Gå til innhold
AnonymBruker

Hvordan leve med sorgen?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Hei. Jeg er en 30 år gammel kvinne som mistet mannen min brått i en ulykke i fjor. Nå er det snart et år siden, men jeg merker at dette fortsatt tynger meg.

Det har endret meg, jeg er ikke den jeg var. Hver gang jeg smiler er det påtatt, jeg kan ikke huske sist jeg smilte og faktisk mente det. Jeg tenker på mannen min hele tiden, absolutt alt minner om han. Jeg klarer ikke å se meg selv som en enke. I mitt hode er vi fortsatt gift, selv om han ikke er her mer. Det er så utrolig vanskelig å klare å akseptere det. Noen ganger klarer jeg det, og da er det som om noen river ut hjertet mitt og jeg får gråteutbrudd som kan vare i dagesvis. Men andre ganger så klarer jeg det bare ikke, fordi det er for vondt. Jeg er med i en sorggruppe, og føler det hjelper litt. 

Jeg er lei av å leve slik nå, lei av å ikke se gleden i noen ting lenger. Det er jo ikke sånn jeg egentlig er! Før var jeg blid og positiv som lo masse. Jeg savner den gamle meg. Jeg vet at mannen min hadde blitt trist av å se meg slik. Jeg skulle bare ønske jeg hadde styrken til å komme over denne sorgen, og lære meg å leve med den. Hvordan klarte du til slutt og akseptere og leve med sorgen?

Anonymkode: b7826...ece

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Butternut

Kjære deg. Ett år er ikke på langt nær nok til å komme over en slik sorg. Du må bare la sorgprosessen gå uten og rushe den. Jeg tror ikke man skal ha styrke til å komme over en slik sorg, men heller ha en styrke til å stå i den. Jeg mistet selv min mann, men til skilsmisse. Det han gjorde kommer nok ikke på trykk her, men det var såpass forferdelig at det har tynget meg ned i lang tid. Jeg kommer trolig aldri til å komme helt over det. Det eneste som hjelper er tid. Lang tid. Det går sakte, kanskje du ikke merker det fra måned til måned engang, sånn som jeg. For min del hjelper det å skrive, istedenfor å snakke med så mange. Jeg opplever at folk skjønner jo...men de forstår ikke. Det har gått 1 år siden jeg flyttet fra han og 1 1/2 år siden jeg fant ut hva han gjorde. Jeg har fremdeles mareritt. Men...alikevel så er det ikke SÅ tungt, sorgen river meg ikke SÅ i stykker, jeg klarer og leve LITT mer med det. Ta vare på deg selv, bruk all den tiden du trenger, jeg lover deg det er ingen som kommer til å tro noe negativt om det.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Varm klem til deg ts 💜 et år er ikke lenge i sorgen. Mitt råd er å ta e n dag om gangen og være nær de du bryr deg om,gå turer,ta vare på deg selv og å prøve å være sosial, selv om det er krevende gir det nye innputt.god klem fra meg som har opplevd mye sorg.

Anonymkode: 2c42c...733

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Safiye

Tråden er ryddet for krenkende utsagn

- Safiye, mod

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Vackra

Sorg tar tid, en må bare akseptere at den er der, og at den stjeler hverdagen, tiden, humøret og energien. Bare pass på at du ikke dyrker den. Fortsett å smile påtatt, gjør ting, ikke steng deg inne. Selv om du ikke har lyst eller energi så delta på alt du gjorde før. Selv om det ikke føles riktig. Fake it till you make it! En dag så vil du plutselig føle at det er en smule lettere. Da får du kanskje dårlig samvittighet, og du må bare la det komme. Sakte men sikkert vil de gode dagene overkomme de dårlige igjen, og du vil føle deg klar til å la det være i fortiden. Ikke forsøk å komme deg over det, det gjør du uansett før eller siden om du vil eller ei. Det beste med å være menneske er at man glemmer. Vi er narrative av natur og skriver hele tiden historien vår om og om igjen. Forteller den til oss selv og andre, og den fortellingen du forteller nå vil du trolig fortelle annerledes om noen år. 

At du savner å ha det bra er egentlig et ganske godt tegn, fordi den "verste" sorgen er når du ikke vil ha det bra.  

"Og til alle som ikke tror at dere klarer det. Man gjør det. Man ler til slutt. Man elsker igjen. Man begynner å leve uten at man innser det selv. Glem ikke det. Jeg klarte det. Du klarer det. Vi klarer det. Til slutt innser man at denne smerten man har kommet seg gjennom gir en noe veldig fint - en styrke man aldri trodde man hadde. Følelsen av å være et sterkt menneske"  (Fritt oversatt fra svensk)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
SunnivaOslo
9 timer siden, Safiye skrev:

Tråden er ryddet for krenkende utsagn

- Safiye, mod

Hvorfor ble mitt innlegg fjernet? Jeg skrev ingenting krenkende da jeg gå råd i og med at jeg har vært gjennom sorg selv. 

Kan godt hende noen svarte mitt innlegg på en krenkende måte,men det er da ikke rett å fjerne mitt innlegg for det?

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    Ingen innloggede medlemmer aktive

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her