Det er biologiske forskjeller som gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn.

[Elaine Marley]

Tråden er ryddet for personangrep. Elaine Marley, mod.

[Lava Anne]

På 24.5.2018 den 8.06, Herr Heftig skrev:

Et stort problem i dagens likestillingspolitikk er at man later som at det ikke finnes psykologiske, biologiske forskjeller som kan sette kvinner i et dårlig lys, men at gutter er dårlige til å følge med i timen, eller at menn er mer tilbøyelige til å kjøre seg i hjel eller begå kriminalitet aksepteres på face value.

 

Problemet er jo nettopp det, at vitenskapen strides om disse biologiske forskjellene, samtidig som man også må ha med det sosiale, det økonomiske og geografien. Det nytter ikke å forske i ulikheter i biologi når hjernen i stor grad (og _det_ er bevist) påvirkes av det sosiale, og så kalle ulikhetene kjønnede og vips, ferdig med det. Dette har vært innvendinger mot denne typen vitenskap i en evighet. At hjernen er plastisk er også en vitenskap: nevrovitenskap, tidligere sett på som en sidegren i biologi. Men denne vitenskapen har skutt fart de siste tretti årene, og mye skjer der.

Jeg er enig med deg i at å bare akseptere at menn fra naturens side ikke følger med i timen og er mer tilbøyelige til å kjøre seg i hjel eller begå kriminalitet av biologiske grunner er noe gørr, spesielt når man ser at det i andre kulturer ikke nødvendigvis er sånn.

Endret 25. mai 2018 av Lava Anne

[Raven.Writingdesk]

1 time siden, Rosetelys skrev:

https://www.nettavisen.no/meninger/friskemeninger/selvsagt-er-det-forskjeller-mellom-kvinner-og-menn/3423491417.html

Ny artikkel/mening skrevet at Helgheim. Jeg kan faktisk ikke bli mer enig med han, og det jeg syns er merkeligst av alt er at disse uttalelsene blir sett på som kontroversielle.

Det blir veldig naivt, og ikke minst hykleri, å si at man skal «kutte ut tull og tøys» som legger til rette for at kvinner både kan få barn og samtidig ikke ta skade av det karrieremessig, når man samtidig insisterer på at kvinner er velkommen i arbeidslivet. 

Du har kritisert pappakvoten, og sier «ingen bruker den mer enn de må likevel» men tall fra statistikk sentralbyrå viser jo at pappaperm blir mer og mer populært. 

Ergo den har effekt. 

Menn og kvinner som kvoteres inn i motsatte «kjønnsyrker» vil nok også ha effekt, uansett hvor mye man måtte mislike ordningen. Men det er kanskje tidlig å si enda, hvor stor effekt. 

For deg som kvinne, så synes du kanskje alt er perfekt tilpasset i samfunnet rundt din «medfødte» biologi. Du føler kanskje at meningen med ditt liv er å være økonomisk avhengig av en mann, også skal du være omsorgsperson for barn og familie.

For MEG som kvinne, føles denne rollen sosialt konstruert. Jeg har ingen ønsker om å være økonomisk avhengig av en mann, tvert imot så byr tanken meg imot. Jeg kan heller ha en mann som er økonomisk avhengig av meg.

For MEG som kvinne, så er tanken om at jeg er mer omsorgsperson enn min mann sosialt konstruert.

Riktignok er min kropp skapt til å føde og bære barn, men derifra til å være den som vasker klær, lager mat, står å skrubber nedi toalettskåla hver uke, så er det ingenting jeg føler tilsier at dette appellerer mer til meg enn til min mann. 

For meg som kvinne, opplever jeg at samfunnet har en rekke forventinger til hvem jeg skal være og hvordan jeg skal te meg. Det samme gjelder min mann. 

Jeg vet med hver fiber i min kropp at han er absolutt en like god omsorgsperson som meg. Kanskje bedre.

Og jeg vet med hver fiber i min kropp at jeg er absolutt en like god arbeider som han. Kanskje bedre.

De argumenter som brukes idag for å unnlate å jevne ut de sosiale forskjellene og kjønnsrollene mellom menn og kvinner er nøyaktig de samme som har blitt brukt mot kvinner i kvinners historie.

«Kvinner trenger ikke utdannelse, de er ikke skapt for å studere eller tenke over større ting.

Kvinner trenger ikke stemmerett, de har en mann som kan ta valg for dem, og er ikke skapt for å bidra til å forme samfunnet vi lever i.

Kvinner trenger ikke jobbe, de er ikke skapt for det, de skal passe barn.

Kvinner trenger ikke abort, de er skapt for å få barn».

— 

Jeg er så evig takknemmlig for pappaperm, ammetid på jobb, kvotering (under rimelighetens grenser) betalt fødselsperm osv osv. Jeg håper vi ser MER av det.

Det er et minimalt offer for denne generasjon, og det baner en massiv vei for de neste.

Rosetelys, du argumentere for at fedre som ønsket samvær med barna sine uten mors samtykke er en «marginal gruppe» og derfor ikke viktig for diskusjonen.

Det er jo nettopp derfor de er viktig for diskusjonen.

Mange ser debatten rundt pappaperm som kvinners rett til «avlastning» i hjemmet og mulighet for å jobbe. Men det er likefullt menns rett til samvær med egen baby. 

Likestilling idag handler ikke kun om kvinners rett i arbeidslivet men menns rett til egne barn.

For bare 30-år siden var normen at mødre hadde barna i en skilsmissesak.

Far var «helgepappa». Idag er normen 50-50 i barnefordelingssaker.

Hvorfor det? Hva skjedde? - Progresjon. Fremgang. Endring.

Takket være de som dyttet likestilling frem. ikke sto på bakbeina og gjorde motstand. 

Endret 25. mai 2018 av veggteppe

[Gjest Rosetelys]

1 time siden, veggteppe skrev:

Du har kritisert pappakvoten, og sier «ingen bruker den mer enn de må likevel» men tall fra statistikk sentralbyrå viser jo at pappaperm blir mer og mer populært. 

Nå hadde jeg skrevet et langt innlegg, og akkurat da henger forumet seg opp og logger meg ut og svaret blir ikke registrert. Prøver igjen.

Pappakvote er en uting. Kvoter i seg selv er en uting når det kommer til kjønn. Det du viste til fra SSB tidligere i tråden viser at fedre tar ut kvoten sin "eller mer", det blir ikke spesifisert noe sted hvor mange som faller inn under "eller mer" eller hvor mye "eller mer" er. Fortsatt er det 30% som ikke benytter seg av fedrekvoten. Pappaperm er fint og flott for far og for barn, men det burde være opp til familiene selv å bestemme hvem som skal ha hvor mye permisjon og når.

I eksempelet noen kom med tidligere i tråden så var det snakk om når mor og far ikke er sammen og mor er så dust at hun nekter far pappaperm. Når de har så dårlig samarbeid så kan man også gå utifra at de ikke tilbringer særlige mye tid sammen slik at far og barn ikke får knyttet ordentlige bånd. Å sende barnet til en tilnærmet ukjent person i 14 uker er direkte uansvarlig og jeg håper virkelig ingen av dere mener at det skal være mulig. Det skal ikke gå på bekostning av barnet for at far skal ha ukene han har krav på.

Det er veldig mye fokus på hva foreldrene har rett til og krav på og hva som er best for dem, men det er lite fokus på hva som er best for barna.

[LoneWolf]

1 hour ago, veggteppe said:

Likestilling idag handler ikke kun om kvinners rett i arbeidslivet men menns rett til egne barn.

Far var «helgepappa». Idag er normen 50-50 i barnefordelingssaker.

Dette vil jeg veldig gjerne ha kilder på, for dette stemmer rett og slett ikke. Far har veldig liten rett til eget barn sammenlignet med mor.

[Example]

15 timer siden, veggteppe skrev:

Det et lite som tyder på at vi beveger oss i retning av en mer uproduktiv arbeidskraft, selv om forholdene for ansatte bedres (via bedre ordninger, oppfølging, kortere arbeidsdager) 

Vi har så mye teknologisk arbeidskraft og hjelpemidler pr. dags dato, at problemet er heller at vi overproduserer.

Med dette menes at grunnlaget for det bruk-og-kast samfunnet vi har idag bygger nettopp på den massive økningen i produktivitet som har kommet etter den industrielle revolusjon, og ikke minst med tanke på den teknologiske utviklinga vi har sett en eksplosjon i, siden 1900 tallet. 

Det er sjeldent å se noen idag argumentere for at de engster seg for produksjons- og effektiviseringsytelsen i arbeidsmarkedet, med tanke på at roboter, teknologi og maskiner idag kan erstatte menneskelig håndkraft og utkonkurrere menneskelig produksjon noe enormt. De fleste er jo mer bekymret for at mennesket nesten ikke skal ha jobb å gå til, med tanke på hvor effektiv de fleste industrier idag er, takket være maskiner. 

6timers arbeidsdag vil neppe skape noen stagnering eller hindring her.

Vi ser at denne overproduksjonen (bruk-og-kast, forbrukerkonsum) medfører masse ulemper; forsøpling, forurensning, utryddelse av ulike arter. 

Mest sannsynlig vil produksjon gå i en mer øko-vennlig retning. Vi ser allerede at det er en begynnende stor politisk skiftning, hvor miljøvennlige paroler og kampsaker får større og større tilslutning blandt samfunnsborgere. Dette vil mest sannsynlig føre til to ting:

1.) Større regulering av industri og arbeidsmarkedet. Mer miljøvennlig styring.

2.) Dreining i markedets etterspørsel. «Bruk og kast» varer blir valgt bort til fordel for kortreist mat, økovennlig produksjon, produkter laget i mer humane bedrifter med bedre arbeidsmiljø reguleringer.

Det vil bli et skifte fra kvantitet til kvalitet. Og med kvalitet så menes ikke bare at produktet skal være bedre, men forholdene det er produsert under skal også være bedre. Både for menneskene og jorda. Dette vil både kjøpekraft (etterspørsel) og politisk regulering sørge for.

Norge er fremdeles avhengig av å kunne konkurrere i den åpne markedet. Vi lever ikke i en egen boble, som har penger som vokser på trær. Vi er avhengig av at vi har produkter som andre land ønsker, og per nå har vi det i massevis i for eksempel olje, gass og fisk. Det er dette som er grunnlaget for vår suksess, som gir oss muligheten til å ha såpass gode velferdsordninger som vi har.

6-timers arbeidsdag vil være svært farlig for dette, fordi det gjør at det blir langt tøffere å konkurrere. Hvorfor skal selskaper satse i Norge, hvis vilkårene er så mye tøffere? Det vil koste enorme mengder penger for å gjennomføre noe sånt, i hvertfall om det skal gjelde alle bransjer. Da snakker vi også om sykepleiere for eksempel, som vi trenger masse av. Det vil koste enormt. Det samme gjelder lærere. To poster som er forventet å koste mye mer i fremtiden, og to jobber som allerede er ganske tøffe når det kommer til stress og mange baller i luften. Det vil være et manko på lærere og sykepleiere i årene som kommer, spesielt i små kommuner og barneskolen.

Da er man nødt til å gjøre to ting, både kutte i utdanningstiden eller øke lønnen, for å få flere til å velge den veien. Utdanningen for lærere er allerede lang, med fem år nå, som inneholder blant annet mye praksis, skikketsvurdering og oppmøtekrav.

Jeg er helt enig i at mye av det du snakker om høres fint ut, men som en ganske pragmatisk type synes jeg det høres urealistisk ut. Det virker som at vi lever i en isolert verden her i nord, hvor ting vil gå bra uansett. Dette til tross for at det allerede er mye outsourcing av arbeidskraft, og at norsk ungdom blir utkonkurrert av utenlandsk arbeidskraft innenfor flere bransjer. Vi har et kjempehøyt sykefravær, til tross for (eller på grunn av) meget gunstige velferdsordninger. Vi konkurrerer mot land hvor folk arbeider mer enn oss, for dårligere betaling og mindre offentlige ytelser. På sett og vis har vi det ganske bra på jobb her i landet allerede. Spådommene har vel heller vært det motsatte, nemlig at flere må gå fra deltid til heltid og dagens yngre generasjon må forvente å arbeide lenger og bli pensjonert senere. Jeg er i midten av 20-årene, og forventer at jeg må nok jobbe i nærmere 50 år til.

Nå er dette en aldri så liten avsporing fra det opprinnelige temaet, angående de biologiske forskjellene.

Jeg kan ta et eksempel fra min egen familie. Min mor har gjennom hele min oppvekst jobbet 40%, mens min far har drevet eget firma. Mamma har alltid sagt at hun har jobbet mindre fordi hun ville ha tid hjemme med meg og mine søsken da vi var mindre. Det var veldig bra for oss at hun gjorde det. Nå derimot, har alle flyttet ut, men mamma jobber fortsatt like lite. Hun har flere ganger takket nei til en større stilling, og hun har høy kompetanse på den arbeidsplassen hun har. Men hun ønsker heller å jobbe mindre. Det kan jeg også forstå, siden pappa tjener såpass godt, og de lever ingen nød økonomisk. Nå reiser hun til syden rundt fire ganger i året og lever ganske så komfortabelt.

De biologiske forskjellene kommer til uttrykk flere steder. Mange kvinner med høye karakterer velger fremdeles studier som gir ganske godt betalte jobber, men da gjerne i det offentlige. Menn velger ofte studieretninger der risikoen for å få og miste jobben er større, men muligheten for å tjene gode penger er langt større. Dette er i tillegg skapende jobber, som er viktig for norsk næringsliv. Det er synd av mange av våre klokeste kvinnelige hoder ikke velger disse studieretningene, da jeg er sikker på at vi mister mye god kompetanse på viktige områder. Samtidig har kvinner en tendens til å velge de trygge valgene, jobber som en sikker inntekt og som ikke er like utsatt for nedskjæringer som menn.

[Uglems]

14 timer siden, miniomelett skrev:

Fordi kvinner får det i et bankende kjør fra alle hjørner i samfunnet at de skal være den perfekte kona, perfekte kjæreste, elskerinne, husmor, mamma, karrierekvinne, omsorgsperson, toppleder. de skal være hjemme og bake med småbarna men de skal også være toppledere. Og om de ikke mestrer begge delene så er de enten ei som snylter og bare daffer hjemme eller så er hun ei kald kontorkjerring som hater barna sine. Kvinner har lyst å kunne velge fritt mellom å være karrierekvinne eller husmor. Noen vil være 50/50, noen vil være 0/100, andre 20/80 osv. Det er da like stor forskjell kvinner imellom på hva de ønsker som det er med menn. Men det er ikke å stikke under en stol at vi lever i et samfunn som nører oppunder kvinners samvittighet om hun velger mer av en ting. "åja se her hun går hjemme og steller når andre kvinner sloss for retten til å jobbe" og "åja hun jobber istede for å være med barna" tsk tsk, kritikk uansett. 

Det du sa her er jeg veldig enig i. Og det er trist at det er slik. Jeg er for likestilling, men den må være naturlig og frivillig, ikke påtvungen og spillet på samvittighet, slik den er nå. 

Alle menneskene som faktisk betyr noe i livet mitt, altså barnet mitt (selvom hun ikke snakker enda), mannen min, foreldrene mine og søsteren min OG meg selv, synes jeg burde være et år til hjemme med barnet fordi vi har muligheten. 

Så kommer samfunnet og sier at "så staten skal forsørge deg?" Og ser ned på meg for at jeg velger å passe ungen min sjøl. Fordi det gir meg ro innvendig. De klarer fint og erstatte meg på jobb, det driter jeg i. Det finnes hundrevis av stillinger jeg kan begynne i senere, men her hjemme er det bare én stilling jeg passer til. Jeg går ikke til nav. Da vil jeg heller jobbe. Men så tjener mannen greit, så da får det bare bli spnn til småbarnsperioden er over, og det er helt greit. For meg er familien viktigst. Å være der for datteren min når hun er så liten. Gjøre hjemmet hyggelig for mannen å komme hjem til, så vi kan slappe av sammen, og dermed orke å pleie ekteskapet om kvelden. Det er vårt liv. Om noen mener jeg som kvinne ikke duger fordi jeg gjør det feil, kan ta seg en hjemmelagd bolle med kanel og sukker. Glutenfri. 

(Skulle egentlig bare sende det første avsnittet, men ble litt engasjert, så resten er vel bare litt snakk)

[Example]

8 minutter siden, Uglems skrev:

Det du sa her er jeg veldig enig i. Og det er trist at det er slik. Jeg er for likestilling, men den må være naturlig og frivillig, ikke påtvungen og spillet på samvittighet, slik den er nå. 

Alle menneskene som faktisk betyr noe i livet mitt, altså barnet mitt (selvom hun ikke snakker enda), mannen min, foreldrene mine og søsteren min OG meg selv, synes jeg burde være et år til hjemme med barnet fordi vi har muligheten.  

Så kommer samfunnet og sier at "så staten skal forsørge deg?" Og ser ned på meg for at jeg velger å passe ungen min sjøl. Fordi det gir meg ro innvendig. De klarer fint og erstatte meg på jobb, det driter jeg i. Det finnes hundrevis av stillinger jeg kan begynne i senere, men her hjemme er det bare én stilling jeg passer til. Jeg går ikke til nav. Da vil jeg heller jobbe. Men så tjener mannen greit, så da får det bare bli spnn til småbarnsperioden er over, og det er helt greit. For meg er familien viktigst. Å være der for datteren min når hun er så liten. Gjøre hjemmet hyggelig for mannen å komme hjem til, så vi kan slappe av sammen, og dermed orke å pleie ekteskapet om kvelden. Det er vårt liv. Om noen mener jeg som kvinne ikke duger fordi jeg gjør det feil, kan ta seg en hjemmelagd bolle med kanel og sukker. Glutenfri. 

(Skulle egentlig bare sende det første avsnittet, men ble litt engasjert, så resten er vel bare litt snakk)

Det som ofte blir glemt er at du også gjør samfunnet en tjeneste. Man kan si i kroner og øre akkurat der og da, så taper samfunnet på det, men det er også utrolig viktig at barn vokser opp på en trygg måte. Familien har større mulighet for å holde sammen, da det blir mindre stress for foreldrene, og barnet får en bedre oppvekst, som gjør at barnet også har større muligheter for å klare seg bra på sikt.

Problemet for mange feminister handler det om at kvinner "skal være like sterke som menn", hva nå enn det betyr. Der handler det om å amme på jobb som toppdirektør i næringslivet, som virket som det ideelle framtidssamfunnet for en annen bruker i denne tråden. Ekstreme feminister tar ikke hensyn til at mange kvinner faktisk ønsker å være hjemme med barna når de er små. Det blir sett på som at det menn som påtvinger kona og samboeren til å være hjemme med barnet, uten at man tar hensyn til hva mor faktisk vil.

[Gjest Minesveiper]

Uten at jeg har lest for mye av forskningen som er gjort på dette området så er vel det kjent at kvinner har en tendens til å velge omsorgsyrker og yrker hvor en naturlig kan skape medmenneskelige relasjoner? Typisk sykepleier, barnehagelærer, lærer osv. 

Jeg vet i alle fall at menn har en større tendens enn kvinner til å søke yrker som er mer konkurranseutsatt og hvor det er mer press. Da er det ikke så rart at man finner flest menn i toppstillinger for eksempel. Jeg leste en bok om organisasjonspsykologi hvor jeg mener å huske at antall kvinner i toppleder verv/toppstillinger var på 10% i Norge? husker ikke helt, men det var rundt der. Forfatteren argumenterte for at man måtte kvotere kvinner inn i toppstillinger for å på en måte bli kvitt gutteklubben grei som for det meste ansatte menn i sjefsstillinger. Jeg vet jo at det er et fenomen at det er en del kameraderi innad i bedrifter som gjør at kanskje en mann får en sjefsstilling fremfor en kvinne som egentlig er flinkere og bedre kvalifisert. At det er hele forklaringen på at det er langt færre kvinner i toppstillinger er nok neppe korrekt. Det er bare flere menn enn kvinner som er giret på de stillingene sånn generelt. Da hjelper lite å kvotere kvinner inn for å utligne forskjellen dersom kvinner generelt egentlig ikke er interessert i toppstillinger. Sånn sett likte jeg kommentaren  "La oss derfor kutte ut alt tøyset og ønske kvinner velkommen til å jobbe mer, sjefe mer og tjene mer, dersom de ønsker det". Samtidig husker jeg også at jeg leste at for at en skulle ansette en kvinne som sjef måtte hun være veldig flink og kompetent mens menn ikke trengte å ha samme nivå inne for å bli ansatt. Det er absolutt en del urettferdigheter er som burde tas tak i når det kommer til den problematikken, men om kjønnskvoteringen er det beste virkemiddelet for å løse noen av de problemene vet jeg ikke. Jeg synes jo også det er ganske tåpelig at man har en slags hovedregel at en stilling må lyses ut når den i praksis ofte allerede er fylt. En burde hatt et mer rigid system hvor en hadde en rettferdig søkeprosess, og hvor den som er best kvalifisert hadde fått jobben. Jeg synes det er fair. 

Endret 25. mai 2018 av Minesveiper

[Miss.Wildfox]

. 

Endret 6. februar 2019 av Miss.Wildfox

[RoH]

13 timer siden, Zikkzakk skrev:

Nå er det på tide å komme ut av konservativbobla. Det skal fortsatt i dagens samfunn særdeles mye mer til å være seg selv om det strider mot slike konservative som deg sine meninger om hvordan andre mennesker skal leve livene sine enn å leve i tråd med konservative holdninger. Det er fortsatt slik at en del aktiviteter er sett på som mandige, og det er fortsatt mange som mener en kvinne er mandig om hun driver med disse aktivitetene. Man ser jo bare hvordan du shamer kvinner som velger å være seg selv, ved å indirekte si at alle kvinner som ikke elsker å ta vare på hus og hjem ikke TØRR å være kvinne. Jeg mener dog disse holdningene er et mye større byfenomen og jeg blir overrasket om du er vokst opp på bygda med disse holdningene, for det er mye mer akseptert å være en kvinne med tæl i på bygda enn i byene. På bygda er det helt akseptert at kvinner driver gård alene, går på jakt, går på skyting, snekrer og skifter dekk på bilen. Men i dine øyne er disse menneskene bare redd for å være kvinner, for siden du har vagina og XX-kromosom og elsker husarbeid så MÅ jo alle kvinner være akkurat som deg naturligvis. Jeg skal dog ikke klandre deg, de aller fleste mennesker er som deg. De aller fleste mennesker misliker at andre mennesker ikke er som en selv. De aller fleste mennesker har dårlige holdninger mot mennesker som ikke er som seg selv. Jeg for min del synes folk kan få være konservative til de blir grønn, men å diktere hva andre mennesker skal gjøre og shame andre mennesker for å velge noe annet enn en selv synes jeg er kvalmt. 

Når det kommer til sykmelding og at du sier det ikke er logisk at kvinner er mer sykmeldt, så kunne du faktisk funnet ganske mye logikk om du leste forskning på feltet. Men om du er så konservativ så synes du kanskje at man ikke skal bry kvinnehjernen sin med vitenskapelige artikler?

Du virker egentlig ikke så veldig liberal snarere tvert om. Har vel snart brukt alle kortene i sjåvinistboka nå

[Zikkzakk]

3 timer siden, RoH skrev:

Du virker egentlig ikke så veldig liberal snarere tvert om. Har vel snart brukt alle kortene i sjåvinistboka nå

Skjønner det er vanskelig å finne noe å svare når jeg treffer spikeren på hodet så godt; men dette var skuffende

[Raven.Writingdesk]

7 timer siden, LoneWolf skrev:

Dette vil jeg veldig gjerne ha kilder på, for dette stemmer rett og slett ikke. Far har veldig liten rett til eget barn sammenlignet med mor.

Det er jeg enig i, men sammenlignet med hvordan det var for 30 år siden har han heldigvis fått mer. Om du har lest innleggene mine presiserer jeg at mor ikke automatisk er bedre egnet som omsorgsperson enn far, basert på at hun er kvinne. Jeg presiserer at jeg mener det kan like godt være ar som er best egnet.

@Rosetelys og @Miss.WildfoxJeg er fullstendig enig i at det er barnas beste og barnas rettigheter som skal stå i fokus. Men nå er det mulig å ha to tanker i hodet på en gang. At jeg i denne tråden har diskutert fars rettigheter i forbindelse med pappaperm betyr ikke at jeg mener barns rettighet dermed ikke betyr noe.

Tvert imot så er det jo (for meg) åpenlyst at barnet har best av at to omsorgspersoner har delt omsorg for barnet på lik linje, og ikke at en av de to automatisk har «enerett» på barnet. 

[Zikkzakk]

7 timer siden, Rosetelys skrev:

Nå hadde jeg skrevet et langt innlegg, og akkurat da henger forumet seg opp og logger meg ut og svaret blir ikke registrert. Prøver igjen.

Pappakvote er en uting. Kvoter i seg selv er en uting når det kommer til kjønn. Det du viste til fra SSB tidligere i tråden viser at fedre tar ut kvoten sin "eller mer", det blir ikke spesifisert noe sted hvor mange som faller inn under "eller mer" eller hvor mye "eller mer" er. Fortsatt er det 30% som ikke benytter seg av fedrekvoten. Pappaperm er fint og flott for far og for barn, men det burde være opp til familiene selv å bestemme hvem som skal ha hvor mye permisjon og når.

I eksempelet noen kom med tidligere i tråden så var det snakk om når mor og far ikke er sammen og mor er så dust at hun nekter far pappaperm. Når de har så dårlig samarbeid så kan man også gå utifra at de ikke tilbringer særlige mye tid sammen slik at far og barn ikke får knyttet ordentlige bånd. Å sende barnet til en tilnærmet ukjent person i 14 uker er direkte uansvarlig og jeg håper virkelig ingen av dere mener at det skal være mulig. Det skal ikke gå på bekostning av barnet for at far skal ha ukene han har krav på.

Det er veldig mye fokus på hva foreldrene har rett til og krav på og hva som er best for dem, men det er lite fokus på hva som er best for barna.

Det er dette jeg synes er så rart. Du går bare ut i fra at fordi mor er vanskelig og ikke vil at far skal ha samvær så betyr det at da er det best for barnet å være hos mor uansett hele tiden, men tingen er at det er bra for barnet å få være hos far når han har pappapermen han har rett på, for da får de lære hverandre å kjenne og knytte bånd og det gjør det mye enklere å starte samværsukene når far da sannsynligvis får 50% samvær i en rettssak. Det går på bekostning av barnet å ikke ha mulighet til å knytte bånd med begge foreldre. Barn trenger både mor og far enten du vil eller ikke. 

[Miss.Wildfox]

.

 

Endret 6. februar 2019 av Miss.Wildfox

[Raven.Writingdesk]

45 minutter siden, Zikkzakk skrev:

Det er dette jeg synes er så rart. Du går bare ut i fra at fordi mor er vanskelig og ikke vil at far skal ha samvær så betyr det at da er det best for barnet å være hos mor uansett hele tiden, men tingen er at det er bra for barnet å få være hos far når han har pappapermen han har rett på, for da får de lære hverandre å kjenne og knytte bånd og det gjør det mye enklere å starte samværsukene når far da sannsynligvis får 50% samvær i en rettssak. Det går på bekostning av barnet å ikke ha mulighet til å knytte bånd med begge foreldre. Barn trenger både mor og far enten du vil eller ikke. 

Jeg ser @Rosetelys skriver at barnet ikke har godt av å bli «sendt til en fremmed» i 14 uker. Men nå er det jo sånn at far ikke er «en fremmed». Han er pappaen til barnet. Mor har også et ansvar i å legge til rette for at far blir kjent med barnet før farskvoten trer i kraft. Har hun ikke? 

Så vidt jeg vet er det heller ikke unormalt med arbeidsplasser som legger til rette for at far tar ut kvoten sin gradvis. Altså ikke alt på en gang. Dermed finnes det mange løsninger, enn at mor skal overgi barnet til en «total fremmed» når fars fedrekvote trer inn, forutsatt at også mor er åpen for å samarbeide med far. Er hun ikke det kan hun lett sabotere samvær, fordi mødre idag fortsatt stiller langt sterkere enn fedre. 

27 minutter siden, Miss.Wildfox skrev:

Joda, poenget mitt var bare at det ikke er noe som heter fars samværsrett. Det er en gjengs misoppfatning. 

Forøvrig synes jeg du har mye bra å komme med og det er givende å lese innleggene dine!

Takk  det er bare fint at du korrigerer begrepsforvirring 

Endret 25. mai 2018 av veggteppe

[Gjest Rosetelys]

54 minutter siden, Zikkzakk skrev:

Det er dette jeg synes er så rart. Du går bare ut i fra at fordi mor er vanskelig og ikke vil at far skal ha samvær så betyr det at da er det best for barnet å være hos mor uansett hele tiden, men tingen er at det er bra for barnet å få være hos far når han har pappapermen han har rett på, for da får de lære hverandre å kjenne og knytte bånd og det gjør det mye enklere å starte samværsukene når far da sannsynligvis får 50% samvær i en rettssak. Det går på bekostning av barnet å ikke ha mulighet til å knytte bånd med begge foreldre. Barn trenger både mor og far enten du vil eller ikke. 

Joda, men ikke når barnet er en nyfødt baby. I eksempelet ditt er det ingenting som tyder på at mor går med på mye samvær sammen med far og baby. Ingen får 50/50 deling på en baby heller, heldigvis.

[ElinX0Xpoliti]

13 hours ago, Miss.Wildfox said:

Jeg har alltid vært ambisiøs og hatt stor arbeidskraft og lyst. Hadde 100% tredelt turnus med et hav av overtid- men elsket det! Så tok jeg videreutdanning og når jeg var ferdig var det blitt så mange endringer og føringer i driften av ansettelsesforholdene i norske sykehus at jeg kun endte opp med 75% stilling i vikariat. Jobben ga meg lite utfordringer og færre muligheter for ekstraarbeid så jeg flyttet, fikk 50% vikariat men større faglig utfoldelse og muligheter for å jobbe ekstra. Så fikk jeg barn og var utrolig frustrert over å bli tvungen til ufrivillig deltid, men i småbarnslivet nå kjenner jeg hvor godt barnet mitt har det. Sette utifra barnets perspektiv. Som får rolige morgener, har det stabilt, trygt uten sjonglering med barnevakter og lange dager i barnehagen i regi tidsklemma. 5år etter videreutdanningen min har jeg fremdeles bare 50% vikariat, og jeg begynner å bli godt vandt. Såpass godt vandt at jeg nå vanskelig kan se for meg og ofre et videre familieliv med tidsklemme for en fulltidsstilling. Hadde jeg ikke blitt tvunget ut i ufrivillig deltid hadde nok ikke dette skjedd i utgangspunktet, for da hadde jeg ikke fått kjent på disse godene. Jeg ser flere på min arbeidsplass som har det likt, og det mest overraskende er at ikke alle har barn engang. 

Vi trenger flere som deg på sykehusene her, jobbet selv 100% + estimert 20% på turnus før jeg fikk barn. Skulle ønske at vi kunne gjøre noe med ansettelse prosessen for unge pleiere, men vi får helt rare regler som vi må forholde seg til og folk fra politisk hold som ikke vet hva de gjør. En del av problemene ligger også at oversykepleiere ønsker beholde "sine" som går utover nye unge, det kan være lurt rett og slett å sette seg i god jord eller høre på andre om hvor det er best å jobbe hen.

Har du tenkt å gå til 100% igjen, når familie fronten rorer seg ned? Bortsett ifra Oslo og Bergen så har vi mangel på sykepleiere i hele landet. 

[Miss.Wildfox]

.

Endret 6. februar 2019 av Miss.Wildfox

[ElinX0Xpoliti]

3 hours ago, Miss.Wildfox said:

Det er noe som er skikkelig feil i ansettelsesprosessen av helsepersonell, særs sykehus. Det er en tøff arbeidsplass og mange oppofrelser (ugunstig arbeidstid, kort hviletid, helg og helligdagsjobbing). Med ufrivillig deltid ender man opp med å få enda mer ugunstig arbeid fordi man må ta de ekstravakter som er ledig, fordi mange trenger et visst antall ekstravakter for at lønningen skal rekke over. Om det så er dobbelvakter, oppofrelser av enda flere helger enn de 1/3 vi jobber iløpet av et år.. Det trengst helsepersonell sårt nesten over alt, men når man bare får 50% stilling over flere år så blir det en stor overgang å jobbe 100% igjen. Det taper vi på alle sammen. Den ansatte selv men også pasientene og den øvrige befolkningen. Hadde man investert i nyutdannede og gitt de fulle stillinger fra dag én tror jeg fler i helsevesenet hadde fortsatt også selv med familie. 

Helt enig, ansettelse prosessen har ikke blitt bedre de siste 20 årene og grunnene til dette er at (i min formening) konstant sammenslåing av org og administrasjon, øking av byråkrati av helt unødvendig papir arbeid, ingen klar sjef eller noen som har kontrollen. Noen av oss har prøvd å si ifra om dette og ingen ting blir gjort, det som er problemet er at dette er liksom krøll og knuter som må løses for bedre situasjonen på sykehusene. De som prøver å gjøre noe som oftest har gjort situasjonen verre som med it systemene som vi har 5 av nå og 3 som fungerer rimelig. Det aller største problemet er direktørene som blir politisk satt inn omtrent som ikke gjør noe, og i mindre grad intern sykehus politikk. Vakt ordingen må fikses, det går faktisk ikke an at man har unge som får 50% stilling og få de til ta ekstra vakter på den måten vi har det i dag. For å få unge pleiere inn i 100% så må vi sette inn rammene for det, og pleiere som ønsker deltid må vi ha et kontrakt forhold til slik at man kan planlegge og ikke bare kaos.    

3 hours ago, Miss.Wildfox said:

Jeg jobber ikke som sykepleier, har videreutdannet meg ny tittel og enda en autorisasjon. Jobber på sykehus midt i landet. Veldig få i mitt yrke jobber 100%, men det er likevel endel. Nesten ingen nyutdannede har full stilling, ei heller de med lang ansiennitet som er nyansatt. Jeg har over 10 år selv, men det teller ikke for så mye har jeg skjønt. Likevel skriker de etter mangel av personell i mitt yrke. Det er en mentalt og fysisk krevende jobb, men ja- jeg kunne jobbet fullt. I det minste mye mer enn jeg gjør i dag. Selv om det er mange ledige vakter er vi mange som kjemper om dem, så jeg får kun et fåtall av vacante vakter jeg ønsker meg. Det som står igjen er vakter med ekstremt kort varsel (telefon om å komme på nattevakt om 2t pga sykdom). Jeg skal innrømme at jeg av og til holder igjen selv også, etter å ha jobbet x- antall helger med netter på rad fordi det er de eneste vaktene som står igjen så får man nok på et tidspunkt. Hvorfor skal jeg ofre alle helgene mine, eller unnlate å legge planer enkelte dager tilfelle det plutselig skulle være behov for ekstravakt på kort varsel og på den måten legge igjen så mye goodwill når man ikke får noen goder tilbake? Det føles litt som å bli tråkket på når behovet for arbeidskraft er der men stilling får man ikke. Det er ikke rart man til slutt kapitulerer, godtar sine 50% og nyter familie og hjemmet istedet. 

Ja, hørt mange som sier det. Jeg har i det minste prøvd å ta dette opp, men ingen i admin eller ledelsen ønsker gjøre noe med dette. Det som hadde vært best i min formening er at man deligerer slikt ansvar 100% til avdelings leder og gir henne eller han fri tøyler til dette, istedenfor dette tullet vi har idag. Goodwill er en viktig element, men det forsvinner i suppen for å si det sånn. Man blir ikke belønnet for goodwill siden det er nesten forventet at man streker seg ekstra.     

 

3 hours ago, Miss.Wildfox said:

Hvor i landet hører du til? 

Tromsø, som kronisk underbemannet og utbygging hele tiden. Og unge pleiere her har ikke råd til å bo her omtrent, så det er et sant mareritt å holde igjen sykepleiere og mannlige sykepleiere.