"Motgang gjør deg sterkere". Jeg har aldri skjønt det, er det bare jeg som er svak?

[AnonymBruker]

1 time siden, WubWub skrev:

Jeg har spurt to psykologer om dette tidligere.

Begge svart at mye motgang i livet ofte vil bryte en ned å gjøre en svakere.

Omtrent alle mennesker som blir psykisk syke har blitt det pga for mye motgang og negative opplevelser. 

Ta en tur til hvilkensomhelst psykiatrisk avdeling å spør pasientene der om historien deres - uten unntak vil tilnærmet alle skildre et liv fylt til randen med motgang. 

Det er kjærlighet, trygghet , varme, stabilitet , mestring og ros som gjør en sterk og robust. Ikke nederlag, overgrep, mobbing, omsorgssvikt

Jeg er forståvidt enig i dette, men har selv opplevd så mye motgang (i voksen alder) at jeg burde vært innlagt eller stått med en fot i graven.

Det gjør jeg ikke, prøver å snu det om til noe positivt( erfaring gjør meg sterk) kroppen har reagert med stress og utmattelse. Men, jeg føler meg likevel mye verdt, har mye verdi og føler meg mye bedre enn de menneskene ,som har det så vondt med seg selv at de prøver å ødelegge andre.

Har hatt trygghet, omsorg og stabile omsorgspersoner rundt meg fra nyfødt til 10 ( og videre ) mulig det er derfor jeg er såpass sterk, har en enorm viljestyrke og godhet.

Anonymkode: 72a80...d57

[Ichiko]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvis det er veldig mye på en gang så knekker jeg sammen, men jobber meg tilbake til å fungere igjen. Så skjer det noe nytt og vondt så knekker jeg sammen igjen, men jeg vet at jeg har fikset noe verre før så jeg "vet" at det blir bedre.

Jeg har bare alltid hatt en sterk magefølelse på at livet vil bli lettere. Selv da jeg var 13 år, satt hjemme og skadet meg selv etter mammas gjentatte voldsbruk. Mammas venn pleide å klå på meg blant annet, pappa var aldri til stedet. Mange rundt visste hva som foregikk med både det fysiske og psykiske mamma utsatte meg for, men ingen gjorde noe. Jeg sleit på skolen, jeg hadde få venner, passet ikke inn noe sted. Husker jeg spurte moren min om hun kunne behandle meg bedre og fikk til svar at jeg burde være fornøyd med å bare få mat. 

Inni meg så følte jeg at bare jeg ble voksen så ble det bedre. Men innen jeg ble voksen var jeg gjennom en skilsmisse mellom mine foreldre, flytte tidlig hjemmefra, en voldtekt og min første kjæreste som var utro. 

Følelsen av at det ville bli bedre var der ennå. Nå er jeg 25 år og elsker livet mitt, det har vært helt supert siden jeg var rundt 21. Min tanke nå er at kanskje jeg måtte gjennom mye dritt av en eller annen grunn. En gang så får jeg bruk for mine erfaringer i livet.

Jeg kunne har knekt helt sammen og blitt nede for jeg hadde aldri noen, men magefølelsen min holdt meg gående. Vet ikke om jeg ble sterkere av alt det vonde. 

Anonymkode: 09d2b...331

Så bra at du holdt ut, ønsker deg og alle som har slitt og fortsatt sliter, alt godt livet kan gi

2 minutter siden, Neinøff said:

Ja, og dessverre. Finnes det ikke forebyggende tiltak mot rarhet?

Ikke i mitt tilfelle, der er det for sent

[Gjest N-Nøff]

4 minutter siden, Ichiko skrev:

 

Ikke i mitt tilfelle, der er det for sent

Jaja. Da får en vel bare leve med det

[Anonymus Notarius]

At motgang gjør deg sterkere er bare tull, det er et "visdomsord" uten innhold. Mye motgang gjør en, om ikke akkurat svakere, så i alle fall mye mer sårbar enn dem som ikke har opplevd mye motgang.

[WubWub]

2 minutter siden, Anonymus Notarius skrev:

At motgang gjør deg sterkere er bare tull, det er et "visdomsord" uten innhold. Mye motgang gjør en, om ikke akkurat svakere, så i alle fall mye mer sårbar enn dem som ikke har opplevd mye motgang.

Det som ikke dreper deg kan meget vel invalidisere deg 

[Ichiko]

Men likevel...vi må jo herdes også for å i det hele tatt få til noe. Dere vet fallrefleksen, altså det at du tar deg for med hendene når du faller? Det er bare én måte å lære den på, og det er å gå på snørra igjen og igjen og igjen og igjen...helt til du har lært. Dét er motgang så det holder, men du gir deg likevel ikke. Samtidig lærer du den fantastiske kunsten å gå oppreist på to bein.

Når livet enda en gang gir meg juling, prøver jeg å huske akkurat dette. For et smertehelvete det egentlig er, bare å lære helt selvfølgelige ting.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Ichiko skrev:

Men likevel...vi må jo herdes også for å i det hele tatt få til noe. Dere vet fallrefleksen, altså det at du tar deg for med hendene når du faller? Det er bare én måte å lære den på, og det er å gå på snørra igjen og igjen og igjen og igjen...helt til du har lært. Dét er motgang så det holder, men du gir deg likevel ikke. Samtidig lærer du den fantastiske kunsten å gå oppreist på to bein.

Når livet enda en gang gir meg juling, prøver jeg å huske akkurat dette. For et smertehelvete det egentlig er, bare å lære helt selvfølgelige ting.

Hvis å gå på snørra er sammenligningen du vil bruke, tror jeg ikke du forstår hva skikkelig motgang er. Hva tenker du man lærer av å for eksempel bli voldtatt igjen og igjen og igjen...? 

Anonymkode: 73f02...44f

[Gjest GoldenLioness]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt mye motgang i livet, men jeg vet at veldig mange andre har hatt det enormt mye verre.

Hører så mange historier om hvordan de fikk livet på stell etter sykdommen, mobbingen osv.

I min verden gjør bare motgangen meg enda mer motløs og negativ. Hvorfor er jeg så svak i forhold til disse andre som står i stormen og kommer seg ut av den, med verre utgangspunkt enn meg?

Jeg kan ikke styre det, men det kan være at jeg er uheldig utstyrt med stoffer i hjernen som gjør at jeg takler ting dårligere?

Anonymkode: 64e09...b0f

Det handler ikke om at du er svak eller «dårlige stoffer» i hjernen 

Men alle mennesker har forskjellige psyker og hvordan den slår ut mht til traumer er like forskjellige som det er antall mennesker i verden. Og så har du dem som ser glasset halvfullt og de som ser på det som halvtomt. Sistnevnte kan en faktisk trene på  

Jeg er dette løvetannbarnet folk snakker om. Hun som mot alle odds overlevde en forferdelig barndom og reiste seg fra asken og klarte å snu hver negative erfaring til noe positivt. Høres flott ut eller?

Veien dit var noe mer kronglete. Jeg var til tider deprimert, utviklet angst og noen dager ville jeg bare hyle og hoppe foran et tog. Jeg hadde så mye sinne, bitterhet og skuffelse inni meg. Et sort hull som ikke noe eller noen klarte å fylle. 

Jeg begynte å lese om depresjoner og om positiv tankegang. Jeg trente på å fokusere på hva som var positivt og hva jeg kunne gjøre for at jeg skulle bli lykkelig. Jeg hadde mye traumer fra barndommen så jeg tok steget ut og snakket med en psykolog for å få verktøyene jeg trengte til å overkomme all dritten og hvordan jeg skulle takle situasjoner som jeg fant vanskelig.

Med tid og dedikasjon så endret tankemønsteret mitt seg sakte, men sikkert. Det aller viktigste punktet var da jeg valgte å tilgi alt og alle som hadde skadet eller såret meg. Ikke for deres skyld, men for meg. Jeg ga slipp på dårlige minner, på frykt, sinne, skuffelser. Jeg trengte ikke å tilgi dem det gjaldt ansikt til ansikt. Jeg tilga dem i mitt stille sinn.

Det var psykologen som tok initiativ til å avslutte og det slo meg at vi aldri snakket særlig om fortiden, men om nåtiden og fremtiden og hva jeg kunne gjøre i dag for å få ting til å fungere. Med det så ble fortiden visket mer og mer bort inntil jeg kunne legge den bak meg.

Og med det så åpnet en ny verden seg. Plutselig hadde erfaringene mine blitt en fordel mht til hvordan jeg taklet forskjellige situasjoner både privat og i jobbesammenheng. Jeg hadde visdom og livserfaring langt mer enn alderen min og det gjorde at jeg var utrolig trygg og sikker på meg selv.

Med årene så ble det bare bedre og bedre og jeg velger å kun fokuserer på det positive i livet mitt. Og jeg velger kun å ha mennesker i livet mitt som løfter meg. Jeg har ikke verken lyst eller rom til mennesker som drar en ned. Livet er for kort.

Jeg er nå hun, sikkert plagsomme, positive som alltid smiler til livet. 

Selv da jeg ble gravid og ble syk og nå nylig fikk ME diagnose så klarte ikke det å rokke ved det at jeg fremdeles er positiv, glad og lykkelig. Slag i magen, sorg og skuffet fordi jeg har en kropp som ikke funker? Selvsagt. Men det får ikke overta. Jeg måtte endre måten jeg lever livet på, men det skal ikke få ta fra meg livet.

Jeg har vært der du er og jeg vet det er tøft midt oppi det. Men du kan gjøre mye med hjelp utenfra og mental trening. Jeg er ikke sterkere enn deg. Jeg fant en måte å leve med det på med hjelp og med masse dedikasjon. Du kan klare det du også  

 

Endret 15. februar 2018 av GoldenLioness

[AnonymBruker]

I motsetning til mange her i tråden, fjerner jeg meg fra problemer som oppstår. Jeg blir selvfølgelig ikke værende i problemene, når jeg kan unngå dem ved å fysisk flytte meg vekk fra dem.

Dette står enhver fritt til å gjøre.

Anonymkode: b914b...9e2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

I motsetning til mange her i tråden, fjerner jeg meg fra problemer som oppstår. Jeg blir selvfølgelig ikke værende i problemene, når jeg kan unngå dem ved å fysisk flytte meg vekk fra dem.

Dette står enhver fritt til å gjøre.

Anonymkode: b914b...9e2

Interessant. Er planen din sjelevandring hvis du blir syk, havner i en bilulykke eller blir voldtatt mens du er bundet fast i en kjeller?

Anonymkode: 73f02...44f

[WubWub]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

I motsetning til mange her i tråden, fjerner jeg meg fra problemer som oppstår. Jeg blir selvfølgelig ikke værende i problemene, når jeg kan unngå dem ved å fysisk flytte meg vekk fra dem.

Dette står enhver fritt til å gjøre.

Anonymkode: b914b...9e2

Det er ikke alle problemer man fysisk kan flytte seg vekk fra. 

Om far får terminal kreft, mor dør i en bilulykke, du mister jobben og du havner på nav, kjæresten din har vært utro bak ryggen din og forlater deg, du har ikke økonomi til å holde på huset og må finne en billig hybel og leie så er det ikke bare og "flytte seg fysisk vekk fra problemene". 

[AnonymBruker]

Motgang bygger ikke karakter, motgang avslører karakter.  

Anonymkode: 381b4...19e

[lovedrug]

Jeg har blitt veldig sterk på noen måter,men veldig svak på mye. Har lært meg at når ting går bra så er det ett spørsmål om tid før det går til helvette igjen.

[AnonymBruker]

Mennesker er jo forskjellige, og har ulik mental styrke. Noen vokser seg sterkere av motgang, andre gjør det ikke.

Jeg vil tro mange faktorer spiller inn, hva slags "motgang" og på hvilket punkt i livet. Det er jo en grunn til at man kaller noen "løvetannbarn".

 

Anonymkode: df329...101

[AnonymBruker]

9 timer siden, Ichiko skrev:

Men likevel...vi må jo herdes også for å i det hele tatt få til noe. Dere vet fallrefleksen, altså det at du tar deg for med hendene når du faller? Det er bare én måte å lære den på, og det er å gå på snørra igjen og igjen og igjen og igjen...helt til du har lært. Dét er motgang så det holder, men du gir deg likevel ikke. Samtidig lærer du den fantastiske kunsten å gå oppreist på to bein.

Når livet enda en gang gir meg juling, prøver jeg å huske akkurat dette. For et smertehelvete det egentlig er, bare å lære helt selvfølgelige ting.

Hva om du alltid blir tatt imot og lærer til slutt å gå uten å falle eller slå deg? Du har fortsatt lært å gå, du har den samme kunnskapen

Jeg tror ikke herding nødvendigvis er den beste måten å lære mennesker å bli robuste på, jeg tror man kan lære det mye bedre ved å lære teknikker og måter å se livet på og bruke muligheter osv når man allerede har det bra. Da takler man motgang bedre enn de som har opplevd motgang i 20 år og forsøker leve med det. Jeg tror ikke man ternger å gå på trynet for å lære hvordan bli herdet, tvert imot tenker jeg at man kan risikere bruke mye større del av livet sitt på å forsøke bli normal om man går gjennom motgang, enn om man lærte hvordan takle livet mens man fortsatt har det bra

 

Anonymkode: dbf79...452

 

Ryddet for svar til slettet innlegg.

Kragebein, mod

Endret 15. februar 2018 av Kragebein

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvis å gå på snørra er sammenligningen du vil bruke, tror jeg ikke du forstår hva skikkelig motgang er. Hva tenker du man lærer av å for eksempel bli voldtatt igjen og igjen og igjen...? 

Anonymkode: 73f02...44f

Har du aldri hørt om en metafor før?

Anonymkode: df329...101

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hva om du alltid blir tatt imot og lærer til slutt å gå uten å falle eller slå deg? Du har fortsatt lært å gå, du har den samme kunnskapen

Anonymkode: dbf79...452

Du har kunnskapen til å gå, men du vet fortsatt ikke hvordan du skal reise deg igjen om du faller. Og da er du fortsatt vanvittig sårbar.

Det er poenget her - ingen mennesker er immun mot motgang. Det vil skje i løpet av livet. 

Anonymkode: df329...101

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt mye motgang i livet, men jeg vet at veldig mange andre har hatt det enormt mye verre.

Hører så mange historier om hvordan de fikk livet på stell etter sykdommen, mobbingen osv.

I min verden gjør bare motgangen meg enda mer motløs og negativ. Hvorfor er jeg så svak i forhold til disse andre som står i stormen og kommer seg ut av den, med verre utgangspunkt enn meg?

Jeg kan ikke styre det, men det kan være at jeg er uheldig utstyrt med stoffer i hjernen som gjør at jeg takler ting dårligere?

Anonymkode: 64e09...b0f

La oss begynne med at denne typen utsagn er en type hjernedød motivasjonspiss av en peptalk!

Den kommer typisk fra mennesker som enten aldri har hatt ett reelt problem i livet, eller mennesker som selv trenger å motivere seg selv ut av helvete; i det ene tilfellet kan de holde godt kjeft, og i det andre tilfellet Good job; si deg selv det som virker for deg! Selv om det er en tantketom påstand uten betydning, kan det bety noe for DEG.

Jeg bruker aldri denne typen utsagn, men jeg kan argumentere for at der er ett poeng i det. 

Å ha en historie , gir noe også. DET gir uten tvil  livserfaringer,  det KAN gi motivasjoner.  På samme måte som jeg ikke har hatt mye barndom og ubekymret ungdomstid, så har det tidlige ansvaret gitt meg en haug med verktøy og handlingsmønster jeg aktivt kan bruke i dag i jobb, relasjoner og sosiale settinger. Hvor jeg er i dag, er på godt og vondt ett resultat av hvor jeg kommer fra. Og når mine genetiske svakheter som sønn av min mor slår til, står jeg på ett helt annet plan, og med helt andre hjelpemidler for å holde meg oppe.

Det er ikke motgangen som gjør deg sterk; den utrydder de svake, og lar bare de sterke stå igjen, som tydelige merker på deres egenverdi. Jeg har hoppet. Jeg har vært dratt ut av badekaret og våknet opp som den absolutt mest totale taper som finnes i hele verden; motgangen har aldri gitt meg noe som verdt opplevelsen. Men det ligger en liten ekkel kakkerlakk i meg også som har lært av mine feil og mine svakheter

Det er ikke motgangen som gjør deg sterk. DU må gjøre deg sterk. Og som sterk kan du vise folk rundt deg at du tåler motgang andre ikke klarer.

Det ligger i deg, vi alle har den kakkerlakken, men den må stelles av deg, på dine premisser for å kunne være til hjelp. Det hjelper ikke å gi opp og vente på at den skal utvikle seg selv.

 

Anonymkode: aa778...7e9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvis å gå på snørra er sammenligningen du vil bruke, tror jeg ikke du forstår hva skikkelig motgang er. Hva tenker du man lærer av å for eksempel bli voldtatt igjen og igjen og igjen...? 

Anonymkode: 73f02...44f

For min del så jobber jeg med ungdom utsatt for den slags. Jeg har lettere for å sette meg inn i hva de sliter med når jeg har vært gjennom det samme selv. Spesielt ift en annen ansatt som kun kan det teoretiske rundt dette temaet. Den som har lest bøkene for utdannelsen og hjelper på den måten vil vel ikke gjøre en dårligere jobb av den grunn heller altså.

Men jeg vil tro at min erfaring innen voltekt, overgrep i barndommen, vold fra mor og slike ting er gjort om til noe godt da jeg nå jobber på institusjon for slikt.

Det har du mitt syn på å snu noe forferdelig til en god ting.

Anonymkode: 09d2b...331

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Du har kunnskapen til å gå, men du vet fortsatt ikke hvordan du skal reise deg igjen om du faller. Og da er du fortsatt vanvittig sårbar.

Det er poenget her - ingen mennesker er immun mot motgang. Det vil skje i løpet av livet. 

Anonymkode: df329...101

Man kan ha lært ved å observere hvordan andre gjør det eller man kan bli forklart hvordan det gjøres

Anonymkode: dbf79...452