Mamma og pappa - fuck dere

[Consider me..]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har da ikke sagt ETT ord om at psykisk mishandling er mindre ille enn annen form for mishandling?? Faktisk har jeg lest at psykisk mishandling er den som fører til fleste psykiske plager i voksen alder. Det var også gjort en undersøkelse av mordere, flertallet av dem hadde blitt emosjonelt mishandlet som barn, noe som igjen viser at psykisk mishandling er ekstra skadelig. Jeg ville heller tatt imot en knyttneve i ansiktet enn å oppleve knyttnever med ord!

Anonymkode: a7038...449

Enig! Jeg sier det selv at jeg heller ville fått juling innimellom, bare jeg hadde fått litt kjærlighet.

[AnonymBruker]

Jeg ble fra jeg kom til denne verden utsatt for seksuelt misbruk, vold og psykisk terror, voldtatt første gang som 5 åring, på sykehuset med skade første gang 3 mnd gammel. Jeg fikk aldri kjærlighet, aldri en klem, aldri få sitte på ett fang, mitt liv var ett rent helvete, tortur hver dag, skulle ønske jeg aldri ble født, eller de bare hadde drept meg. Jeg levde sånn til jeg var 16 år, og kom meg bort. Jeg jobbet fra jeg var 13 år, med eneste mål og komme meg bort. Og for å overleve, løp jeg fra alle problemene mine, jeg jobbet, trente masse ellers var jeg sosial, så møtte jeg han som ble min mann, fikk 2 barn, og fortsatt løp jeg, jeg ble super mamma, husmor, jobbet, trente, så ble jeg alene med barna, fortsatte å løpe, klarte det i flere år, og en dag smalt det, og jeg ble fysisk syk. Men det er jo grunnet alt det psykiske, alt det jeg løp i fra. Jeg har PTSD i dag, og går til psykolog. 

Og jeg er sterk, og det er alle andre der ute, som har hatt grusomme barndommer, selv om de sliter i dag. Jeg jobbet i mange år, jeg er en helt fantastisk mor til mine barn, jeg har aldri prøvd rus, drikker omtrent aldri, jeg brøt den onde sirkelen med misbruk. Og selv om jeg ikke jobber i dag, har PTSD, går til psykolog, så fungerer jeg da fortsatt, jeg er en god mor, god venninne. Og det er grunnet fysiske sykdommer jeg ikke jobber.

Jeg fatter faktisk ikke, at jeg i det hele tatt sitter her i dag, at jeg ikke ga opp for lenge siden. Samme tenker jeg om mange av de andre, som har skrevet her. Bare det at vi er her i dag, står oppreist, er bevis på hvor utrolig sterke vi er.

Anonymkode: dd93c...3c3

[Consider me..]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble fra jeg kom til denne verden utsatt for seksuelt misbruk, vold og psykisk terror, voldtatt første gang som 5 åring, på sykehuset med skade første gang 3 mnd gammel. Jeg fikk aldri kjærlighet, aldri en klem, aldri få sitte på ett fang, mitt liv var ett rent helvete, tortur hver dag, skulle ønske jeg aldri ble født, eller de bare hadde drept meg. Jeg levde sånn til jeg var 16 år, og kom meg bort. Jeg jobbet fra jeg var 13 år, med eneste mål og komme meg bort. Og for å overleve, løp jeg fra alle problemene mine, jeg jobbet, trente masse ellers var jeg sosial, så møtte jeg han som ble min mann, fikk 2 barn, og fortsatt løp jeg, jeg ble super mamma, husmor, jobbet, trente, så ble jeg alene med barna, fortsatte å løpe, klarte det i flere år, og en dag smalt det, og jeg ble fysisk syk. Men det er jo grunnet alt det psykiske, alt det jeg løp i fra. Jeg har PTSD i dag, og går til psykolog. 

Og jeg er sterk, og det er alle andre der ute, som har hatt grusomme barndommer, selv om de sliter i dag. Jeg jobbet i mange år, jeg er en helt fantastisk mor til mine barn, jeg har aldri prøvd rus, drikker omtrent aldri, jeg brøt den onde sirkelen med misbruk. Og selv om jeg ikke jobber i dag, har PTSD, går til psykolog, så fungerer jeg da fortsatt, jeg er en god mor, god venninne. Og det er grunnet fysiske sykdommer jeg ikke jobber.

Jeg fatter faktisk ikke, at jeg i det hele tatt sitter her i dag, at jeg ikke ga opp for lenge siden. Samme tenker jeg om mange av de andre, som har skrevet her. Bare det at vi er her i dag, står oppreist, er bevis på hvor utrolig sterke vi er.

Anonymkode: dd93c...3c3

Synes du kan være litt forsiktig med ordleggingen din. Jeg føler meg ganske liten nå, for jeg har nemlig prøvd rus, drukket en hel del, aldri klart å holde på en jobb. Men jeg er like sterk som deg fordet! Bare fordi jeg kjemper hver dag, og prøver å være den beste kona og mammaen jeg kan være.

[Gjest Jegskulleønskeat]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble fra jeg kom til denne verden utsatt for seksuelt misbruk, vold og psykisk terror, voldtatt første gang som 5 åring, på sykehuset med skade første gang 3 mnd gammel. Jeg fikk aldri kjærlighet, aldri en klem, aldri få sitte på ett fang, mitt liv var ett rent helvete, tortur hver dag, skulle ønske jeg aldri ble født, eller de bare hadde drept meg. Jeg levde sånn til jeg var 16 år, og kom meg bort. Jeg jobbet fra jeg var 13 år, med eneste mål og komme meg bort. Og for å overleve, løp jeg fra alle problemene mine, jeg jobbet, trente masse ellers var jeg sosial, så møtte jeg han som ble min mann, fikk 2 barn, og fortsatt løp jeg, jeg ble super mamma, husmor, jobbet, trente, så ble jeg alene med barna, fortsatte å løpe, klarte det i flere år, og en dag smalt det, og jeg ble fysisk syk. Men det er jo grunnet alt det psykiske, alt det jeg løp i fra. Jeg har PTSD i dag, og går til psykolog. 

Og jeg er sterk, og det er alle andre der ute, som har hatt grusomme barndommer, selv om de sliter i dag. Jeg jobbet i mange år, jeg er en helt fantastisk mor til mine barn, jeg har aldri prøvd rus, drikker omtrent aldri, jeg brøt den onde sirkelen med misbruk. Og selv om jeg ikke jobber i dag, har PTSD, går til psykolog, så fungerer jeg da fortsatt, jeg er en god mor, god venninne. Og det er grunnet fysiske sykdommer jeg ikke jobber.

Jeg fatter faktisk ikke, at jeg i det hele tatt sitter her i dag, at jeg ikke ga opp for lenge siden. Samme tenker jeg om mange av de andre, som har skrevet her. Bare det at vi er her i dag, står oppreist, er bevis på hvor utrolig sterke vi er.

Anonymkode: dd93c...3c3

Fy søren... Har ikke ord😰

Klem til deg❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Consider me.. skrev:

Synes du kan være litt forsiktig med ordleggingen din. Jeg føler meg ganske liten nå, for jeg har nemlig prøvd rus, drukket en hel del, aldri klart å holde på en jobb. Men jeg er like sterk som deg fordet! Bare fordi jeg kjemper hver dag, og prøver å være den beste kona og mammaen jeg kan være.

Jeg mener overhodet ikke at de som har slitt med rus, eller andre ting, er svakere. Som jeg skrev, vi er alla sammen sterke, fordi vi er her i dag. Og jeg vil vel si de som ikke er her i dag, er sterke og. Jeg ordla meg nok bare feil. For jeg mener vi alle som har hatt tøffe barndommer er sterke, samme hvor vi er i dag, og hva vi har klart på vår vei.

Anonymkode: dd93c...3c3

[AnonymBruker]

On 17/05/2018 at 1:41 PM, AnonymBruker said:

Er det mamma og pappa som har ansvaret for mye av traumene dine i dag?

I veldig stor grad, ja. Jeg er ikke tvil om at de gjorde så godt de kunne, og det de trodde var rett, men i dag så er det liten tvil om at deres strategi feilet fullstendig, og det betaler jeg i dyre dommer for i dag. I tillegg så er det for sent å rette opp dette, så det vil si at livet mitt lider av deres feilvurderinger når jeg var barn.

Anonymkode: 2effa...591

[AnonymBruker]

På 17.5.2018 den 17.32, AnonymBruker skrev:

Vet du at traumatiske hendelser som barn/ungdom forandrer hjernen til vedkommende? Det har ikke noe med valg å gjøre. Man kan velge å ikke være bitter og full av hat, men de andre vonde følgene er vanskeligere å gjøre noe med. Noen kan overkomme de med terapi, men for andre får det livsvarige konsekvenser. 

Anonymkode: aed5c...ad0

Det virker som at mange har lite kunnskap om emnet. De tror at fordi de selv hadde en «helt grei» barndom, så kan ikke andre bli skadet av sin. Trist at mange er så enkle som det virker her.

Anonymkode: 07776...9c7

[AnonymBruker]

23 timer siden, Consider me.. skrev:

Synes du kan være litt forsiktig med ordleggingen din. Jeg føler meg ganske liten nå, for jeg har nemlig prøvd rus, drukket en hel del, aldri klart å holde på en jobb. Men jeg er like sterk som deg fordet! Bare fordi jeg kjemper hver dag, og prøver å være den beste kona og mammaen jeg kan være.

Du må da få hjelp for rusmisbruket ditt. Kontakt legen din, så hjelper han deg

Anonymkode: 52433...664

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble fra jeg kom til denne verden utsatt for seksuelt misbruk, vold og psykisk terror, voldtatt første gang som 5 åring, på sykehuset med skade første gang 3 mnd gammel. Jeg fikk aldri kjærlighet, aldri en klem, aldri få sitte på ett fang, mitt liv var ett rent helvete, tortur hver dag, skulle ønske jeg aldri ble født, eller de bare hadde drept meg. Jeg levde sånn til jeg var 16 år, og kom meg bort. Jeg jobbet fra jeg var 13 år, med eneste mål og komme meg bort. Og for å overleve, løp jeg fra alle problemene mine, jeg jobbet, trente masse ellers var jeg sosial, så møtte jeg han som ble min mann, fikk 2 barn, og fortsatt løp jeg, jeg ble super mamma, husmor, jobbet, trente, så ble jeg alene med barna, fortsatte å løpe, klarte det i flere år, og en dag smalt det, og jeg ble fysisk syk. Men det er jo grunnet alt det psykiske, alt det jeg løp i fra. Jeg har PTSD i dag, og går til psykolog. 

Og jeg er sterk, og det er alle andre der ute, som har hatt grusomme barndommer, selv om de sliter i dag. Jeg jobbet i mange år, jeg er en helt fantastisk mor til mine barn, jeg har aldri prøvd rus, drikker omtrent aldri, jeg brøt den onde sirkelen med misbruk. Og selv om jeg ikke jobber i dag, har PTSD, går til psykolog, så fungerer jeg da fortsatt, jeg er en god mor, god venninne. Og det er grunnet fysiske sykdommer jeg ikke jobber.

Jeg fatter faktisk ikke, at jeg i det hele tatt sitter her i dag, at jeg ikke ga opp for lenge siden. Samme tenker jeg om mange av de andre, som har skrevet her. Bare det at vi er her i dag, står oppreist, er bevis på hvor utrolig sterke vi er.

Anonymkode: dd93c...3c3

Fy fader, det står respekt av deg. Du er sterk som bare det. Sender deg styrkeklemmer slik at du fortsatt kan være frisk

Anonymkode: 52433...664

[AnonymBruker]

Mine foreldre gjorde en del feil. Nærmer meg 30, men det er et sinne inni meg som dukker opp når de sier noe som minner meg om hvordan det var før. Jeg har prøvd å snakke med mitt indre barn om dette, men det hjelper ikke så veldig. 

Jeg pratet litt med min veldig filosoferende bror for noen år siden, og ville høre om han også mente at de hadde gjort noen feil. Det syntes han, men han så at de hadde sine forutsetninger og jobbet med det de hadde: de var arbeiderklassefolk som sikkert aldri hadde blitt spurt om deres mening. Ingen tok de med til badeland eller på shopping, eller holdt dem lenge i armene deres om kveldene. Ørefiker og slag på rumpa var normalen når de vokste opp, ingen var interesserte i hvorfor de gråt. 

I korte trekk så hadde jeg mye angst som barn. Nektet å gjøre spesifikke ting og ble utslitt av å være rundt så mange barn i klasserommet så klarte ikke å konsentrere meg om husarbeid og lekser. Alt mine foreldre så var et barn som satte seg på bakbena og "ikke ville". " du er så stridig", sa de ofte. Og med dårlig resultat fra skolen kom "hvordan skal du få jobb(det fikk jeg høre fra 4.klasse)" , "du kommer til å sove på gata". Måten de sa det på irriterer meg sånn, det var med en sånn håpløshet, alt går til grunne-type holdning. 

Men - hvordan skal man være støttende, årvåken, reflektert og tålmodig når man ikke kjenner til det? På grunn av alt dette tror jeg at jeg er et mer tolerant og vennlig vesen. Jeg er snill med meg selv når jeg er sliten eller ikke har lyst (endelig sluttet å kjefte på meg selv for utilstrekkelighet, med et ekko av deres stemmer). Og ved at vi får  se deres feil så vil vi være en generasjon av litt bedre foreldre forhåpentligvis, og så kan det bare gå oppover derfra.

De har også sine gode sider, som jeg glemmer å tenke på når jeg er sint: de lærte oss å dele, hjemmet deres er alltid åpent og vi har alltid et sted å bo i harde tider. De gav oss fine gaver og leker, trampoline og bassenger, som vi lekte sammen med (måtte dele alt) og fikk et sterkt søskenforhold. 

Anonymkode: bb22f...58d

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerdebatt

Perelandra, mod.