Gå til innhold

Tanker på vei mot målet


Butter

Anbefalte innlegg

39+2

Nyter fremdeles permisjonstid og egotid. Men begynner også å bli mer og mer klar for å møte lille gulljenta. 

Tror ikke hodet har festet seg enda, men merker hun synker lengre og lengre ned i bekkenet. Har vel ikke direkte nedpress, men kjenner likevel et press mot bekkenbunnen pluss at hun presser mot blæra. I dag har jeg også begynt å kjenne endel murringer i ryggen. Nærmer det seg?

I går gikk jeg ca 7 km fordelt på to turer pluss en halvtimes styrke. I dag har jeg gjort yoga pluss gått ca 7 km tur. Har startet de fleste dagene i permisjonen med yoga 😊. Deilig start på dagen - som nok snart får en brå slutt 😝. Har også renset ovnen samt øvd meg litt mer på å slå sammen vognen m.m.

Ellers får jeg lest endel. Har vært relativt godt og varmt, så har vært endel ute. Deilig 🌞.

I morgen er planen å møte S. til lunsj, samt handle. Gleder meg. Planlegger også yoga og tur 😊.

 

Endret av Butter
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

39 + 3 og en uke til termin

Gårsdagen sluttet litt kaotisk og har nok påvirket overskuddet mitt i dag. Mamma og pappa flyttet opp for sommeren på fredag, og som vanlig er det både hyggelig, et irritasjonsmoment og til noe frustrasjon. Koselig fordi det tross alt er foreldrene mine, irritasjon fordi det på veldig mange måter er invaderende for vårt privatliv, og til frustrasjon, fordi mange av vanene deres (som følge av at de er såkalt «eldre») er fryktelig irriterende å leve tett på.

Imidlertid i går, da jeg skulle legge meg, hørte jeg er dunk, og forstod relativt kjapt at mamma hadde svimlet og dettet igjen, hvorpå jeg løp inn og fant henne liggende langflat. Hun greide ikke å komme seg opp, heller ikke med støtte fra meg, og i min tilstand var det rett og slett vanskelig å hjelpe for mye, annet enn evt, støtte, men virket ikke som om musklene fungerte i det hele tatt. Pappa greide heller ikke å få henne opp da han nok er svak og har dårlig teknikk, så vi måtte få på henne litt tøy og hente mannen. Hendelsen var jo oppskakende, snakket litt (igjen) om at hun MÅ reise seg opp langsommere samt at dersom hun svimler mye kombinert med blodfortynnende er det nok lurt å begrense alkoholinntaket da hun tåler mindre enn før. 

Jeg var så klart litt oppskjørtet da jeg la meg, i tillegg tok lillegull helt av, hvilket medførte at jeg hadde vanskelig for å sovne. I dag morges da jeg lurte på hvordan det gikk hadde hun ikke anelse om hva som hadde skjedd. Greit nok at hun var litt forvirret i går, men ikke så forvirret at hun skulle glemt det. Merker at det bekymrer meg minst like mye. I tillegg gjør jeg meg tanker om hvor mye hun egentlig kan få lov til å «gjøre» med A** dersom hun både svimler så og husker såpass dårlig (sånn utover å trille litt, holde henne når hun sitter nede). Håper imidlertid dette er noe hun skjønner selv, og at jeg ikke må ta krangelen.

I dag begynte jeg ellers dagen med yoga, frokost og så en spasertur før jeg dro av sted til S for lunsj, som var superkoselig. Tok handleturen på vei hjem, og kjenner totalt sett nå at jeg er ganske sliten, så i kveld vil jeg tidlig til sengs og håper faktisk ikke på fødsel ila morgendagen da jeg trenger den til å komme meg litt igjen. Datoen jeg har lyst på er jo uansett 14 😊.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

39+4

Ingen fødsel i dag heller - men akkurat i dag kjente jeg at det var utrolig godt å slappe av. Første halvdel av natten sov jeg også ganske dårlig, våknet flere ganger av kynnere, hvorav en litt «vond». Sliter også med gode sovestillinger samt at det nok er masse tanker både i underbevissthet og bevissthet for tiden. Har ikke gjort så mye, startet dagen men en halvtimes spasertur. Deretter frokost og «god morgen Norge» før yoga med meditasjon. Som uheldigvis ble avbrutt av at mamma banket på. Har ellers fått vasket soveromsgulvet og renset vaskemaskinen samt slappet av med bok og serier samt en lengre spasertur. 

Når der gjelder foreldrene mine og særlig mamma synes jeg ting er vanskelig, de har oppdradd meg og gitt meg masse kjærlighet og jeg har ikke alltid vært så snill tilbake. Mamma kan være ganske vrang og trangsynt, men pappa er jo bare verdens snilleste.  Jeg synes det er vanskelig at, jeg selv i voksen alder, ikke alltid har vært så snill og drevet og pirket på pappa og hans måter å gjøre ting på. Det har jeg hverfall sluttet med. Nå er det andre ting som irriterer  Jeg prøver å forstå hvorfor det ble sånn og tror det henger litt sammen med at de som eldre foreldre alltid har hengt litt etter og ikke vært så oppdatere, samt manglende logikk på ting- noe jeg irriterer meg over generelt. 

Det som nå for tiden irriterer meg er at mamma spør om det samme igjen og igjen og igjen (og ja, hun er nettopp utredet for demens  og det har hun ikke), dumme/rare spørsmål, gnål om alt mulig, at alt som bare så vidt involverer noe «nytt» skal være så fryktelig vanskelig. Dette forsterkes av at de (om sommeren) bor hos oss i tre måneder (huset deles), og at vi (og særlig mannen) føler at de stadig vekk tråkker over grenser ved F.eks bare gå rett inn i vår gang for så å banke på når de allerede ER i stuen. Det verste er imidlertid at mamma er ekstremt vanskelig å opp ting med da hun ser ting ekstremt svart/hvitt. Sier jeg at rød er finere enn blå, betyr det i hennes verden at jeg synes blått er stygt. 

Dette ER irriterende og jeg har snakket med flere som ikke skjønner at vi holder ut. Samtidig kjenner jeg på dårlig samvittighet, pappa som alltid bare vil det beste. Har liksom ikke samvittighet til å pirke på ham. Mamma som er syk og tross alt er nettopp mammaen min. Jeg gjør meg nok noen ekstra tanker omkring dette nå som det er like før lillejenta vår kommer. Både fordi jeg vet de gleder seg enormt, men jeg på en side må begrense maset i den første perioden (for at vi skal få knyttet bånd) - noe som kan bli vanskelig når de bor her, samtidig som jeg både ønsker og vil at de skal bli endel av A**s liv og hun av deres. Og fordi jeg nok, som kommende mor, i større grad reflekterer over forholdet til mine egne foreldre. 

Opp i alt dette synes jeg det er utrolig trist at de, med tanke på, alder og/eller helse aldri kan bli de besteforeldrene de var for mine nevøer. Selvom pappas helse er god, alder tatt i betraktning, synes jeg det er synd da dette er hans første ekte barnebarn. Når det gjelder mamma er rett og slett helsen for begrensende. Det synes jeg er trist. 

Jeg gjør meg endel tanker omkring dette og synes det er vanskelig å sette ord på, men også i det hele tatt forstå alt.

I morgen skal jeg til JM (tror jeg- har ikke fått SMS, så må ringe på morgningen). Tenkte også å få vasket noe tøy, gjort litt yoga, gått tur samt ta lunsj på cafe ifbm besøk hos JM.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

39+5

Time hos JM i dag. Alt fint. Fremdeles lavt SF-mål, noe stigning siden sist, men fremdeles lavt. Jordmor kommenterte imidlertid at «det er mye baby» og at hun lå litt bredt, så alt kom liksom ikke med på målingen heller. Var jo også til vekstkontroll for kun en uke siden.

Ellers er det slitsomt med min mor som bor her oppe og glemmer så sykt mye samt foreldrene mine i sammen som er overbeskyttende.  Der er også slitsomt med mamma som jeg nesten ikke føler man kan ha normale samtaler med lengre. Enten fordi det meste er gjentagelser av en tidligere samtale eller rett og slett fordi ting må inn med teskje. Jeg får samtidig litt vondt av henne. Men jeg er lei av å bli overbeskyttet. I dag skulle foreldrene mine avsted litt tidligere enn meg og de var da bekymret for at jeg skulle være alene. Vi har hatt samtalen flere ganger før: 1. mest sannsynlig må jeg ikke/ skal jeg ikke på sykehuset med en gang første ri kommer/vannet går. 2 mest sannsynlig rekker mannen hjem i god tid før vi må dra. 3. Er det styrtfødsel på gang ringer jeg evt ambulanse. 4. Hva gjør andre gravide damer som er alene på dagtid når mannen er på jobb - det er jo bare tilfeldig at jeg har termin akkurat i perioden de bor her?  Dette har vi snakket om flere ganger, men det blir likevel tatt opp gang på gang. Blir både lei av samme samtale pluss at ei som tross alt har vært gjennom to spontanfødsler før må lære dette?!?! Jeg er også lei av å bli overbeskyttet. I dag stilte jeg spm om hva det evt var de kunne gjøre- jo de kunne ringe. Altså, jeg tror jeg greier det selvom jeg er i fødsel (åpningsfasen). Greit, jeg har aldri vært i åpningsfasen før og heller ikke født, men jeg opplever ikke at andre kvinner har problemer med dette. 

Jeg kjenner jeg blir irritert og litt frekk i svaremåten etterhvert hvilket de ikke liker, men jeg blir så utrolig sliten! Dette er liksom ikke akkurat eneste området jeg opplever at de behandler meg som en som fremdeles må passes på.

I morgen skal jeg spise middag hos dem- har faktisk invitert meg selv ettersom mannen har planer med jobben. Får prøve å kose meg og forberede meg mentalt på samtaler på lavt nivå (merkelige spørsmål som ikke henger sammen og spørsmål/kommentarer uten logikk) og samtaler vi har hatt før og så heller få en koselig stund. 

Jeg virker sikkert som ei sur kjerring akkurat nå, men hele forholdet og historikken rundt alt kommer dessverre ikke frem via noen få innlegg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

40+0 oppsummering/oppdatering uke 40 - tenk inne i terminuken!!!!! ❤️❤️❤️

Dager igjen: 3 og 98,9 % passert

Formen: omstendighetene tatt i betraktning, er den vel egentlig veldig fin. Småvondt i bekkenet, litt mer sliten, men egentlig greit med overskudd. Merker imidlertid at permisjon gjør godt, slik at jeg kan ta dagene i mitt tempo.

(andre) plager: Sover ikke så godt. Sover jo aldri godt på denne tiden av året, men er i tillegg verre med en stor mage og at jeg må tisse tre ganger per natt. Prøver imidlertid å få sove litt på dagtid om søvnen har vært dårlig.

Trening: Løping er lagt på hylla, har heller ikke trent styrke denne uken. Men har trent yoga (ulike typer) hver dag og gått tur på rundt 7 km hver dag. 

Vekt: fremdeles 66 kg (ca 6,5 kg opp fra startvekt)

Høygravid: Absolutt ❤️

Permisjon: ja 😊

Liv i magen: stort sett gjennom hele dagen, men de mest aktive periodene er fremdeles åtte, ni, ti-tiden på morgningen og en gang etter 2000 på kvelden. I går telte jeg 22 bevegelse på 30 min, men hun tok mer av etter det. 

Legetime: var hos JM på torsdag, alt fint. Skal igjen til onsdag om lillegull ikke enda har ankommet. 

Forberedelser: leser fortsatt litt om fødsel og tiden etter, prøver å holde unna med enkelt husarbeid slik at vi tilfelle fødsel ikke kommer hjem igjen til kaoshus. Har planer om å øve mer på pusteteknikk.

Forventninger: JA!!! Samtidig som det er trygt og godt å ha henne inni magen ❤️. Da slipper jeg å forholde meg til alt jeg føler jeg ikke kan. På den annen side skal det bli veldig godt å slippe å følge med på daglig liv i magen m.m, (selvom jeg koser meg med det også) og frykten for at det enda kan gå galt. Jeg gleder meg imidlertid helt vanvittig til å holde henne for første gang (og andre ganger). Jeg merker også at de rundt meg har større og større forventinger og er veldig klare ❤️

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

40+2 

Tenk i morgen er det termin ❤️. Dagen jeg har telt ned til så lenge. Nå må jeg nok innstille meg på noen dager til, men uansett er det ikke lenge til hun er her -uansett hvor uvirkelig det virker. Synes fremdeles det er vanskelig å forstå at vi skal bli foreldre, at vi får ansvaret for et nytt menneske med alt det innebærer på godt og vondt. 

Ellers har problemene med mamma gått blusset opp igjen. Hun er så åpen og klar på at dette er vårt hus, det er vi som bor her og at vårt privatliv skal respekteres og at dersom hun ikke gjør det må vi si ifra. Praksis viser imidlertid at hun ikke har noen sosiale antenner om hva som innebærer å respektere et privatliv i tillegg til at hun blir sur og småforretninger dersom man gir tilbakemelding på det.

I går tråkket hun over grenser hele fire ganger. 

Første gang var da jeg og mannen lå i sengen på soverommet og snakket litt sammen. Jeg hadde stått opp tidligere og skulle bare inn i fem minutter og snakke litt før jeg skulle ut og gå en tur. Så står hun plutselig der og kikker inn fordi hun skal spørre om noe. Vel, jeg synes det sier seg selv at man IKKE kikker inn i andres soverom. Det forstod hun ikke.

Andre hendelse var da hun bare går rett inn til oss, banker riktignok på, men venter ikke til hun får høre «kom inn». For det første tror de at min og mannens gang er felles gang. Av ulike årsaker er det egentlig naturlig at døren til denne gangen står åpen, så istf å banke på døren til gangen eller ta en annen vei går de bare rett inn i gangen og dermed rett inn i stuen. Dette har vi prøvd å ta opp, men uten at det nytter. Så det siste vi ga beskjed om er at dersom døren fra gangen og inn til stuen er lukket, betyr det ikke forstyrr. Altså ikke bank på en gang. Likevel banker hun på og går rett inn. Jeg var ute, mannen lå på sofaen og slappet av og ble litt sur. Da jeg tok dette opp med henne da jeg kom hjem ble hun småfurten. Hun prøvde senere på dagen å søke støtte hos min søster M, hvilket hun ikke fikk da M. synes der var en selvfølge å vente på et «kom inn».

Tredje og fjerde hendelse var under feiring av min fars bursdag. Hvor hun plumper ut med at hun gleder seg til lille A kommer nå, men at de ikke hadde like lyst på barnebarn da hun skjønte at vi ung alder hadde tråkket over noen grenser. I samme slengen komme hun inn på at de likevel i lang tid har lengtet, men at vi har slitt. Det siste er jo noe vi har nevnt til de i fortrolighet det første sier seg vel selv at man ikke bare slenger ut med. 

Jeg blir sur, såret, frustrert og provosert av dette. Mannen blir nok enda surere så der blir dårlig stemning oss i mellom. I tillegg fører disse overtrampene til at vi, og særlig mannen, får relativt nulltoleranse over det meste man kan irritere seg over, slik at forhold vi nok også burde tolerere og ikke bli irriterte over blir et irritasjonsmoment. I tillegg føler jeg at jeg til en viss grad kommer   Mellom barken og veden,

Skulle ønske jeg slapp dette og særlig nå. Prøver å rette fokus og samle energi mot helt andre ting. Jeg er spent på hvordan det blir når lillejenta kommer om hun da faktisk greier å vise den nødvendige respekten eller ikke. Kan det hende at det blir bedre???? Hvis ikke vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

48 minutter siden, Takida skrev:

Hvordan går det?

Det går egentlig fint 😊❤️. Men termindato i dag og jeg kjente plutselig på en utålmodighet. Har innstilt meg på en ukes overtid, men håper jeg slipper mer enn det. Lengter etter å møte jenta vår nå ❤️. Formen er brukbar tatt i betraktning at jeg er ved termin. Ellers har jeg stadig flere og flere kynnere og tidvis mye murringer i mage og rygg, så håper det betyr at noe (snart) er i gjære.

Hvis du sikter til siste innlegg, tok jeg i dag opp med mamma at det ikke er greit at hun deler vårt privatliv med andre. Virket ikke helt som om hun forstod det åpenbare, men jeg tok det opp med pappa til stede som åpenbart forstod. Når det gjelder det å «buse» inntil oss  forstår hun nok ikke det heller, men håper hun har tatt det til etterretning ettersom hun ikke fikk noe støtte fra min søster. Håper hverfall det. 

Endret av Butter
Lenke til kommentar
Del på andre sider

40+3 termindato

Selvom jeg helt siden start sånn sett har innstilt meg på overtid er det likevel dagen i dag jeg har telt ned mot lenge. Rart å endelig være ved termin. En slags milepæl i seg selv. Tenk nå er målet så nærme ❤️. Likevel føles det akkurat nå utrolig langt unna om jeg må vente helt til 29.06 og håper virkelig at hun kommer av seg selv innen en uke hvertfall. Helt utrolig å tenke på at vi innen kort tid er foreldre ❤️. Som jeg har nevnt flere ganger er det så utrolig vanskelig å forstå. Fremdeles er jeg redd for at noe skal gå galt- tanken på at det skulle gå galt nå i siste liten er bare helt uutholdelig.

Formen er, omstendighetene tatt i betraktning, brukbar. Trent yoga i dag også (3 tri yoga), gått 7 km tur.  Bruker 10-15 min lengre tid på ruten enn før da det er litt vondt å gå samt tyngre, men er fornøyd med at jeg faktisk er såpass i form at jeg kan gå tur. Har også handlet i dag. Synes det er så vanskelig å handle for tiden, særlig korttidsholdbare  matvarer ettersom vi på et eller annet tidspunkt må på sykehuset, men ikke vet når. Ifbm handleturen satt jeg en times tid for meg selv på cafe og spiste lunsj og slappet av. 

I dag tok jeg også opp med mamma at det ikke er greit at hun deler vårt privatliv med andre. Virket ikke helt som om hun forstod det åpenbare, men jeg tok det opp med pappa til stede som åpenbart forstod. Når det gjelder det å «buse» inntil oss  forstår hun nok ikke det heller, men håper hun har tatt det til etterretning ettersom hun ikke fikk noe støtte fra min søster. Håper hverfall det. Bakgrunnen for at jeg valgte å ta opp det med at hun plaprer om vårt privatliv til andre er at jeg plutselig kom på tanken om at det er mulig at hun virkelig ikke skjønner at dette er privat og sitter og plaprer i vei i hytt og pine. På spørsmål om hun hadde fortalt det til folk husket hun ikke.....Mamma klager ofte på at jeg ikke deler ting med henne, vel, jeg har nå lært at jeg ikke skal dele noe som helst privat med henne. 

 
Lenke til kommentar
Del på andre sider

55 minutter siden, Butter skrev:

Det går egentlig fint 😊❤️. Men termindato i dag og jeg kjente plutselig på en utålmodighet. Har innstilt meg på en ukes overtid, men håper jeg slipper mer enn det. Lengter etter å møte jenta vår nå ❤️. Formen er brukbar tatt i betraktning at jeg er ved termin. Ellers har jeg stadig flere og flere kynnere og tidvis mye murringer i mage og rygg, så håper det betyr at noe (snart) er i gjære.

Hvis du sikter til siste innlegg, tok jeg i dag opp med mamma at det ikke er greit at hun deler vårt privatliv med andre. Virket ikke helt som om hun forstod det åpenbare, men jeg tok det opp med pappa til stede som åpenbart forstod. Når det gjelder det å «buse» inntil oss  forstår hun nok ikke det heller, men håper hun har tatt det til etterretning ettersom hun ikke fikk noe støtte fra min søster. Håper hverfall det. 

Er slitsomt når folk ikke forstår andres grenser.

Syns du er tøff som tok dette så tett på termin!:)

Snart skjer det:)

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lykke til med fødsel 💗! Og med tiden som kommer! Er inne her og leser innimellom, fint å se at det har gått så bra med svangerskapet, om omgivelsene rundt deg ikke alltid er optimale. Jeg tenker når babyen er født, vær forberedt på at det blir litt kaos og manglende mestringsfølelse og mulig ammestyr - jeg liker å planlegge og ha kontroll generelt, og følte så på manglende kontroll og mestring i starten og var ikke forberedt i det hele tatt på at ting skulle bli litt styrete, klarte ikke helt kose meg med det lille nurket. Vips, så er han 4 1/2 år og ikke lille babyen lenger.... Og alt har gått så fint med ham. Så slapp av, ikke ha høye krav til hva du skal gjøre, og bare kos deg. Alt kommer til å gå kjempebra 💗 Helt sikker på at du blir en flott mamma! Stor klem fra meg☺️

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jordmortime onsdag 1906, alt bra. Jeg hadde ikke «fødeblodtrykk» 😛. Dro derfor på middag med jobb. Kom hjem i åttetiden og fikk mye kynnere i 21.00 tiden. I 23.00 tiden begynte jeg å lure på om det var rier. Dro på sykehuset i 05.00 tiden og var inne litt før 06.00. Var allerdede da i aktiv fødsel. Lillejenta var ute 10.32 den 20.06.19 ❤️❤️❤️ etter en såkalt perfekt fødsel ❤️. Hun er helt herlig. Koser oss masse. Kommer med nærmere oppdatering ved anledning 😊❤️😊

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gratulerer så mye med lillejenta! Høres helt perfekt ut, og fantastisk at dere koser dere i rollen som familie 😍

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 25.6.2019 den 16.50, Waldfee skrev:

Fantastisk, gratulerer 💗💗💗!!!

Tusen takk og lykke til fremover ❤️

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 25.6.2019 den 7.30, prøverpåny skrev:

Gratulerer så mye med lillejenta! Høres helt perfekt ut, og fantastisk at dere koser dere i rollen som familie 😍

Tusen takk ❤️. Ja, vi koser oss veldig. Til nå er hun veldig rolig så blir mye tid til kos. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

På 20.6.2019 den 23.09, Waldfee skrev:

Lykke til med fødsel 💗! Og med tiden som kommer! Er inne her og leser innimellom, fint å se at det har gått så bra med svangerskapet, om omgivelsene rundt deg ikke alltid er optimale. Jeg tenker når babyen er født, vær forberedt på at det blir litt kaos og manglende mestringsfølelse og mulig ammestyr - jeg liker å planlegge og ha kontroll generelt, og følte så på manglende kontroll og mestring i starten og var ikke forberedt i det hele tatt på at ting skulle bli litt styrete, klarte ikke helt kose meg med det lille nurket. Vips, så er han 4 1/2 år og ikke lille babyen lenger.... Og alt har gått så fint med ham. Så slapp av, ikke ha høye krav til hva du skal gjøre, og bare kos deg. Alt kommer til å gå kjempebra 💗 Helt sikker på at du blir en flott mamma! Stor klem fra meg☺️

Takk for gode råd. Heldigvis har ting gått veldig greit til nå. Hun er veldig stille og rolig og krever enda ikke så mye annet enn skift, mat og MASSE kos ❤️. Men jeg merker jo også det at ting må planlegges rundt en ny sjef og ikke rundt når det passer meg. Men til nå har det gått veldig greit og vi koser oss og nyter tiden sammen  alle tre ❤️.

Håper dere også lykkes med deres søskenforsøk snart. 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fødselshistorie del 1

Som nevnt, var jeg på kontroll hos jordmor dagen etter termin. Jeg hadde plutselig fått for meg at hun aldri ville komme av seg selv, og at jeg måtte gå helt til igangsettelsedato og at heller ikke det ville funke. Ble derfor noe deppa da hun sa at jeg ikke hadde fødeblodtrykk. Valgte derfor å dra til byen på jobbmiddag på ettermiddag/kveld og ble der en god stund. Var hjemme i 20.00 tiden og hadde masse planer for dagen etterpå. Rundt 21.00 fikk jeg masse kynnere, men hadde hatt det litt de siste kveldene, så tenkte ikke så mye over det annet enn at kroppen gjorde seg klar. Rundt 2200 følte jeg det var noe mer enn bare at magen strammet seg, som til vanlig med kynnere, men tenkte ikke at fødsel kunne være i gang. Gikk og la meg rundt 2300 og skulle lese litt. På dette tidspunkt begynte jeg å lure på om det var rier. Kom ikke like hyppig lengre som tidligere på kvelden, men derimot mer regelmessig, ca 15 minutt, og mer tak i, men enda ikke vondt. Da det ante meg at fødsel var i gang tenkte jeg det var best å prøve å sove, men det var komplett umulig, bare ved tanken på at fødselen var i gang! 

Mannen kom og la seg rundt midnatt, nevnte til han at fødsel muligens var i gang, men at jeg var usikker. Vi prøvde å duppe litt av samtidig som vi tok tiden mellom riene. Regelmessig med stadig kortere intervaller. Rundt 01.00 ble jeg sikker på at det var rier da de samtidig begynte å bli kraftigere. Jeg håpte på dette tidspunkt at det ikke ville dabbe av igjen. Etterhvert begynte det å bli vondere, som kraftige menstruasjonssmerter og stadig hyppigere. Måtte etterhvert opp av sengen og bevege meg. Prøvde å jobbe med rien, slik jeg hadde lært av JM, men fikk det ikke helt til med en gang. På et tidspunkt oppdaget jeg litt blod i trusa og ble bekymret, så ringte sykehuset som sa det var normalt, så lenge det ikke rant. Fikk beskjed om å ringe igjen senere. 

Rundt 0300, begynte det å bli såpass vondt at jeg tenkte det var på tide å få i seg noe mat før det ble såpass heftig at det ikke var mulig. Vi gikk derfor ned i stuen og mannen smurte et par brødskiver til oss begge. Jeg ble etterhvert også flinkere til å slappe av i kroppen under riene, så godt det lot seg gjøre. Da klokken nærmet seg 0500 kom riene med ca fem minutters mellomrom. Ringte derfor sykehuset og fikk snakke med ei som ikke virket som om hun var interessert i å la oss komme, men vi fikk likevel beskjed om «dere får komme da». Mannen var flink og tok ansvar for alt som skulle med. Vi dro hjemmefra ca 0500. Veien inn til sykehuset var relativt vond da riene traff samtidig som diverse humper i veien. Vi ankom sykehuset rundt 05.45. Vi måtte lete oss litt frem til noen som tok oss i mot. Vi visste altså hvor vi skulle, men fant ingen på føden da vi ankom. Jeg stod der med rier i gangen og til slutt kom det en hyggelig jordmor som geleidet meg inn for undersøkelse. Jeg var så redd for å bli sendt hjem igjen, men hun konstatererte at jeg allerede hadde 5-6 cm åpning og jeg ble lagt rett inn. 

Endret av Butter
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Del 2

Rett etter jeg ble lagt inn fikk jeg lystgass, klyster og en form for intravenøs smertestillende som jeg i ettertid har skjønt først og fremst er beroligende. Også veeeeldig glad for klyster.

Jeg klarte ikke å telle meg gjennom riene slik mange har snakket om, men klarte å jobbe med dem, med god hjelp fra lystgassen. Brukte den først og fremst til noe å konsentrere meg om. Jm var ute en liten tur og mannen måtte ut for å flytte bilen. I denne perioden må jeg ha inhalert lystgass for mannen mente jeg var ruset og rent bekymret da han kom tilbake. At jeg var «ruset» kan nok godt stemme. Vi tulla og lo mellom riene. Jeg fikk også noe eplejuice, men orket ikke spise. Riene kom tettere og ble heftigere. Etter en stund var det vaktskifte og plutselig kom jordmoren vi hadde hatt på de to første ultralydene på sykehuset! Hun kjente oss igjen og ble glad for å se oss og vi henne. Klarte fremdeles å tulle og le litt innimellom og vi snakket bl.a om maratonsammenligningen mellom fødsel og maraton. Riene ble stadig heftigere og tettere og jeg begynte en stund å holde igjen av noe sjenanse, men fant ut av at det ikke nyttet og at det bare var å la seg rive med og la kroppen jobbe. Det innebar å skrike så mye jeg ville når det passet og også bare la alle hemninger fare! Herregud for en kraft som finnes i kroppen min som jeg ikke ante at jeg hadde!!!!!

Hadde i det lengste vekslet mellom sengen og oppreist og etterhvert også pilatesball, men måtte til slutt opp i sengen. De målte full åpning 09.15 og pressriene begynte rundt 10.00. Pressrier er noe av det heftigste, sykeste og råeste jeg har vært med på!!!!

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Del 3 + den første tiden etterpå

Hele veien under fødselen var jeg livredd for at hun ikke skulle klare seg. Derfor var det så godt hver gang jordmor lette etter hjertelyden hennes og konstaterte at alt var i orden.Etterhvert kjente jeg at alt stod i spenn nedentil. Håpte flere ganger at jeg skulle få høre «to press til også er hun ute». Men selvom opplevelsen var fantastisk og alt gikk fort kjentes det ut som det drøyde. Da hun kom til syne fikk jeg se en bit av hodet hennes mellom bena mine. Helt utrolig!!!! Under fødselen fikk jeg faktisk aldri beskjed om å holde igjen, hvilket jeg er glad for. Da kunne jeg bare slenge meg på kroppen og la den gjøre jobben, særlig da jeg turte å la alle hemninger fare. Presset nedentil ble verre, men til slutt var hun ute - kl 10.32. Under 12 timer fra det jeg lurte på om var rier ❤️. De tørket litt av henne og la henne rett til meg. Herregud så fantastisk! Gulljenta mi som jeg har blitt kjent med gjennom magen samtidig som hun var en helt ny og fremmed person. Så der lå vi, vi to, med mann og far ved siden av og bare nøt de to timene vi fikk mens jenta vår forsøkte å finne brystet. Jeg fikk først noen sting mens jeg lå der, deretter var vi alene. Jeg hadde heldigvis kun overfladiske rifter. Hun klarte til slutt,med litt hjelp, å finne brystet, men greide faktisk å finne tommelen på egenhånd. Mot slutten av de to timene ringte vi foreldrene våre. Mine foreldre kan umulig ha skjønt hva som var på gang, for de var vanskelig å få tak i. Hadde de ant hva som var i gjerde hadde de nok vært limt til telefonen. Vi fikk greit tak i svigermor som var i ekstase. Jeg tror imidlertid ikke alt gikk riktig opp for mamma da vi endelig fikk tak i henne, for hun var plutselig mer opptatt av hvilken telefon vi hadde ringt enn at hun var blitt mormor 😂

Jeg var nok ikke helt ved mine fulle fem jeg heller 😛❤️. Ruset både på smertestillende, hormoner, fødsel og lykke. Jeg klarte ikke riktig å oppfatte hva som hadde skjedd - og synes enda det er vanskelig å forstå at jeg er blitt mamma ❤️. At «målet» er nådd. 

Jeg husker heller ikke helt om de foretok undersøkelsene av henne før eller etter jeg fikk henne, men tror det var etter. Alt var fint, bortsett fra litt lavt blodsukker. Så det ble plutselig litt kritisk å få i henne mat. Jeg måtte håndmelke i en sprøyte som vi så matet henne med, hun fikk også noe morsmelkerstatning. Jeg husker den første panikken som oppstod i meg da ikke alt var helt som det skulle. Etter en stund var imidlertid blodsukkeret kommet opp på et fint nivå. Som følge av det lave blodsukkeret var imidlertid helsepersonellet ekstra «på» med ammingen.

Etter de to timene fikk vi noe mat, jeg fikk en dusj før vi ble flyttet opp på barsel. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke helt husker disse timene. Men tror vi vare nøt henne, hverandre og tiden ❤️❤️❤️. Samtidig som de fulgte med på ammingen. Jeg mener også at hun etterhvert kom «på do» og at vi fikk opplæring i bleieskift. Mannen har aldri skiftet bleie og jeg har ikke skiftet siden nevøene mine var små. Så litt opplæring/oppfriskning var velkommen.

I forkant hadde vi bestemt oss for at vi ikke skulle ha besøk samme dag, men ettersom jeg/begge/alle var i fin form og det tross alt var endel timer mellom fødsel og besøkstid bestemte vi oss for å ta imot besøk av besteforeldre samme dag. Det var nok forresten mannen som nok var den trøtteste i mangel på søvn. Vi var jo også ganske så giret på å vise frem 😊❤️😂. Mine foreldre kom kl 17.00 (eller i vant stil, de kom en stund før) og svigers kom kl 18.00 (besøkstid mellom 17-1900). Det var rørende å se min far holde barnebarnet sitt for første gang. Det var, og er tydelig, at det for ham er ekstremt stort å endelig bli morfar i såpass høy alder og jeg synes der er stort å endelig kunne gi ham dette. Mamma var selvsagt også rørt, men det er nok likevel mer spesielt for pappa som tross alt ikke har noen «egne» fra før. 

Også svigermor var ekstremt rørt. Svigerfar var også det, men han er nok ikke like følelsesmenneske. Svigerfar er også redd og turte ikke holde.

Den natten sov jeg dårlig. To timer? Fremdeles er alt noe uklart. Tror vi la henne i egen seng først. Herregud så redd jeg var for at hun skulle slutte å puste!!! Jeg tok henne etterhvert over i min seng, tror det var fordi hun ikke likte (og fremdeles ikke liker) å ligge alene. Det gjorde ammingen litt lettere, pluss den gode kontakten. Grunnet blodsukkeret var det viktig at hun fikk mat minst hver tredje time. Ammingen gikk egentlig fint fra, men jeg ble likevel litt stresset av dette blodsukkeret. Dette i kombinasjon med at jeg var livredd for å rulle over henne gjorde at jeg sov dårlig. Likevel er det vel en av de koseligste nettene jeg har hatt i hele mitt liv.

Alt i alt. Fødselen var perfekt og det var en rå opplevelse! Ja, det gjorde vondt. Riene var heftige og det gjorde vondt da alt stod i spenn, men likevel så rått og utrolig! Jeg ble mer overrasket over hvilke krefter som bodde, og bor i kroppen min, fremfor smertene. Jeg ante ikke at jeg hadde slike krefter i meg. 

For tiden begynner det nye livet å gå seg til, jeg blir mer og mer glad i det lille vesenet for hver dag som går ❤️. Det er også helt utrolig og rørende å se hvilket ansvar mannen har tatt fra første stund og hvilken glede han har funnet i henne og den nye situasjonen vår. 

Jeg synes fremdeles alt er vanskelig å fatte, men herregud å jeg elsker det lille vesenet. 

I dag er hun akkurat to uker  og vi tror vi har fått det første bevisste smilet ❤️

Skal prøve å få skrevet litt om resten av sykehusoppholdet pluss den første tiden hjemme i et senere/flere innlegg. Så begynner det kanskje å bli på tide og avslutte denne dagboken? I hvertfall for en stund? Vi får se, mulig jeg velger å skrive og oppdatere hvordan det går ❤️

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...