Kona emosjonelt "avkoblet"?

[Mannivillrede]

Vi strever med å redde forholdet. Gift i snart 10 år. To barn på 3 og 12 år. Jeg trodde vi hadde det fint sammen. Vi bygget nylig nytt hus. Vi la planer for fremtiden. Har alt vært perfekt i ekteskapet? Nei, vi har selvsagt hatt våre runder med husarbeid etc. Men det har vel de fleste. Jeg trodde ekteskapet vårt var robust og så for meg at vi skulle bli gamle sammen. 

Uansett. Hun fikk for en tid tilbake en ny mannlig bekjent gjennom en fritidsaktivitet. Dette bekjentskapet utviklet seg etterhvert til å omfatte telefonsamtaler og sms-er i hemmelighet. Hun passet på å slette meldingene etterhvert. Jeg oppdaget den omfattende kontakten på en utskrift av en spesifisert telefonregning. Jeg spurte henne om dette og hun fortalte at det var en hun hadde snakket mye med. Han hadde vært en god person å snakke med og hun hadde følt seg sett etc. Hun har nok blitt betatt av fyren og det faktum at meldingene fortløpende ble slettet, betyr at hun selvfølgelig var klar over at hun gikk bak ryggen min. Jeg kjenner ikke til innholdet i samtalene og meldingene. De har aldri møttes på tomannshånd eller vært fysiske i følge henne. 

Da hun ble konfrontert med den omfattende kontakten, tok hun ikke så mye selvkritikk. Hun sa hun skjønte at det var galt, men la mye av skylden på meg. Dette fordi jeg ikke hadde bidratt godt nok i forholdet vårt. 
Deretter begynte en lang tirade der hun listet opp alt hun mente var negativt med meg. Jeg ble slått litt i bakken og kjente at selvbildet og verdigheten min fikk seg en kraftig knekk. 
Jeg skjønte etterhvert at hun nok ikke har vært helt fornøyd i ekteskapet, men det har hun heller ikke formidlet. Samtidig skjønte jeg at tiraden hennes nok også henger sammen med et behov for å rettferdiggjøre at hun gikk bak ryggen min. Fokuset på gode egenskaper, gode minner og opplevelser virket å bli fullstendig undertrykt.

Frem til jeg oppdaget kontakten, hadde vi vært kjærester i forholdet med intimitet og nærhet. 

Etter all den negative omtalen av meg, var det imidlertid som om hun "skrudde meg av" emosjonelt. Enhver tilnærming fra min side, opplevde jeg bare at skjøv henne lenger unna. 

Jeg opplevde for første gang i løpet av vårt samliv, at dette klarer vi ikke å løse selv. Tok derfor kontakt med Familievernkontoret og fikk henbe med på parterapi. 

Opplevde i starten at hun hadde lite å bidra med. Hun sa bare at hun var så sliten. Hun var tom etc. Etterhvert ble planen å ta et steg tilbake, gi space, men passe på å finne noen "ufarlige" arenaer der vi kunne få litt partid sammen uten ungene. (Et kveldsmåltid, se en film sammen etc.). Der er vi nå. Vi gjør dette av og til, som oftest etter initiativ fra meg. Hun sier imidlertid at fortsatt at hun blir så sliten av å stå i dette. Hun kverner, som hun sier, og bekymrer seg. 

Samtidig vet jeg ikke om hun fotsatt tenker på han andre fyren. Dette ville hu ikke innrømmet i så fall. Det vil i så fall gjøre arbeidet med forholdet vårt uhyre vanskelig. Hun tenker nok uansett en del på hvordan tilværelsen ved skilsmisse vil bli. Og jeg tror hun bekymrer seg for hvilke konsekvenser det får for ungene. De er svært viktig for henne.  

Akkurat føler jeg at vi ikke kommer i posisjon til å jobbe med forholdet. Mitt inntrykk er at tankene hennes gjør at hun verner om seg selv og holder meg på avstand i så stor grad at hun strever med å involvere seg. Hun opplever det hele som krevende og blir sliten. Kommer det da noe godt ut et kveldsmåltid eller en film sammen da?

Jeg prøver å være lojal mot det vi har avtalt i parterapien (noen paraktiviteter i uken, ikke diskuter parforholdet hjemme etc.). Det er bare veldig vanskelig å gjøre dette når jeg begynner å tvile på om hun er koblet på emosjonelt i det hele tatt. Jeg lurer da på om vi kaster bort tiden vår. Men hvordan i all verden skal jeg få henne koblet på emosjonelt og få henne til senke guarden? 

[Ritter]

Jeg synes at du har vært veldig tolerant og at du har gjort mye for at forholdet mellom dere skal bedre seg.

Det er opp til henne hva hun ønsker nå. Kanskje du bør sette hardt mot hardt og kreve at hun gjør en innsats for at forholdet deres skal bedre seg. Hvis hun ønsker det nye bekjentskapet sitt fremfor deg, må hun ta konsekvensene og flytte ut. Det er tydelig at hun fortsatt går og tenker på ham, og at hun er i villrede om hvem av dere hun skal velge...

[AnonymBruker]

Jeg synes det var dårlig av henne og ikke ta selvkritikk på at hun gikk bak ryggen din, men legge ut om dine kjipe egenskaper...som om hun hadde rett til å gjøre det. Hvis hun var misfornøyd, burde hun tatt det opp med deg FØR hun involverer seg i noen andre. Har hun tatt noe selvkritikk i ettertid?

Det at hun slettet mld , sier meg at det var noe mellom dem. Er du sikker på at de ikke har møttes? Vært intime? Vet helt ærlig ikke om jeg hadde stolt på henne når hun har optrådt på denne måten. Føler du at du stoler på henne?

Fikk hun noen konsekvens for dette? Jeg mener : hun gikk bak ryggen din med enn annen, da skal hun kjempe for å beholde deg, ikke omvendt! Virker som det er en ubalanse her. Føler du at hun tar deg for gitt? Isåfall, må du endre taktikk.

Synes det høres ut som du kanskje må vise at hun mister deg, hvis hun ikke skjerper seg. Vis at du ikke er der for enhver pris. 

Gjør dine ting, ha egne interesser, kanskje hun ikke ser hva hun har før du har tatt mer avstand til henne?

Anonymkode: 4e652...988

[AnonymBruker]

P.s: Ikke la selvbildet og verdigheten din bli ødelagt av dette. Du må alltid huske at du er verdifull, uansett hva evt andre velger å gjøre. Kanskje dette bare handler om henne, og at hun ikke er fornøyd med seg selv og eget liv. Hun søker bekreftelse, istenfor å gjøre noe annet...

Anonymkode: 4e652...988

[Tba]

TS som de to andre skriver så er tyder det på at hun er langt mer involvert i den andre mannen enn det du ønsker å innse. Så lenge han er inne i bildet vil hun forsette å fokusere på finne alle mulige feil på deg. Slik du beskriver det så er det mye som tyder på hun fortsatt har kontakt med han. Han er den hun er fortrolig med nå, og han påvirker henne neppe positivt for å redde forholdet deres. Legg merke til at alt negative kom frem etter at han kom inn i bildet.

Hvis ting skjærer seg, ikke vær den som flytter ut. Da mister du lett huset og står mye svakere i barnefordelingen. 

 

Edit: Jeg misliker autocorr. stadig mer og mer😡

Endret 15. juni 2018 av Tba

[exictence]

5 timer siden, Mannivillrede skrev:

Fokuset på gode egenskaper, gode minner og opplevelser virket å bli fullstendig undertrykt.

Ja, dessverre. Noen ganger vet man ikke hva man har før man har mistet det helt. Og hvis man føler at andre setter krav til en om å fokusere på gode egenskaper, gode minner og opplevelser, så gjør man kanskje nettopp ikke det. Virker som det er noe menneskelig i oss som får oss ut av balanse at andre skal fortelle oss hvordan vi skal leve.

Først når du også viser at du er gått lei av å fokusere på det positive, så går det muligens opp for henne at ting må kjempes for gjensidig. For all del mener jeg du skal fortsette å fokusere på positive ting, men også slappe av i forhold til henne. La henne gå rundt og surmule hvis det er det hun gjør. Vis at ikke du gjør det. Bare vær passiv i forhold til at hun også må kjempe. La henne få space som hun sier hun trenger, og la henne være i fred. 

5 timer siden, Mannivillrede skrev:

 

Akkurat føler jeg at vi ikke kommer i posisjon til å jobbe med forholdet. Mitt inntrykk er at tankene hennes gjør at hun verner om seg selv og holder meg på avstand i så stor grad at hun strever med å involvere seg. Hun opplever det hele som krevende og blir sliten. Kommer det da noe godt ut et kveldsmåltid eller en film sammen da?

Jeg prøver å være lojal mot det vi har avtalt i parterapien (noen paraktiviteter i uken, ikke diskuter parforholdet hjemme etc.). Det er bare veldig vanskelig å gjøre dette når jeg begynner å tvile på om hun er koblet på emosjonelt i det hele tatt. Jeg lurer da på om vi kaster bort tiden vår. Men hvordan i all verden skal jeg få henne koblet på emosjonelt og få henne til senke guarden? 

Så la henne det. 

Kanskje du kan gjøre noen små korte romantiske innspill med å skrive en liten lapp: Ha en god dag og elsker deg. Legge den i lommen hennes så hun blir overrasket. Det fins mange små ting du kan gjøre for å vise ubetinget kjærlighet som er å gi uten å kreve noe tilbake. 

At dere skal bringe tid sammen, kan også føles som en plikt dersom man ikke ønsker det. Virker som hun trenger og ønsker bare fred nå.

Synes det var dumt av henne hvordan hun forsvarte seg selv og at hun har gått bak din rygg. Hun er heldig som har deg. 

Gi deg selv tankefred og la henne jobbe i sitt tempo i fred. Jeg tror de fleste ting ordner seg hvis man selv tenker mer på hva en selv kan gjøre, og ikke hva andre skal gjøre.

 

[Mannivillrede]

Takker så mye for svar. Vet at jeg strekker meg langt, kanskje for langt, for at vi skal klare å bevare ekteskapet. En skilsmisse får så store konsekvenser, ikke bare for oss, men også for ungene. Huset må selges og jeg er veldig lite interessert i å være alenepappa annenhver uke. Så har jeg lyst til ha det fint med min kone og være en gid person i livet hennes. Men ingenting av dette råder jeg over nå. Ser at hun må ta noen grep hvis dette skal være mulig å få til. Samtidig kommer jeg til å trenge tid på å gjenskape tillit til henne, for nå sliter jeg med å stole på henne. 

Det som er vanskelig med å spørre på et forum, er at rådene spriker veldig. Noen sier: sett hardt mot hardt. Andre sier: Gi hennne tid, avstand og ro. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre eller om det er noen vits

[AnonymBruker]

Husk at alle forhold går i bølgedaler. Jeg forelsket meg voldsomt i en kollega for noen år tilbake. Forelskelsen varte faktisk i flere år. Snakket mye med kollegaen, mannen min visste ingenting. Så en vakker dag gikk det over. Heldigvis skjedde det ikke noe uopprettelig.  Vi gir hverandre begge mye rom og privatliv og krisemaksimerer ikke en liten flørt. Forelskelser går over.

Anonymkode: e8c0f...09f

[AnonymBruker]

8 timer siden, Mannivillrede skrev:

Vi strever med å redde forholdet. Gift i snart 10 år. To barn på 3 og 12 år. Jeg trodde vi hadde det fint sammen. Vi bygget nylig nytt hus. Vi la planer for fremtiden. Har alt vært perfekt i ekteskapet? Nei, vi har selvsagt hatt våre runder med husarbeid etc. Men det har vel de fleste. Jeg trodde ekteskapet vårt var robust og så for meg at vi skulle bli gamle sammen. 

Uansett. Hun fikk for en tid tilbake en ny mannlig bekjent gjennom en fritidsaktivitet. Dette bekjentskapet utviklet seg etterhvert til å omfatte telefonsamtaler og sms-er i hemmelighet. Hun passet på å slette meldingene etterhvert. Jeg oppdaget den omfattende kontakten på en utskrift av en spesifisert telefonregning. Jeg spurte henne om dette og hun fortalte at det var en hun hadde snakket mye med. Han hadde vært en god person å snakke med og hun hadde følt seg sett etc. Hun har nok blitt betatt av fyren og det faktum at meldingene fortløpende ble slettet, betyr at hun selvfølgelig var klar over at hun gikk bak ryggen min. Jeg kjenner ikke til innholdet i samtalene og meldingene. De har aldri møttes på tomannshånd eller vært fysiske i følge henne. 

Da hun ble konfrontert med den omfattende kontakten, tok hun ikke så mye selvkritikk. Hun sa hun skjønte at det var galt, men la mye av skylden på meg. Dette fordi jeg ikke hadde bidratt godt nok i forholdet vårt. 
Deretter begynte en lang tirade der hun listet opp alt hun mente var negativt med meg. Jeg ble slått litt i bakken og kjente at selvbildet og verdigheten min fikk seg en kraftig knekk. 
Jeg skjønte etterhvert at hun nok ikke har vært helt fornøyd i ekteskapet, men det har hun heller ikke formidlet. Samtidig skjønte jeg at tiraden hennes nok også henger sammen med et behov for å rettferdiggjøre at hun gikk bak ryggen min. Fokuset på gode egenskaper, gode minner og opplevelser virket å bli fullstendig undertrykt.

Frem til jeg oppdaget kontakten, hadde vi vært kjærester i forholdet med intimitet og nærhet. 

Etter all den negative omtalen av meg, var det imidlertid som om hun "skrudde meg av" emosjonelt. Enhver tilnærming fra min side, opplevde jeg bare at skjøv henne lenger unna. 

Jeg opplevde for første gang i løpet av vårt samliv, at dette klarer vi ikke å løse selv. Tok derfor kontakt med Familievernkontoret og fikk henbe med på parterapi. 

Opplevde i starten at hun hadde lite å bidra med. Hun sa bare at hun var så sliten. Hun var tom etc. Etterhvert ble planen å ta et steg tilbake, gi space, men passe på å finne noen "ufarlige" arenaer der vi kunne få litt partid sammen uten ungene. (Et kveldsmåltid, se en film sammen etc.). Der er vi nå. Vi gjør dette av og til, som oftest etter initiativ fra meg. Hun sier imidlertid at fortsatt at hun blir så sliten av å stå i dette. Hun kverner, som hun sier, og bekymrer seg. 

Samtidig vet jeg ikke om hun fotsatt tenker på han andre fyren. Dette ville hu ikke innrømmet i så fall. Det vil i så fall gjøre arbeidet med forholdet vårt uhyre vanskelig. Hun tenker nok uansett en del på hvordan tilværelsen ved skilsmisse vil bli. Og jeg tror hun bekymrer seg for hvilke konsekvenser det får for ungene. De er svært viktig for henne.  

Akkurat føler jeg at vi ikke kommer i posisjon til å jobbe med forholdet. Mitt inntrykk er at tankene hennes gjør at hun verner om seg selv og holder meg på avstand i så stor grad at hun strever med å involvere seg. Hun opplever det hele som krevende og blir sliten. Kommer det da noe godt ut et kveldsmåltid eller en film sammen da?

Jeg prøver å være lojal mot det vi har avtalt i parterapien (noen paraktiviteter i uken, ikke diskuter parforholdet hjemme etc.). Det er bare veldig vanskelig å gjøre dette når jeg begynner å tvile på om hun er koblet på emosjonelt i det hele tatt. Jeg lurer da på om vi kaster bort tiden vår. Men hvordan i all verden skal jeg få henne koblet på emosjonelt og få henne til senke guarden? 

Eneste måten å få henne til å koble seg på og senke garden på er om du nå legger deg langflat og ber om unnskyldning for alt du har sagt og gjort,alt som er galt i verden, og du ber om unnskyldning for at du tok opp dette med han fyren.  Mens dette pågår vil du få det grundig forklart at du har oppført deg uakseptabelt og at unnskyldningen din så vidt er godtatt. Når du er på den underdanige plassen din, så blir ting bra. Ikke for deg, for henne. 

 

Google narsissistiske trekk.

Anonymkode: 92440...4f8

[Mannivillrede]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Husk at alle forhold går i bølgedaler. Jeg forelsket meg voldsomt i en kollega for noen år tilbake. Forelskelsen varte faktisk i flere år. Snakket mye med kollegaen, mannen min visste ingenting. Så en vakker dag gikk det over. Heldigvis skjedde det ikke noe uopprettelig.  Vi gir hverandre begge mye rom og privatliv og krisemaksimerer ikke en liten flørt. Forelskelser går over.

Anonymkode: e8c0f...09f

Det er fint at dere kom over det. Vi prøver imidlertid å løse en samlivskrise og står på randen av samlivsbrudd. Når hun da sliter med å bidra til å finne ut av det og virker emosjonelt avkoblet, vet jeg ikke hva vi skal gjøre. 

[AnonymBruker]

38 minutter siden, Mannivillrede skrev:

Takker så mye for svar. Vet at jeg strekker meg langt, kanskje for langt, for at vi skal klare å bevare ekteskapet. En skilsmisse får så store konsekvenser, ikke bare for oss, men også for ungene. Huset må selges og jeg er veldig lite interessert i å være alenepappa annenhver uke. Så har jeg lyst til ha det fint med min kone og være en gid person i livet hennes. Men ingenting av dette råder jeg over nå. Ser at hun må ta noen grep hvis dette skal være mulig å få til. Samtidig kommer jeg til å trenge tid på å gjenskape tillit til henne, for nå sliter jeg med å stole på henne. 

Det som er vanskelig med å spørre på et forum, er at rådene spriker veldig. Noen sier: sett hardt mot hardt. Andre sier: Gi hennne tid, avstand og ro. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre eller om det er noen vits

Er problemet egentlig at du ikke har lyst å selge huset, og ikke vil være alenepappa annenhver uke? At det er ganske «behagelig» å ha en kone? Mistenker at det er derfor min mann kjemper mot skilsmisse, ikke at han egentlig elsker meg så høyt.

Anonymkode: be2a6...f65

[Mannivillrede]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eneste måten å få henne til å koble seg på og senke garden på er om du nå legger deg langflat og ber om unnskyldning for alt du har sagt og gjort,alt som er galt i verden, og du ber om unnskyldning for at du tok opp dette med han fyren.  Mens dette pågår vil du få det grundig forklart at du har oppført deg uakseptabelt og at unnskyldningen din så vidt er godtatt. Når du er på den underdanige plassen din, så blir ting bra. Ikke for deg, for henne. 

 

Google narsissistiske trekk.

Anonymkode: 92440...4f8

Skjønner at du er en ironiens mester. Sikkert god underholdning for deg dette her. For meg handler det om livet mitt. Vis litt respekt. 

Jeg vet at balansen har blitt skjev her. At jeg har strukket meg (for) langt for å redde ekteskapet. Frykten for skilsmisse hsr gjort at jeg har blitt underdanig og jeg liker det ikke. Hun sitter for øyeblikket på all makt i forholdet.

Kanskje du kan heller vidra til hvordan jrg kan nå inn til henne. 

[herremann]

En skulder å gråte på blir lett en penis å ri på, dessverre. Jeg har vært gjennom dette selv. Min tidligere samboer var utro med kollegaen sin. 

Gi henne tid som anbefalt av familievernkontoret. Tren, ta vare på barna, kos deg med hobbiene dine, vær med venner.

Det er ikke du som skal jobbe med forholdet alene pga hun er utro. 

Lykke til. 

Endret 15. juni 2018 av herremann

[Mannivillrede]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er problemet egentlig at du ikke har lyst å selge huset, og ikke vil være alenepappa annenhver uke? At det er ganske «behagelig» å ha en kone? Mistenker at det er derfor min mann kjemper mot skilsmisse, ikke at han egentlig elsker meg så høyt.

Anonymkode: be2a6...f65

Min kone stilte spørsmål til meg om motivet mitt for å få dette til å fungere. Er det "pakken" eller er det MEG? Jeg har tenkt litt på det. Svaret på det er begge deler. Jeg synes ikke det går an å skille dette fra hverandre kategorisk når vi er en familie. 
Ja, jeg ønsker at vi skal se om vi kan få det til fordi jeg er overbevist om at barna vil få det best dersom vi som foreldre kan ha det fint sammen. Og vi har sammen skapt et trygt og godt hjem for dem som jeg ønsker at de skal få vokse opp i. Det ER en vesentlig bit av min motivasjon. 

Samtidig er en annen vesentlig bit av min motivasjon at jeg har lyst til å være en god person i livet hennes. Det er så mye jeg fortsatt ønsker å oppleve med henne. Jeg ønsker å reise, gå fjelltur som par og slenge ut et liggeunderlag, låne to kajakker og padle i det lokale vannet, drikke en kopp te under et teppe sammen, være en støtte for henne hvis hun opplever noe kjipt, at det kan være litt oss to mot resten av verden. 

Så en vesentlig bit av motivasjonen min handler om barna våre og oss som familie. Men målet mitt med å jobbe med forholdet er å kunne være en god kjæreste for henne. 

[Menchit]

8 minutter siden, Mannivillrede skrev:

Skjønner at du er en ironiens mester. Sikkert god underholdning for deg dette her. For meg handler det om livet mitt. Vis litt respekt. 

Jeg vet at balansen har blitt skjev her. At jeg har strukket meg (for) langt for å redde ekteskapet. Frykten for skilsmisse hsr gjort at jeg har blitt underdanig og jeg liker det ikke. Hun sitter for øyeblikket på all makt i forholdet.

Kanskje du kan heller vidra til hvordan jrg kan nå inn til henne. 

Det er ikke meg du siterer, og jeg er ikke enig i at din kone viser naraissitiske trekk slik du har beskrevet henne sålangt. 

Men spørsmålet ditt om hvordan du kan få "koblet henne på" har jeg lyst å kommentere. 

Jeg har selv vært i din situasjon, og vi skulle da jobbe med forholdet. Pro lempet er at sålenge den ene parten har fokuset på en ny person har det absolutt ingenting for seg med de "vanlige" virkemidlene. Det blir mer en slags bekreftelse for henne (både henne selv og et alibi for omgivelsene) at hun har forsøkt". Selv om hun møter opp og gjennomfører disse aktivitetene så jobber hun i praksis ikke med forholdet, hun jobber seg ut. 

Jeg tror det eneste du kan gjøre nå er å fokusere på deg selv. Gjør gode ting for deg, bygg deg selv opp så godt du klarer. Enten så kommer hun, eller så gjør hun det ikke. Ved å fokusere på deg selv  så minimerer du i det minste den personlige krisen for din egen del. 

Jeg nevner ikke barna her, men de må selvsagt ivaretas best mulig gjennom denne prosessen. 

[Mannivillrede]

3 minutter siden, Menchit skrev:

Det er ikke meg du siterer, og jeg er ikke enig i at din kone viser naraissitiske trekk slik du har beskrevet henne sålangt. 

Men spørsmålet ditt om hvordan du kan få "koblet henne på" har jeg lyst å kommentere. 

Jeg har selv vært i din situasjon, og vi skulle da jobbe med forholdet. Pro lempet er at sålenge den ene parten har fokuset på en ny person har det absolutt ingenting for seg med de "vanlige" virkemidlene. Det blir mer en slags bekreftelse for henne (både henne selv og et alibi for omgivelsene) at hun har forsøkt". Selv om hun møter opp og gjennomfører disse aktivitetene så jobber hun i praksis ikke med forholdet, hun jobber seg ut. 

Jeg tror det eneste du kan gjøre nå er å fokusere på deg selv. Gjør gode ting for deg, bygg deg selv opp så godt du klarer. Enten så kommer hun, eller så gjør hun det ikke. Ved å fokusere på deg selv  så minimerer du i det minste den personlige krisen for din egen del. 

Jeg nevner ikke barna her, men de må selvsagt ivaretas best mulig gjennom denne prosessen. 

Men har det noe for seg å spørre om hun har fokus på en annen da? 

[Menchit]

6 minutter siden, Mannivillrede skrev:

Men har det noe for seg å spørre om hun har fokus på en annen da? 

Det er vanskelig å vite. Men du sier du ikke tror hun kommer til å være ærlig. Kan du slå deg til ro med svaret hennes tror du? 

Ville forsøkt å analysere egne forventninger, motiver og eventuelle reaksjoner før du spør henne isåfall. Hva skal du bruke informasjonene til? Dersom du ikke tror henne er det vits å spørre i det hele tatt? Vil det bare føre til nye spørsmål? 

Mener ikke at dere skal slutte i terapi, men snu fokuset fra hva du kan gjøre for å koble henne på til hva du kan gjøre for å ta vare på deg selv nå. Hun virker lite motivert, og jeg tror ikke det er en ting i verden du kan gjøre for å motivere henne, med mindre det er/har vært noe alvorlig galt i forholdet deres fra før. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg er da «kona di»..... 

Her var parterapi til lite hjelp, da jeg var (som du frykter kona di er) emosjonelt avkobling. Jeg jatta med på parterapi. Jeg hadde allerede en fot ut døra, men slet med å tråkke over med den andre pga ungene og familielivet. Og det faktum at jeg faktisk var veldig glad i mannen min. Det var også en annen inne i bilder her, selv om jeg ikke innrømmet hvor mye.

De eneste konkrete tipsene jeg har, sett fra min egen situasjon: 

- La kona få luft og tid til å tenke seg om. Ikke press på med for mange «redde forholdet aktiviteter» om du føler det er kun du som ønsker dette

- Vær litt utilgjengelig en periode, la henne kjenne på hva hun kan miste (jeg kjente først på dette etter det var for sent)

- OM du klare det og er villig til det: si at dere kan flytte fra hverandre en periode, la hun sjekke om gresset er grønnene på andre sida (det er det mest sannsynlig ikke). Si at du venter i 6 mnd. Dette gjelder selvsagt kun om det ikke kjører deg selv under jorda, og du kunne gått tilbake til et forhold selv om hun har tilbragt tid med en annen. 

Lykke til. 

Mvh ei som innsåg hva hun hadde alt for sent å

Anonymkode: b2e8c...3ba

[CamillaCollett]

32 minutter siden, Mannivillrede skrev:

Min kone stilte spørsmål til meg om motivet mitt for å få dette til å fungere. Er det "pakken" eller er det MEG? Jeg har tenkt litt på det. Svaret på det er begge deler. Jeg synes ikke det går an å skille dette fra hverandre kategorisk når vi er en familie. 
Ja, jeg ønsker at vi skal se om vi kan få det til fordi jeg er overbevist om at barna vil få det best dersom vi som foreldre kan ha det fint sammen. Og vi har sammen skapt et trygt og godt hjem for dem som jeg ønsker at de skal få vokse opp i. Det ER en vesentlig bit av min motivasjon. 

Samtidig er en annen vesentlig bit av min motivasjon at jeg har lyst til å være en god person i livet hennes. Det er så mye jeg fortsatt ønsker å oppleve med henne. Jeg ønsker å reise, gå fjelltur som par og slenge ut et liggeunderlag, låne to kajakker og padle i det lokale vannet, drikke en kopp te under et teppe sammen, være en støtte for henne hvis hun opplever noe kjipt, at det kan være litt oss to mot resten av verden. 

Så en vesentlig bit av motivasjonen min handler om barna våre og oss som familie. Men målet mitt med å jobbe med forholdet er å kunne være en god kjæreste for henne. 

Kan du utdype litt hva hun kom med i tiraden sin?

Det virker jo som det er noe hun har savnet i forholdet deres, selv om måten hun tok det opp på var feil. Og når hun stiller spørsmålet, er det familiepakken eller HENNE du kjemper for, så høres det ut som at dere er i den helt klassiske situasjonen der hun har gått og følt at forholdet ikke er godt nok for henne som individ, men ikke så dårlig at hun vil bryte opp familien for det. Hun kan ha ment hun har sagt fra, du mener hun ikke har gjort det. Dette ville også vært helt typisk. Det er også veldig typisk at helt vanlige forhold, som skranter litt pga barn og travle hverdager, får seg en knekk når den ene blir betatt av en annen, og kommer på hvordan tiltrekning og forhold egentlig kan være. Jeg vet ikke om du husker tilbake til den gangen du var skikkelig forelsket, men forelskelse har en todelt appell - for det første er man tiltrukket av et menneske man synes er fantastisk spennende, noe som gir en skikkelig boost i hverdagen, og for det andre føler man seg attraktiv og spennende selv. Jeg tror kanskje det siste er vel så farlig, fordi det er så uimotståelig. Når man går rundt hjemme og partneren har blitt så vant til deg (og vice versa!) at man tidvis føler seg mer som en nær slektning enn en elsker, da er det en enorm trussel for forholdet at en annen får deg til å føle deg sexy, spennende og selvsikker. Det føles jo som om man vekkes til live igjen.

Det som har forbauset meg mye, er hvor tett mennesker kan leve med hverandre og ikke ane hva som foregår i den andres hode. På et tidspunkt er det dessverre ganske vanlig å slutte å stille spørsmål, slutte å snakke om følelser. Da oppleves det fort invaderende når noen prøver å kjempe seg inn i det emosjonelle rommet igjen, særlig hvis det også er en annen der. Dere bør begynne i det små, snakke om dagen og hvordan den opplevdes. Gjøre ting sammen, gjerne litt uvante, som krever at man kommuniserer og samarbeider. Klatrekurs? Telttur? 

Jeg tror du har rett i mye av det du skriver. Hun nedvurderer deg nok litt nå fordi hodet er et annet sted. Men jeg tror heller ikke det er rett at alt hun sier handler om selvrettferdighet - at hun har vært en dårlig partner i det siste, betyr ikke at du har vært en god partner hele tiden, sånn satt på spissen. Men nå virker det som om du løser oppgaven din nokså forbilledlig. Men du er utålmodig - forståelig, men husk at dere har brukt lang tid på å komme hit dere er nå. Kanskje flere år hvor dere ikke har hatt hverandre så høyt på prioriteringslista som dere burde. Da skal det mer en kort periode med innsats til. Det tar tid å bygge opp trygghet og varme igjen. Det gjøres ikke bare med vilje alene. Det er nokså typisk menn (sier ikke at du er slik, men det finnes en milliard slike tråder her på KG) ikke ser verdien av paraktiviteter, men prioriterer jobb og hobby, og overhører konas savn etter mer kontakt og tid sammen. Så, etter år, blir kona lei og vil gå, og DA setter mannen i gang og gjør alt hun ba om i utgangspunktet og forventer umiddelbar respons på det. Mens kona sitter der lunken og lurer på hvorfor hun måtte bli klar for skilsmisse før han gadd å høre etter - da virker det jo unektelig som om at det ikke er konas beste mannen er opptatt av, men skilsmissetilværelsen som skremmer ham. Alt dette stemmer sikkert ikke for dere, men du kan jo tenke over om det er noe her som kan ha noe for seg.

 

[Mannivillrede]

19 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Kan du utdype litt hva hun kom med i tiraden sin?

Det virker jo som det er noe hun har savnet i forholdet deres, selv om måten hun tok det opp på var feil. Og når hun stiller spørsmålet, er det familiepakken eller HENNE du kjemper for, så høres det ut som at dere er i den helt klassiske situasjonen der hun har gått og følt at forholdet ikke er godt nok for henne som individ, men ikke så dårlig at hun vil bryte opp familien for det. Hun kan ha ment hun har sagt fra, du mener hun ikke har gjort det. Dette ville også vært helt typisk. Det er også veldig typisk at helt vanlige forhold, som skranter litt pga barn og travle hverdager, får seg en knekk når den ene blir betatt av en annen, og kommer på hvordan tiltrekning og forhold egentlig kan være. Jeg vet ikke om du husker tilbake til den gangen du var skikkelig forelsket, men forelskelse har en todelt appell - for det første er man tiltrukket av et menneske man synes er fantastisk spennende, noe som gir en skikkelig boost i hverdagen, og for det andre føler man seg attraktiv og spennende selv. Jeg tror kanskje det siste er vel så farlig, fordi det er så uimotståelig. Når man går rundt hjemme og partneren har blitt så vant til deg (og vice versa!) at man tidvis føler seg mer som en nær slektning enn en elsker, da er det en enorm trussel for forholdet at en annen får deg til å føle deg sexy, spennende og selvsikker. Det føles jo som om man vekkes til live igjen.

Det som har forbauset meg mye, er hvor tett mennesker kan leve med hverandre og ikke ane hva som foregår i den andres hode. På et tidspunkt er det dessverre ganske vanlig å slutte å stille spørsmål, slutte å snakke om følelser. Da oppleves det fort invaderende når noen prøver å kjempe seg inn i det emosjonelle rommet igjen, særlig hvis det også er en annen der. Dere bør begynne i det små, snakke om dagen og hvordan den opplevdes. Gjøre ting sammen, gjerne litt uvante, som krever at man kommuniserer og samarbeider. Klatrekurs? Telttur? 

Jeg tror du har rett i mye av det du skriver. Hun nedvurderer deg nok litt nå fordi hodet er et annet sted. Men jeg tror heller ikke det er rett at alt hun sier handler om selvrettferdighet - at hun har vært en dårlig partner i det siste, betyr ikke at du har vært en god partner hele tiden, sånn satt på spissen. Men nå virker det som om du løser oppgaven din nokså forbilledlig. Men du er utålmodig - forståelig, men husk at dere har brukt lang tid på å komme hit dere er nå. Kanskje flere år hvor dere ikke har hatt hverandre så høyt på prioriteringslista som dere burde. Da skal det mer en kort periode med innsats til. Det tar tid å bygge opp trygghet og varme igjen. Det gjøres ikke bare med vilje alene. Det er nokså typisk menn (sier ikke at du er slik, men det finnes en milliard slike tråder her på KG) ikke ser verdien av paraktiviteter, men prioriterer jobb og hobby, og overhører konas savn etter mer kontakt og tid sammen. Så, etter år, blir kona lei og vil gå, og DA setter mannen i gang og gjør alt hun ba om i utgangspunktet og forventer umiddelbar respons på det. Mens kona sitter der lunken og lurer på hvorfor hun måtte bli klar for skilsmisse før han gadd å høre etter - da virker det jo unektelig som om at det ikke er konas beste mannen er opptatt av, men skilsmissetilværelsen som skremmer ham. Alt dette stemmer sikkert ikke for dere, men du kan jo tenke over om det er noe her som kan ha noe for seg.

 

Veldig mye fornuftig her. 

Tiraden handlet om husarbeid, egoisme og hvem som har båret hovedbyrden i familien. 

Jeg forventer ikke at hun plutselig skal komme og si til meg at hun vil være med meg resten av livet. Men jeg forventer at hun skal bestemme seg for om hun vil ta initiativ til et samlivsbrudd eller om at vi bretter opp ermene og gjør det vi kan for se om vi kan få det fint sammen på sikt. Jeg tenker at jeg kan klare å være tålmodig, dersom jeg vet at motivet hennes er å jobbe for se om vi kan komme tettere. Forventer ingen umiddelbar respons og skjønner at dette vil ta tid. 

Det som plager meg, er at jeg er usikker på motivet hennes for å jobbe med forholdet/gå i terapi. Er det bare et proforma-forsøk? Et spill for galleriet slik at hun kan si i ettertid at alt er prøvd? Da blir det staks vanskeligere å være tålmodig før man har fått det avklart. Burde jeg få det avklart, det er jo åpenbart viktig, eller blir det bare masing? 

Likeledes lurer jeg på om hun fortsatt tenker på/drømmer om han andre fyren. To måneder siden kontakten ble brutt. Hvis hun gjør det, er det naturligvis svørt vanskelig å nå inn til henne. Burde jeg spørre? 

Virker som Mission Impossible å nå inn til henne hvis hun har koblet meg av emosjonelt.