Det er biologiske forskjeller som gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn.

[Gjest GiftMann38]

Jeg tror Helgheim har rett. Det har jeg så til de grader opplevd på mikronivå i min familie og i vårt nabolag, hvor kvinner med topp utdanning trapper ned når de får barn. Og ære være dem for det!

[Example]

1 time siden, veggteppe skrev:

Første kommentaren din er så nedlatende at jeg gidda ikke lese mer. Om du ønsker en seriøs debatt kan det være greit å la være å starte med å fordumme de du er uenig med. 

Da burde du kanskje lest litt videre. Svaret mitt er meget seriøst, men om du velger å avfeie det på grunnlag av det, så får det stå på din regning. Svar i denne tråden bekrefter poenget mitt. 

[Example]

1 time siden, veggteppe skrev:

Menn kvoteres visstnok nå inn på sykepleierstudiet. Synes du det er galt? Mannlige pedagoger kan få jobb i nærmest hvilken som helst barnehage, fordi de er menn. De favoriseres, med andre ord. Bør vi slutte med det? 

Første kommentaren din er så nedlatende at jeg gidda ikke lese mer. Om du ønsker en seriøs debatt kan det være greit å la være å starte med å fordumme de du er uenig med.

 

 

Menn velger også å få barn. De velger altså på lik linje som kvinner nøyaktig det samme.

Men det er ingen forventing til at de skal passe babyen i mer enn noen måneder. Dermed får det ingen konsekvens for hans karriere i arbeidslivet.

Om man ikke ønsker å legge til rette for at foreldre skal passe barna deres første leveår så blir resultatet at de som vil ha «pose og sekk» (les: barn og karriere) - setter bort barnet til au-pair eller institusjonaliserer det ytterligere, gjennom at det plasseres der nærmest fra fødsel av, og har forlenget tid (lengre dager) - i barnehagen.

Man må gå inn for en mer «human» og tilrettelagt arbeidshverdag. Det ser vi jo allerede er endel av utviklinga vi går imot, med pappaperm, betalt fødselspermisjon, at det arbeides for kortere arbeidsdager (6timers arbeidsdag) tilrettelegging for å amme (kvinner som ammer har krav på ekstra fri tid for å kunne amme/pumpe) 

Bi-effekten er dog at arbeidslivet effektiviseres, kravet til produksjon og ytelse når man først er på jobb er høyt, og vi ser at det er en økning i andelen som faller ut av arbeidslivet. Dette spår også eksperter at bare vil øke. Det vil bli et skille mellom de «super-produktive» og de som faller fullstendig ut av arbeidslivet. Det er mer belastende å ha dem i jobb, enn å lønne dem for å gå hjemme. 

Det kan komme som et sjokk for mange med kjønnskonservativ tankegang, men kvinner vil dominere mer og mer i arbeidslivet. Om 30-år frem i tid skal man ikke se bort ifra at Admin.Dir bærer rundt på babyen i bæresjal på kontoret, når hun holder ledermøter. 

Med 6 timers arbeidsdag vil åpenbart disse endringene gå langt fortere. Da vil det bli vanvittig dyrt å ha folk i jobb, og konsekvensene blir selvfølgelig kutt i velferd. Det vil åpenbart bli et stort skille mellom de som har jobb, og de som ikke har. Kampen blir større om de jobbene som er. Da kan man bare glemme at kvinner med barn og vil jobbe deltid vil ha en sjanse. 

Fordelen deres er da tross alt at de med jobb vil tilhøre en overklasse som har råd til å betale folk for å være reserve å være reservemamma. 

Økt velferd vil neppe være noe annet en kortvarig løsning. Det vil sette Norge i en umulig posisjon til å konkurrere på verdensbasis. 

Fordelen for kvinner er at de gjør det best på skolen. Samtidig må kvinner først og fremst begynne å velge andre studieretninger. 

[Gjest Sitronmelisse]

Vi er alle klar over at mange menn mangler sosiale ferdigheter og people skills. De egner seg rett og slett ikke i yrker som krever sosial forståelse, inkludert politikk. Dette vet vi er biologisk begrunnet. Derfor, ikke bry dere om  uttalelsene hans. 

[Raven.Writingdesk]

1 time siden, Example skrev:

Da burde du kanskje lest litt videre. Svaret mitt er meget seriøst, men om du velger å avfeie det på grunnlag av det, så får det stå på din regning. Svar i denne tråden bekrefter poenget mitt. 

Jeg orker ikke å gå inn i en slik debatt med noen som innleder med bruk av hersketeknikker, overdramatisk språk og er nedlatende. Da er det ganske åpenlyst at det vil ikke komme noe produktivt utav det. Jeg skal svare på ditt neste innlegg og håper tonen holder seg såpass saklig. Fordi debatten er absolutt interessant. 

[Raven.Writingdesk]

1 time siden, Example skrev:

Med 6 timers arbeidsdag vil åpenbart disse endringene gå langt fortere. Da vil det bli vanvittig dyrt å ha folk i jobb, og konsekvensene blir selvfølgelig kutt i velferd. Det vil åpenbart bli et stort skille mellom de som har jobb, og de som ikke har. Kampen blir større om de jobbene som er. Da kan man bare glemme at kvinner med barn og vil jobbe deltid vil ha en sjanse. 

Fordelen deres er da tross alt at de med jobb vil tilhøre en overklasse som har råd til å betale folk for å være reserve å være reservemamma. 

Økt velferd vil neppe være noe annet en kortvarig løsning. Det vil sette Norge i en umulig posisjon til å konkurrere på verdensbasis. 

Fordelen for kvinner er at de gjør det best på skolen. Samtidig må kvinner først og fremst begynne å velge andre studieretninger. 

Det et lite som tyder på at vi beveger oss i retning av en mer uproduktiv arbeidskraft, selv om forholdene for ansatte bedres (via bedre ordninger, oppfølging, kortere arbeidsdager) 

Vi har så mye teknologisk arbeidskraft og hjelpemidler pr. dags dato, at problemet er heller at vi overproduserer.

Med dette menes at grunnlaget for det bruk-og-kast samfunnet vi har idag bygger nettopp på den massive økningen i produktivitet som har kommet etter den industrielle revolusjon, og ikke minst med tanke på den teknologiske utviklinga vi har sett en eksplosjon i, siden 1900 tallet. 

Det er sjeldent å se noen idag argumentere for at de engster seg for produksjons- og effektiviseringsytelsen i arbeidsmarkedet, med tanke på at roboter, teknologi og maskiner idag kan erstatte menneskelig håndkraft og utkonkurrere menneskelig produksjon noe enormt. De fleste er jo mer bekymret for at mennesket nesten ikke skal ha jobb å gå til, med tanke på hvor effektiv de fleste industrier idag er, takket være maskiner. 

6timers arbeidsdag vil neppe skape noen stagnering eller hindring her.

Vi ser at denne overproduksjonen (bruk-og-kast, forbrukerkonsum) medfører masse ulemper; forsøpling, forurensning, utryddelse av ulike arter. 

Mest sannsynlig vil produksjon gå i en mer øko-vennlig retning. Vi ser allerede at det er en begynnende stor politisk skiftning, hvor miljøvennlige paroler og kampsaker får større og større tilslutning blandt samfunnsborgere. Dette vil mest sannsynlig føre til to ting:

1.) Større regulering av industri og arbeidsmarkedet. Mer miljøvennlig styring.

2.) Dreining i markedets etterspørsel. «Bruk og kast» varer blir valgt bort til fordel for kortreist mat, økovennlig produksjon, produkter laget i mer humane bedrifter med bedre arbeidsmiljø reguleringer.

Det vil bli et skifte fra kvantitet til kvalitet. Og med kvalitet så menes ikke bare at produktet skal være bedre, men forholdene det er produsert under skal også være bedre. Både for menneskene og jorda. Dette vil både kjøpekraft (etterspørsel) og politisk regulering sørge for. 

 

Endret 24. mai 2018 av veggteppe

[Gjest Rosetelys]

2 timer siden, veggteppe skrev:

De fleste kvinner vil nok være hjemme, det har jeg aldri sagt noe på. Men de fleste kvinner vil nok også slippe å lide karrieremessig på grunn av det.

Da er jo også du enig med Helgheim. De aller fleste menn vil ikke være hjemme, mens de fleste kvinner vil det.

[Example]

38 minutter siden, veggteppe skrev:

Jeg orker ikke å gå inn i en slik debatt med noen som innleder med bruk av hersketeknikker, overdramatisk språk og er nedlatende. Da er det ganske åpenlyst at det vil ikke komme noe produktivt utav det. Jeg skal svare på ditt neste innlegg og håper tonen holder seg såpass saklig. Fordi debatten er absolutt interessant. 

Å kaste stein i glasshus kaller vi det.

[Raven.Writingdesk]

Jeg kan være enig i at de fleste kvinner vil være hjemme, forutsatt at de ikke lider økonomisk eller karrieremessig.

Når kvinner blir tvunget til å velge ser vi jo da at de fleste velger faktisk å gå tilbake til jobb. Et godt eksempel på det er kontantstøtten. 

Norske kvinner brukte i liten grad kontantstøtten. De prioriterte å sende barna i barnehage og heller betale for at noen passet dem, fremfor å gå hjemme, hvor de da ville spart barnehageutgiften og samtidig få betalt noen ekstra kroner på konto.

De kvinnene som primært benyttet seg av kontantstøtten var innvandrerkvinner, som allerede var utenfor arbeidsmarkedet. 

Det viser jo tydelig at når arbeidende kvinner står mellom valget i å returnere til jobb for å være aktuell på arbeidsmarkedet samt bidra økonomisk til husholdningen, så prioriterer de dette fremfor å gå hjemme med barna. 

Men hadde de fått mulighet til å gå hjemme uten å lide økonomisk eller karrieremessig tror jeg mange (dog ikke nødvendigvis alle) - godt kunne tenkt seg litt mer tid hjemme sammen med gullet  

 

Endret 24. mai 2018 av veggteppe

[Gjest Rosetelys]

1 minutt siden, veggteppe skrev:

Det viser jo tydelig at når arbeidende kvinner står mellom valget i å returnere til jobb for å være aktuell på arbeidsmarkedet samt bidra økonomisk til husholdningen, så prioriterer de dette fremfor å gå hjemme med barna. 

Jeg er ganske sikker på at hvis det ikke var nødvendig med to stk i arbeid så ville de aller fleste kvinner vært hjemmeværende på heltid eller jobbet i en liten deltidsstilling.

Jeg for min egen del ønsker å være hjemmeværende. Det er altfor mye stress i hverdagen til at jeg ønsker å bruke 8 timer på jobb + tiden det tar å kjøre til og fra. Jeg strekker ikke til på alle plan og det å kun skulle ta seg av barn og gjøre et hus til et hjem hadde vært en voldsom befrielse. Barna hadde også satt veldig pris på det. Selv nå når jeg studerer har jeg for lite tid, enda den tiden jeg fysisk er tilstede på skolen er under halvparten av hva jeg bruker i en fulltidsjobb.

[Grandidosa83]

21 timer siden, Rosetelys skrev:

https://www.dagsavisen.no/innenriks/frp-topp-det-er-biologiske-forskjeller-som-gjor-at-kvinner-vil-jobbe-mindre-enn-menn-1.1147959

FrPs Jon Helgheim mener det er biologiske forskjeller som gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn. Upopulær mening, helt klart, men har han rett? I følge biologen som er sitert i bunn av artikkelen er ikke Helgheim helt på viddene, han hadde bare en annen måte å formulere det på.

 

Som mann midt i 30-årene er det som egentlig overrasker meg heller at flere ikke bemerker og kommenterer nettopp dette. Det er noe som åpenbart spiller en rolle. I min videregående klasse stod det ikke på hodene til jentene, men (nesten) samtlige endte opp i omsorgsyrker og nå i større og større grad prosentbaserte stillinger da de vil være hjemme med ungene. 

Ovennevnte tatt i betraktning er det noe som skurrer når feministene slåss en beinhard kamp mot at nettopp ovennevnte har skjedd. Altså hvem er problemet her? Kvinnene som valgte å gå inn i omsorgsyrker? - At de velger å jobbe mindre når de har mulighet? Eller er det menns feil som ikke "kaster" seg inn først og trapper ned?

Nevnt av andre tidligere er det også rart at man på mange måter tilskriver en del negative trekk til menns kjønn uten problem, mens dersom man påpeker noen negative trekk til kvinners kjønn så er det krise.. 

For meg, som på ingen måte,utover det trivielle og humoristiske, føler at menn og kvinner er i en "kjønnskamp" virker det rart at kvinnesaksforkjempere ikke kan ta inn over seg at det ER noe som skiller menn og kvinner på dette området. Og videre er det åpenbare spørsmålet: Er det et problem i seg selv at kvinner velger å ta vare på barn og familie fremfor å løpe i senk på jobben? I min bok er det likeverdig et ønske om å jobbe seg "ihjel" for å gi familien goder eller å bare realisere seg selv.

For meg er det åpenbart at mulighetene skal være åpen for alle som vil, men at valget skal være opp til den enkelte. 

[Raven.Writingdesk]

Akkurat nå, Rosetelys skrev:

Jeg er ganske sikker på at hvis det ikke var nødvendig med to stk i arbeid så ville de aller fleste kvinner vært hjemmeværende på heltid eller jobbet i en liten deltidsstilling.

Jeg for min egen del ønsker å være hjemmeværende. Det er altfor mye stress i hverdagen til at jeg ønsker å bruke 8 timer på jobb + tiden det tar å kjøre til og fra. Jeg strekker ikke til på alle plan og det å kun skulle ta seg av barn og gjøre et hus til et hjem hadde vært en voldsom befrielse. Barna hadde også satt veldig pris på det. Selv nå når jeg studerer har jeg for lite tid, enda den tiden jeg fysisk er tilstede på skolen er under halvparten av hva jeg bruker i en fulltidsjobb.

Vil du være hjemmeværende hele ditt voksne liv ..? 

Eller kun som småbarnsmor ?

2 timer siden, GiftMann38 skrev:

Jeg tror Helgheim har rett. Det har jeg så til de grader opplevd på mikronivå i min familie og i vårt nabolag, hvor kvinner med topp utdanning trapper ned når de får barn. Og ære være dem for det!

Ja, men, du har jo en kone som er lege, har jeg forstått? Hun er jo en av dem som egentlig er «garantert jobb» om hun ønsker å returnere tilbake til arbeid om 4-5 år.

Jeg har diskutert med deg om dette tidligere, og er jo enig, men for de som ikke har samme muligheter så er det jo enda vanskeligere, derfor bør det jo være et argument for å legge bedre til rette for at kvinner kan returnere til arbeid etter lengre periode som deltidsarbeidende eller hjemmeværende, uten å lide karrieremessig. Ikke det motsatte. 

[Gjest Rosetelys]

1 minutt siden, veggteppe skrev:

Vil du være hjemmeværende hele ditt voksne liv ..? 

Eller kun som småbarnsmor ?

Det er jeg litt usikker på, nå har ikke jeg små barn lenger (barnehagebarn), men jeg har tenkt å få flere barn. Når de barna er store nok så er jeg antagelig så gammel at ingen vil ansette meg uansett. Dessuten er det mye man kan bidra med selv om man ikke er i det ordinære arbeidslivet. Om jeg så skulle ende opp som hjemmeværende etter at barna er blitt store så er det nok av ting man kan fylle tiden med. Feks frivillig arbeid.

[Raven.Writingdesk]

Akkurat nå, Rosetelys skrev:

Det er jeg litt usikker på, nå har ikke jeg små barn lenger (barnehagebarn), men jeg har tenkt å få flere barn. Når de barna er store nok så er jeg antagelig så gammel at ingen vil ansette meg uansett. Dessuten er det mye man kan bidra med selv om man ikke er i det ordinære arbeidslivet. Om jeg så skulle ende opp som hjemmeværende etter at barna er blitt store så er det nok av ting man kan fylle tiden med. Feks frivillig arbeid.

Hvordan skal du overleve økonomisk da? av mannen din? Isåfall: For resten av livet? 

[miniomelett]

Problemet med at menn tenker "men DAMA VIL JO VÆRE HJEMME" er vel at ofte (ikke alltid) så vil kvinner ha mer tid hjemme fordi de er oppbragt til å sette hus/hjem foran karriere, på samme måte som at mange menn syns huset kan se ut som en søppeldynge så lenge karrieren går bra. Mange menn har en tendens til å tro at når kvinner sier at de velger noe/ønsker å gjøre noe, så er det fordi det er 100% hennes egen DRØM og ikke noe annet bak. Når det ofte henger sammen med at kvinner får dårlig samvittighet (gjerne innlært) av å ikke være med barna/stelle hjemme osv. Litt som når noen tilbyr seg å vaske kopper, ikke fordi de ELSKER å vaske kopper, men fordi de vet at da blir koppene skikkelig rene.

 

Det finnes såklart unntak, noen kvinner og noen menn ønsker helt og holdent å være hjemme, og det må jo være plass til oss alle.

[Gjest Rosetelys]

Akkurat nå, veggteppe skrev:

Hvordan skal du overleve økonomisk da? av mannen din? Isåfall: For resten av livet? 

Jepp. It takes two to Tango. Så det er nødvendigvis en avtale man er nødt til å bli enige om. Om vi blir enige om at jeg skal være hjemmeværende såpass lenge at jeg er uaktuell for arbeidslivet senere så vil han bli nødt til å stå for inntekten i familien selv om barna har flyttet ut. 

Det er ikke veldig lett å få seg en jobb om man har vært utenfor arbeidslivet i 20 år og skal søke jobb som 50-åring. feks.

[Zikkzakk]

Altså, om det finnes menn med 8-16 jobb som gjerne vil jobbe redusert for å ta seg av barn, hus og hjem så takker jeg gjerne ja til det altså, for det er jeg ikke interessert i. 

[Zikkzakk]

4 minutter siden, miniomelett skrev:

Problemet med at menn tenker "men DAMA VIL JO VÆRE HJEMME" er vel at ofte (ikke alltid) så vil kvinner ha mer tid hjemme fordi de er oppbragt til å sette hus/hjem foran karriere, på samme måte som at mange menn syns huset kan se ut som en søppeldynge så lenge karrieren går bra. Mange menn har en tendens til å tro at når kvinner sier at de velger noe/ønsker å gjøre noe, så er det fordi det er 100% hennes egen DRØM og ikke noe annet bak. Når det ofte henger sammen med at kvinner får dårlig samvittighet (gjerne innlært) av å ikke være med barna/stelle hjemme osv. Litt som når noen tilbyr seg å vaske kopper, ikke fordi de ELSKER å vaske kopper, men fordi de vet at da blir koppene skikkelig rene.

 

Det finnes såklart unntak, noen kvinner og noen menn ønsker helt og holdent å være hjemme, og det må jo være plass til oss alle.

AMEN

[Grandidosa83]

2 minutter siden, miniomelett skrev:

Problemet med at menn tenker "men DAMA VIL JO VÆRE HJEMME" er vel at ofte (ikke alltid) så vil kvinner ha mer tid hjemme fordi de er oppbragt til å sette hus/hjem foran karriere, på samme måte som at mange menn syns huset kan se ut som en søppeldynge så lenge karrieren går bra. Mange menn har en tendens til å tro at når kvinner sier at de velger noe/ønsker å gjøre noe, så er det fordi det er 100% hennes egen DRØM og ikke noe annet bak. Når det ofte henger sammen med at kvinner får dårlig samvittighet (gjerne innlært) av å ikke være med barna/stelle hjemme osv. Litt som når noen tilbyr seg å vaske kopper, ikke fordi de ELSKER å vaske kopper, men fordi de vet at da blir koppene skikkelig rene.

 

Det finnes såklart unntak, noen kvinner og noen menn ønsker helt og holdent å være hjemme, og det må jo være plass til oss alle.

Men hvem er det som i 2018 "innlærer" kvinner at de må være hjemme å passe barna? Tvert imot er dere jo oppfordret på ethvert gatehjørne til å bli toppledere, sjefer, professorer osv (til og med pålagt i offentlige stillingsutlysninger). Får dere dere dette ikke med dere?

[Raven.Writingdesk]

Akkurat nå, Rosetelys skrev:

Jepp. It takes two to Tango. Så det er nødvendigvis en avtale man er nødt til å bli enige om. Om vi blir enige om at jeg skal være hjemmeværende såpass lenge at jeg er uaktuell for arbeidslivet senere så vil han bli nødt til å stå for inntekten i familien selv om barna har flyttet ut. 

Det er ikke veldig lett å få seg en jobb om man har vært utenfor arbeidslivet i 20 år og skal søke jobb som 50-åring. feks.

Det er her det skurrer for meg.

Jeg følger tanken om at man er sammen om det og idealistisk sett så kan den ene gå hjemme og den andre være i arbeid. Men småbarnslivet varer faktisk ikke hele ditt voksne liv. Barna dine får egne liv, og blir (forhåpentligvis) selvstendige. Da er det ingen som helst grunn til at du skal være arbeidsledig. Det er værtfall ikke for barna din del. Da er det jo fordi du liker å ikke jobbe.

og det er jo en ærlig sak det. Men realiteten er at mannen din kan ønske å skille seg. Da sitter du riktignok igjen med halvparten av hva du enn eier felles med han, men bolig, hytte og bil koster. Har du ikke utdannelse, ingen jobberfaring, hvordan skal du da klare å ivareta disse verdiene? Betale utgiftene dine? 

Du kan jo alltids satse på at dere ikke skilles, at han aldri blir sykmeldt, dør (isåfall har en kjempebra forsikring som dekker alt) - men for meg er det risikosport. Jeg er også godt gift, og ser overhodet ikke for meg at jeg noensinne skal skilles, men jeg kan ikke legge hele den økonomiske tryggheten min over på et annet menneske. Det må jeg stå ansvarlig for selv, tenker jeg.

Og Ps: jeg mener ikke å kritisere ditt personlige valg, jeg har full respekt for ditt standpunkt, jeg er bare veldig uenig.