Hva er deres definisjon på "sterk psyke"?

[strawberry]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kloke ord 

Anonymkode: 19413...ee1

Takk. Det bunner i egne erfaringer de siste årene. 

[Gjest hind]

Mennesker som ikke legger seg ned og gir opp når de får seg en smell. De går på nederlag og tillater seg å føle selvmedlidenhet en liten stund, men så reiser seg og kjemper videre. De tåler motstand, er utholdende og viljesterke, og de er ikke avhengige av andres anerkjennelse og aksept hele tiden. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Anonymus Notarius skrev:

Snakker ikke om depresjon, men om sykdom generelt. Å bare være opptatt av sykdommen sin og klage er ikke det samme som å være deprimert. Deprimerte folk driver ikke nødvendigvis og klager. 

Jeg har en kronisk sykdom selv, og mange av de jeg kjenner med samme diagnose (blitt kjent med under diverse opphold på sykehus) har sykdommen sin som eneste interesse. Når man har en sykdom som tar mye plass i livet, er ikke det så rart. Men de fleste utenforstående orker jo ikke være venner med slike. Mange ser ikke hvor selvopptatte de faktisk har blitt. Det er ganske trist.

Jeg nevnte depresjon som ett eksempel. Poenget er at det er endel som spiller inn ift hvordan man takler sykdommene. Jeg er uansett enig i at enkelte på en måte blir sykdommen sin ift at den blir deres eneste interesse. Når den egentlig bare er en del av dem. Mange har vanskelig for å se hvilke muligheter de har og setter begrensinger for segselv. Det kan være fordi de føler det er tryggere på en eller annen måte. Jeg selv har isolert meg veldig pga mine egne utfordringer, og jeg har problemer med å akseptere hvordan sykdommen påvirker meg. Jeg merker også at når man er mye alene og sliter, så kan jeg hvertfall snakke for megselv og si at en av de tingene jeg misliker mest er hvor selvopptatt jeg har blitt. Men mye av det er pga situasjonen, det er litt unntakstilstander. Jeg er blitt mye mer arrogant enn hva jeg vanligvis er, skyver folk unna, svartmaler og ja, men alt dette bunner og grunner i frykt og skam for min del. Og det vil nok endre seg med tiden når jeg har komt meg opp igjen fra gropen jeg er i no. Men uansett, er ikke alle som klarer å se segselv utenfra og det kan ødlegge for demselv og de rundt, men jeg skjønner på en måte hvordan man kan havne i den «fellen».

Anonymkode: ceb0f...543

[Duff]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg nevnte depresjon som ett eksempel. Poenget er at det er endel som spiller inn ift hvordan man takler sykdommene. Jeg er uansett enig i at enkelte på en måte blir sykdommen sin ift at den blir deres eneste interesse. Når den egentlig bare er en del av dem. Mange har vanskelig for å se hvilke muligheter de har og setter begrensinger for segselv. Det kan være fordi de føler det er tryggere på en eller annen måte. Jeg selv har isolert meg veldig pga mine egne utfordringer, og jeg har problemer med å akseptere hvordan sykdommen påvirker meg. Jeg merker også at når man er mye alene og sliter, så kan jeg hvertfall snakke for megselv og si at en av de tingene jeg misliker mest er hvor selvopptatt jeg har blitt. Men mye av det er pga situasjonen, det er litt unntakstilstander. Jeg er blitt mye mer arrogant enn hva jeg vanligvis er, skyver folk unna, svartmaler og ja, men alt dette bunner og grunner i frykt og skam for min del. Og det vil nok endre seg med tiden når jeg har komt meg opp igjen fra gropen jeg er i no. Men uansett, er ikke alle som klarer å se segselv utenfra og det kan ødlegge for demselv og de rundt, men jeg skjønner på en måte hvordan man kan havne i den «fellen».

Anonymkode: ceb0f...543

Da er du jo sterk også, det å evne å se seg selv utenfra samtidig som selvmedlidenheten er der er en styrke. Ikke alle klarer det. 

[sølvdryss]

Mennesker som vet hvordan de har det og klarer å vedkjenne seg det. At de klarer å takle ting selv om det er vanskelig. Og at de har generelt et stabilt humør. Alle kan bli trist osv, men mener at de ikke plutselig skifter humør, blir plutselig sint eller tirs ut av det "blå". De bør være trygg på seg selv og lar ikke sitt humør/usikkerhet gå utover andre. Klarer å håndtere situasjoner på en kontrollert måte. 

[AnonymBruker]

1 time siden, sølvdryss skrev:

Mennesker som vet hvordan de har det og klarer å vedkjenne seg det. At de klarer å takle ting selv om det er vanskelig. Og at de har generelt et stabilt humør. Alle kan bli trist osv, men mener at de ikke plutselig skifter humør, blir plutselig sint eller tirs ut av det "blå". De bør være trygg på seg selv og lar ikke sitt humør/usikkerhet gå utover andre. Klarer å håndtere situasjoner på en kontrollert måte. 

At humøret svinger mer enn normalt kan være tegn på psykisk lidelse. Synes du mennesker som er syke er svake?

TS

Anonymkode: 53abf...825

[sonush]

Sterk psyke? 

Det har de som har opplevd nok av livets harde skole til å havne i psykiatrien, men ikke gjør det. De som erfarer at det som ikke tok livet av dem, gjorde dem sterkere. 

[AnonymBruker]

13 timer siden, Duff skrev:

Da er du jo sterk også, det å evne å se seg selv utenfra samtidig som selvmedlidenheten er der er en styrke. Ikke alle klarer det. 

Takk for at du syns det ❤️ Jeg føler styrke kan være så mye. Jeg kan føle meg både sterk og svak

4 timer siden, sonush skrev:

Sterk psyke? 

Det har de som har opplevd nok av livets harde skole til å havne i psykiatrien, men ikke gjør det. De som erfarer at det som ikke tok livet av dem, gjorde dem sterkere. 

Det er litt farlig å si. Og det er det som er grunnen til at jeg tilslutt havnet i psykiatrien..forseint for min egen del. Man ønsker å være sterk og ikke la seg prege av det som har skjedd. Hos meg, som hos veldig mange andre har det skjedd formye til at man kan forvente å gå gjennom livet uten at det vil oppstå alvorlige problemer.MYE kunne vært unngått hvis jeg hadde innsett tidligere at jeg trengte hjelp. Jeg har «lukket øyner og ører» og forsøkt alt jeg kan å leve ett normalt liv, oppføre meg normalt, brukt mye tid på å skjule og late som. Så gikk det til H for å si det mildt. Det er en styrke å oppsøke hjelp og innse at man har utfordringer man ikke kan styre selv og som man trenger hjelp til å håndtere.

Anonymkode: ceb0f...543

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du syns det ❤️ Jeg føler styrke kan være så mye. Jeg kan føle meg både sterk og svak

Det er litt farlig å si. Og det er det som er grunnen til at jeg tilslutt havnet i psykiatrien..forseint for min egen del. Man ønsker å være sterk og ikke la seg prege av det som har skjedd. Hos meg, som hos veldig mange andre har det skjedd formye til at man kan forvente å gå gjennom livet uten at det vil oppstå alvorlige problemer.MYE kunne vært unngått hvis jeg hadde innsett tidligere at jeg trengte hjelp. Jeg har «lukket øyner og ører» og forsøkt alt jeg kan å leve ett normalt liv, oppføre meg normalt, brukt mye tid på å skjule og late som. Så gikk det til H for å si det mildt. Det er en styrke å oppsøke hjelp og innse at man har utfordringer man ikke kan styre selv og som man trenger hjelp til å håndtere.

Anonymkode: ceb0f...543

Helt enig. Å be om hjelp er å vise styrke. Man er ikke svak som ber om hjelp. Jeg har tidligere hatt 3 diagnoser, og har nå fått 1-2 nye som er jeg endelig føler er riktige. Terapien har lært meg masse om meg selv. Jeg har fått mye bedre selvinnsikt 

TS

Anonymkode: 53abf...825

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo, om man opplever psykiske problemer av traumer så er man psykisk svak. De sterke får ikke det.

Anonymkode: 1e2e0...d97

Feil. Alle mennesker kan få seg en psykisk knekk, på samme måte som at alle kan få en fysisk sykdom i sin forstand. Psykisk er fysisk- Dvs, vi er kropp, sjel og ånd. Lider den ene delen av oss går det utover det andre. Jeg som kronisk syk med mye utmattelse pleier å si, "Kroppen min er svak, men sjelen er svært sterk. Viljestyrken min blir værende uansett hva som skjer"

TS

Anonymkode: 53abf...825

[AnonymBruker]

Kanskje litt teit å si det, men jeg anser meg selv som sterk. 

Jeg har alltid stått opp igjen uansett hva jeg har blitt dratt ned av. Opplevd mer enn mange på min alder, men det syns ikke. Jeg kan vise følelser, snakke om følelser å vise meg sårbar, jeg kan gråte for det som skjer eller har skjedd. Likevel går jeg på pånytt med et smil og et håp. Har aldri opplevd at mine nærmeste har troen på meg, likevel har jeg alene fått til alt jeg ville. 

Hard barndom og ungdomstida med far som jobbet mye og psykisk syk mor. Jeg beskyttet mine søsken og tok i mot alt jeg kunne fra mamma for at de skulle slippe. Dermed mener mitt ene søsken at jeg overdriver om moren min for hn har ikke opplevd henne sånn. Har stilt opp maks for mitt 12 år yngre andre søsken og føler jeg oppdro et barn fra jeg selv ble tenåring. Jeg var likt av alle på ungdomskolen, men var ikke nær noen for det hadde jeg ikke tid til. Etter skolen hver dag gikk til å passe på søsken, husarbeid og lekser. Jeg meldte moren min til bv og flyttet hjemmefra som 16 åring etter at jeg fikk sikret søsknene mine. Så fullførte jeg skolen og fikk meg fast jobb. 

Psyken min knakk veldig etter dette, men etter et år så begynte jeg å jobbe meg opp igjen. Jeg har kun møtt motstand med familien min, masse beskyldninger, rykter og dritt. Likevel står jeg å smiler til de den dag i dag og håper på bedre dager. Jeg tilgir alltid uansett og ga en ny sjanse for at mine barn skal kjenne min familie. 

Jeg anmeldte en voldtekt helt alene og alt det medfører. Siden moren min sliter psykisk dro jeg alene til og fra advokat 2t unna jevnlig for saken min. Jeg kontaktet selv alle instanser da det skjedde og da jeg anmeldte. Jeg har gått til psykolog flere dager i uka over flere år pga hendelsen. Jeg har lært teknikker for å takle livets motgang, noe som var bra da jeg møtte mannen i mitt liv.

Mannen i mitt liv var arbeidsløs og sterkt deprimert da vi møttes. Vi hjalp hverandre i grunn, han gikk jobb og ble lykkelig. Jeg lærte å stole helt på et annet menneske igjen. Spesielt etter mitt forrige forhold som var med både vold og kontroll. Jeg har hatt spiseforstyrrelse med bmi på 16 som jeg også jobbet vekk.

Da jeg var ung var flesteparten av mine venner involvert med rus, selv med alle mine problemer og hvor tilgjengelig det har vært så har jeg aldri prøvd noe. Uansett hvor full jeg har vært, uansett hvor deprimert og uansett hvor stort press jeg opplevde på det. 

Jeg har opplevd å ha så dårlig råd at jeg kokte opp havregrøt på vann til alle måltider to uker hver måned i 3 år. Jeg syklet til og fra to jobber, legekontor og psykolog uansett vær i 4 år. Jeg sparte selv opp til å ta lappen og å kjøpe meg bil på disse 4 årene samtidig som jeg i 2 år gikk på vgs og leide leilighet. Jeg hadde to jobber i 3 år i strekk, en 100% og en 44% med reisevei i mellom hvor sykkelen ble muligheten.

Først for 5 år siden begynte lykken å snu for meg. Jeg fikk endelig lappen, dumpet den fæle kjæresten, fikk kontakt med faren min, begynte å gå opp i vekt, møtte drømmekjæresten, startet et firma alene, vant erstatningssaken etter voldtekten og nå sitter jeg her med alt jeg visste jeg kom til å få til. Bare jeg var litt tålmodig.

Så jeg føler meg sterk og det er en god følelse.

Anonymkode: bcebe...9e5

[AnonymBruker]

9 timer siden, sonush skrev:

Sterk psyke? 

Det har de som har opplevd nok av livets harde skole til å havne i psykiatrien, men ikke gjør det. De som erfarer at det som ikke tok livet av dem, gjorde dem sterkere. 

Hvorfor er man svak som havner i psykiatrien?

TS

Anonymkode: 53abf...825

[sonush]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er man svak som havner i psykiatrien?

TS

Anonymkode: 53abf...825

 

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er litt farlig å si. Og det er det som er grunnen til at jeg tilslutt havnet i psykiatrien..forseint for min egen del. Man ønsker å være sterk og ikke la seg prege av det som har skjedd. Hos meg, som hos veldig mange andre har det skjedd formye til at man kan forvente å gå gjennom livet uten at det vil oppstå alvorlige problemer.MYE kunne vært unngått hvis jeg hadde innsett tidligere at jeg trengte hjelp. Jeg har «lukket øyner og ører» og forsøkt alt jeg kan å leve ett normalt liv, oppføre meg normalt, brukt mye tid på å skjule og late som. Så gikk det til H for å si det mildt. Det er en styrke å oppsøke hjelp og innse at man har utfordringer man ikke kan styre selv og som man trenger hjelp til å håndtere.

Anonymkode: ceb0f...543

Jeg skjønner hva dere sier og mener. Mitt poeng var ikke at de som havner i psykiatrien er svake, heller at de som IKKE gjør det etter det de har opplevd er psykisk sterke. 

Uten å legge ut for mye, så vil jeg bare nevne at jeg hadde MEG i tankene, da jeg skrev det. Det er ikke lite jeg har vært igjennom og det over veldig mange år. Når jeg nå i ettertid tenker over det, så syns jeg at det er rart at JEG ikke havnet i psykiatrien. Med MINE opplevelser så hadde JEG allerede forutsetninger for å gjøre det. 

På en annen side så burde kanskje jeg ha vært i psykolog samtaler eller noe. Jeg får fortsatt følelsesmessige "tilbakefall" av mine opplevelser. 

Slik jeg ser det ihvertfall her og nå, så mener jeg at det er MIN sterke psyke, som har holdt meg fra å "falle sammen". Jeg har også kommet sterkere ut av det. Det som "ikke tok livet av meg, gjorde meg sterkere ", veldig aktuelt for meg. 

Spørsmålet fra TS gikk på hva vi mente med psykisk sterke, og da ble det riktig for meg å legge ut hva mine opplevelser har lært MEG. 

Det var aldri mening å såre noen. 

[AnonymBruker]

På 14.6.2018 den 21.03, hind skrev:

Mennesker som ikke legger seg ned og gir opp når de får seg en smell. De går på nederlag og tillater seg å føle selvmedlidenhet en liten stund, men så reiser seg og kjemper videre. De tåler motstand, er utholdende og viljesterke, og de er ikke avhengige av andres anerkjennelse og aksept hele tiden. 

Dette var en god definisjon

Ts

Anonymkode: 53abf...825

[tussi680]

Min tanke er at de kommer seg gjennom tingene som oppstår istedet  for å ligge nede og kava i gjørma. De ser situasjonen fra begge sider, både på godt og vondt, og velger den veien som fører en oppover igjen. Med støtte fra leger osv.

Min lege stilte meg et spm en gang som jeg synes i allefall er fint, og det er: Skal du legge deg ned og gi opp eller vil du velge å klatre opp og komme deg videre?. Mye triveligere det, men det koster. Det koster tid, smerter, sorg, oppegåenhet, vilje til å slåss for å få det som en vil. Det må du være klar over sa hun.  Så så hun på meg og sa: Jeg støtter deg, og hjelper deg, men det er tross alt livet ditt, du må gi deg selv gode tanker ellers går det nedover. Etter det, har jeg klort meg fast til det positive uansett hva jeg har opplevd og kommer til å gjøre det videre også.

Endret 17. juni 2018 av tussi680

[Gjest Jegskulleønskeat]

2 timer siden, tussi680 skrev:

Min tanke er at de kommer seg gjennom tingene som oppstår istedet  for å ligge nede og kava i gjørma. De ser situasjonen fra begge sider, både på godt og vondt, og velger den veien som fører en oppover igjen. Med støtte fra leger osv.

Min lege stilte meg et spm en gang som jeg synes i allefall er fint, og det er: Skal du legge deg ned og gi opp eller vil du velge å klatre opp og komme deg videre?. Mye triveligere det, men det koster. Det koster tid, smerter, sorg, oppegåenhet, vilje til å slåss for å få det som en vil. Det må du være klar over sa hun.  Så så hun på meg og sa: Jeg støtter deg, og hjelper deg, men det er tross alt livet ditt, du må gi deg selv gode tanker ellers går det nedover. Etter det, har jeg klort meg fast til det positive uansett hva jeg har opplevd og kommer til å gjøre det videre også.

Veldig sant dette. Viljestyrke kommer alltid godt med. Noen ganger må man la seg være sliten, lei og initiativløs. Er man syk så trenger man å hente seg inn. Man kan ikke bare presse seg. Det handler om å finne en balanse, falle for å så reise seg igjen. "Fall 7 ganger, og reis deg opp 8"

[AnonymBruker]

Psykisk sterk for meg er personer som har opplevd så mye motgang og tøffe ting i livet sitt, men som aldri gir opp. De fortsetter å utforske seg selv, er snille mot andre og lar ingenting holde dem nede fra å oppnå det de håper og drømmer om. DET er psykisk sterk. 

Anonymkode: cb3dc...b5a

[Lava Anne]

På 13.6.2018 den 19.45, AnonymBruker skrev:

Å tåle de trøkkene som livet kan gi, uten å bli avstumpet.

 

Anonymkode: 0a534...3e7

This. Og det krever både tårer og hjelp å komme seg gjennom sånt. Det er ikke sterkt å holde alt inni seg, bli en psykisk og isolert knute og aldri grine. Ikke hjelper det heller.

[Gjest Jegskulleønskeat]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Psykisk sterk for meg er personer som har opplevd så mye motgang og tøffe ting i livet sitt, men som aldri gir opp. De fortsetter å utforske seg selv, er snille mot andre og lar ingenting holde dem nede fra å oppnå det de håper og drømmer om. DET er psykisk sterk. 

Anonymkode: cb3dc...b5a

Helt enig 

[A_nanas]

Føler jeg selv er sterk. Har hatt en vanskelig barndom med mobbing, en psykisk syk forelder og er selv kronisk syk. Har gjennomgått en ekstrem livskrise for kort tid tilbake, men jammen står jeg her fortsatt. Og selv om det har gått sakte, kan jeg glede meg over livet igjen, med hjelp av fagfolk, familie og venner. Skal ut i 100% jobb igjen, er sosial, og glad - på ekte. I sommer skal jeg danse, drikke og kose meg i sola. Livet er flott, men nedturene vil nok komme med jevne mellomrom. Uansett er jeg rustet til å møte dem, når jeg nå har overlevd alt jeg har gjennomgått. Rett og slett fordi livet mitt er bra 🙂

Endret 18. juni 2018 av A_nanas