Har noen gått lei sin nærmeste venn? Erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg ser et mønster ved meg selv og det er at jeg ikke har klart å holde på nære venner over mange år, så vet det er jeg som sannsynligvis er problemet. Grunnen til at det skar seg med forrige venn var at han var så frekk og da tok jeg avstand til slutt. Jeg har kanskje lav takhøyde og lite selvinnsikt. Jeg vet ikke.

Nå er det i ferd med å skje igjen. Min beste venn som har vært min nærmeste i 10 år, går meg på nervene og det er nok ikke til å skjule. Jeg prøver å late som om alt er som før, men vet jeg er lett å lese. Personen er snill og bra, men så utrolig "dum". Personen har kunnskap om en del og er smart på enkelte ting, men i 80% av tilfellene er det andre som må trå til. Personen skjønner ikke en eneste vits og har aldri strøket en skjorte i sitt liv. Jeg må hjelpe til med alt fra å skru opp en brusflaske til å skrelle en appelsin. Da jeg skulle besøke personen i den nye leiligheten var personen inne i leiligheten ved vinduet og så på at jeg ikke fant oppgangen og dirgerte meg hit og dit via telefonen istedenfor å bare åpne vinduet, å bare vinke på meg. I tillegg er venstre og høyre en utfordring for personen. Personen brukte sikkert 2 måneder på å huske sin egen postadresse.

Personen strøk på oppkjøring for andre gang og bulket bilen til broren.

Han /hun mister alt i bakken og må rådføre seg med broren sin eller mannen sin om alt fra hvilke buss som går til om det er fornuftig å søke jobb utenfor ring 1. Moren gjør alt for personen, tom.bestilling av månedskort.

Er hun/han forkjølet kommer foreldrene med mat og varter opp. Foreldrene kjøpte leiligheten og har spandert det meste på personen inkl. kurs for å bli yogainstruktur, men det ble også for utfordrende og ble skrinlagt. I alle jobbene får personen advarsler fordi progresjonen er langt under det som forventes. 

Personen skulle ta bilder i et bryllup til et vennepar fra studietiden og holdt fingeren over linsen på nesten alle bildene. I tillegg ble maten brent da hun/han skulle lage mat for et selskap ved en annen anledning, og da med hjelp på kjøkkenet.Personen lånte leiligheten min i 2 dager og hadde da låst nøklene inne i kjellerboden da hun/han skulle hente en kost fordi smekklås var et nytt fenomen. Personen har ennå ikke lært å sykle i en alder av 34.

I går toppet det seg da vi skulle grille i parken og jeg måtte gjøre alt fordi fyrstikker er så skummelt. Han/hun prøvde, men fikk ikke fyr på fyrstikken. Så skulle vi dele opp tomat, men uten noe å skjære på, gikk det jo ikke...så må andre finne løsningene, som å legge et lag servitter på embalasjen og for å skjære. Det er så utrolig frustrerende. Han/ hun sier " oi, får ikke til, må jo være dum" også må jeg alltid si" neeeida, det er du jo ikke". Har sagt det i 10 år, men fristet til å si" ja, kanskje på en del områder". Det skjer hver dag. Det er mye jeg ikke er god til selv, men denne personen er ille på helt fundamentale ting. Jeg føler ikke at jeg ser opp til personen og vet at ting garantert går dårlig om han/hun har ansvaret for noe. Det er på en måte ikke en inspirasjon, men en frustrasjon. 

Skal det lages en rett, kan du være sikker på at det mest vesentlige blir glemt.

Hadde vi holdt på med ting han/ hun er god på, så hadde det kanskje vært annerledes, men i de dagligdagse ting er personen så hjelpesløs. 

Nøkkelen ligger å se forbi disse irritasjonsmomentene, vil jeg tro. Vennskapet betyr enormt mye for meg.

Har noen opplevd å bli lei sin beste venn?

 

 

 

 

 

Anonymkode: a7725...c0b

[AnonymBruker]

Har ikke gått lei, men vokst i fra. Min eldste venn er småbarnsmor med null interesser eller meninger om noe nå, mens jeg utviklet meg i en akademisk og kunstnerisk retning. Det blir ikke så mye å snakke om lenger.

Men jeg har hatt flere venner som er sånn som du beskriver. Min lillebror er også tafatt, mangler mange evner. Han vet såvidt hvordan man fører en telefonsamtale. Vennskap skal gi noe, en fartsdumper her og der går greit, men hvis du er langvarig frustrert og det ikke er noe glede lenger, så er det jo ferdig? 

Ei jeg studerte med var også sånn, hu led av kraftig depresjon som hemmet henne veldig, men også en mor som gjorde alt for henne. Hun fikk seg en kontrollfrik av en kjæreste som tok over mors jobb etterhvert. Tror ikke studievenninen min har kjent på så mye selvstendighet gjennom livet.

Anonymkode: 3bfd3...f0e