Mamma og pappa - fuck dere

[RoH]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke alle som har opplevd traumer, har et negativt tankemønster

Anonymkode: 52433...664

Alle har opplevd taumer. Noen kan vi leve med, andre går ut over vår evne til og takle konstruktivt løsninger 

Endret 17. mai 2018 av RoH

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Har du aldri opplevd mennesker som aldri blir ferdig med å snakke om barndom, hver eneste sjanse bruker de til å fortelle at de har hatt det den mest forferdelige barndommen av alle? På det 15-året med stadig drypp om barndom som årsak til all elendighet i disse sine liv så begynner venninner å gå lei, for de har også sitt å slite med, men det får de aldri nevnt, for " det evige offer" tar all plass. MEN samtidig har jeg aldri møtt et menneske med ekstreme traumer bak seg som har oppført seg slik, det jeg har opplevd med disse menneskene er at de helst vil fortelle minst mulig om barndommen, ved å snakke om den blir den altfor virkelig, og de risikerer å falle helt sammen mentalt.

Anonymkode: a7038...449

Og hvor mange slike mennesker finnes det? Kjenner en slik person i mitt liv.

 

Anonymkode: 9d120...5de

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du, det er ikke en konkurranse om hvem som har opplevd mest fælt.

Slike som deg er med på å gjøre det enda vanskelige for de som har opplevd psykisk mishandling. Da vi ikke ble slått eller seksuelt misbrukt, så vi har ikke opplevd det verste ikkesant? Bare å komme seg over det det!

Fryktelig svart/hvitt tenkning.

Anonymkode: 9d120...5de

Jeg har da ikke sagt ETT ord om at psykisk mishandling er mindre ille enn annen form for mishandling?? Faktisk har jeg lest at psykisk mishandling er den som fører til fleste psykiske plager i voksen alder. Det var også gjort en undersøkelse av mordere, flertallet av dem hadde blitt emosjonelt mishandlet som barn, noe som igjen viser at psykisk mishandling er ekstra skadelig. Jeg ville heller tatt imot en knyttneve i ansiktet enn å oppleve knyttnever med ord!

Anonymkode: a7038...449

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Og hvor mange slike mennesker finnes det? Kjenner en slik person i mitt liv.

 

Anonymkode: 9d120...5de

Jeg har opplevd 2 personer som oppførte seg slik, tilslutt var jeg helt tappet for energi, og måtte trekke meg ut av vennskapet.

Anonymkode: a7038...449

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du aldri opplevd mennesker som aldri blir ferdig med å snakke om barndom, hver eneste sjanse bruker de til å fortelle at de har hatt det den mest forferdelige barndommen av alle? På det 15-året med stadig drypp om barndom som årsak til all elendighet i disse sine liv så begynner venninner å gå lei, for de har også sitt å slite med, men det får de aldri nevnt, for " det evige offer" tar all plass. MEN samtidig har jeg aldri møtt et menneske med ekstreme traumer bak seg som har oppført seg slik, det jeg har opplevd med disse menneskene er at de helst vil fortelle minst mulig om barndommen, ved å snakke om den blir den altfor virkelig, og de risikerer å falle helt sammen mentalt.

Anonymkode: a7038...449

Jeg kjenner TO slike mennesker, og de er søsken. De opplevde fysisk og psykisk mishandling. De er «ødelagt for livet» på grunn av det, og en del av lidelsen vil jeg faktisk si, er at de ikke evner å slippe barndommen sin. De fikk aldri skikkelig kjærlighet, trygghet og omsorg,  noe som de har bært med seg inn i absolutt alle nye relasjoner. Også sine barn. Om du aldri har blitt elsket som barn så er det vanskelig å «lære seg» som voksen, og du kan kanskje bli litt «defekt»  når det gjelder sosiale relasjoner. Dermed også at du ikke evner å bearbeide barndomstraumer, eller undlate å snakke om dem. 

Når det er sagt, så har disse søsknene gjort suksess på mange måter i livet, karrieremessig, fått barn, vært gift. Flere ganger. Så de har ikke levd et liv i en «offerrolle» selv om de har bært med seg bitterheten i snart 50 år. Det viser jo hvor forskjellig man kan takle traumer, og hvor varsom man skal være med å komme med noen fasit. 

Anonymkode: ea059...067

[Stoltskeiv]

Jeg tror det er feil og skylde på andre. Man må finne måter og takle ting på selvom det er alt for vanskelig og takle. Vis du prøver litt hver dag så får du det bedre, men om du bærer gnag og skylder på andre så får du det ikke bedre. Man har ansvar selv og fikse de tinga som ikke var så bra, og ikke vente på andre. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

MEN samtidig har jeg aldri møtt et menneske med ekstreme traumer bak seg som har oppført seg slik, det jeg har opplevd med disse menneskene er at de helst vil fortelle minst mulig om barndommen, ved å snakke om den blir den altfor virkelig, og de risikerer å falle helt sammen mentalt.

Anonymkode: a7038...449

Hvis temaet har kommet opp kunne jeg tidligere fortelle om barndommen min helt kaldt og følelsesløst, akkurat som om jeg fortalte hva jeg hadde til middag. Jeg kan det til en viss grad enda hvis det dreier seg om veldig kort tid, men jeg får panikk hvis det blir mer, jeg føler at jeg mister kontrollen og vil bare vekk. Men jeg dissosierer også og har et splittet forhold til traumene, en fornuftig del som er kald og hele livet har holdt alt i sjakk. Det krever enormt med energi og det har nå innhentet meg. Den andre delen er "barnet" i meg som dukker opp når jeg møter på triggere, da er jeg tilbake der jeg var når jeg opplevde traumene. 

Anonymkode: aed5c...ad0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner TO slike mennesker, og de er søsken. De opplevde fysisk og psykisk mishandling. De er «ødelagt for livet» på grunn av det, og en del av lidelsen vil jeg faktisk si, er at de ikke evner å slippe barndommen sin. De fikk aldri skikkelig kjærlighet, trygghet og omsorg,  noe som de har bært med seg inn i absolutt alle nye relasjoner. Også sine barn. Om du aldri har blitt elsket som barn så er det vanskelig å «lære seg» som voksen, og du kan kanskje bli litt «defekt»  når det gjelder sosiale relasjoner. Dermed også at du ikke evner å bearbeide barndomstraumer, eller undlate å snakke om dem. 

Når det er sagt, så har disse søsknene gjort suksess på mange måter i livet, karrieremessig, fått barn, vært gift. Flere ganger. Så de har ikke levd et liv i en «offerrolle» selv om de har bært med seg bitterheten i snart 50 år. Det viser jo hvor forskjellig man kan takle traumer, og hvor varsom man skal være med å komme med noen fasit. 

Anonymkode: ea059...067

Jeg liker ikke ordet " ødelagt", ville heller brukt ordet skadet, ordet ødelagt er så definitivt, altså er det aldri håp om bedring noensinne. Hvis man er skadet så er det i hvert fall håp om bedring, om du skjønner hva jeg mener?

Anonymkode: a7038...449

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis temaet har kommet opp kunne jeg tidligere fortelle om barndommen min helt kaldt og følelsesløst, akkurat som om jeg fortalte hva jeg hadde til middag. Jeg kan det til en viss grad enda hvis det dreier seg om veldig kort tid, men jeg får panikk hvis det blir mer, jeg føler at jeg mister kontrollen og vil bare vekk. Men jeg dissosierer også og har et splittet forhold til traumene, en fornuftig del som er kald og hele livet har holdt alt i sjakk. Det krever enormt med energi og det har nå innhentet meg. Den andre delen er "barnet" i meg som dukker opp når jeg møter på triggere, da er jeg tilbake der jeg var når jeg opplevde traumene. 

Anonymkode: aed5c...ad0

Akkurat slik har jeg det også. En gang ble jeg presset av en ny psykolog som stilte svært nærgående spørsmål, uten at jeg følte at jeg kunne stoppe ham, og det endte med at jeg besvimte.

Anonymkode: a7038...449

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg liker ikke ordet " ødelagt", ville heller brukt ordet skadet, ordet ødelagt er så definitivt, altså er det aldri håp om bedring noensinne. Hvis man er skadet så er det i hvert fall håp om bedring, om du skjønner hva jeg mener?

Anonymkode: a7038...449

Enig i det. Beklager dårlig ordbruk. 

Anonymkode: ea059...067

[AnonymBruker]

7 minutter siden, gladjenta96 skrev:

Jeg tror det er feil og skylde på andre. Man må finne måter og takle ting på selvom det er alt for vanskelig og takle. Vis du prøver litt hver dag så får du det bedre, men om du bærer gnag og skylder på andre så får du det ikke bedre. Man har ansvar selv og fikse de tinga som ikke var så bra, og ikke vente på andre. 

Nettopp

Anonymkode: 52433...664

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner TO slike mennesker, og de er søsken. De opplevde fysisk og psykisk mishandling. De er «ødelagt for livet» på grunn av det, og en del av lidelsen vil jeg faktisk si, er at de ikke evner å slippe barndommen sin. De fikk aldri skikkelig kjærlighet, trygghet og omsorg,  noe som de har bært med seg inn i absolutt alle nye relasjoner. Også sine barn. Om du aldri har blitt elsket som barn så er det vanskelig å «lære seg» som voksen, og du kan kanskje bli litt «defekt»  når det gjelder sosiale relasjoner. Dermed også at du ikke evner å bearbeide barndomstraumer, eller undlate å snakke om dem. 

Når det er sagt, så har disse søsknene gjort suksess på mange måter i livet, karrieremessig, fått barn, vært gift. Flere ganger. Så de har ikke levd et liv i en «offerrolle» selv om de har bært med seg bitterheten i snart 50 år. Det viser jo hvor forskjellig man kan takle traumer, og hvor varsom man skal være med å komme med noen fasit. 

Anonymkode: ea059...067

Men hvordan reagerte du på denne bitterheten? Hvis du var nær, følte du at det ble for mye negativt og at det dermed ble slitsomt for deg?

Anonymkode: a7038...449

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det mamma og pappa som har ansvaret for mye av traumene dine i dag? Eller som har fått deg til å bli den usikre, mindre «bra» utgaven av deg selv nettopp fordi du ikke fikk alle toolsa til å bli den beste utgaven av nettopp deg?

Er det mamma og pappa som kan få hodet ditt til å eksplodere av sinne og sorg innvendig fordi nettopp de som skulle guide deg gjennom livet - livet som allerede er vanskelig nok til tider - faktisk var med på å gjøre livet ditt hardere?

Anonymkode: e372e...6c0

Selvsagt er de skyld i det. Men få hodet mitt til å eksplodere av sinne gjør de ikke. Jeg er er inneforstått med at de er håpløse mennesker uten forbedringspotensiale. Jeg bestemmer selv hvor mye kontakt vi trenger å ha.  sint pga omsorgssvikt og hva det har påført meg det er jeg ferdig med for mange år siden. Prøver å leve med det dette har påført meg av egne begrensninger. 

Anonymkode: 4ed5b...03a

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hvordan reagerte du på denne bitterheten? Hvis du var nær, følte du at det ble for mye negativt og at det dermed ble slitsomt for deg?

Anonymkode: a7038...449

Den ene av dem er min mor  så ja, - såklart det er slitsomt. Og energikrevende. Samtidig som at jeg forstår at det har vært traumatiserende for henne. Og på mange måter forklarer det hvorfor hun har vært som hun var. Og det forklarer endel av valgene hun har gjort/gjør. Jeg vil jo på mange måter ikke være som henne (ikke belaste barna med min barndom, mine laster, min ryggsekk) - og jeg er veldig ulik henne. Men det er da ikke min plass å dømme henne, eller fortelle henne at hun «kan da bare velge å» [glemme/tilgi/gå videre/ikke være bitter/sett inn fasit] 

Hun sliter enda med mye av det som har skjedd, og ja, hun er nok bitter. Hun kan ikke bare «ta seg sammen» og glemme. Det må også understrekes at hun har også lært av sine foreldres feil: hun har vært omsorgsfull og kjærlig, som kontrast til sin barndom. Men, det har bikket over til en nærmest «sykelig» kjærlighet, hvor hun også krever ekstremt mye bekreftelse, anerkjennelse, oppmerksomhet. Unormalt mye. Og hun tolker ting ofte som avvisning eller i værste mening. Men, jeg klandrer henne ikke for det, selv om det kan være slitsomt. Fordi hun har blitt avvist hele sin barndom, og da er det vanskelig/nærmest umulig, å «nullstille» følelsesregisteret sitt slik at man tenker og reagerer automatisk helt annerledes enn hva man er «trent opp» til. 

 

Anonymkode: ea059...067

[Gjest cupcakemonster]

Ja. Mamma knuser meg og ødlegger livet mitt fullstendig. Hun psyker meg ned. 

[AnonymBruker]

46 minutter siden, RoH skrev:

Alle har opplevd taumer. Noen kan vi leve med, andre går ut over vår evne til og takle konstruktivt løsninger 

Ikke alle har opplevd traumer. Det finnes flere typer: Kriser i løpet av livet, traume type 1 og traume type 2. Type 1 er feks en bilkrasj, og den type traume går over ganske kjapt. Traumer som PTS går varer en kort tid med rett behandling. Mens behandlet PTS kan utvikle seg til PTSD. PTSD er flere år med så belastende traumer at minnene ikke har blitt korrekt plassert i langtidshukommelsen, de ligger fremdeles i kortidshukommelsen, sånn at alt som skjedde da du var 10 år feks, kommer tilbake kroppslig og mentalt som om det skjer akkurat nå. Kompleks PTSD er mange typer traumer som har lagt seg i korttidshukommelsen som handler om omsorgssvikt, vold osv i løpet av hele barndommen. 

Anonymkode: 53bf2...5af

[Anna Maria]

Det skal sies at jeg har brukt noen timer i terapistolen på å snakke om mine foreldre og hvordan de har formet meg både på godt og vondt. Når det er sagt, og jeg nå er blitt en godt voksen kvinne som nærmer meg femti om et par år, så ser jeg livet etter hvert i et lengre perspektiv, og jeg er uendelig glad i begge mine foreldre. Jeg kan ikke få sagt med nok ord hvor mye de betyr for meg og hvor mye jeg elsker dem. De gjorde definitivt sine feil når de oppdro meg, men jeg vet også at foreldrene mine var barn av sin tid, og en del av oppdragelsen bar preg av det. Så hadde de sine feil, men hvem kan gå gjennom livet og si at de ikke har det. Selv sitter jeg her som mor og vet jeg har gjort mine feil i oppdragelsen mot mitt barn, men gudsjelov er han glad i meg for det. Det er ikke lett å oppdra barn. Det er noe av det vanskeligste vi gjør her i livet.

Når det er sagt, så vet jeg at det er mange her på forumet som rettmessig kan si at de ikke har opplevd å ha gode foreldre i det hele tatt, og det vil jeg på ingen måte ta fra dem. Det gjør meg vondt, og jeg håper de kan få den hjelpen de trenger for å få bearbeidet det på den best mulige måten. Det hjelper å få snakket om det med en god terapeut. Det er min erfaring i hvert fall. Søk hjelp, om du sliter med disse tingene.

[RoH]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke alle har opplevd traumer. Det finnes flere typer: Kriser i løpet av livet, traume type 1 og traume type 2. Type 1 er feks en bilkrasj, og den type traume går over ganske kjapt. Traumer som PTS går varer en kort tid med rett behandling. Mens behandlet PTS kan utvikle seg til PTSD. PTSD er flere år med så belastende traumer at minnene ikke har blitt korrekt plassert i langtidshukommelsen, de ligger fremdeles i kortidshukommelsen, sånn at alt som skjedde da du var 10 år feks, kommer tilbake kroppslig og mentalt som om det skjer akkurat nå. Kompleks PTSD er mange typer traumer som har lagt seg i korttidshukommelsen som handler om omsorgssvikt, vold osv i løpet av hele barndommen. 

Anonymkode: 53bf2...5af

60% genetikk 40% tillært adferd tipper jeg. 

[emilie123]

Behandleren min sier til meg at jeg kunne ha blitt hva jeg ville hvis jeg hadde vokst opp i en mer normal familie.

Når en har vokst opp i mer eller mindre isolasjon og samtidig har levd under fysisk og psykisk vold, samt seksuelle overgrep. Ja, da skylder jeg på mine foreldre fordi jeg har de problemene jeg sliter med. Når det er sagt, så betyr ikke det at jeg ikke tar ansvar for eget liv nå. Jeg har gått lenge i terapi og jobbet hardt for å bli bedre, men er nok såpass skadet at helt bra blir jeg nok ikke.

For de som sier at det bare er til å ta seg sammen så kan en leve slik en vil, så er det faktisk ikke så enkelt.

[AnonymBruker]

Jeg har gått i terapi i flere år, i hovedsak på grunn av oppveksten. Nå har jeg brutt med mine foreldre, har gitt beskjed om at jeg ikke vil ha noe med dem å gjøre, og det føles som en tung bør har blitt lettet fra mine skuldre.

Anonymkode: 456f5...b23