Kjøresten min vet ikke om min fortid...

[AnonymBruker]

Hei,

Kjæresten min er veldig sosial og har en stor omgangskrets.
Jeg derimot, har gått store deler av mitt liv i psykiatrisk behandling for å kunne fungere i samfunnet igjen etter å ha opplevd traumer.
Det er vanskelig for meg å bli kjent med nye folk, og det er vanskelig for meg i sosiale situasjoner. Jeg har hele tiden tenkt at jeg ikke skulle snakke om min vanskelige fortid til kjæresten, fordi jeg ikke ville ha noe fokus på det - samtidig som at jeg ikke ønsker å bli "sykeliggjort".

Jeg har tatt på meg rollen som en tøff,glad og utadvent jente. Men jeg merker at det tar på, og at det er vanskelig for meg å ta på meg en maske og spille glad/ utadvendt når angsten river inni meg i sosiale situasjoner. Føles som om jeg blir dratt i to ulike retninger, der jeg tviholder på den "tøffe, utadvente jenta" og hun som egentlig har lyst til å legge seg ned å gjemme seg under dyna.

Hva hadde du gjort om det var deg?
Hvordan hadde du reagert om kjæresten din fortalte deg om en slik fortid?
 

Anonymkode: a1849...d1a

[Yuumi]

Tror egentlig ikke du har noe annet valg enn å fortelle han om det hvis du vil ha en fremtid med han dessverre.

[AnonymBruker]

Hold på den sosiale jenten!! Til slutt vinner hun. Jeg har orøvd begge deler  ic så fort jeg slipper hun jeg "tidligerr" var, så er hun tilbake. Det er viktig ikke å fortrenge, men også viktig å la ting ligge, det som ligge kan.

Anonymkode: b1667...a2d

[AnonymBruker]

For din egen skyld er det viktig å kunne være deg selv, akseptere hele deg. Ta vare på og dyrke de gode sidene, jobbe med de vonde. Det er også viktig for at nærstående mennesker kan ha et ekte forhold til deg, at de kjenner deg. Du trenger ikke å dele alt med alle - det blir for mye - men det er best i lengden å ha noen som kjenner deg godt, også de vanskelige tingene. Hvis man skjuler sitt innerste for alle andre, blir man veldig ensom.

I mange år spilte jeg rollen som glad og sterk. Jeg torte ikke annet. Men det å alltid spille sterk, gjorde at jeg aldri fikk hjelp når jeg ba om det, alle gikk ut fra at jeg fikk til alt alene. Det var ingen som virkelig kjente meg, og jeg visste heller ikke hvem jeg egentlig var. Til slutt fikk jeg et skikkelig sammenbrudd, både psykisk og fysisk. Det gikk bare ikke lenger å late som at alt var greit.

Jeg jobber fortsatt med å bli friskere igjen, men jeg har brukt alt for mye tid og krefter på å undertrykke meg selv, og sørger over at jeg ikke fikk til annet. Jeg var syk av angst hele livet, så jeg skjønner hvorfor du, TS, velger å spille roller.  Nylig klarte jeg endelig å huske så mye fælt i fortiden min, at jeg ikke tør å være i parforhold. Tenker at ingen vil godta meg, og eneste alternativ da er å late som at alt er bedre enn det er.

Men jeg kan ikke late som lenger. Så jeg driver og finner ut av hvordan ha det bra, alene.

Så jeg er ikke noe tess på råd om parforhold, men jeg oppfordrer deg til å ta deg selv på alvor, også overfor andre. Det tror jeg er den beste muligheten til å kunne ha gode og ærlige forhold til andre.

Anonymkode: 31868...887

[AnonymBruker]

Du bedrar jo han. Helt feil premisser for et forhold.

Anonymkode: ef258...0c3

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Anonymkode: 31868...887

Tusen takk for et langt og utfyllende svar. Leit å lese at du ikke tør å være i et parforhold. Jeg er sikker på at du har noe verdifullt å bidra med. Håper at du en dag tør å være i et forhold igjen. Kanskje finner du en som forstår deg, og som kan ta vare på deg. Som du kan være deg selv med, på tross av angsten. Klem til deg

TS

Anonymkode: a1849...d1a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du bedrar jo han. Helt feil premisser for et forhold.

Anonymkode: ef258...0c3

Er ikke enig med deg der.
Jeg har bare valgt å fokusere på det positive med meg selv, fremfor det negative.
Jeg har valgt å legge min egen fortid bak meg, og fokusere fremover. For å komme meg videre i livet, for å kunne leve et bedre liv. Det er selvsagt vanskelig av og til, men jeg prøver mitt beste.

Anonymkode: a1849...d1a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er ikke enig med deg der.
Jeg har bare valgt å fokusere på det positive med meg selv, fremfor det negative.
Jeg har valgt å legge min egen fortid bak meg, og fokusere fremover. For å komme meg videre i livet, for å kunne leve et bedre liv. Det er selvsagt vanskelig av og til, men jeg prøver mitt beste.

Anonymkode: a1849...d1a

Jeg hadde i hvertfall følt meg bedratt om noen hadde tatt på seg en rolle. Jeg har selv slitt, men man går ikke inn i et forhold med Oskar-skuspill for så å droppe bomba. Da holder man seg singel til man kan håndtere seg selv.

Det eneste du er offer for her er deg selv.

Anonymkode: ef258...0c3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde i hvertfall følt meg bedratt om noen hadde tatt på seg en rolle. Jeg har selv slitt, men man går ikke inn i et forhold med Oskar-skuspill for så å droppe bomba. Da holder man seg singel til man kan håndtere seg selv.

Det eneste du er offer for her er deg selv.

Anonymkode: ef258...0c3

Jeg er ikke et offer. Det har jeg jo allerede valgt å ikke være, ved å legge fortiden bak meg. Ikke driver jeg på med oscar-skuespill heller. Jeg tar på meg en maske, som de fleste gjør i offentligheten når de har en dårlig dag.

TS

Anonymkode: a1849...d1a

[Carrot]

Du bedrar han ikke, men du er ikke helt ærlig heller. Den dagen det du ikke forteller skaper problemer for dere og du likevel velger tie om det, da er det nørt et bedrag - men så langt er det en skjult sannhet du kan velge dele og hvor mye du deler er også et valg. Du trenger ikke fortelle i detalj hvor vanskelig veien har vært, men du kan si at du har slitt med sosial angst tidligere og at det av og til kommer små fallbacks som du til nå har taklet fint men du vil gjerne han skal vite om det fordi det kan være en dag det slår til og da er det greit å ha en som du stoler 100% på ved din side. Ikke gjør det til en stor greie, som en annen skrev: ha fokus på den du vil være hele tiden heller enn den du er litt innimellom.. 

[AnonymBruker]

Kjærlighet har 10 bokstaver, 8 av dem er Ærlighet.

Hvis du ikke er ærlig nå, så kan han siden når ting blir avslørt føle seg lurt og bedratt fordi du skjulte sannheten om deg selv, for sannheten kommer alltid for en dag, før eller siden. Er han glad i deg og forstår deg vil forholdet uansett bestå, men føler han seg ført bak lyset fordi du ikke har vært ærlig så kan følelsene hans for deg dø. Vil du risikere dette i fremtiden?

Anonymkode: aa7f4...ec0

[Anna Maria]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke et offer. Det har jeg jo allerede valgt å ikke være, ved å legge fortiden bak meg. Ikke driver jeg på med oscar-skuespill heller. Jeg tar på meg en maske, som de fleste gjør i offentligheten når de har en dårlig dag.

TS

Anonymkode: a1849...d1a

Men dette er jo nettopp ikke i offentligheten, men i det mest private rom, det aller innerste, det mest intime mellom to mennesker. Man lever ikke med masker med dem man elsker.

Ikke trenger en å fortelle nødvendigvis absolutt alt en har opplevd til den minste detalj, men etterhvert må en by på den ekte versjonen av seg selv i et forhold. Mener jeg i hvert fall.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Emblja skrev:

Tror egentlig ikke du har noe annet valg enn å fortelle han om det hvis du vil ha en fremtid med han dessverre.

Hvorfor det? Trenger jo ikke ha noe å si for forholdet det. 

Anonymkode: 2ee0c...346

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om meg selv... Har fortalt litt, men bagatellisert det og fortalt noe i en mer humoristisk stil slik at det aldri har blitt tatt helt seriøst. 

Anonymkode: 100ed...a66

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere vært sammen? Jeg tenker at sånne ting er greit å dele når man har vært sammen en stund, type ett år. Har selv slitt psykisk og aldri fortalt det (fordi jeg bare har hatt kortere forhold), men det ville vært veldig unaturlig å ikke fortelle om det. Tenk hvis dere skal være sammen resten av livet, og så vet ikke mannen din om en så stor del av oppveksten din.

Anonymkode: e048b...798

[Yuumi]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor det? Trenger jo ikke ha noe å si for forholdet det. 

Anonymkode: 2ee0c...346

Å nei? 
Det virker logisk for meg at det har noe å si for forholdet, om du sier det eller ei. Om du ikke sier noe, så vil han vel etterhvert legge merke til at du sliter i visse situasjoner. Det syntes jo på deg, selv om du prøver å gjemme det.

[AnonymBruker]

Du vil ikke bli sykeliggjort, men du sliter med angst, forteller du. Det er ikke veldig fett med angst, men det er enda verre å være sammen med en som ikke kan dele de mest grunnleggende ting ved tilværelsen. Hvordan skal han kunne dele ting han tenker på da, hvis ikke du gjør det? 

Jeg har blitt fortalt om en sånn fortid. Eksen min hadde en dårlig barndom med traumatiske opplevelser. Jeg har også holdt ham om natta når han har hatt mareritt. Og ja, vi er ekser fordi han gikk, ikke omvendt. 

Anonymkode: 5ce73...fc2

[Hr. Aktiv]

Hvorfor spille skuespill?

Hvorfor er du ikke deg selv? Mange er veldig opptatt av å tilpasse seg alle andre på væremåte å oppførsel. Vi tror det er best, men vi ender opp med å slite oss ut. Ingen klarer rollen med å være skuespiller hele døgnet. 

Vær deg selv fordi det er enklest å i tillegg få et bedre liv. Ingen er like uansett. Senk skuldrene i vær åpen med at du sliter å kan ha det vanskelig. Da tror jeg du vil få en bedre følelse inni deg også. Du vil roe ned å ingen kan ta deg for noe da du har ingenting å skjule. Graver man nok så har alle en ballast som sikkert ikke passer inn i ramma perfekt.

[a l'orange]

Enig med de som sier du skal være ærlig. Du er rett og slett ikke i stand til å være en god kjæreste så lenge du ikke er det. Måten du omtaler dette med maske som noe bra...du vet muligens ikke hvor feil det er, men det er jo som å leve side om side med en fremmed. Er det noe du ønsker, for han, for deg?

To hemmelige liv, side om side, og plutselig glir man fra hverandre, helt uten at det er noe man kan gjøre for å stoppe det. Nei, man må ha noen fester, noe som binder sammen. 

Samtidig så er det ikke nødvendigvis sikkert at han er en god kjæreste heller. Absolutt ikke alle mennesker er i stand til å ta i mot den type informasjon på en god måte.

Så jeg tenker at det er to ting som må skje gradvis her.

Det ene er at du må fortelle i et tempo hvor dere begge gradvis bygger tillit. Dette er noe som må skje fra både din og hans side. Du må presse deg selv til å åpne opp, han må vise hvem han er, hvordan han reagerer på ting du forteller og hva slags holdninger han har i forhold til hva du forteller. Og han må selv fortelle deg om sitt liv.

Det andre er at når man har opplevd vonde ting, så ender man ofte opp med å være stakkaren, både i egne og andres øyne. Den som bare har det vondt. Og det stemmer jo ikke. De fleste av oss har - innimellom alt dette andre - hatt en solskinnsdag på sjøen, vi har en eller annen gang mestret noe nytt, smakt sjokolademilkshake for første gang, lest en god bok, fått vårt første kyss, vært på en fin ferie, en fadese av en togtur, hatt en god venn, og en hel masse andre erfaringer som preger oss, som vi huske, og som vi gjør lurt i å huske på og minne oss selv og fortelle den andre om. Innimellom alt dette andre.

En god blanding, han og deg, vonde og gode ting. Søtt salt og surt. Det kommer til å styrke deres forhold både til dere selv og til hverandre. Mitt råd er..

Hold for nesa og hopp i det!  

[AnonymBruker]

5 timer siden, a l'orange skrev:

Det andre er at når man har opplevd vonde ting, så ender man ofte opp med å være stakkaren, både i egne og andres øyne. Den som bare har det vondt.

TS her.

takk for langt svar. Det er akkurat dette jeg er redd for å bli oppfattet som.. Jeg kan vel også si at jeg ikke liker den "stakkarslige" meg, hun som har ting hun sliter med. Jeg er for stolt til å innrømme det ovenfor noen. Spesielt til min kjæreste.

Anonymkode: a1849...d1a