Dere er kptsd og traumer etter misbruk

[AnonymBruker]

... hvordan er terapien?

Jeg tror ikke en fasit funker for alle. Noen trenger å snakke om traumene sine, andre ikke.

En del av meg har ekstremt behov for å dele med terapeuten min tingene jeg har opplevd (hun er ok med dette, jeg velger), fordi jeg er så redd og skamfull. Å dele det for å fri meg fra følelsen om å være alene om det.

Samtidig vil jeg jo helst ikke gå inn i det. I det hele tatt. Det er så stygt...

Hva gjør dere? Snakker dere om misbruket? Eller går dere rundt det? Hva fokuserer dere på?

Anonymkode: 7dee9...e03

[AnonymBruker]

Herregud overskriften. «Dere med kptsd» skulle det jo stått...

Anonymkode: 7dee9...e03

[AnonymBruker]

Vi har fokusert på strategier for å ikke la seg påvirke så veldig av triggere i nåtiden. Men jeg merker som deg at jeg på en måte har behov for å snakke mer om selve traumene. Skammen sitter veldig godt i meg og jeg er foreløpig ikke i nærheten av å bli kvitt den. Så kanskje burde jeg komme litt inn på det som virkelig gjør vondt for meg. 

Anonymkode: e10e9...a26

[AnonymBruker]

jeg snakker ikke direkte om handlingene, det blir jeg bare værre av for er så vanskelig å "lukke døra" etter terapi timen er over. Jeg jobber mye med å akseptere det som skjedde og tilgi barnet inne i meg selv. Sånn som det er nå så hater jeg den lille jenta, og kjenner på mye skam.

Anonymkode: a5dcc...d5c

[AnonymBruker]

Skammen er den som gjorde dere vondt,ikke dere!!! 💕 💕 💕 💕 💕 

Anonymkode: d863d...01c

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi har fokusert på strategier for å ikke la seg påvirke så veldig av triggere i nåtiden. Men jeg merker som deg at jeg på en måte har behov for å snakke mer om selve traumene. Skammen sitter veldig godt i meg og jeg er foreløpig ikke i nærheten av å bli kvitt den. Så kanskje burde jeg komme litt inn på det som virkelig gjør vondt for meg. 

Anonymkode: e10e9...a26

Interessant! Tror ikke vi har jobbet med dette i det hele tatt, jeg har ingen følelser knyttet til traumene. Jeg forstår ikke hva jeg har opplevd. Jeg kan egentlig snakke vilt og uhemmet om det. Men da uten følelser. Dersom følelsene kommer mister jeg fotfestet helt...

 

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg snakker ikke direkte om handlingene, det blir jeg bare værre av for er så vanskelig å "lukke døra" etter terapi timen er over. Jeg jobber mye med å akseptere det som skjedde og tilgi barnet inne i meg selv. Sånn som det er nå så hater jeg den lille jenta, og kjenner på mye skam.

Anonymkode: a5dcc...d5c

Det er noe med det... jeg kjenner ikke den lille jenta, hun er helt fjernet fra meg 😕 

Jeg har dog ingen problemer med å åpne og lukke dører i hytt og pine. Jeg kan gå rett inn i noe, og stenge det rett av og begynne på middagen eller løpe en tur eller holde et foredrag, ha sex eller skrive eksamen...

Anonymkode: 7dee9...e03

[AnonymBruker]

Jeg går ikke i terapi (har gått, men ikke spesifikt for traumer), men ville bare si at jeg skjønner akkurat hva du mener med å kunne snakke om det helt uproblematisk, for man føler ingenting rundt det. Det var egentlig problemet i terapien, som jeg ikke tror psykologen forsto, slik at vi egentlig ikke jobbet med problemene. Det er litt som om man har satt opp en sperre for følelsene rundt det, men noen ganger hvis jeg snakker om det eller tenker på det, så er det som om det slår meg "det skjedde faktisk", også bryter jeg sammen.

Følger denne tråden jeg  

Anonymkode: 2aa57...48f

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går ikke i terapi (har gått, men ikke spesifikt for traumer), men ville bare si at jeg skjønner akkurat hva du mener med å kunne snakke om det helt uproblematisk, for man føler ingenting rundt det. Det var egentlig problemet i terapien, som jeg ikke tror psykologen forsto, slik at vi egentlig ikke jobbet med problemene. Det er litt som om man har satt opp en sperre for følelsene rundt det, men noen ganger hvis jeg snakker om det eller tenker på det, så er det som om det slår meg "det skjedde faktisk", også bryter jeg sammen.

Følger denne tråden jeg  

Anonymkode: 2aa57...48f

Kanskje det beste for deg hadde vært at dere jobbet mest med dissosiasjonen? 

Anonymkode: 7aecc...cd6

[AnonymBruker]

Jeg er ikke klar for å gå inn i traumene. Vi jobber også med å innlærte meg strategier for å være her og nå. Det er min største utfordring per i dag. Jeg blir lett overveldet og finner triggere over alt. Jeg dissosierer mye, og får høre at de ulike dissosiative delpersonlighetene mine lever i traumetid. Ergo forteller jeg om ting som om de skjer. Men psykologen min ønsker ikke la meg være der lenge. Vi er på det stadiet som kalles "stabilisering". Selv etter to år i terapi så trenger jeg fremdeles tid på å bli trygg bok, stabil nok. Jeg har fobi mot følelser.

Anonymkode: 63edd...306

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke klar for å gå inn i traumene. Vi jobber også med å innlærte meg strategier for å være her og nå. Det er min største utfordring per i dag. Jeg blir lett overveldet og finner triggere over alt. Jeg dissosierer mye, og får høre at de ulike dissosiative delpersonlighetene mine lever i traumetid. Ergo forteller jeg om ting som om de skjer. Men psykologen min ønsker ikke la meg være der lenge. Vi er på det stadiet som kalles "stabilisering". Selv etter to år i terapi så trenger jeg fremdeles tid på å bli trygg bok, stabil nok. Jeg har fobi mot følelser.

Anonymkode: 63edd...306

Jeg lurer ofte på hvordan de mener pasientene skal kunne bli stabile når de aldri får lov til å jobbe med noe reelt. Ingenting blir jo bearbeidet og i bunn og grunn står man på stedet hvil kanskje årevis etterpå.

Denne evinnelige utsettelsen av traumeterapi og det evige jaget etter stabilitet i hverdagen er jo i ytterste konsekvens å gjøre dissosiasjonen være. Et kurs i dissosiasjon, om du vil. 

 

Anonymkode: 7aecc...cd6

[AnonymBruker]

Du høres veldig ut som meg, jeg har også fått høre av psykologen min at jeg har angst for følelser. Vi prøver å jobbe med at jeg skal komme i kontakt med følelsene mine, men hver gang jeg begynner å føle noe, tar angsten overhånd. Det er utrolig slitsomt. Pga PTSD-en har jeg blitt full av angst og panikk, og har brukt utrolig mange timer på å prøve å få det under kontroll. Det vi jobber mest med er å få stabilisert angsten, bli bevisst på triggere og flashbacks, og rett og slett fungere best mulig i hverdagen. Jeg var også utrolig skeptisk til å gå inn i traumene, men skal snart begynne med EMDR-terapi for å bearbeide traumene og få kroppen til å forstå at faren er over. Min erfaring har ihvertfall vært at stabilisering alene ikke funker, fordi traumene fortsatt ligger i underbevisstheten og ødelegger utrolig mye. Men du nå være motivert for å gå inn i traumene, ellers vil det ikke funke.

Anonymkode: 6379b...8a5

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer ofte på hvordan de mener pasientene skal kunne bli stabile når de aldri får lov til å jobbe med noe reelt. Ingenting blir jo bearbeidet og i bunn og grunn står man på stedet hvil kanskje årevis etterpå.

Denne evinnelige utsettelsen av traumeterapi og det evige jaget etter stabilitet i hverdagen er jo i ytterste konsekvens å gjøre dissosiasjonen være. Et kurs i dissosiasjon, om du vil. 

 

Anonymkode: 7aecc...cd6

Enig. Jeg sliter fortsatt 4 år etterpå, og har lært meg metoder for å mestre ting, men det gjør ikke problemene noe mindre. Det er litt som å gi en pasient med brukket bein smertestillende, det gjør at man fungerer litt bedre, men man er fortsatt skadet fordi beinet fortsatt er brukket.

Anonymkode: 6379b...8a5

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

... hvordan er terapien?

Jeg tror ikke en fasit funker for alle. Noen trenger å snakke om traumene sine, andre ikke.

En del av meg har ekstremt behov for å dele med terapeuten min tingene jeg har opplevd (hun er ok med dette, jeg velger), fordi jeg er så redd og skamfull. Å dele det for å fri meg fra følelsen om å være alene om det.

Samtidig vil jeg jo helst ikke gå inn i det. I det hele tatt. Det er så stygt...

Hva gjør dere? Snakker dere om misbruket? Eller går dere rundt det? Hva fokuserer dere på?

Anonymkode: 7dee9...e03

Har aldri hatt problemer med å ha blitt misbrukt. Jeg fokuserer som alltid på å ha det bra.

Anonymkode: f7cf3...abb

[AnonymBruker]

Jeg har en tenåringsdatter som skal i gang med traumeterapi etter voldtekt. Kan noen forklare meg litt hva dette vil si i praksis? Er så redd for at det ikke skal hjelpe, og vil så gjerne skjønne hva hun går gjennom mens det pågår:-(.

Anonymkode: 04704...3c9

[AnonymBruker]

Et ordtak jeg leste engang. Sinnet ( sjelen ) er et skummelt sted,det skal man aldri besøke alene". Noen som kjenner seg godt igjen i det ordtaket?

Anonymkode: 61871...dd0

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en tenåringsdatter som skal i gang med traumeterapi etter voldtekt. Kan noen forklare meg litt hva dette vil si i praksis? Er så redd for at det ikke skal hjelpe, og vil så gjerne skjønne hva hun går gjennom mens det pågår:-(.

Anonymkode: 04704...3c9

Skal hun på dps? Vil anbefale deg å ha kontakt med behandler og spørre om møter med vedkommende for å få informasjon. Enten alene eller med datteren din. Tror det er vanlig prosedyre på dps å forsøke å involvere pårørende i den grad det er mulig. Dere har en viktig rolle og det er desto viktigere at man som nær vet litt om reaksjoner og hvordan man kan være best mulig støtte.

Anonymkode: 63edd...306

[Cammomille]

Har i våres vært 12 uker i traumebehandling på Modum Bad. Det var stabiliseringsarbeid som alt bunnet i. Noen (som var mer fortrolig med traumene sine enn meg) jobbet direkte inn mot eksakte hendelser med EMDR. For meg var det mer enn nok å (for første gang) snakke om noen av episodene jeg har vært gjennom. Jeg har så mye jeg aldri har fortalt til noen, men som jeg pakker bort og gjør alt jeg kan for å ikke huske. 

Det er vondt, det er uutholdelig smertefullt, men det hjelper! Jeg har fortsatt store spøkelser i skapet, men døren inn dit er litt tykkere og fått ny lås. 

På Modum fant de ut at jeg har følelsesfobi. Jeg gjorde/gjør alt i min makt for å unngå å kjenne etter. Ramla ut i dissosiasjon under enesamtalene mange ganger, men min psykolog var utrolig dyktig på å hente meg inn igjen på en trygg og god måte. Jeg hadde ett ordentlig (!!) sammenbrudd i timene hos henne, hvor jeg rett og slett ikke klarte å skille unna følelsene. Da mistet jeg totalt kontrollen og alt av følelser jeg løp vekk fra kom veltende over meg i store flodbølger. Vet du hva?? Jeg overlevde! 

Har for ordenens skyld gått 7 år i stabiliseringsbehandling på DPS hos en fantastisk psykolog. Det nytter, det hjelper - kanskje ikke fra uke til uke, men på sikt!! 

Bare send meg en pm om det er noe du lurer på 👌🏻😃

[AnonymBruker]

Når det kommer til Modum og Bad og traumeavdelingen, hvilke type traumer er det mest snakk om? Tenker da på traumer etter psykisk, fysisk eller seksuell vold.

Anonymkode: 61871...dd0

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 14.6.2018 den 21.32, AnonymBruker skrev:

Når det kommer til Modum og Bad og traumeavdelingen, hvilke type traumer er det mest snakk om? Tenker da på traumer etter psykisk, fysisk eller seksuell vold.

Anonymkode: 61871...dd0

 

Føler med deg TS. Det er vondt å kjenne på denne skammen, og det er vanskelig å snakke om disse bildene man får i hodet. Det er smertefullt, overveldende og skummelt. Du må ta det i ditt tempo. Ikke press deg til å si noe om du ikke føler deg klar for det. Det er viktig å passe på seg selv, og gjøre det man selv føler er godt for en selv. Det er også viktig å føle trygghet når man velger å dele noe så privat, vondt og sårt. Man trenger å bli hørt og forstått, hvis ikke går det ikke an å snakke om.

klem til deg❤️

Endret 1. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

Må en terapaut mene at opplevelsene man har vært igjennom har vært vanskelige nok til å "kvalifisere" til traumebehandling og diagnose?

Anonymkode: 85792...8a8