførte meg kanskje verst under den største krisen. Men mannen var jo helt avkoblet selv, på andre måter, i år før det. Du høster det du sår.

Nå er det bra. Og vi har begge lært veldig mye. Vi måtte nesten bli skilt for å forstå at forhold er HARDT arbeid, og at man ikke kan tillate seg å være sløv og nedprioritere den andre. Det er å be om at den andre søker ut. Jeg ser på mennesker i et forhold som livsvitner for hverandre. Alle andre stedet man ferdes, på jobb, i nabolaget, er man erstattelig og ikke så viktig i det store bildet. Hjemme skal man være trygg, ha noen å dele byrder og gleder med, noen som ser hvem du er som menneske og hva som foregår i livet ditt. Har man ikke det, mistet man mye av fotfestet, og det vil man lete etter, fordi alle vil ha et sted å virkelig høre til. Hvis ikke jeg får mannen min til å føle seg hjemme, tilfreds, som et spennende og fint menneske som den han er, da har jeg tatt fra ham noe vesentlig - for han kan jo ikke søke dette hos en annen kvinne. Det er litt av et ansvar!

Så TS: Tid. Evne til å vise følelser, både de gode og de vonde. Og standhaftighet. Det var svaret for oss.

Anonymkode: ff510...b69

[exictence]

8 timer siden, Mannivillrede skrev:

Ok, da stiller jeg et nytt spørsmål. Hva er det smarteste jeg (les din kjæreste) kan gjøre nå? Være passiv /trekke meg tilbake? Være vennlig og vise ar jeg vil være med henne? Synes det er vanskelig å vite om jeg skal være en god person for henne eller om jeg skal gi fullstendig f... Andre tips til hvordan jeg kan øke mine sjanser? 

Det er ikke meg du stilte spørsmål.

Hvis det er henne du vil være med, så skal du vise vennlighet og vise at du vil være med henne. Si at hun er fantastisk, og betyr så mye for deg. Så skal du gi henne fred, hvis det er det hun ønsker. Spør henne hva hun ønsker, om hva du kan gjøre for henne. Gi henne fred så mye hun vil ha det.

Hvis man elsker oppriktig, så setter man fri. Man vil sin elskede sitt eget beste. Ikke ditt beste.