Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med venninnen min

[AnonymBruker]

Venninnen min lyver hele tiden. Hun lyver mest om små, ubetydelige ting. Det kan være alt fra lønn til hva de spiser til middag. Og det er ikke slik at jeg spør, hun forteller meg disse tingene selv om de er lette å avsløre. Ofte avslører hun seg selv fordi hun ikke husker hva hun har sagt, ofte blir hun avslørt av mannen sin eller venner fordi de ikke vet om løgnen og derfor sier sannheten i god tro. Noen ganger er det så åpenbart ar det er helt flaut, som at hun sier at hun er på stranden, men jeg står og ser på henne mens vi snakker i telefonen siden vi er naboer. Jeg konfronterer henne aldri for det har stort sett dreiet seg om ubetydelige ting. Det skader jo ikke meg. Som regel.

Hun har ikke alltid vært sånn, det har utviklet seg gradvis de to-tre siste årene. Nå har hun begynt å lyve om mannen sin. Til å begynne med trodde jeg henne fordi dette er ting mannen hennes fort kunne ha funnet på. Men hun kommer med konkrete detaljer, som at han har latet som han var på jobbreise, men hun kontaktet jobben hans og det var ingen reise. Det er jo ikke så rart at de sa, for vi har jo sett mannen hennes i nevnte tidspunkt. Noen ganger har vi til og med pratet med han. Vi er som sagt naboer. 

Vi har vært venner i 30 år, men nå kjenner jeg at jeg begynner å få nok. I går sendte hun en melding som åpenbart var løgn igjen. For en gangs skyld konfronterte jeg henne og skrev tilbake at det var rart, for mannen din sa noe annet. Da svarte hun at nå husker jeg det, jeg hadde glemt at det var sånn.

Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Noen ganger blir løgnen avslørt mens vi er sammen, men da sier hun at det var en misforståelse, eller hun kommer med en bortforklaring som også er løgn. Hun er ikke flau engang. Jeg tenker at det ligger noe til grunn for denne oppførselen og har prøvd å snakke med henne om litt dypere ting. Spørre om hvordan hun egentlig har det. Det er da hun har kommet med disse tingene om mannen. Eller hun legger ut om hvor bra hun har det. Jeg kommer ikke innpå henne.

Tips?

 

Anonymkode: cebd5...fa6

[Gjest Konditorfrue]

Høres ut som hun trenger profesjonell hjelp, foreslå det,og si at du reagerer veldig på løgnene.dersom hun skylder på glemming, kan du nevne den episoden hvor hun sa hun var på stranden men du så henne i vinduet.

[exictence]

Kanskje hun ikke har det så bra, men vil late som hun har det bra. 

[AnonymBruker]

49 minutter siden, Konditorfrue skrev:

Høres ut som hun trenger profesjonell hjelp, foreslå det,og si at du reagerer veldig på løgnene.dersom hun skylder på glemming, kan du nevne den episoden hvor hun sa hun var på stranden men du så henne i vinduet.

Jeg har foreslått profesjonell hjelp mange ganger fordi hun sliter med angst. Jeg vet veldig lite om angst, men hun er redd for veldig konkrete ting. Og det hemmer henne stadig mer i hverdagen. Et eksempel for å illustrere: Hun er veldig redd for slanger, så hun kan ikke gå på tur i naturen. Men nå er slanger godkjent som kjevedyr, så nå kan hun ikke gå på kjøpesenter mer, fordi det er en dyrebutikk der. Dyrebutikker selger slanger og en av dem kan ha rømt og den kan bite henne. Det er fullstendig irrasjonelt og når jeg påpeker dette er hun helt enig. Og så sier jeg at hun burde få hjelp og at hun må ta det opp med fastlegen sin. Men fastlegen er en gammel dott som ikke ser på henne engang. Jeg sier hun bør be om en henvisning til psykolog, men det er visst bare for syke folk. Hun er ikke syk, bare realistisk. Eller hun jatter med meg og gjør ingen ting. Hun vil ikke bytte lege.

Hun er sikkert redd for slanger, men det er ikke en av fobiene hennes, altså. Kun et eksempel.

48 minutter siden, exictence skrev:

Kanskje hun ikke har det så bra, men vil late som hun har det bra. 

Det er det jeg tenker også. Men uansett hvordan jeg lirker og stiller meg tilgjengelig så glir hun unna. Enten forteller hun om problemene med mannen, eller så går alt kjempefint. Jeg tenker at det er mulig at hun faktisk har problemer med mannen, men det er vanskelig å prate om det når eksemplene hun forteller er løgn. 

Anonymkode: cebd5...fa6

[AnonymBruker]

Huff så komplisert, du kan nå ihvertfall si at du ikke godtar løgner..uansett hva det lyges om..kanskje du kan nevne for mannen hennes hvor bekymrer du er,så han kan ordne hjelp.han børr jo reagere han også.. 

Anonymkode: eecaf...7e7

[Gjest Bøff Eløff]

Jeg ville  konfrontert henne hver gang. «Så rart, jeg så nettopp mannen din.» «Så snodig, hun sa noe annet...» Hver eneste gang og på hver eneste løgn. Kanskje hun gir seg til slutt.

[solmåneogstjerner]

Dette høres rart ut. Enkelte ting kan forklares med at hun vil dekke opp ting som hun ikke vil folk skal vite, for å få oppmerksomhet eller lignende. 

Men jeg ville faktisk lurt på om det feiler henne noe fysisk. Ikke for å krisemaksimere, men en sykdom i hjernen, svulst eller tidlig demens eller noe slikt. 

Kan du snakke med mannen hennes om dette? Kjenner du ham godt nok og er han typen til å ta det på riktig måte, altså ikke bare fly hjem og skjelle henne ut? Isåfall ville jeg gjort det. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Huff så komplisert, du kan nå ihvertfall si at du ikke godtar løgner..uansett hva det lyges om..kanskje du kan nevne for mannen hennes hvor bekymrer du er,så han kan ordne hjelp.han børr jo reagere han også.. 

Anonymkode: eecaf...7e7

 

2 timer siden, Bøff Eløff skrev:

Jeg ville  konfrontert henne hver gang. «Så rart, jeg så nettopp mannen din.» «Så snodig, hun sa noe annet...» Hver eneste gang og på hver eneste løgn. Kanskje hun gir seg til slutt.

Jeg skal begynne med det nå. Jeg klarer ikke å vise til eksempler lenger bak i tid, for hvem husker vel hvilken dag hun sa hun spiste fisk, men egentlig spiste pølser. Men fra nå av skal jeg gjøre det.

Mannen hennes merker jo også at hun lyver, men han trekker bare på skuldrene og ler det bort. De har ikke så veldig nært forhold.

2 timer siden, solmåneogstjerner skrev:

Dette høres rart ut. Enkelte ting kan forklares med at hun vil dekke opp ting som hun ikke vil folk skal vite, for å få oppmerksomhet eller lignende. 

Men jeg ville faktisk lurt på om det feiler henne noe fysisk. Ikke for å krisemaksimere, men en sykdom i hjernen, svulst eller tidlig demens eller noe slikt. 

Kan du snakke med mannen hennes om dette? Kjenner du ham godt nok og er han typen til å ta det på riktig måte, altså ikke bare fly hjem og skjelle henne ut? Isåfall ville jeg gjort det. 

Oi, det har jeg ikke tenkt på, men hun hadde en blodpropp i hjernen for tre år siden. Det sammenfaller jo litt med når hun begynte, når jeg tenker meg om. Men hun har blitt veldig mye verre nå. Det har også vært en ganske dramatisk hendelse for et par år siden som fikk ganske store konsekvenser for familien hennes. Vi har aldri pratet noe særlig om det, noen ganger er hun litt innom det, andre ganger nekter hun for at det har skjedd. Selv om jeg åpenbart vet siden det var jeg som oppdaget det og gav beskjed. Før hadde vi snakket masse om det, mens nå virker hun apatisk eller i fornektelse. Det som skjedde hadde aldri skjedd hvis hun var som før...

Jeg har et godt forhold til mannen hennes og han og min mann er gode venner. Jeg kan prøve å hinte litt, eller be mannen min gjøre det. De har som sagt ikke verdens kjærligste ekteskap, men jeg tror han er glad i henne. Nå er jeg virkelig bekymret for at det kan være noe alvorlig galt. Er det ekstra ille at hun blir verre? Har jeg dårlig tid, liksom?

Anonymkode: cebd5...fa6

[solmåneogstjerner]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå er jeg virkelig bekymret for at det kan være noe alvorlig galt. Er det ekstra ille at hun blir verre? Har jeg dårlig tid, liksom?

Jeg mente ikke å skremme deg. Jeg har ikke spesielt peiling på slike ting. Vet ikke om det kan skyldes f eks blodpropp eller traumatiske opplevelser.

Men har hørt om andre som har begynt å oppføre seg merkelig og urimelig, de rundt har ikke skjønt noen ting. Og så har det vist seg at det er pga slike ting som jeg nevnte i det første innlegget. 

Snakk med mannen din og be ham ta det opp med mannen hennes. Det ville jeg gjort. Fordi jeg synes ikke dette er verken normalt, eller vanlige utslag av angst. Du kan evt høre med din egen lege, om hen vet noe om årsaker til slik oppførsel. 

Endret 13. juni 2018 av solmåneogstjerner

[AnonymBruker]

1 time siden, solmåneogstjerner skrev:

Jeg mente ikke å skremme deg. Jeg har ikke spesielt peiling på slike ting. Vet ikke om det kan skyldes f eks blodpropp eller traumatiske opplevelser.

Men har hørt om andre som har begynt å oppføre seg merkelig og urimelig, de rundt har ikke skjønt noen ting. Og så har det vist seg at det er pga slike ting som jeg nevnte i det første innlegget. 

Snakk med mannen din og be ham ta det opp med mannen hennes. Det ville jeg gjort. Fordi jeg synes ikke dette er verken normalt, eller vanlige utslag av angst. Du kan evt høre med din egen lege, om hen vet noe om årsaker til slik oppførsel. 

Det går bra, det var bare noe jeg ikke har vurdert, men som jeg nå kan se at kanskje har en sammenheng. Vi har en felles venninne som har kompetanse på dette og som var veldig behjelpelig når hun ble syk. Jeg har aldri sagt et ord om det jeg opplever til andre enn mannen min, men nå lurer jeg på om jeg skal spørre henne og om hun eventuelt har lagt merke til noe. Liker ikke å gå bak ryggen til venninnen min, men dette er virkelig ikke normalt. På den annen side er det ting som taler for at hun er fullstendig frisk, blant annet har hun tatt etterutdanning og har tydeligvis evne til å lære. 

Denne episoden som skjedde vet jeg ikke om har påvirket henne noe særlig, men jeg stusset den gangen på hvorfor hun bare lot det skje, på tross av flere advarsler. For noen år siden hadde hun satt himmel og jord i bevegelse. Jeg husker at vi stusset veldig på dette, jeg og mannen min. Men den gangen var hun ikke like upålitelig som nå, så jeg så det ikke i sammenheng.

Anonymkode: cebd5...fa6

[solmåneogstjerner]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det går bra, det var bare noe jeg ikke har vurdert, men som jeg nå kan se at kanskje har en sammenheng. Vi har en felles venninne som har kompetanse på dette og som var veldig behjelpelig når hun ble syk. Jeg har aldri sagt et ord om det jeg opplever til andre enn mannen min, men nå lurer jeg på om jeg skal spørre henne og om hun eventuelt har lagt merke til noe. Liker ikke å gå bak ryggen til venninnen min, men dette er virkelig ikke normalt. På den annen side er det ting som taler for at hun er fullstendig frisk, blant annet har hun tatt etterutdanning og har tydeligvis evne til å lære. 

Denne episoden som skjedde vet jeg ikke om har påvirket henne noe særlig, men jeg stusset den gangen på hvorfor hun bare lot det skje, på tross av flere advarsler. For noen år siden hadde hun satt himmel og jord i bevegelse. Jeg husker at vi stusset veldig på dette, jeg og mannen min. Men den gangen var hun ikke like upålitelig som nå, så jeg så det ikke i sammenheng.

Anonymkode: cebd5...fa6

Hør med venninnen din. Regner med at du kan stole på henne. Vanskelig å si noe for oss som er ufaglærte og som ikke kjenner henne. 

Men hun har altså opplevd noe dramatisk men virker upåvirket? Det er også veldig rart... 

Selvsagt er det ikke slik at dette er bare ditt ansvar, men jeg ville faktisk hørt med venninnen din, evt legen din, kanskje mannen hennes.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, solmåneogstjerner skrev:

Hør med venninnen din. Regner med at du kan stole på henne. Vanskelig å si noe for oss som er ufaglærte og som ikke kjenner henne. 

Men hun har altså opplevd noe dramatisk men virker upåvirket? Det er også veldig rart... 

Selvsagt er det ikke slik at dette er bare ditt ansvar, men jeg ville faktisk hørt med venninnen din, evt legen din, kanskje mannen hennes.

Jeg skal tenke meg grundig om før jeg gjør noe. Det sitter langt inne å ta opp dette med noen andre enn mannen min for det føles som sladder. 

Anonymkode: cebd5...fa6

[solmåneogstjerner]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg skal tenke meg grundig om før jeg gjør noe. Det sitter langt inne å ta opp dette med noen andre enn mannen min for det føles som sladder. 

Anonymkode: cebd5...fa6

Ja, det forstår jeg. Tenk igjennom det. 

[AnonymBruker]

Om ikke mannen hennes gjør noe når du snakker med.ham, går det an å melde inn bekymring til fastlegen hennes. Fortell det du sier her. Uansett bør du forhøre deg med en lege. For meg kan det høres ut som hun ikke gjør dette av utspekulerthet, men kanskje fordi hun ikke husker og derfor bare svarer noe. Hun skryter jo ikke om at hun spiste pølser istedet for fisk, f.eks., det gir jo ingen mening, og det har jo ingen ting å si for deg. Kan det være begynnende demens?

Anonymkode: c4cd6...31e

[AnonymBruker]

Tror faktisk noen først begynner å lyge litt også blir det bare mer og mer av det og til slutt lyger de om selv de minste og ting. Hadde en venninne en gang som alltid løy. Både små ting og helt rare ting. Feks at hun ikke kunne komme i bursdag fordi faren hadde knekt nesen. Eller at hun lå å spydde, men la ut bilder hvor hun var og badet med venner. Sykt slitsomt det der

Anonymkode: 8f95b...95e

[AnonymBruker]

7 timer siden, solmåneogstjerner skrev:

Ja, det forstår jeg. Tenk igjennom det. 

Det er jo langt i fra sladder når du gjør det fordi du er bekymret for henne og søker hjelp. 

Anonymkode: 762b1...45b

[AnonymBruker]

Jeg og venninnen min har hatt en lang samtale. Jeg nevnte ikke lyvingen, men jeg spurte om hvordan hun egentlig har det. Jeg følte at vi hadde en sånn samtale som vi hadde i gamledager og at hun åpnet seg. Hun har det ikke så greit, hun trives ikke på jobb og sliter med ungene og ekteskapet er langtfra idyll. Jeg synes jo fryktelig synd på henne og prøvde å trøste og lytte, men jeg har dessverre ingen løsninger. Men jeg var tross alt glad for at vi hadde den kontakten igjen.

Men så var mannen min og mannen hennes på en bursdagsfest i går. Mannen min fortalte meg at han nesten ikke så mannen hennes, men at han var ganske klengete på endel damer. Han er ofte det i fylla, ikke noe nytt. I morges traff jeg på venninnen min og hun spurte om mannen min hadde sagt noe om mannen hennes etter festen. Jeg ville ikke si at han var ute av syne store deler av tiden og jeg nevnte selvfølgelig ikke klengingen. Men jeg sa noe sin som at han var drita full og hun spurte om det var noen damer der og da svarte jeg at hun kunne slappe av for han har ikke draget (underforstått at ingen har det med 3 i promille. Hun lo og tok det tydeligvis som en spøk. En liten stund etterpå kontakter mannen hennes mannen min og kjefter på han fordi han sørger for ekteskapsproblemer med sleivkjeften sin. Mannen min vet at jeg aldri ville sagt noe sånt. Selv ble jeg rasende og skrev en lang melding til mannen om hva som faktisk ble sagt og at om venninnen min vred det til at jeg sladret fikk hun ta det på sin kappe. Jeg skrev også at de er begge venner av meg og jeg har ingenting å vinne på at de to er uvenner. Han svarte at han trodde på meg og beklaget og så skrev han at han visste hvordan hun er. Han vet altså også at hun lyver.

Nå vet jeg i hvertfall ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er skikkelig sint for at hun bruker meg og mannen min for å avsløre mannen sin. Det skjedde ikke noe galt engang! Mennene våre har vært venner i årevis og dette kunne jo ødelagt forholdet dem i mellom. Det er liksom noe annet enn å lyve om at hun skal i butikken. Senere på dagen traff jeg henne og da var hun veldig overstrømmende, og jeg hilste bare som vanlig for vi hadde med oss barn. Men jeg synes i det minste at hun kunne se litt flau ut når hun vet at jeg vet at hun har dratt en ganske drøy løgn om meg.

Anonymkode: cebd5...fa6

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg og venninnen min har hatt en lang samtale. Jeg nevnte ikke lyvingen, men jeg spurte om hvordan hun egentlig har det. Jeg følte at vi hadde en sånn samtale som vi hadde i gamledager og at hun åpnet seg. Hun har det ikke så greit, hun trives ikke på jobb og sliter med ungene og ekteskapet er langtfra idyll. Jeg synes jo fryktelig synd på henne og prøvde å trøste og lytte, men jeg har dessverre ingen løsninger. Men jeg var tross alt glad for at vi hadde den kontakten igjen.

Men så var mannen min og mannen hennes på en bursdagsfest i går. Mannen min fortalte meg at han nesten ikke så mannen hennes, men at han var ganske klengete på endel damer. Han er ofte det i fylla, ikke noe nytt. I morges traff jeg på venninnen min og hun spurte om mannen min hadde sagt noe om mannen hennes etter festen. Jeg ville ikke si at han var ute av syne store deler av tiden og jeg nevnte selvfølgelig ikke klengingen. Men jeg sa noe sin som at han var drita full og hun spurte om det var noen damer der og da svarte jeg at hun kunne slappe av for han har ikke draget (underforstått at ingen har det med 3 i promille. Hun lo og tok det tydeligvis som en spøk. En liten stund etterpå kontakter mannen hennes mannen min og kjefter på han fordi han sørger for ekteskapsproblemer med sleivkjeften sin. Mannen min vet at jeg aldri ville sagt noe sånt. Selv ble jeg rasende og skrev en lang melding til mannen om hva som faktisk ble sagt og at om venninnen min vred det til at jeg sladret fikk hun ta det på sin kappe. Jeg skrev også at de er begge venner av meg og jeg har ingenting å vinne på at de to er uvenner. Han svarte at han trodde på meg og beklaget og så skrev han at han visste hvordan hun er. Han vet altså også at hun lyver.

Nå vet jeg i hvertfall ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er skikkelig sint for at hun bruker meg og mannen min for å avsløre mannen sin. Det skjedde ikke noe galt engang! Mennene våre har vært venner i årevis og dette kunne jo ødelagt forholdet dem i mellom. Det er liksom noe annet enn å lyve om at hun skal i butikken. Senere på dagen traff jeg henne og da var hun veldig overstrømmende, og jeg hilste bare som vanlig for vi hadde med oss barn. Men jeg synes i det minste at hun kunne se litt flau ut når hun vet at jeg vet at hun har dratt en ganske drøy løgn om meg.

Anonymkode: cebd5...fa6

Rart at mannen hennes plutselig tok henne så alvorlig nå da, når han vanligvis ikke bryr seg med hva hun sier og vet at hun ofte lyver.

Anonymkode: 48c64...177

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Rart at mannen hennes plutselig tok henne så alvorlig nå da, når han vanligvis ikke bryr seg med hva hun sier og vet at hun ofte lyver.

Anonymkode: 48c64...177

Det hun beskyldte han for er jo forsåvidt sant, så det var kanskje logisk at han trodde på henne. Men så fort jeg fortalte hva som egentlig ble sagt så trodde han på meg. Poenget er at han nå har sagt til meg at han vet at hun lyver og da har vi kanskje noe å jobbe med. Jeg slipper å overbevise han. Sammen kan vi kanskje hjelpe henne. Jeg skal ta en prat med han.

Det jeg ikke liker er at hun bruker meg og mannen min til å bevise at han oppfører seg ufint. Jeg antar at hun forteller alle disse tingene om han til oss for å få støtte og hvem vet hva hun går hjem og sier. En gang sendte hun et utdrag ev en tekstsamtale hun hadde funnet på mannens telefon, hun hadde altså snoket på den og screenshota og sendt til mannen min. Meldingene kom fra midt inne i en samtale og var ikke ladet på noen måte. Jeg skjønner ikke hvorfor åhun gjorde det for det beviste ikke annet enn at han har kontakt med denne damen. Kanskje han ikke burde det men da bør hun ha mer å komme med hvis hun skal bryte loven for å bevise det. Hun ble foresten oppdaget fordi hun hadde sendt screenshoten til seg selv først og mannen fant det på utgående meldinger. Han ble irritert, men ikke særlig sint. Jeg vet ikke om smålyvingen har sammenheng med de virkelige problemene hun har. Noen driver jo med shopliftindg hvis de ikke har det bra, hun kanskje lyver.

Anonymkode: cebd5...fa6

[Hactar]

Men når du sier at hun ikke trenger å bekymre seg fordi ingen har draget med 3 i promille, sier du jo også at hun ikke kan stole på at han hadde holdt seg i skinnet dersom han hadde hatt draget? Synes ikke det var så rart om hun tok et oppgjør med ham etter den samtalen der.

Jeg skjønner at du ikke vil dras inn i ekteskapelige konflikter, men da bør du være ærlig om at du ikke vil snakke om det i stedet for å prøve snakke henne rundt.