Sørger over ødelagt barndom og vonde minner. Nettovergrep, alkoholisme, psykisk sykdom.

[AnonymBruker]

Det er så mye. Jeg føler en enorm sorg for at mine første 18 år har vært så vanskelige. Nå skal jeg ta vare på meg selv. Og jeg har ikke de riktige verktøyene for å klare det.

Kort oppsummert. Så ble barnevernet koblet inn tidlig fordi jeg gråt mye som spedbarn. Sak henlagt.

Jeg husker fra barnehagen at jeg håpet mamma og pappa skulle skilles fordi de kranglet så mye. Jeg ville ikke mer.

Etterhvert ble faren min psykisk syk. Han var suicidal og psykotisk. Jeg visste ikke hva som var galt og hadde ingen forutsetninger for å klare å forstå. Det ble en stor sorg for meg. Han fikk etterhvert diagnosen borderline og hjelpeapparatet proppet han full av alle mulige tabletter så han sov neddopet på sofaen i mine tidlige skoleår. Han ble innlagt for rusproblemer ett år etter første innlegelsen. Han sluttet ikke for å si det sånn. Jeg flyttet rundt om kring annen hver uke. Jeg bodde hos venner fra skolen og annen familie som kunne hjelpe til når mamma jobbet nattevakt og senvakt.

Hvorfor fikk ikke jeg hjelp? En borderliner med rusproblemer er ikke bra for barn å vokse opp med. Det var ett mareritt å vokse opp! Mamma begynte å drikke etterhvert hun også...

Jeg har gjentatte ganger blitt manipulert av menn på nett til å kle av meg og gjøre seksuelle handlinger på nett. Fra jeg var 9 til jeg ble godt opp i tenårene. Det var slik jeg lærte om sex. Det er så skamfullt og vondt. Det preger i høy grad mitt sexliv i dag. Finnes det noen forening for oss som er utsatt for slikt?

Jeg begynte å utagere som ungdom. Politi og barnevern ble koblet inn flere ganger i året. Men ingen grep inn. Jeg fikk ikke ett eneste tiltak. Barnevernet visste om min fars diagnose og at begge mine foreldre drakk. Politiet uttrykte alvorlig bekymring for min fremtid. 

Suicidal, deprimert, jævlig mørkt.

Selvskading, piller, 10 Paracet på rappen forran læreren for å få oppmerksomhet. Rømte hjemmefra. Alle så at jeg hadde det vondt. Men ingen gjorde noe. Ikke engang barnevernet.

Hang på plata i Oslo. Hang med eldre narkomane venner. Jeg ble aldri narkoman. Heldigvis. Men hver gang politibilen kjørte forbi meg som 14. åring blant alle rusmisbrukerne håpet jeg på at de skulle gå ut av bilen og ta meg med. Få meg vekk fra hjemmet mitt. Gi meg en pause fra elendigheten med psykisk terror hjemme.

Tilslutt ba jeg læreren min om hjelp. Han var antagelig den som gjorde at jeg holdt hodet over vannet. Sammen skrev vi en velformulert bekymringsmelding til barnevernet. Men... Jeg hørte aldri noe mer fra barnevernet.

Nå er jeg voksen. Da jeg endelig fikk flyttet hjemmefra begynte jeg å leve. Men etterhvert som voksenlivet sniker seg innpå blir det tydelig for meg alt jeg har gått glipp av. Alt jeg ikke har lært. 

Jeg er så lei meg. Har klart meg forholdsvis bra. Har begynt å studere og har gode karakterer. Har permisjon fordi jeg klappa sammen av angst før forrige eksamen men jeg har fortsatt studieplassen min. Håper jeg vil bli i stand til å fullføre. De aller fleste får sjokk når jeg forteller en brøkdel av min historie. Jeg er visst blitt mester i å skjule mine mørke sider og vise meg frem som en vellykket person. 

Alle tror jeg er en av verdens snilleste og en av de uskyldige som aldri har røyket hasj en gang. Tror dere de får hakeslepp når de hører at jeg har blitt fraktet i politibil med håndjern? 

Er det flere her inne som har klart å komme seg videre? For øyeblikket har jeg tragisk nok ikke råd til psykolog.. Så jeg tenkte at å skrive ned litt kunne hjelpe meg å lette på trykket. Fremtiden skremmer meg. 

 

Anonymkode: 5c584...eeb

[AnonymBruker]

Går du på DPS, så får du veldig raskt frikort. Har du sjekket at skolen du går ved har tilbud om psykolog? For tror det er svært viktig at du kommer deg til psykolog, og får hjelp, og ikke minst verktøy til å klare deg.

Jeg hadde selv en helt for jævlig barndom. Og barnevern, lærere, leger, naboer gjorde ingenting. Men jeg har fått god hjelp av psykolog. Og klart utdannelse, og klarer meg greit. 

Anonymkode: 6d9eb...79c

[AnonymBruker]

Men det koster ca 340 kroner pr. time. Det blir fort mye penger om man skal gå hver uke eller annen hver uke. Da må jeg virkelig begynne å leve på havregrøt og posesuppe for å få råd til psykolog. 

Skal sjekke om skolen har psykologordning. Jeg ønsker å komme videre... Men det føles så ekstremt urettferdig alt sammen.

Anonymkode: 5c584...eeb

[Rosatoast]

Hei, det er veldig trist å høre at du har det sånn her. Og vil si at du ikke er alene, jeg har selv hatt en forferdelig barndom som handler om grov omsorgssvikt fra begge foreldre og mye traumer, det eneste som har hjulpet meg er å prate og prate og prate, og reflektere over meg selv og bli bevisst og trygg på meg selv. Jeg sliter fortsatt mye enda, men nå går jeg på skole og klarer meg bra, sliter fortsatt med mye angst og relasjoner, men jeg prøver sådan og bare trosse det fordi jeg har satt en tanke i hodet mitt om at "følelser er irrelevant", det er det eneste som har hjulpet for meg. Det er da min overlevelsesstrategi for å kunne ha kontroll over livet mitt.

Vil absolutt anbefale deg å gå til DPS uavhengig om du må leve på havregråt 1-2 mnd, du får fort frikort og det finnes hjelp hvor du kan få en støtte fra NAV f.eks til at de dekker utgiftene til DPS for deg (noe jeg får dekt i dag). De har mange bra tilbud på DPS som er traumebehandling, jeg skal starte på traumebehandling via DPS til høsten, selv gikk jeg også til i psykoterapi privat og det var den eneste "psykologiske hjelpen" som hjalp meg mye.

[AnonymBruker]

Hei. Det er helt forferdelig å lese at du har det så vondt. Jeg vet at det er umulig for en fremmed person å fullstendig forstå dine opplevelser og følelser, men jeg vil at du skal vite at verden heier på deg. Jeg heier på deg! Du fortjener å ha det godt i livet, og kunne utnytte alt det beste det har å tilby. Det er mange som opplever å ha det virkelig tungt, og du er absolutt ikke alene. Ut i fra det du skriver synes jeg du skal være helt enormt stolt av deg selv og det du har klart oppnå, selv med det forferdelig tunge du har opplevd. Akkurat det hadde ikke enhver klart! Jeg har verken utdanningen eller erfaringen for å komme med noen anbefalinger på hva du burde gjøre, men det ser ut som personer som har kommentert over har selv vært i vanskelige posisjoner og vet hva som kan hjelpe.

Det kan umulig være feil å gjøre noe, som å skrive, som får deg til å føle deg bedre! Om det så er å skrive her, prate med noen andre, eller bare gråte det ut, så er dette noe som hjelper deg! Jeg kjenner deg ikke, men jeg merker at det skal et stort talent og utrolig høy intelligens til for å oppnå det du har oppnådd. Skole, voksenliv, gode karakterer er noe mange folk som ikke engang har hatt det så tøft klarer å oppnå! Selv om det kan føles vanskelig å stole på det, så mener jeg oppriktig at du er person som kommer til å få en fantastisk fremtid. Du vet hva du har vært gjennom, og klarer å peke på hva det er som har gjort livet vanskelig. Dermed vet du også hva du trenger å snakke om, og du fortrenger det ikke. Men ikke føl at du må skjule din fortid for andre! Ofte kan ting oppleves vanskeligere av at man holder det inne, og det å bare åpne seg for en person kan virkelig hjelpe.

Jeg heier virkelig på deg, og ønsker deg kun det beste! Dette klarer du! 

Anonymkode: 94f6e...c60

[AnonymBruker]

On 3/3/2018 at 11:09 PM, AnonymBruker said:

Men det koster ca 340 kroner pr. time. Det blir fort mye penger om man skal gå hver uke eller annen hver uke. Da må jeg virkelig begynne å leve på havregrøt og posesuppe for å få råd til psykolog. 

Skal sjekke om skolen har psykologordning. Jeg ønsker å komme videre... Men det føles så ekstremt urettferdig alt sammen.

Anonymkode: 5c584...eeb

Bare opp til 2000kr eller hva grensen er- etter det er det gratis

Ellers så er det vel bedre å leve på posesupper en stund, enn å leve i fattigdom og psykisk lidelse resten av livet?

Om du bor nær en innvandrerbutikk kan du for øvrig kjøpe billige linser og bønner som varer lenge. En pose linser derfra koster rundt 60-70 kr og varer en uke for en person

Anonymkode: f9a56...c45

[Gjest MizBiz]

du "må" få en fagperson på din side. en sosionom, noen på dps el lign. vil tro du kan ha rett til noe form for støtte via nav pga ptsd el lign. er godt å ha sånt i bakhånd, slik at du kan konsentrere deg om å fikse psyken og studere i ditt tempo - ikke fordi jeg oppfordrer deg til å "nave". du kan også be fastlegen din om henvisning til modum bad, de er gode på å behandle traumer. 

ønsker deg virkelig lykke til, det er beinhardt å ha det utgangspunktet i livet som du har, men ikke umulig å få et godt liv.

[Gjest GoldenLioness]

❤️

Endret 28. mars 2018 av GoldenLioness

[AnonymBruker]

Så leit å høre om alle de som har sviktet deg ts <3 Jeg har også blitt mye sviktet av bv helt siden jeg kom i kontakt med bv. Har nettopp avsluttet ettervern fra barnevernet og sitter igjen nokså sjokket og føler meg sviktet. Det endte ikke bra. Jeg har prøvd å ansvarliggjøre de som har sviktet meg nå sist og fikk bare et "lei meg for at du føler det sånn" tilbake. Det gjør vondt langt inn i sjelen min fordi jeg har vært samarbeidsvillig hele veien og har aldri vært noe problembarn. Jeg sitter igjen med muligens ptsd og andre psykiske vansker som er sammensatt og jeg skulle ønske jeg kunne fått hjelp på nytt og bli et fosterbarn igjen. Men det går ikke, fordi jeg er voksen. Går på dps og har verdens flinkeste behandler som ser meg og sier gang på gang "herregud, kan ikke tro det du forteller, det er helt sykt osv". Så, hjelper det? Ja, det hjelper. Jeg har et stort behov for å bearbeide alle disse årene. Bare få det ut, og bli hørt og sett. I tillegg så sliter jeg en del med sinne ovenfor de som har sviktet meg. For at jeg skal gå videre trenger jeg å konfrontrere disse menneskene. Håper jeg får det til. Og jeg håper du finner en flink behandler. Du kommer garantert til hos DPS mtp historien din. 

Anonymkode: cdb13...d40

[AnonymBruker]

Og jeg kan ikke få sagt det nok: Slikt må bearbeides! Det finnes tusenvis menneske der ute, venner, eller innflytelsesrike personer som ønsker å gi råd. Jeg har sett mange skrive at man må skjerpe seg, slutte å være et offer og ta tak i ting. For meg har det riktige vært å erkjenne at ting har vært jævli og at det fortsatt er det. Kroppen min har gitt beskjed i mange år nå er jeg sykemeldt. Stå opp for deg selv.

Anonymkode: cdb13...d40

[AnonymBruker]

På ‎22‎.‎03‎.‎2018 den 7.16, GoldenLioness skrev:

Jeg ble forlatt av mamma på sosialkontoret da jeg var 2 år. Ble sendt på barnehjem og kjapt videre for undersøkelser om mistanke om grov mishandling. Ble sendt tilbake til henne da jeg var 4 år. Hun hadde tunge psykiske problemer, paranoid schizofren. Man kan si jeg har hatt en jævlig og ustabil barndom med vold, ble forlatt alene hjemme fra barnehagestadiet og det var mye alkohol og kjefting. 

Jeg var også utagerende og mye sint og bitter da jeg var på din alder. Hvorfor grep ingen inn? 

Da jeg var ferdig på ungdomsskolen var jeg også «perfekt». Jobet hardt med skole, fikk meg jobb, samboer og var tilsynelatende et løvetannsbarn som alle så på som sterk og trygg.

Innk meg skrek jeg og det var et svart hull som jeg aldri klarte å fylle og jeg var så sint? Så furstert. Fortapt.

Vendepunktet kom for meg da jeg var i midten av 20 årene. Jeg trengte å gi slipp på hatet, bitterheten, skyldfølelsen. Jeg gikk til dps og ble sykemeldt i over 6 mnd og jobbet hardt med meg selv sammen med psykolog for å bearbeide fortiden slik at jeg kunne gi slipp og se fremover.

Det var det beste jeg kunne ha gjort for meg selv. Jeg klarte å tilgi alle som hadde sviktet meg. Ikke til dem personlig, men inni meg. For det er det hatet og bitterheten som ødelegger deg. Klarer du å gi slipp på det så vil du kunne heles og komme deg videre. Jeg fikk verktøyene jeg trengte for å kunne se fremover og la fortid være fortid. 

I dag er jeg i midten av 30 årene, gift og har en sønn. Psyken min har aldri vært bedre og jeg er hun positive som aldri blir nedfor, deppa eller som hisser meg opp av ting. Jeg er rolig, avbalansert og er glad i meg selv og jeg er utrolig lykkelig.

Jeg har klart å ta fortiden min som en erfaring. Jeg oppfattes ofte som elder enn jeg er mht til visdom og har hjulpet mange med mine erfaring om hvordan de skal takle vanskelige situasjoner i livet og jeg har en mye bedre forståelse enn de fleste på vanskelige livssituasjoner. Jeg har en sønn som jeg er utrolig trygg på i mammarollen for jeg ser alt gjennom hans øyne og perspektiv. Jeg husker hva jeg trengte som barn og jeg gjennomfører det med han. En trygg og stabil mor som setter grenser, gir trygge rammer, er rutinert og anerkjenner hans følelser. Han er ikke bare et lite barn, han er et menneske og han får med seg mye mer enn hva de fleste voksne tenker at et barn får med seg. I rememeber...

Mitt beste råd til deg er å oppsøke dps og gå intensivt til psykolog slik at du kan bearbeide fortiden slik at du kan starte å se fremover og bli den lykkelige personen du fortjener å være. Du har ingenting å tape og alt å vinne. Ikke la fortiden definere deg eller skam deg over den. Det er en del av det mennesket du er i dag og det har gitt deg livserfaring langt mer enn hva alderen din tilsier og det vil gi deg styrke i fremtiden. Gi slipp på hat, sinne, bitterhet og skyldfølelse. Jeg vet det er tøft å tenke på nå, men fy faen for en følelse den dagen jeg kunne se på fortiden min og vite at den var bak meg og ikke påvirket meg negativt lenger  

 

Var det noen i barndommen din som du følte deg trygg på? Far, tante, besteforeldre, en snill nabo eller venninners mødre/ fedre?

Anonymkode: ff4fd...c63

[AnonymBruker]

På 3.3.2018 den 22.51, AnonymBruker skrev:

Det er så mye. Jeg føler en enorm sorg for at mine første 18 år har vært så vanskelige. Nå skal jeg ta vare på meg selv. Og jeg har ikke de riktige verktøyene for å klare det.

Kort oppsummert. Så ble barnevernet koblet inn tidlig fordi jeg gråt mye som spedbarn. Sak henlagt.

Jeg husker fra barnehagen at jeg håpet mamma og pappa skulle skilles fordi de kranglet så mye. Jeg ville ikke mer.

Etterhvert ble faren min psykisk syk. Han var suicidal og psykotisk. Jeg visste ikke hva som var galt og hadde ingen forutsetninger for å klare å forstå. Det ble en stor sorg for meg. Han fikk etterhvert diagnosen borderline og hjelpeapparatet proppet han full av alle mulige tabletter så han sov neddopet på sofaen i mine tidlige skoleår. Han ble innlagt for rusproblemer ett år etter første innlegelsen. Han sluttet ikke for å si det sånn. Jeg flyttet rundt om kring annen hver uke. Jeg bodde hos venner fra skolen og annen familie som kunne hjelpe til når mamma jobbet nattevakt og senvakt.

Hvorfor fikk ikke jeg hjelp? En borderliner med rusproblemer er ikke bra for barn å vokse opp med. Det var ett mareritt å vokse opp! Mamma begynte å drikke etterhvert hun også...

Jeg har gjentatte ganger blitt manipulert av menn på nett til å kle av meg og gjøre seksuelle handlinger på nett. Fra jeg var 9 til jeg ble godt opp i tenårene. Det var slik jeg lærte om sex. Det er så skamfullt og vondt. Det preger i høy grad mitt sexliv i dag. Finnes det noen forening for oss som er utsatt for slikt?

Jeg begynte å utagere som ungdom. Politi og barnevern ble koblet inn flere ganger i året. Men ingen grep inn. Jeg fikk ikke ett eneste tiltak. Barnevernet visste om min fars diagnose og at begge mine foreldre drakk. Politiet uttrykte alvorlig bekymring for min fremtid. 

Suicidal, deprimert, jævlig mørkt.

Selvskading, piller, 10 Paracet på rappen forran læreren for å få oppmerksomhet. Rømte hjemmefra. Alle så at jeg hadde det vondt. Men ingen gjorde noe. Ikke engang barnevernet.

Hang på plata i Oslo. Hang med eldre narkomane venner. Jeg ble aldri narkoman. Heldigvis. Men hver gang politibilen kjørte forbi meg som 14. åring blant alle rusmisbrukerne håpet jeg på at de skulle gå ut av bilen og ta meg med. Få meg vekk fra hjemmet mitt. Gi meg en pause fra elendigheten med psykisk terror hjemme.

Tilslutt ba jeg læreren min om hjelp. Han var antagelig den som gjorde at jeg holdt hodet over vannet. Sammen skrev vi en velformulert bekymringsmelding til barnevernet. Men... Jeg hørte aldri noe mer fra barnevernet.

Nå er jeg voksen. Da jeg endelig fikk flyttet hjemmefra begynte jeg å leve. Men etterhvert som voksenlivet sniker seg innpå blir det tydelig for meg alt jeg har gått glipp av. Alt jeg ikke har lært. 

Jeg er så lei meg. Har klart meg forholdsvis bra. Har begynt å studere og har gode karakterer. Har permisjon fordi jeg klappa sammen av angst før forrige eksamen men jeg har fortsatt studieplassen min. Håper jeg vil bli i stand til å fullføre. De aller fleste får sjokk når jeg forteller en brøkdel av min historie. Jeg er visst blitt mester i å skjule mine mørke sider og vise meg frem som en vellykket person. 

Alle tror jeg er en av verdens snilleste og en av de uskyldige som aldri har røyket hasj en gang. Tror dere de får hakeslepp når de hører at jeg har blitt fraktet i politibil med håndjern? 

Er det flere her inne som har klart å komme seg videre? For øyeblikket har jeg tragisk nok ikke råd til psykolog.. Så jeg tenkte at å skrive ned litt kunne hjelpe meg å lette på trykket. Fremtiden skremmer meg. 

 

Anonymkode: 5c584...eeb

Å synke inn i selvmedlidenhet, hva hjelper det deg? Hev deg over det som har vært og kom deg videre i livet. Oppsøk hjelp om du ikke klarer å se fremover på egenhånd. Tenk og over hva du offentliggjør. Husk at alt kan spores. 

Anonymkode: ddb58...a37

[Gjest GoldenLioness]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Var det noen i barndommen din som du følte deg trygg på? Far, tante, besteforeldre, en snill nabo eller venninners mødre/ fedre?

Anonymkode: ff4fd...c63

Nei. Ikke én.

[Gjest GoldenLioness]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å synke inn i selvmedlidenhet, hva hjelper det deg? Hev deg over det som har vært og kom deg videre i livet. Oppsøk hjelp om du ikke klarer å se fremover på egenhånd. Tenk og over hva du offentliggjør. Husk at alt kan spores. 

Anonymkode: ddb58...a37

Er du blåst i huet? 

Det er da fullt lov å sørge over tapt barndom og ha sår som trengs å heles.

Har da faen med ikke noe med å drukne i selvmedlidenhet.

Hørt om empati? Google it.

[Gjest chisandra]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å synke inn i selvmedlidenhet, hva hjelper det deg? Hev deg over det som har vært og kom deg videre i livet. Oppsøk hjelp om du ikke klarer å se fremover på egenhånd. Tenk og over hva du offentliggjør. Husk at alt kan spores. 

Anonymkode: ddb58...a37

Jeg trodde jeg hadde lest alt her inne, men du toppet det. 

[AnonymBruker]

Vært utsatt selv.

Dessverre tok det 20 år før jeg klarte å riste av meg all dritten fra barndommen. Men du verden for en følelse å klare det.

Jeg ble til slutt min egen lykkes smed, jobbet intenst med meg selv, jeg la om kostholdet fullstendig, trente regelmessig og tungt, tvang meg til å jobbe aktivt med tankene mine, tvang meg til å gjennomføre ting jeg var livredd for, snakket om hvordan jeg hadde det til mange, ingen som trodde noe sånt om meg. Men du verden så godt det var at andre forstod meg.

Ingenting jeg fikk som hjelp fra det offentlige funka. Så jeg måtte rydde opp i livet mitt på egenhånd. Noe jeg til slutt klarte etter jeg fylte 40. Så trist og leit at jeg ikke klarte det tidligere, men bedre sent enn aldri. Lykke til <3 

Anonymkode: 26655...2d2

[AnonymBruker]

På 3.3.2018 den 23.09, AnonymBruker skrev:

Men det koster ca 340 kroner pr. time. Det blir fort mye penger om man skal gå hver uke eller annen hver uke. Da må jeg virkelig begynne å leve på havregrøt og posesuppe for å få råd til psykolog. 

Skal sjekke om skolen har psykologordning. Jeg ønsker å komme videre... Men det føles så ekstremt urettferdig alt sammen.

Anonymkode: 5c584...eeb

Jobb?

Anonymkode: 105f9...22d

[Gjest GoldenLioness]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jobb?

Anonymkode: 105f9...22d

Student.

[AnonymBruker]

1 time siden, GoldenLioness skrev:

Nei. Ikke én.

Små spebarn er totalt avhengig av faste omsorgspersoner som kan gi dem det det de trenger, ellers ender de ofte opp som sterkt skadde voksne ala barnehjemsbarna i Romania. Det kan være at du de 2 første årene fikk nok nærhet fra en person, slik at personligheten som ble dannet da var noe å bygge videre på. Eventuelt at fra du var 2-4 år fikk nær omsorg fra en person.Slik jeg har forstått løvetannsbarn, så er dette sosiale barn, som hvis de vokser opp i et sterkt dysfunksjonelt hjem, søker mot nabodamen, mødrene til venninner etc. Det de ikke får hjemme finner de hos snille mennesker i omgivelsene  

Anonymkode: ff4fd...c63

[AnonymBruker]

På 25.3.2018 den 21.18, AnonymBruker skrev:

Og jeg kan ikke få sagt det nok: Slikt må bearbeides! Det finnes tusenvis menneske der ute, venner, eller innflytelsesrike personer som ønsker å gi råd. Jeg har sett mange skrive at man må skjerpe seg, slutte å være et offer og ta tak i ting. For meg har det riktige vært å erkjenne at ting har vært jævli og at det fortsatt er det. Kroppen min har gitt beskjed i mange år nå er jeg sykemeldt. Stå opp for deg selv.

Anonymkode: cdb13...d40

De som sier det er det synd på, stakkars de når de går igjennom en krise i livet. Synes ikke man burde si til noen som sliter at de bør skjerpe seg osv. Hvorfor ikke endre reglene og straffe de som absolutt skal påføre andre faenskap ? Det er ganske mange overgripere og de kan holde på sånn sommer vil. Er så drit lei de dumme reglene som aldri beskytter og hjelper enkeltindividet. 

Anonymkode: b035e...63b