Stebarnet sliter oss fullstendig ut!

[AnonymBruker]

Stebarnet har vært i livet mitt i over 3 år nå. Alt har gått kjempefint inntil nå. Vi kan kalle henne Lora. Hun er 7.

Lora og jeg ser hverandre og 50/50. Vi har fra dag en hatt god kontakt. Nå er ting blitt helt annerledes. Hun gidder ikke se på meg når jeg spør henne vennlig om noe som feks hva hun vil spise. Trasser mer enn før når det gjelder soving og morgenrutiner. Hun var et overaktivt barn når jeg ble kjent med henne. Jeg tenkte da at dette var kanskje bare alder. 

Hun trasser med faren og moren også, men denne ignoreringen har hun begynt med med meg alene. Jeg er mer konsekvent enn foreldrene. Sier i fra å prøver å veilede henne så godt jeg kan. hun har alltid kommet på fanget mitt på kvelden for å kose. Nå sutrer hun for alt jeg gjør. Om det er lekser eller håret. Alt er feil. Jeg føler Jeg går rundt å prøver å være så hyggelig jeg kan og får bare dritt tilbake. Blir så utrolig sliten.

 Akkruat som det var 3 års trass om igjen. Har merket meg at hun er ufokusert og mister fort konsentrasjonen. Blitt mer kverlurende og nekter for at hun gjør feil eller gale ting. Dette synes jeg er merkelig. Vil ikke dette stadiet være over når man er 7? Har lora glemt å trekke ned i do så er det en annens feil. Har hun mistet noe, gjort noe galt eller glemt noe så er det en annens feil. Gråter og sutrer hvis far og jeg påpeker dette og blånekter. Lora har også begynt å dikte opp historier mellom familiene som er usanne. Sitter alltid å piller på seg selv når hun er i ro.  

Vi har god kontakt med moren, prater sammen på Tlf flere ganger i uka. Moren har selv ADD og  depresjon. Er åpen om dette. Moren har vært inne på tanken om lora kan ha noe lignende som henne i retning det som gjelder den ukonsentrerte delen. Faren vil helst ignorere disse sidene av sin egen datter. Han mener det er en fase og alle barn er lik. Nå kan jeg med hånden på hjertet si at hun ikke er lik noen andre barn jeg kjenner og jeg mener ikke noe vondt for jeg er glad i henne. Merker jo allikevel at hun er et urolig barn som krever enormt mye av oss voksne. Moren, faren og jeg er utrolig slitne etter å ha hatt henne i vår uke. 

Kom gjerne med innspill for jeg begynner å bli så sliten nå at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre.  

 

Anonymkode: 5b92a...6fe

[AnonymBruker]

Første eller andre klasse? Jeg er enig med faren. Det er en fase som de må gjennom. 

Anonymkode: a98f4...a24

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Første eller andre klasse? Jeg er enig med faren. Det er en fase som de må gjennom. 

Anonymkode: a98f4...a24

Så alle har trass rundt 1.klasse? Piller de på seg selv også? Lora er 10 ganger så mye aktivitet enn andre barn fremdeles. Aner ikke hvor hun får energien fra. Ingen barn jeg kjenner som er slik men kanskje en fase? Får virkelig håpe det. Dette tærer på. 

Anonymkode: 5b92a...6fe

[AnonymBruker]

Hva mener du med "piller på seg selv"?

Anonymkode: 56f5d...c14

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres litt ut som typisk 1 og andre klassing. Flere som har pratet om at barna deres er slik, har selv ikke merket noe på mitt barn men alle er forskjellige. Hva mener du med at hun piller på seg selv?

Anonymkode: 0f6ad...6bf

[AnonymBruker]

Hva sier skolen da? De kan jo se henne i forhold til andre barn? 

Dette kan godt bare være en fase.

Anonymkode: 884b2...632

[Nasse Nøff]

I den alderen 6-7 er det mange som går gjennom en periode som gjerne kalles "den lille puberteten", der en dose hormoner sørger for at de blir litt ekstra gretne og kverulerende. Vår eldste hadde vel et par måneder da hun var slik. Kan det være det?

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres mye likt ut min datter med add.

Anonymkode: 242ec...659

[Pysa]

Prøv å rose for alt det positive hun gjør, og overse det du kan overse av det negative.

[Juniper]

Om ADD er like arvelig belastet som ADHD vil det være uforsvarlig av far å utelukke det som årsak! 

Mor bør snakke med fastlegen, og så får man vurdere utredning. 

Om dette ikke funker for deg, TS, og du sliter deg helt ut, så flytt ut til far er villig til å ta tak. 

[SesameStreet]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så alle har trass rundt 1.klasse? Piller de på seg selv også? Lora er 10 ganger så mye aktivitet enn andre barn fremdeles. Aner ikke hvor hun får energien fra. Ingen barn jeg kjenner som er slik men kanskje en fase? Får virkelig håpe det. Dette tærer på. 

Anonymkode: 5b92a...6fe

Ja, de fleste får en eller annen form for reaksjon de første årene på skolen. 

De går fra å være størst i barnehagen, føle seg på toppen av verden, klare for ny utfordringer. Så kommer en dag i august der de blir dratt bort fra alle vennene, alle de voksne de kjenner, alle stedene de kjenner. De skal på et nytt sted, møte nye barn, møte nye voksne. Det er en overgang som kan blant annet utløse mer trass. De blir sårbare.. Så det kan være enkelt for dem å skylde på noen andre fordi at de har glemt noe, ikke husket på noe, rotet med noe og sånt fordi at det føles lettere når alt annet kanskje føles så veldig vanskelig. 

Det er selvfølgelig også en overgang fra å leke hele dagen i barnehagen, løpe rundt, være flere timer ute til å skulle sitte stille hele tiden på skolen. De skal lære ting. De kan ikke gjøre morsomme ting hele dagen. Det kan gjøre at de får mye energi på slutten av dagen som igjen kan føre til mer trass og krangling. De er sliten, men sliten på en annen måte. 

I tillegg, som påpekt over, så er det en periode som er kalt den lille pubertet der barn får mer hormoner, at det blir mer trass. 

Vær rolig med henne. 

Ikke lag bagateller ut av ting. Ros alt det flotte hun gjør, vær hyggelig og ikke kjeft. Det går over.  Ta det som en øvelse til hun blir tenåring. 

Det vi opplevde som bra og hjalp veldig var å finne et par ting som man mestret og selvtilliten begynte å øke, barnet roet seg ned. 

Endret 31. mai 2018 av SesameStreet

[AnonymBruker]

Hei, Ts her.

Hun klarer ikke holde fingrene i ro når hun blant annet ser på TV eller er i ro uten å gjøre noe. Sitter å biter på negler, fingre, plukker på små prikker og sår. Dette har ikke nylig kommet. Har vært sånn hele tiden.

At hun er et mer aktivt barn er også åpenlyst når vi ser andre unger, men Lora kan være i dyp konsentrasjon på ting hun elsker å gjøre. Lærer har foreløpig ikke sagt noe utenom at hun er kunstnerisk og litt svevende. I barnehagen hadde hun veldig dårlig samspill med andre barn, der hun sjefet over andre og bestemte hva andre skulle gjøre hele tiden. Dette har gitt seg litt siden vi jobber intenst med samspill mellom andre barn og Lora. Hun skjønner ikke godt rollespills leker. Flyr litt mer rundt som en vilter gutt og ombestemmer seg hele tiden på hva hun skal og vi må helst fylle kravene hennes umiddelbart ellers blir det mas. (Jeg følger ikke den pipa der.)

Jeg ser en del manipulering som sikkert ikke er unaturlig med far-datter forhold. Hun tvinner han fort rundt lillefingeren med å sutre eller kreve via mas inntil han gir seg. Dette går heller ikke med meg. Så mulig det er derfor hun er så ignorant til meg om dagen. Jeg kan ikke rokkes, mens mor og far er lettere til å gi etter. 

Moren mener hun kjenner igjen noen trekk fra hun selv var barn og har nevnt til meg at hun ikke vil datteren skal oppleve det samme. Så her sitter jeg på team med mora.  Vi følger med. Jeg sier rett ut hva jeg observerer og opplever til far, men han virker blind i mine øyne. 

Jeg mener hun trenger svært tydelig barneoppdragelse. Når alt er forutsigbart og Vi forteller i forkant hva som skal skje, går ting litt bedre. Hvis jeg sier at om en time er det legging og gjentar underveis før det skjer. Jeg har sagt til faren at hvis han ikke tar tak visse ting, orker jeg ikke fortsette. Jeg sliter meg helt ut og det er ikke hyggelig å snakke til en vegg slik Lora er i dag. 

Likevel vil han at jeg skal bånde med henne. Ta legging annen hver dag osv. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til å presse frem gode følelser. Jeg er jo glad i henne, men lysten til å bidra som tjener er ikke tilstede. Jeg går ikke rundt her å er blid og serviceminded når jeg ikke får noe tilbake? Hvor lyst har man da til å bånde med et barn? Det blir jo oppskriften på å mislike jenta til slutt. Og alt i alt er det jo ikke hennes feil, spesielt hvis hun har ADD som moren. Nå høres jeg kanskje fæl ut, men jeg er så sliten. Vi sover flere dager på sofaen etter jobb og er først normale etter 3 døgn uten henne. Det skal vel ikke være sånn? Han er jo utslitt selv, men vil ikke innrømme hun tar så mye energi. 

 

 

Anonymkode: 5b92a...6fe

[Juniper]

Faren ønsker ikke å se problemer, for det er ubehagelig og krever en innsats fra han. 
Han ønsker at du gjør 50% med henne "for å bånde" sier han, tipper det er fordi han synes at det er behagelig at du gjør jobben. 

Første bud er at han tar all jobben selv når han ikke vil ta til seg dine innspill. 
Deretter, om han ikke vil innrømme problemet, så flytt! Dette kommer bare til å bli verre! 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, Ts her.

Hun klarer ikke holde fingrene i ro når hun blant annet ser på TV eller er i ro uten å gjøre noe. Sitter å biter på negler, fingre, plukker på små prikker og sår. Dette har ikke nylig kommet. Har vært sånn hele tiden.

At hun er et mer aktivt barn er også åpenlyst når vi ser andre unger, men Lora kan være i dyp konsentrasjon på ting hun elsker å gjøre. Lærer har foreløpig ikke sagt noe utenom at hun er kunstnerisk og litt svevende. I barnehagen hadde hun veldig dårlig samspill med andre barn, der hun sjefet over andre og bestemte hva andre skulle gjøre hele tiden. Dette har gitt seg litt siden vi jobber intenst med samspill mellom andre barn og Lora. Hun skjønner ikke godt rollespills leker. Flyr litt mer rundt som en vilter gutt og ombestemmer seg hele tiden på hva hun skal og vi må helst fylle kravene hennes umiddelbart ellers blir det mas. (Jeg følger ikke den pipa der.)

Jeg ser en del manipulering som sikkert ikke er unaturlig med far-datter forhold. Hun tvinner han fort rundt lillefingeren med å sutre eller kreve via mas inntil han gir seg. Dette går heller ikke med meg. Så mulig det er derfor hun er så ignorant til meg om dagen. Jeg kan ikke rokkes, mens mor og far er lettere til å gi etter. 

Moren mener hun kjenner igjen noen trekk fra hun selv var barn og har nevnt til meg at hun ikke vil datteren skal oppleve det samme. Så her sitter jeg på team med mora.  Vi følger med. Jeg sier rett ut hva jeg observerer og opplever til far, men han virker blind i mine øyne. 

Jeg mener hun trenger svært tydelig barneoppdragelse. Når alt er forutsigbart og Vi forteller i forkant hva som skal skje, går ting litt bedre. Hvis jeg sier at om en time er det legging og gjentar underveis før det skjer. Jeg har sagt til faren at hvis han ikke tar tak visse ting, orker jeg ikke fortsette. Jeg sliter meg helt ut og det er ikke hyggelig å snakke til en vegg slik Lora er i dag. 

Likevel vil han at jeg skal bånde med henne. Ta legging annen hver dag osv. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til å presse frem gode følelser. Jeg er jo glad i henne, men lysten til å bidra som tjener er ikke tilstede. Jeg går ikke rundt her å er blid og serviceminded når jeg ikke får noe tilbake? Hvor lyst har man da til å bånde med et barn? Det blir jo oppskriften på å mislike jenta til slutt. Og alt i alt er det jo ikke hennes feil, spesielt hvis hun har ADD som moren. Nå høres jeg kanskje fæl ut, men jeg er så sliten. Vi sover flere dager på sofaen etter jobb og er først normale etter 3 døgn uten henne. Det skal vel ikke være sånn? Han er jo utslitt selv, men vil ikke innrømme hun tar så mye energi. 

 

 

Anonymkode: 5b92a...6fe

Hun høres ut som da jeg var barn, med ADD. Jeg var aldri hyperaktiv, men veldig aktiv. Kunne konsentrere meg dypt om ting jeg var interessert i - eksempelvis tegning - men aldri på skolen, når noen snakket/hadde samtaler med meg som ikke var interessante. Var "umulig å oppdra", og kanskje litt som en tikkende sint bombe, men veldig oppdratt/høflig blant folk som følge av konsekvente foreldre og rollemodeller. Men jeg er dog generelt mot diagnoser som blir for tydelig, fordi særbehandlingene disse ofte får, kan være til ulempe når de skal ut i voksenlivet. Jeg er for et så vanlig liv på skole som fritidsaktiviteter, for at de skal føle seg normale, men med veldig konsekvente rollemodeller i hjemmet. Kanskje er det slike barn som sliter med 50/50, fordi de bruker mye energi på å komme "hjem" hver uke. Kanskje denne jenta er like sliten som dere i 3 dager hver uke, men har en annen måte å komme til hektene på?

Et tips, som funket på meg som barn, var at en voksen ble med på en aktivitet på mine premisser/interesser. Jeg var glad i hest, og pappa tok meg ofte med i en stall/travbane/beite. Der kunne jeg stå å titte på hester i timesvis, bli med å børste litt, eller bare sitte i engen å se på. Aktiviteten kan også være noe hjemme, som å ligge på en trampoline å kjenne regnet skylle over oss. Kanskje i en slik avslappende modus hos barnet vil dere se noen "hint" om veien videre? 

--logs

Anonymkode: 46900...20a

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, Ts her.

Hun klarer ikke holde fingrene i ro når hun blant annet ser på TV eller er i ro uten å gjøre noe. Sitter å biter på negler, fingre, plukker på små prikker og sår. Dette har ikke nylig kommet. Har vært sånn hele tiden.

At hun er et mer aktivt barn er også åpenlyst når vi ser andre unger, men Lora kan være i dyp konsentrasjon på ting hun elsker å gjøre. Lærer har foreløpig ikke sagt noe utenom at hun er kunstnerisk og litt svevende. I barnehagen hadde hun veldig dårlig samspill med andre barn, der hun sjefet over andre og bestemte hva andre skulle gjøre hele tiden. Dette har gitt seg litt siden vi jobber intenst med samspill mellom andre barn og Lora. Hun skjønner ikke godt rollespills leker. Flyr litt mer rundt som en vilter gutt og ombestemmer seg hele tiden på hva hun skal og vi må helst fylle kravene hennes umiddelbart ellers blir det mas. (Jeg følger ikke den pipa der.)

Jeg ser en del manipulering som sikkert ikke er unaturlig med far-datter forhold. Hun tvinner han fort rundt lillefingeren med å sutre eller kreve via mas inntil han gir seg. Dette går heller ikke med meg. Så mulig det er derfor hun er så ignorant til meg om dagen. Jeg kan ikke rokkes, mens mor og far er lettere til å gi etter. 

Moren mener hun kjenner igjen noen trekk fra hun selv var barn og har nevnt til meg at hun ikke vil datteren skal oppleve det samme. Så her sitter jeg på team med mora.  Vi følger med. Jeg sier rett ut hva jeg observerer og opplever til far, men han virker blind i mine øyne. 

Jeg mener hun trenger svært tydelig barneoppdragelse. Når alt er forutsigbart og Vi forteller i forkant hva som skal skje, går ting litt bedre. Hvis jeg sier at om en time er det legging og gjentar underveis før det skjer. Jeg har sagt til faren at hvis han ikke tar tak visse ting, orker jeg ikke fortsette. Jeg sliter meg helt ut og det er ikke hyggelig å snakke til en vegg slik Lora er i dag. 

Likevel vil han at jeg skal bånde med henne. Ta legging annen hver dag osv. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til å presse frem gode følelser. Jeg er jo glad i henne, men lysten til å bidra som tjener er ikke tilstede. Jeg går ikke rundt her å er blid og serviceminded når jeg ikke får noe tilbake? Hvor lyst har man da til å bånde med et barn? Det blir jo oppskriften på å mislike jenta til slutt. Og alt i alt er det jo ikke hennes feil, spesielt hvis hun har ADD som moren. Nå høres jeg kanskje fæl ut, men jeg er så sliten. Vi sover flere dager på sofaen etter jobb og er først normale etter 3 døgn uten henne. Det skal vel ikke være sånn? Han er jo utslitt selv, men vil ikke innrømme hun tar så mye energi. 

 

 

Anonymkode: 5b92a...6fe

"dyp konsentrasjon i tingene hun elsker å gjøre" "kunstnerisk og litt svevende" "dårlig samspill med andre barn" "hun skjønner ikke godt rollespills leker" "jeg ser en del manipulering" 

Virker nesten som om du har googlet diagnoser og forsøkt å tillegge henne ulike symptomer 

Anonymkode: 2915c...46f

[AnonymBruker]

Om du synes dette sliter dere ut, så kan du glede deg til Lora er 14 år og virkelig opponerer.

Anonymkode: 53730...f65

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun høres ut som da jeg var barn, med ADD. Jeg var aldri hyperaktiv, men veldig aktiv. Kunne konsentrere meg dypt om ting jeg var interessert i - eksempelvis tegning - men aldri på skolen, når noen snakket/hadde samtaler med meg som ikke var interessante. Var "umulig å oppdra", og kanskje litt som en tikkende sint bombe, men veldig oppdratt/høflig blant folk som følge av konsekvente foreldre og rollemodeller. Men jeg er dog generelt mot diagnoser som blir for tydelig, fordi særbehandlingene disse ofte får, kan være til ulempe når de skal ut i voksenlivet. Jeg er for et så vanlig liv på skole som fritidsaktiviteter, for at de skal føle seg normale, men med veldig konsekvente rollemodeller i hjemmet. Kanskje er det slike barn som sliter med 50/50, fordi de bruker mye energi på å komme "hjem" hver uke. Kanskje denne jenta er like sliten som dere i 3 dager hver uke, men har en annen måte å komme til hektene på?

Et tips, som funket på meg som barn, var at en voksen ble med på en aktivitet på mine premisser/interesser. Jeg var glad i hest, og pappa tok meg ofte med i en stall/travbane/beite. Der kunne jeg stå å titte på hester i timesvis, bli med å børste litt, eller bare sitte i engen å se på. Aktiviteten kan også være noe hjemme, som å ligge på en trampoline å kjenne regnet skylle over oss. Kanskje i en slik avslappende modus hos barnet vil dere se noen "hint" om veien videre? 

--logs

Anonymkode: 46900...20a

Takk for innspill og egen erfaring. Det var fint å høre om hvordan du selv har opplevd det. Vi har en slik aktivitet som hun elsker og små ting av kunstnerisk art. Alt annet vi introduserer virker fort kjedelig og hun gidder ikke. Savner gode samtaler og samspillet. Hvordan var det med deg der?

Anonymkode: 5b92a...6fe

[AnonymBruker]

Jeg syns far skal prise seg lykkelig over at du har såpass omsorgs- og ansvarsfølelse at du engasjerer deg i 7-åringen. Du kunne jo alternativt gitt totalt blaffen og latt jenta seile sin egen sjø.

Det virker som om du har en god dialog med mor, og jeg forstår godt at moren som selv er diagnostisert med ADD er bekymret dersom hun observerer gjenkjennelige symptomer. Det virker som om far stikker hodet i sanden, så her er det mor som må vise initiativ. Er det mulig for henne å snakke med sin lege om sine bekymringer for datteren, og be om råd? Kanskje hun finner et PMTO-tilbud hun (evt i samarbeid med far hvis han skjønner poenget) kan benytte?

https://www.pmto.no/boer-jeg-soeke-hjelp

https://www.pmto.no/tilbud-til-familier/tibir

Selv om adferdsendringer ikke behøver å være sykelig, er det jo kjempefint for 7-åringen hvis det finnes noe dere kan gjøre for aktivt å hjelpe henne å takle tilværelsen, som akkurat nå virker vanskelig for henne. Å kreve at du skal knytte bond til henne midt i kaoset virker ikke spesielt gjennomtenkt. Hun signaliserer jo med oppførselen sin at akkurat nå ønsker hun ikke det, og å presse henne in i et opplegg der du og far skal dele alt som angår henne 50/50 er jo fullstendig feil. Han bør begynne å tenke på datterens beste fremfor seg selv.

Anonymkode: 56f5d...c14

[AnonymBruker]

*knytte bånd

Anonymkode: 56f5d...c14

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"dyp konsentrasjon i tingene hun elsker å gjøre" "kunstnerisk og litt svevende" "dårlig samspill med andre barn" "hun skjønner ikke godt rollespills leker" "jeg ser en del manipulering" 

Virker nesten som om du har googlet diagnoser og forsøkt å tillegge henne ulike symptomer 

Anonymkode: 2915c...46f

Du må gjerne tro det. Jeg har jobbet som sykepleier i over 15 år. Dette er slik jeg prater. Observerer å prøver å være så objektiv jeg kan her, men at det virker mye i retningen av mer enn bare trass. 

Anonymkode: 5b92a...6fe