Hvorfor tilgir alle utroskap?

[AnonymBruker]

Her inne på forumet snakkes det som mye om at dere hadde forlatt partnerene på flekken hvis dere fant ut h*n var utro, men min erfaring er at IRL så tilgir alle. Jeg har ennå ikke hørt om noen som har gjort det slutt pga utroskap, men mange som har tilgitt. Hva får dere til å tilgi noe sånt? 

Anonymkode: 3b74d...80c

[AnonymBruker]

Klarer ikke sette ord på hvorfor..... Men tro meg, føler meg fortsatt forferdelig dum, naiv, mistet respekten for meg selv, og lever i sorg og angst nesten hver dag.... Angrer på at jeg tilga. Men klarer ikke sette ord på hvorfor. Jeg ser jo hvor idiot jeg er. Og han er. Jeg har rett og slett ingen god forklaring på det. Kanskje det er fordi jeg aldri har opplevd kjærlighet i barndommen og klamrer meg til han jeg trodde jeg fikk det av fordi det føles så bra å ha noen som bryr seg. "Bryr seg"  , ja jeg vet jo at han ikke bryr seg når han er utro, og flere ganger selvom jeg har sagt at neste gang så mister du meg... Jeg er så DUM!!!!!

Anonymkode: a1c3b...45a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Klarer ikke sette ord på hvorfor..... Men tro meg, føler meg fortsatt forferdelig dum, naiv, mistet respekten for meg selv, og lever i sorg og angst nesten hver dag.... Angrer på at jeg tilga. Men klarer ikke sette ord på hvorfor. Jeg ser jo hvor idiot jeg er. Og han er. Jeg har rett og slett ingen god forklaring på det. Kanskje det er fordi jeg aldri har opplevd kjærlighet i barndommen og klamrer meg til han jeg trodde jeg fikk det av fordi det føles så bra å ha noen som bryr seg. "Bryr seg"  , ja jeg vet jo at han ikke bryr seg når han er utro, og flere ganger selvom jeg har sagt at neste gang så mister du meg... Jeg er så DUM!!!!!

Anonymkode: a1c3b...45a

Det er vel frykten for det ukjente og for å bli ensom og uro for ikke å mestre å stå på egne ben, pluss at man også har en historie sammen med gode opplevelser. Vondt å innse at drømmer er knust. Men det er aldri for sent å snu i stedet for å leve som martyr.

Som svar til TS, det er ikke sikkert alle oppgir årsak til brudd, kanskje derfor du ikke kjenner til noen. Jeg har aldri sagt noe om utroskapet annet til de aller nærmeste. Og han som var utro, han har hvertfall ikke sagt noe om det.

Anonymkode: 22d38...9c4

[AnonymBruker]

Det er ikke sant at alle tilgir utroskap! Jeg har opplevd det med en tidligere samboer, og klarte aldri å tilgi. Det var kroken på døra for dét forholdet.

Anonymkode: 19f08...2e5

[Arkana]

Det stemmer det du sier. Hvis du spør par hva de ville gjort om den ene var utro sier de fleste at de hadde gått. Imidlertid viser det seg at flertallet faktisk blir. Hvorfor? Fordi man har investert mye tid og energi i et forhold og synes ikke det er verdt å forkaste alt dette for et sidesprang. Det er nok også stor forskjell på om det var en enkelttabbe på firmatur eller i fylla eller om det var et utroskapsforhold over lang tid. 

[Nmtt]

Jeg tror de som tilgir har for mye irrasjonelle følelser involvert. Kanskje en dært av at de ikke liker tanken av å være «alene/singel». Man har blitt så avhengig av partneren sin. Vet ikke hvordan man hadde fungert som singel. 

Jeg ville aldri tilgitt. Vært singel i 5år snart og vet jeg alltid vil klare meg fint alene og SELVSTENDIG  Ikke minst. Min stolthet og selvrespekt. 

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd det men vet at forholdet hadde vært dødt etterpå fordi jeg aldri hadde klart å tilgi. Jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg hadde hatet han etterpå og at jeg hadde gjort livet surt for oss begge hvis vi fortsatt skulle vært sammen. Ikke kunne vi tatt tiden til hjelp heller fordi jeg er en sånn person som aldri glemmer, jeg holder meg fortsatt unna personer som gjorde noe for over 20 år siden. Jeg brenner meg ikke to ganger på en person.

Anonymkode: aa640...f8a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er vel frykten for det ukjente og for å bli ensom og uro for ikke å mestre å stå på egne ben, pluss at man også har en historie sammen med gode opplevelser. Vondt å innse at drømmer er knust. Men det er aldri for sent å snu i stedet for å leve som martyr.

Som svar til TS, det er ikke sikkert alle oppgir årsak til brudd, kanskje derfor du ikke kjenner til noen. Jeg har aldri sagt noe om utroskapet annet til de aller nærmeste. Og han som var utro, han har hvertfall ikke sagt noe om det.

Anonymkode: 22d38...9c4

For meg er det ikke frykten for å bli ensom eller ikke mestre å stå på egne ben, tror jeg. Jeg har alltid vært ensom uten å mistrives, faktisk trives jeg godt alene, det er bare det at med kjæreste har man en ny gnist i livet. Noen å våkne med, noen å pynte seg for. Noen å føle seg verdig for. Jaja "kjempeverdig" når han utsetter meg for sånt men...  
For meg er det mest frykten om det å ikke klare å bli glad i noen igjen for jeg har aldri klart å åpne meg for noen eller slippe noen inn på meg uten om han, jævla flott at det skulle være en som ødela følelsene mine når jeg endelig hadde helbredet de fra en vanskelig kjærlighetsløs oppvekst, og faktisk frykten over å ikke ha god sex igjen (han er den beste partneren jeg har hatt) , i tillegg er jeg ufør så jeg er ikke akuratt et catch for andre menn heller...
Men ja, det er nok aldri for sent å snu og bryte ut. Men jeg bare er ikke i stand til det pr nå. Skammer meg sånn og hater meg selv for det! Men elsker han og elsker oss. Og hater han!...

Anonymkode: a1c3b...45a

[AnonymBruker]

PS: Jeg vet at om jeg hadde greid å komme i et nytt forhold ville jeg gått på dagen om det var utroskap involvert. Det å bli etter utroskapet har voldet meg mer smerte enn selve utroskapet og bli fort ferdig med det å bare gå med en gang. Nå har jeg fått lært det the hard way

Anonymkode: a1c3b...45a

[AnonymBruker]

Men oppfatter at jeg er en av veldig få, som er så svak og så lite ryggrad. De av mine venninder og bekjente som har opplevd utroskap har gått, en kamerat av meg som opplevde det også.

Anonymkode: a1c3b...45a

[emilie123]

Selv angrer jeg bittert at jeg ikke gikk første gangen han var utro. I mitt tilfelle var jeg nygift og vi hadde et lite barn. Fikk heller ikke noe støtte av de rundt meg, heller motsatt. De som visste om det, de sa at dette kommer dere igjennom. Hadde jeg hatt en som støttet meg, hadde jeg gått. 

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men oppfatter at jeg er en av veldig få, som er så svak og så lite ryggrad. De av mine venninder og bekjente som har opplevd utroskap har gått, en kamerat av meg som opplevde det også.

Anonymkode: a1c3b...45a

 Hva med at DU selv blir en av de sterke  med ryggrad?

Anonymkode: 22d38...9c4

[Arkana]

Å bli i et forhold selv om den andre har vært utro handler på ingen måte om å være svak, ha lite ryggrad, ha irrasjonelle følelser eller ikke mestre å stå på egne ben. Heller tvert i mot, man jobber for noe framfor å gi seg straks det blir vanskelig. Alle langvarige forhold har opp- og nedturer. For noen kan nedturene være veldig alvorlige uten at det betyr at man skal kaste inn årene. Å være utro er ikke greit, ikke på noen måte, men man kan reparere et forhold og finne ny tillit. Man innser at det man har sammen og har brukt årevis på å bygge opp er verdt å jobbe for.

[Gjest Rosemoren]

Jeg skjønner at jeg legger noe annet i å tilgi enn de fleste her gjør.

Å tilgi er noe jeg gjør for min egen del, ikke for andres.  Jeg tilgir for å slippe dra med meg bitterhet og andre negative følelser videre i livet.

Det betyr ikke at jeg godtar utroskapet, at jeg syntes det er greit, eller at jeg blir i forholdet, for det ene utelukker ikke det andre.

Hva jeg selv ville gjort hvis jeg hadde fått vite at mannen min hadde vært utro mot meg, det vet jeg ikke, det tror jeg kommer an på omstendighetene rundt, men tilgitt, det håper jeg at jeg ville klart uansett om vi fortsatte livet sammen, eller ikke.

 

Lagt til:  Jeg har forresten opplevd utroskap en gang med en som hadde vært min kjæreste i over ett år, og vi snakket om å flytte sammen.  Da var det snakk om at jeg tok ham på fersk gjerning med å kysse og beføle en annen på dansegulvet.
Han ba om tilgivelse, han hadde gjort en feil, og jeg tilga, ønsket ham alt godt i livet, og gikk videre uten ham.
Den gangen var valget enkelt, like enkelt ville det ikke vært i dag, etter mer enn 25 års samliv med mannen min.

Som @Arkanasier, om jeg fortsetter forholdet kommer helt sikkert an på situasjonen, om det er snakk om et langvarig forhold, eller om en enkeltepisode. 
Det viktigste er å vurdere om vi kan få tilbake tilliten i forholdet igjen, og ta beslutningen ut i fra det.

Endret 25. april 2018 av Rosemoren

[AnonymBruker]

Rart at noen her syns det er kult og sterkt "å gå". Når man heller skulle tatt til vettet, om resten av forholdet er bra. Husk at det er bare et nummer det er snakk om.

Anonymkode: 9deee...cb3

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Arkana skrev:

Å bli i et forhold selv om den andre har vært utro handler på ingen måte om å være svak, ha lite ryggrad, ha irrasjonelle følelser eller ikke mestre å stå på egne ben. Heller tvert i mot, man jobber for noe framfor å gi seg straks det blir vanskelig. Alle langvarige forhold har opp- og nedturer. For noen kan nedturene være veldig alvorlige uten at det betyr at man skal kaste inn årene. Å være utro er ikke greit, ikke på noen måte, men man kan reparere et forhold og finne ny tillit. Man innser at det man har sammen og har brukt årevis på å bygge opp er verdt å jobbe for.

Det er sant, han kaller meg den sterkeste kvinnen han kjenner.... Men noen ganger føler jeg han sier det bare for å anerkjenne meg og føle at han respekterer meg, før han bedrar meg igjen og later som at det ikke er ment noe fælt mot meg fordet.. Som en manipulasjon. Men jeg har virkelig kjempet og vært gjennom ting andre ville havnet på psykiatrisk akuttavdeling og blitt livredde av. Jeg ER sterk. Som faen. Men akk så svak og dum også.
Jeg har alltid sett på meg som en som gir alt når jeg først går inn for noe, og som fra jeg var liten var bestemt på at hvis jeg fant en mann skulle jeg vente til jeg fant en jeg ville være med livet ut. Alle andre har jeg avvist og ikke villet slippe inn på meg og gå i forhold med. Så når jeg først åpnet meg for han så bestemte jeg meg for at det skulle være livet ut samme hva.
Ikke samme hva såklart, jeg trodde ikke jeg kom til å tilgi utroskap og alt annet han har utsatt meg for, men man tenker ikke fornuftig når det er kjærlighet i bildet for det er en sterk kraft!
 

Anonymkode: a1c3b...45a

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Rart at noen her syns det er kult og sterkt "å gå". Når man heller skulle tatt til vettet, om resten av forholdet er bra. Husk at det er bare et nummer det er snakk om.

Anonymkode: 9deee...cb3

Det er faktisk ikke bare et nummer det er snakk om . Det er snakk om brudd på selve hovedprinsippene i et forhold, som er lojalitet, respekt og tillitt. Ødeleggelse av selve grunnmuren i et forhold.

Anonymkode: a1c3b...45a

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Hva med at DU selv blir en av de sterke  med ryggrad?

Anonymkode: 22d38...9c4

Ja, jeg er på vei, håper jeg

Anonymkode: a1c3b...45a

[Arkana]

Utroskap er ikke "bare et nummer" og man trenger ikke bagatellisere utroskap selv om man mener man ikke automatisk trenger å gå. Kjærligheten i et forhold er ikke betingelsesløs, et forhold har visse regler og man er helt avhengig av å kunne stole på hverandre. Utroskap er et enormt tillitsbrudd. Det rokker ved hele grunnmuren i et forhold. Å bli værende etter utroskap handler derfor ikke bare om å si "ok, det var bare et nummer, det får være greit for denne gang" og så leve som før. Man må snakke sammen,  være tålmodige, mange trenger samlivsterapi. Det kan ta lang tid. 

[AnonymBruker]

Det er stor forskjell på en tabbe i fylla og et forhold over tid tenker jeg. Ingenting er greit, men tenker først og fremst på de som har et forhold til noen andre over en periode, og som blir tilgitt for dette. Det forstår jeg ikke.

Har et vennepar av meg hvor mannen hadde et forhold til ei anna dame over flere mnd. Han overnattet hos henne ofte, mens kona satt hjemme å passet barna og den andre kvinnen var med han overalt. Så ble den andre kvinnen gravid og først da følte mannen han måtte fortelle kona, for det var jo umulig å skjule det lenger. Kona valgte å ta han tilbake, eller tilgi han med en gang. 

Jeg fatter det bare ikke. Alt av tilitt og intimitet må jo være ødelagt. For ikke å snakke om bitterhet og nag. 

Anonymkode: 3b74d...80c