Jeg vet man ikke skal kommentere andres vekt

[Inwe]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror vi egentlig er enige om mye. Jeg mener i alle fall helt klart at det er positivt å vise at man bryr seg, strekke ut en hånd og forsøke å vise bekymring ovenfor en venn man mistenker at sliter. Forskjellen er vel at jeg er en såpass privat person at jeg ville trukket meg unna dersom jeg ble konfrontert med vekten min, men også dersom noen forsøkte å dra igang en samtale om min mentale psyke eller lignende når jeg ikke selv var klar. Og jeg tror ikke jeg er helt alene, og synes det er viktig å belyse at det ikke er gitt at en slik konfrontasjon får et positivt utfall.

Ingen av vennene mine vet om min spiseforstyrrelse, det er det kun to kjærester som har visst om. Ingen av vennene mine visste det da jeg gikk sykemeldt på grunn av depresjon heller. Før kjente jeg faktisk på mye skam over at jeg ikke klarte å være såpass åpen, ettersom det nærmest fremstilles som et slags ideal idag. Alle slags kjendiser og andre skal "stå frem" med problemene sine (men legg merke til at det gjerne skjer i etterkant, det er ytterst få som står frem og sier "hei, sjekk ut meg - jeg sliter noe innmari nå!"). Og det er jo helt greit, men jeg har samtidig kommet frem til at det også er helt greit for meg å være privat. Jeg trenger ikke dele problemene mine med alle og enhver, og det handler nettopp om å sette grenser ut ifra hva jeg selv er komfortabel med.

Anonymkode: afc2b...524

Nettopp derfor man må kjenne sin venn. Man skal aldri begynne slik med en bekjent eller en man ikke kjenner godt. En god venn av det vet at du er lukket og ville ikke begynt å snakke psykiske problemer eller overvekt. Kanskje bare spurt hvordan du har det for å sjekke om du vil snakke og la det være med det. Da har man strekt ut en hånd du kan velge og ta, men heller ikke gått innpå det som er vanskelig. 

Tror du det hadde vært lettere for deg å dele din situasjon med ei god venninne? Var det lettere når kjærestene dine visste det? 

Jeg selv kunne gjerne fortalt hele verden at jeg sliter da jeg synes det er mye lettere når folk vet. Problemet er at folk da behandler meg annerledes derfor forteller jeg bare de nærmeste det. Jeg kan snakke om alt, men sliter med noe sosial angst som gjør det litt vanskelig. Jeg er egentlig veldig sosial av meg nemlig. 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror ikke de overvektige er dumme, og at de ikke vet hvor mye skade overvekt kan gjøre. Man må leve mutters alene på en øde øy uten tv og internett for å unngå å få med seg det. Aviser, blader, tv-program og ikke minst internett er fullt av artikler og informasjon om farene ved overvekt. 

Jeg tror helsepersonell er bedre støttespillere for overvektige enn bekymrede venninner. Overvektige bør få hjelp av noen som vet hva de holder på med. 

Jeg har forresten lest flere ganger om overvektige som har sett seg selv på et bilde og dermed fått en vekker og satt i gang med livstilsendring. Men da kom motivasjonen innenfra, og det ble det resultater av. 

Anonymkode: f4771...cdb

Motivasjonen kan like mye komme innenfra når en venn forteller deg det som om du ser et bilde. Igjen vil jeg pressesere at det skal være en god venn. Helsepersonell er selvsagt en fin ide, men de gjør lite før du spør om hjelp, for mange hadde det kanskje også vært greit å ha en venn i tillegg. Selvfølgelig bør man også få hjelp av noen som vet ting, jeg mener virkelig ikke vennen skal legge opp hele planen om de ikke har kunnskapen til det. 

Jeg trodde forresten jeg ikke var fotogen, man kan virkelig leve i såpass fornektelse. 

Igjen: jeg mener ikke vennen skal si man er feit. Hos de fleste bør man begynne med «går det bra med deg for tiden?» også ta det derfra, se hvor langt man kan gå før det går for langt. Forresten hadde det antagelig vært lettere for overvektige å høre det også om det var mer rom i samfunnet for å si fra. I dag er det jo nesten et tabu å være overvektig..

Endret 12. juni 2018 av Inwe

[AnonymBruker]

4 timer siden, Inwe skrev:

Igjen: jeg mener ikke vennen skal si man er feit. Hos de fleste bør man begynne med «går det bra med deg for tiden?» også ta det derfra, se hvor langt man kan gå før det går for langt. Forresten hadde det antagelig vært lettere for overvektige å høre det også om det var mer rom i samfunnet for å si fra. I dag er det jo nesten et tabu å være overvektig..

Og der ble vi plutselig enige, for det er den påtvungne samtalen, og de ubedte rådene/kommentarene jeg har argumentert i mot gjennom hele tråden.

Anonymkode: 2ca96...fa7

[Inwe]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og der ble vi plutselig enige, for det er den påtvungne samtalen, og de ubedte rådene/kommentarene jeg har argumentert i mot gjennom hele tråden.

Anonymkode: 2ca96...fa7

Som jeg hele veien har sagt man ikke skal komme med.

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og der ble vi plutselig enige, for det er den påtvungne samtalen, og de ubedte rådene/kommentarene jeg har argumentert i mot gjennom hele tråden.

Anonymkode: 2ca96...fa7

Det er jeg også helt enig i!   

Anonymkode: f4771...cdb

[AnonymBruker]

Hva med å fortelle det, og med det samme tilby å hjelpe henne med å kickstarte en sunnere livsstil ved å dra to uker til Syden. Man kan gå turer morgen og kveld, svømme eller være med på vanngym, og eventuelle trimgrupper hotellet har. Hvis formen er for dårlig til lange eller kjappe turer, må man starte med mange korte. Hold dere til vann, svart kaffe/te og kalorifri drikke. Og spis flest mulig måltider på rommet eller i en buffet der 3/4 av tallerkenen består av grønnsaker. Hvis man klarer en grundig kickstart, kan det vekke en flamme som gir lyst til å ta grep også hjemme. Har selv en person jeg gjerne skulle gjort dette med, men mangler ferie... Og i vårt tilfelle måtte jeg ha servert hen på hele turen. For nei, litt pomfritt er ikke greit, kylling med fettfylt skinn er ikke sunt, ei heller fisk hvis den er frityrstekt. Det hjelper heller ikke å spise grønnsaker hvis de bader i bearnaise eller peanøttsaus. En liten saftis kan gå greit, men ikke de andre. Is er ikke is! I et normalisert kosthold kan ørsmå utskeielser gå greit, men i starten er det no go. Et lurt valg er å trimme ekstra tilsvarende antallet kalorier man har spist. Da vil man fort se at det lille ekstra ofte ikke er verdt det.

Anonymkode: 329cc...d8d

[AnonymBruker]

På 8.6.2018 den 8.21, AnonymBruker skrev:

Mange vil heller dø enn å konfrontere destruktive sider ved seg selv .

Anonymkode: f0523...91a

Her tar du skammelig feil, mange vil konfrontere sine destruktive sider, men det er forsvinnende lite hjelp å få. Jeg er selv overvektig med bmi på 38, etter et liv som syltynn med "du spiser jo alt for lite"- kommentarer skal jeg love deg det er stor forskjell. Hos meg kom overvekten pga sykdom, der behandlingen gjorde at vekten økte, så fikk jeg medisiner som ga ulvehunger, fikk en depresjon som medførte trøstespising, og nå når jeg er frisk er det altså kommet 45 kg til på kroppen. Jeg trener, går fjelltur to-tre ganger i uken, har en aktiv jobb og 15-20 000 skritt for dagen. Jeg spiser sunt, hjemmelaget mat og teller kalorier så det ikke skal blir for mye. Forsøkt lavkarbo som slett ikke var noe for meg, og GR er forsøkt tre ganger uten særlig resultat (gikk ned 5 kg på tre kurs). Vekten går ikke nedover i det hele tatt. Gikk til ernæringsfysiolog som var en ung og topptrent spirevipp uten noen forståelse for mekanismene bak fedme, og hun kom heller ikke med ny kunnskap om hva jeg kunne spise. Jeg har forsøkt å få profesjonell hjelp i helsevesenet, men det skal jeg si deg er ganske så umulig. Så selv om folk vil ta tak i ting betyr ikke det at det er noen der som hjelper dem. En venninne er ikke alltid rette personen, og profesjonelle finnes ikke for folk som "bare" er overvektige eller har slitt/sliter med overspising. Flere behandlingssteder spesifiserer til og med at de ikke behandler folk som lider av fedme, det må være anorexia eller bulimi involvert for å få hjelp. Hva gjør man da liksom? Begynner å kaste opp? Tenkte jeg skulle forsøke psykolog, men i det offentlige blir jeg (selvfølgelig) ikke prioritert, og forsøket på å finne noen privat strandet da de som jobber med spiseforstyrrelser kun konsentrerer seg om de som sliter med matinntak. Veldig vanskelig å få hjelp til sine destruktive sider når ingen vil hjelpe.

 

Anonymkode: 7051e...b9a

[AnonymBruker]

Tror egentlig at mange i tråden her er enige, men har litt ulike tilnærminger. Jeg er en av dem som har vært svært overvektig og skulle ønske at noen ville ha guts til å snakke med meg. Men ikke "ser at du har lagt på deg" eller "du er ganske stor". Da hadde jeg nok satt forsvarsmekanismene opp og sluttet å omgås vedkommende. Men "går det bra med deg?" "har du det bra?" "vil du snakke".

Igjen så vil jeg presisere at dette handler om alvorlig fedme. Farlig overvekt hvor helsen og psyken rammes. Jeg er faktisk fremdeles overvektig, og tror ikke jeg kommer til å gå ned så mye mer. Og om noen hadde kommentert det nå, når jeg trener, spiser sunt og trives i min egen kropp, selv med en BMI på 27-28, så hadde jeg blitt dypt fornærmet. 

Anonymkode: 47163...1af