Jeg trodde aldri han skulle angre

[AnonymBruker]

6 timer siden, PeleWasShite skrev:

Og hvem i huleste heiteste er det som skal gidde å forholde seg til det, mener du? Innse det først som sist: Kjærligheten mellom to voksne mennesker kommer alltid med en masse betingelser. Når betingelsene brytes, forsvinner også kjærligheten. En slik betingelse kan f.eks. være at man ikke påfører den andre parten en masse drama, stress og dårlig samvittighet. Den eneste formen for betingelsesløs kjærlighet som eksisterer er fra foreldre til sine barn. Men for voksne seg i mellom gjelder det å gjøre seg verdt det, og da kan man ikke være et mentalt vrak og forvente kjærlighet.

 

Og jeg er veldig flink på å lytte og trøste etter at jeg har slått  

Det var då voldsomt. Jeg ville aldri brukt vold.

Anonymkode: 54469...b4f

[AnonymBruker]

Det høres ut som det var til det beste for dere begge at det tok slutt når situasjonen var som den var, og at du fikk flyttet hjem og kommet deg opp psykisk. Det er lett å si at han ikke var støttende nok for deg, men det er nesten umulig å vite når man ikke kjenner til situasjonen og dere som personer. Noen ganger er det vanskelig å være en støtte for andre fordi man ikke vet hva man skal gjøre, uten at det vil si at man er en drittsekk. Og her har det vært store endringer for dere begge. Dere blir samboere, han begynner på et nytt mer krevende studie, du begynner i ny jobb uten et nettverk rundt deg. Det er ikke uvanlig at det går litt til helvete med så mange omveltninger. Jeg ville vært litt forsiktig om jeg var deg og tenkt godt igjennom ting før jeg gikk videre med han. Det kommer nedturer i livet og da er det viktig at man har en partner som står stødig med deg. Tenk litt på hva slags støtte han var, hvordan han prøvde å forstå deg, støtte deg osv selv om det ikke endte godt. Prøvde han, eller ga han opp? 

Du kan jo selvsagt møte han uten at det må føre til noe mer. Han har 1 år igjen på skolen, så dere kan jo også holde kontakten og se hvor det går. Men jeg ville vært forsiktig med å kaste meg rett inn i forholdet igjen iløpet av sommeren. 

Anonymkode: c4022...87c

[AnonymBruker]

Ts her

Takk for tilbakemeldinger.

Frister veldig å møte han i sommer og se hva som skjer men samtidig følge magefølelsen.

Kjenner jeg ble gla når han sier han ikke har klart å se etter andre jenter og at han føler noe for meg.

Men så kommer redselen for å bli såret og "svak" igjen. Men har lært mye av den tunge tiden som var 

Anonymkode: 97737...afa

[AnonymBruker]

Flere med innspill?

Anonymkode: 97737...afa

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her

Takk for tilbakemeldinger.

Frister veldig å møte han i sommer og se hva som skjer men samtidig følge magefølelsen.

Kjenner jeg ble gla når han sier han ikke har klart å se etter andre jenter og at han føler noe for meg.

Men så kommer redselen for å bli såret og "svak" igjen. Men har lært mye av den tunge tiden som var 

Anonymkode: 97737...afa

Er du sterk nok til å møte han og la det være med det er vel store spørsmålet

Anonymkode: 54469...b4f

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du sterk nok til å møte han og la det være med det er vel store spørsmålet

Anonymkode: 54469...b4f

Ts her

Det vet jeg ikke. Derfor er det ekstra tungt nå da jeg har lyst men samtidig er redd for å bli såret 

Anonymkode: 97737...afa

[AnonymBruker]

Jeg ville bare stått løpet ut, og fortsatt singellivet. Droppet å møte ham.

Når du har kommet så langt i prosessen at du har begynt å finne fotfeste som singel og finner glede i tilværelsen, så er det bare å fortsette på den stien. Ikke risiker å bli satt tre steg tilbake bare for å finne ut av hva som "kunne vært". 

Når du i tillegg har en historikk med spiseforstyrrelser så er det viktig å ta godt vare på deg selv og ikke utsette deg for mye emosjonelt stress og kompliserte relasjoner. Fokuser heller på å få det bra inni deg selv. Det vil komme nye gutter inn i livet ditt med tiden.

Anonymkode: 89ed1...334

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville bare stått løpet ut, og fortsatt singellivet. Droppet å møte ham.

Når du har kommet så langt i prosessen at du har begynt å finne fotfeste som singel og finner glede i tilværelsen, så er det bare å fortsette på den stien. Ikke risiker å bli satt tre steg tilbake bare for å finne ut av hva som "kunne vært". 

Når du i tillegg har en historikk med spiseforstyrrelser så er det viktig å ta godt vare på deg selv og ikke utsette deg for mye emosjonelt stress og kompliserte relasjoner. Fokuser heller på å få det bra inni deg selv. Det vil komme nye gutter inn i livet ditt med tiden.

Anonymkode: 89ed1...334

Innerst inne vet jeg det er riktig men savner han og har følelser fortsatt og ble gla når han innrømmer han føler noe for meg likevel. Men samtidig føles hodet mitt litt fucked. Han kommer om 1 mnd til byen 

 

ts 

Anonymkode: 97737...afa

[AnonymBruker]

Flere med innspill?

Anonymkode: 97737...afa

[AnonymBruker]

22 timer siden, PeleWasShite skrev:

Og hvem i huleste heiteste er det som skal gidde å forholde seg til det, mener du? Innse det først som sist: Kjærligheten mellom to voksne mennesker kommer alltid med en masse betingelser. Når betingelsene brytes, forsvinner også kjærligheten. En slik betingelse kan f.eks. være at man ikke påfører den andre parten en masse drama, stress og dårlig samvittighet. Den eneste formen for betingelsesløs kjærlighet som eksisterer er fra foreldre til sine barn. Men for voksne seg i mellom gjelder det å gjøre seg verdt det, og da kan man ikke være et mentalt vrak og forvente kjærlighet.

 

Og jeg er veldig flink på å lytte og trøste etter at jeg har slått  

Alle vi som ser på selvdestruksjon i ulike former som en helt normal og menneskelig reaksjon på å ikke ha det bra og som vet at det som regel hverken er så vanskelig å unngå det, eller ordne det sammen med å ta vare på hverandre. Handler stort sett bare om utrygghet og går over etterhvert som tryggheten kommer på plass igjen. 

Ts ville mest sannsynlig ikke blitt så destruktiv i første omgang om hun hadde vært sammen med en person som evnet gi henne trygghet på at han var der, når alt annet føltes utrygt.

Han kunne jo ikke gjort verre: overtalte henne til å flytte, dreit i henne når hun var der, sende henne hjem som en returnerbar pakke til foreldrene fordi han ikke var fornøyd med varen, dumpe henne på avstand først som kjæreste og så også som venn. Jeg forstår ikke hvordan man teknisk sett kan svikte noen mer på kort tid. 

Anonymkode: ddd3f...128

[Ulla Ullsokk]

Jeg synes kjæresten får litt lite forståelse her. Vi har ts sin side av saken. La oss si at det var kjæresten som skrev HI:

"Jeg gledet meg sånn til vi skulle flytte sammen i min studieby, det føltes så trygt og fint å ha med seg kjæresten. Hun fikk seg jobb med en gang, og alt så så lyst ut. Jeg var så takknemlig for at hun ble med!

Men det ble ikke akkurat som jeg hadde trodd.  Kort fortalt:

Hun endret seg fullstendig og den jenta jeg ble forelsket i ble til et vrak med ustabilt humør. Hun gråt og kastet opp fordi hun ikke klarte å skaffe seg nettverk, uansett hvor mye jeg oppmuntret henne. Til slutt føltes leiligheten ut som et fengsel og jeg gruet meg til å komme hjem hver dag. Jeg begynte og sove dårlig og det gikk ut over studiene. Ingenting jeg gjorde for henne var bra nok, hun var helt låst inne i sin egen depresjon eller hva enn det var. Vi var ikke lengre kjærester, hun ble en pasient og jeg pleieren. Var det sånn her livet skulle være? Jeg så til slutt ingen annen utvei enn å gjøre det slutt.

Hun flyttet tilbake til hjembyen og blomstret opp igjen. Jeg savnet henne så det gjorde vondt, og klarte ikke å se på andre jenter. Et par dates med andre, men alt jeg tenkte på var henne. Og nå var hun plutselig seg selv igjen! 

Jeg skammet meg for at jeg slo opp sist, jeg burde skjønt at det hun ble ikke var den hun var og heller fått henne til å flytte hjem uten å slå opp. Jeg burde ha vært der for henne, men dum som jeg var fikk jeg bare panikk over at dette skulle være fremtiden. 

Jeg skal jobbe i hjembyen i sommer og har SÅ lyst til å møte henne, men nå som hun blomstrer igjen er jeg også redd for å fucke med hodet hennes hvis jeg gjør det. Og jeg VET jo ikke, det skremte meg faktisk at hun  reagerte på den måten fordi hun ikke trivdes. Kan hun bli som dette hver gang hun får litt motstand? For det vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg skal takle! Samtidig er jeg så glad i henne og vil så gjerne være der for henne!

Kan noen komme med innspill på hva som er lurt å gjøre?

Skal jeg holde meg unna for å skåne henne, eller kan jeg ta opp kontakten? Bør jeg skåne meg selv ved å IKKE ta opp kontakten? Har snakket med mamma om det og hun mener det er lurest å holde meg unna, for min egen skyld, men jeg vet ikke om jeg klarer det."

 

[AnonymBruker]

På 15.5.2018 den 0.44, AnonymBruker skrev:

Ts her.

Han har hele tiden brydd seg om meg, men han sa han ikke følte noe romantisk for meg i Jan/feb da det var tøft og vi var begge så utbrent av sånn det ble å bo i den byen og sammen der. Og slik som jeg ble av å bo langt fra familie og venner påvirket det forholdet. Han sier han nå forstår hvordan jeg har hatt det da han nå også sliter med å få nettverk der. Han sier han føler det ikke føles rett og legge lokk over det hele. Han skjønner også at det kan være sjanse for at jeg ikke føler noe og ikke vil noe mere pga det som har skjedd tidligere i år hvis vi møtes.

 

Synes dette er vanskelig fordi det frister å møte han, men det er samtidig skummelt.

Jeg har blitt så sterk på disse mnd og han sier han blir rørt av å se hvordan jeg har taklet alt dette som har skjedd.

Setter pris på flere tilbameldinger.

 

Anonymkode: 97737...afa

Han forstår ikke hvordan du har det før han opplever det selv? Hvordan kan du vite at han vil støtte deg neste gang du har et problem han aldri har støtt på?

I hi så beskriver du en fyr som ikke har rom, forståelse for eller evnen til å holde ut og hjelpe deg i vanskelige perioder. Du løser ikke problemet med hvordan du takler motgang av å flytte hjem. Det var en quickfix for å få problemet utav verden. Enn om alle du kjenner flytter fra hjembyen din? Hva om han eller du igjen vil flytte til en annen plass? Du føler deg sterk nå, men det er kanskje bare pga omstendighetene?

Det høres jo ut som din lykke vil være en betingelse i dette forholdet. Han mistet jo følelsene for deg fordi du taklet motgangen dårlig. Prøvde han å hjelpe deg med en løsning i det hele tatt før du flyttet?

Personlig hadde jeg blitt irritert av en fyr som sa at han "gjorde det for meg, stakkars meg, så svak jeg er, tåler den skjøre psyken min et forsøk til?". Ikke lat som om du er bekymret for meg, når du tydeligvis setter deg selv først. Hadde han virkelig satt deg først hadde han latt deg være i fred enda, tenker jeg. 

Anonymkode: d465b...579

[AnonymBruker]

Du skriver jo ingenting om hva som skjedde de perioden som slet på forholdet. For atl vi vet kan du har vært pessimistisk, klagd mye og dradd han ned i søla til de tpunkt han forstod at han ikke kunne leve med en slik sky hengende over seg

Anonymkode: 7e5cf...ebc

[Gjest N-Nøff]

IKKE SKRIV SÅ STYGT! 

Hva er planen, da? Skal du bo her du bor nå resten av livet bare fordi du ikke greier å finne deg venner andre steder i verden enn akkurat der du bor? Og får sammenbrudd og overspiser når du bor langt unna familien din? Vil han det? 

Det er der problemet ligger, skjønner du.

[AnonymBruker]

Ts her.

 

Jeg sier jo at jeg forstår hvor vanskelig det må ha vært for han i den perioden. Men nå i ettertid sier han at han forstår mer nå hvordan jeg har hatt det fordi han selv sliter med å få netyverk der og føler seg ensom.

Det slet ekstra på forholdet da jeg kun hadde han og jobben der og han har helt fra dag 1 sagt at skolen e alt for han og han trener 3 timer 5 dager i uken. Heldigvis har vi trening til felles.

Han sier han selv ikke hadde taklet det like bra som hvis d hadde bært han, og han innrømmer at han også har svært svake øyeblikk som han ikke viser andre.

 

Jeg synes han han er en fantastisk bra person og har fortsatt følelser for han. Derfor frister det jo å møtes igjen og finne ut av det. Men jeg kjenner det sitter dypt det som skjedde i januar og er redd for å kjenne på den sorgen igjen. Men jeg har blitt sterkere av dette og har funnet ut at jeg har dere bedre ved å bo i samme by som familie og venner.

 

Jeg har aldri snakket stygt om han!

Anonymkode: 97737...afa

[AnonymBruker]

stol på magefølelsen din. unngå å bli såret. kroppen din forteller deg at du har nok dårlige erfaringer nå.. gå videre. 

Anonymkode: 74830...e53

[AnonymBruker]

Flere med innspill?

Anonymkode: 97737...afa

[Surikatta]

Kjærlighet er aldri lett. Ekte kjærlighet altså. Kanskje si ''sjeldent'' i stedet for ''aldri'' men du skjønner hvor jeg vil.

At du reagerte så kraftig på å ikke klare å skaffe deg nettverk at du fikk spiseforstyrrelse, kan han skremt ham. Hvordan reagerer du da i andre vanskelige livssituasjoner? Ingen kritikk dette, bare en beskrivelse av hvordan han potensielt tenker. Jeg hadde tenkt på den måten nemlig. ''Vil jeg måtte bære ansvaret for hennes helse en gang i fremtiden?''

DET er tung bør å bære.

At han vil ha deg tilbake, kan bety to ting: han har det vondt og vil ha en enkel utvei for at det skal slutte å gjøre vondt. Mulig han ønsker å satse og med din historie, er det stort av ham synes jeg.

Potensiell fare for at han etter at dere evt. blir sammen igjen, innser at ''oi...det var sånn det var, nei beklager da avslutter vi dette likevel''

Tveegget sverd og du må ta sjansen, men ut fra hva du skriver så vil du ikke klare å la være å bli sammen igjen hvis du møter ham i nærmeste fremtid. Da får du bare stå i det og lære deg å takle vanskelige situasjoner på en ordentlig måte.

Personlig? Jeg ville tatt avstand fra ham og ryddet i egen psyke før jeg gikk inn i nytt forhold.

[AnonymBruker]

Takk for tilbakemeldinger.

Setter pris på flere innspill 

Anonymkode: 97737...afa

[AnonymBruker]

På 17.5.2018 den 8.13, AnonymBruker skrev:

stol på magefølelsen din. unngå å bli såret. kroppen din forteller deg at du har nok dårlige erfaringer nå.. gå videre. 

Anonymkode: 74830...e53

Ts her

Innerst inne vet jeg at det blir vanskelig å få det til å fungere. Samtidig kommer jeg til å angre hvis jeg ikke møter han. Jeg føler meg mye sterkere nå enn før.

Pratet med han på tlf i kveld og han sa vi må være forsiktig med forhåpninger før vi møtes men at han ser frem til det. Han sier jeg er en spesiell jente og at når han har pratet med andre jenter føler han de ikke er som meg. Det er hyggelig å høre.

Skal prøve å senke skuldrene for er fortsatt tre uker til han kommer så tror det er viktig for å ikke bli skuffet.

Ville dere truffet han hvis dere var meg?

Anonymkode: 97737...afa