Ville du lest en bok som startet sånn?

[Cata]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Litt pretensiøst kanskje? 

Utifra hva du liker ville du hatt mer nøyaktig hva som skjer, og ikke bilder? 

TS

Anonymkode: 03959...a8e

Nei, bilder er greit nok, men ikke for mange oppå hverandre. Da blir det uklart. (Men for all del, det er min personlige smak og trenger ikke være allmengyldig.) 

[AnonymBruker]

Jeg syns det er en god start, og jeg blir nysgjerrig:) Skjønte bare ikke helt det med den søte potteplanten. Kan ikke potteplanten også være kjedelig? Litt sånn, innflytningsgave fra mor eller noe. Som kun står der for å vannes, ellers bidrar den ikke til noe særlig. 

Jeg tenker at historien kan fortsette på to forskjellige måter. Enten ser jeg for meg at historien videre blir noe komisk, evt komitragisk, eller så ser jeg for meg noe mer science fiction med jordas undergang og masse action. Hva er planen?

 

Anonymkode: f4eab...584

[AnonymBruker]

Ble litt tungt å lese, ikke så interessant.

Anonymkode: f343d...857

[AnonymBruker]

Synkende følelser som griper fatt i deg kunne i beste fall gjort seg som et surrealistisk bilde et sted, men i dette tilfellet var det nok til å ikke lese videre. Ikke skriv om ting som ikke kan skje i virkeligheten. 

Anonymkode: b1448...88f

[Gjest Reputation]

På 12.5.2018 den 21.19, AnonymBruker skrev:

Er dette min stemme, som "meg selv"?:

Jeg ligger på sofaen en lørdag formiddag, kun i trusa fordi jeg ikke engang har orket å kle på meg, jeg føler meg stusselig. Etter å ha ligget der ganske lenge og dagdrømt og grublet over alskens problemer får jeg øye på den halvdøde potteplanten min på terrassen. Alt jeg tar i dør, og jeg vet at det er en overdrivelse, men tungsinnet mitt har gode kår. Livet mitt er redusert til rutiner, jeg gjør alt riktig og likevel er livet mitt tomt. Jeg har strebet så lenge etter alt som er uviktig og nå er alt meningsløst. Jeg vil være spesiell, men jeg er bare gjennomsnittlig. 

Det er en sprekk i synsfeltet mitt, og blunking får det ikke til å gå bort. Verden er så langt borte, og jeg prøver å riste meg selv inn igjen i verden, men sprekken er kommet for å bli. Det er underlig, men jeg hører en skrangling når jeg beveger meg, jeg tror den kommer fra hodet mitt. 

Anonymkode: 03959...a8e

5 jeg/meg ord i første setning er altfor mye. I tillegg har "jeg føler meg stusselig" ingenting å gjøre i den setningen. Det må i såfall gjøres om til en egen setning. 

"Jeg føler meg stusselig her jeg ligger på sofaen i kun trusa. Jeg har verken hatt ork eller vilje til å kle på meg, og sukker over å ha tilbragt nok en lørdags formiddag innendørs".

I tillegg til adjektiv-syken, så har du også fått dilla på å bruke komma. Det gjør at setningene blir unødvendig lange.

Hva er en skrangling i hodet? Hva er det du prøver å beskrive? Bilen kan skrangle, ryggen kan skrangle, men hva kan skrangle i hodet?

"Alt jeg tar i dør, men tungsinnet mitt har gode kår". Her beskriver du død og vekst i samme setning. Ikke dumt, selv om jeg ville brukt et annet ord enn tungsinnet.