Hvorfor gjør kjærlighetssorg så utrolig vond, hvordan føles det ut for dere?

[AnonymBruker]

Hei.

Kjærlighetssorg gjør utrolig vondt, første gangen jeg opplevde det var den intens sterk, gråt plutselig og uhemmet i månedsvis, sorgen var dyp og jeg var på en måte i "svime." Forferdelig vond smerte i brystet, som en skarp smerte.

Senere når jeg har blitt avist ( av en jeg er glad i ) så har smerten blitt litt som "rier" det når en topp-smerte-så roer det seg.. til det når en ny topp- så smerte igjen, gråt. 

De gangene jeg har blitt "fri og fått fred" er når jeg sover, har sovet ekstra mye i slike perioder for å "rømme fra smerten."

Jeg lurer på HVORFOR kjærlighetssorg gjør så ufattelig vondt, folk kan jo bli helt uberegnelige i slike situasjoner, bitre for livet, miste tro, må ha hjelp fra psykolog, finnes også tilfeller der folk dreper. ( Ekstremt da ) men jeg synes det er skummelt likevel.

Så, noen som har noen tanker?

Hvorfor gjør kjærlighetsorg så utrolig vondt?

Hvordan føles kjærlighetssorg ut for deg?

 

Anonymkode: 70b2a...f7b

[AnonymBruker]

Trodde jeg skulle dø.

Anonymkode: d8706...9cf

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei.

Kjærlighetssorg gjør utrolig vondt, første gangen jeg opplevde det var den intens sterk, gråt plutselig og uhemmet i månedsvis, sorgen var dyp og jeg var på en måte i "svime." Forferdelig vond smerte i brystet, som en skarp smerte.

Senere når jeg har blitt avist ( av en jeg er glad i ) så har smerten blitt litt som "rier" det når en topp-smerte-så roer det seg.. til det når en ny topp- så smerte igjen, gråt. 

De gangene jeg har blitt "fri og fått fred" er når jeg sover, har sovet ekstra mye i slike perioder for å "rømme fra smerten."

Jeg lurer på HVORFOR kjærlighetssorg gjør så ufattelig vondt, folk kan jo bli helt uberegnelige i slike situasjoner, bitre for livet, miste tro, må ha hjelp fra psykolog, finnes også tilfeller der folk dreper. ( Ekstremt da ) men jeg synes det er skummelt likevel.

Så, noen som har noen tanker?

Hvorfor gjør kjærlighetsorg så utrolig vondt?

Hvordan føles kjærlighetssorg ut for deg?

 

Anonymkode: 70b2a...f7b

Det er kjempe skummel. Vært der selv. To ganger har jeg drukket meg så full at jeg har fått suicidale tanker og det har gjort meg livredd når jeg våkner opp edru. Jeg har jo masse å leve for og aldri hatt sånne tanker før. Men kjærlighetssorg er en type sorg som er så utrolig intens og grusom. Tror kanskje det handler litt om at man sliter med å akseptere, jeg gjør hvertfall det. Tenker fremdeles at det blir oss igjen, selvom det nå er 8 mnd siden bruddet og han har fått seg samboer. Jeg har virkelig måttet jobbe med meg selv i denne perioden og selvom jeg fremdeles ikke er over han har jeg kommet langt! Tror man må akseptere at det tar tid men samtidig jobbe for å komme seg over det. Nytter ikke å grave seg ned og tenke at alt går over, for det gjør det ikke uten at man legger ned en innsats selv. 

Anonymkode: b6033...a22

[AnonymBruker]

Det føles som om jeg dør, men så blir jeg tvunget til å leve likevel. Alt jeg elsker bare forsvinner for meg, jeg får en slags "eksistensiell krise" fordi med i dragsuget går alle de andre tingene jeg elsker og interesserer meg for, alt som jeg liker uavhengig av personen. Og det føles helt forferdelig, og det er umulig å se noen utvei. Blir desperat, mister interessen for andre mennesker. Og på det verste så går årstidene, og det føles ikke lettere. Også en dag så blir jeg litt glad fordi det er vår i lufta, eller så plutselig nyter jeg å være med venninner igjen, plutselig smiler jeg for noe morsomt, eller blir takknemlig for en fremmed. Plutselig kan jeg være helt med i samtalen med kollegaer i lunsjen.

Stol på meg når jeg sier at jeg lover at det går over.

Hilsen i kjærlighetssorg akkurat nå, så mye at jeg for øyeblikket ikke tror på det jeg skriver selv. Jeg bare vet det likevel. 

Anonymkode: 10a51...d38

[AnonymBruker]

Pga selvtilliten. Den blir knust. Man er ikke god nok, fin nok, sexy nok. Så sammenligner man seg med den nye flotte damen. Er hun tynnere, sprekere, flottere hud og kulere klær. Det er håpløst og grusomt. Så mister man svigerfamilien. Blir ikke invitert i middager, jul eller selskaper. Man blir ensom og forlatt. 

Anonymkode: b4986...797

[AnonymBruker]

Når man opplever at den viktigste oksytocin-kilden, dopamin-kilden osv forsvinner, så går kroppen gjennom en slags abstinens-periode. Eller hjernen da. Det er noe av grunnen til at det er så forferdelig vondt. Derfor er det veldig lurt å ha null kontakt med vedkommende i en god måned etter at det ble slutt. Kan også være en idé å kutte dem på sosiale media også. 

Jeg følte at jeg hadde et brennende sår inni meg, og jeg bare gråt og gråt. Jeg tror det er viktig å tørre å føle det, men samtidig ikke drukne seg selv i selvmedlidenhet for lenge. Noen nevner at det går utover selvtilliten, og det stemmer nok for mange. Men personlig så kunne jeg, i siste brudd i alle fall, gå ut og være sikker på at det ikke var jeg som gjorde noe galt og det hjalp veldig.

Klem til alle med kjærlighetssorg.

Anonymkode: f1c41...dea

[AnonymBruker]

Har kjærlighetssorg nå. Han la opp til hele relasjonen og var så "på," plutselig når jeg stiller mer naturlige krav( etter måneder) blir han usikker på følelsene sine, og ber om en pause.

Jeg sitter igjen som et stort ??? med en stor sorg, det gjør veldig vondt. Han sier han har følelser og at jeg betyr noe, så det gjør ekstra vanskelig "og bare gi slipp".. det er som sakte pining, det som gjør så utrolig vondt.

Jeg vet ikke om han bare lekte med følelsene mine hele tiden,alt har bare vært tomme ord og et spill.

Det svir ekstra, tenker at dette ikke er normalt, tenker at det minner meg om manipulasjon, går i evig ørkske og analyserer.

Det svir i hjerte, hvordan skal jeg stole på mennesker når alt bare er tomme ord?

Anonymkode: 70b2a...f7b

[AnonymBruker]

Sist kjærlighetssorg var jeg helt fra meg. Fikk lånt meg en hytte jeg dro til for å være helt i fred og ro, og jeg bare gråt høyt og var ordentlig langt nede. Fikk små innfall av ren desperasjon hvor jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg og gråt helt hysterisk. Vi var ikke kjærester en gang, så jeg er både skremt og overrasket over at jeg reagerte så ille. Er utrolig flau nå i ettertid over hvor desperat jeg var. Heldigvis var det ingen som så meg, men jeg sendte jo noen meldinger til han..... 

Kjærlighetssorg gjør utrolig vondt, jeg vet ikke helt hvorfor det gjør det. 

Anonymkode: 9da44...a68

[AnonymBruker]

Alt blir så mye enklere når man ikke har et hjerte lenger.

Anonymkode: 11ffa...b73

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alt blir så mye enklere når man ikke har et hjerte lenger.

Anonymkode: 11ffa...b73

Signerer denne, likevel har jeg et som banker, kan ikke bestemme meg for og ikke ha følelser lenger.

Anonymkode: 70b2a...f7b

[AnonymBruker]

Har merket en forbedring med meg selv, tidligere så tryglet og ba jeg, ble sint og anklagende.

Nå klarer jeg og beholde en fullstendig "ro," ingen trygling, ingen spørsmål, ingen sinne, viser ikke følelser i det hele tatt, tar det som et tegn på at jeg har lært noe, og tross alt er på "vei videre" til det som er "fornuftig, sunt og respektfult".

Og det, selv om jeg har et knust hjerte

Anonymkode: 70b2a...f7b

[AnonymBruker]

Føles som om hjertet mitt er rivd ut av kroppen og trampet på. En dyp, fysisk smerte. Får fred fra sorgen kun når jeg sover. Ingenting føles morsomt lengre, ser for meg en alderdom i ensomhet (er 44 år). Går på selvfølelelsen løs. Har han møtt ei yngre og spekere enn meg? var ikke kroppen min fin nok osv. Jeg vet det at smerten går over en dag. Men akkurat nå føles det som et rent helvete. 

Anonymkode: 274d4...bf3

[AnonymBruker]

Det må jo finnes noe motgift til kjærlighetssorg? hva med og bli fullstendig uavhegig andre mennesker, slik at en mann aldri får røre deg på samme måte igjen, det betyr ikke at man skal bli følelseskalde, men mer trygg og selvstendig i seg selv?

Mange snakker om at selvtillit får en knekk, men her er det mer følelsen av "å bli lurt" ..

Anonymkode: 70b2a...f7b

[AnonymBruker]

Jeg er der også nå. Det gjør vondt, svir... En stor klump som gjevnlig dunker inni magen rett under brystet. Jeg lurer også på hvorfor det gjør så vondt? Jeg får plutselig panikk.. føles som sterk angst.

Det har vært slutt i 2,5 mnd nå, det ble bedre for så å bli verre, mye verre.

Han sier han fortsatt er glad i meg, det er jo mye godt i meg sier han og han tror han elsker meg. Men, han vil ikke på dette tidspunkt prøve igjen. Han kan aldri si aldri, men han tror vi vil falle tilbake i samme gamle spor som han sier.

Det knuser meg enda mer at han faktisk har følelser for meg! Da er det meg han ikke vil ha Nå er jeg redd for at han er drittlei meg på toppen av alt, for jeg ringte han og bad han om en sjanse til. Han er ikke så glad i å prate mye om følelser. De siste mld han jeg kun fått en tommel opp til svar. 

Nå er det bare å forsøke å samle seg og komme over dette. Kanskje en dag dette går over.

Anonymkode: 4e1ae...193

[AnonymBruker]

Det ble slutt for meg og exen for en uke siden. Det er helt jævlig og det gjør fysisk vondt, så jeg vet veldig godt hvordan det er.. Dette er den første skikkelige kjærlighetssorgen for meg da vi var sammen i 3 år. Hadde en før han men det varte bare i 3 måneder så det kan ikke sammenlignes med hva jeg går gjennom nå. Han sier han fortsatt er glad i meg, har følelser for meg osv men akkurat nå trengte han en måneds pause hvertfall så har han sagt at han håper vi finner tilbake til hverandre etterhvert.. 

Så det gjør det jo mye vanskeligere for jeg går rundt og håper og venter. Det som gjør det så vanskelig er at jeg ikke har så veldig mange rundt meg, bare et fåtall som også er opptatt en del så jeg har sittet mye alene nå hver dag siden søndag, og jeg kjenner med en gang jeg er alene så er alt så mye vanskeligere.. Holder rett og slett på å klikke for meg, fordi jeg trenger å snakke med han. 

Snakket med han igår på tlf da jeg hadde noen spørsmål som jeg har tenkt på, så senere på kvelden sendte han en godnatt mld til meg, og da ble alt så mye bedre. Men ikveld har han ikke sagt noe eller sendt mld, men det var jeg egentlig forbered på, hadde bare et lite håp på en mld fra han eller noe. 

Jeg bor også hjemme med foreldrene mine så det gjør ikke saken så mye bedre da det blir mye mas her hjemme når jeg egentlig trenger fred og ro fra dem, og heller bo for meg selv og ha ei veninne på besøk eller noe. Bodde så og si hos han, så det å flytte hjem til foreldrene mine igjen var ikke akkurat en drøm. Kjenner jeg trenger å bo for meg selv men har ikke råd for tiden.

Anonymkode: 13cad...2e7

[AnonymBruker]

På 29.1.2018 den 20.24, AnonymBruker skrev:

Når man opplever at den viktigste oksytocin-kilden, dopamin-kilden osv forsvinner, så går kroppen gjennom en slags abstinens-periode. Eller hjernen da. Det er noe av grunnen til at det er så forferdelig vondt. Derfor er det veldig lurt å ha null kontakt med vedkommende i en god måned etter at det ble slutt. Kan også være en idé å kutte dem på sosiale media også. 

Jeg følte at jeg hadde et brennende sår inni meg, og jeg bare gråt og gråt. Jeg tror det er viktig å tørre å føle det, men samtidig ikke drukne seg selv i selvmedlidenhet for lenge. Noen nevner at det går utover selvtilliten, og det stemmer nok for mange. Men personlig så kunne jeg, i siste brudd i alle fall, gå ut og være sikker på at det ikke var jeg som gjorde noe galt og det hjalp veldig.

Klem til alle med kjærlighetssorg.

Anonymkode: f1c41...dea

Det kan vel sammenlignes med å avvenne seg narkotika?

Anonymkode: c7643...26c

[AnonymBruker]

Det føles som om noen har revet hjertet mitt ut av brystet, spyttet og tråkket på det. Det føles som om jeg holder på å sprekke innenfra og det eneste som holder meg sammen er huden min. Jeg må planlegge hele livet mitt på nytt og jeg føler meg uendelig ensom, sviktet og forlatt. Drømmemannen forlot meg helt ut av det blå og jeg lurer på hvordan jeg skal overleve. Det er en måned siden det skjedde og det føles like uendelig håpløst og sårt.

Jeg er sjalu på vennene mine for å være i forhold, jeg misliker tilværelsen min, livet mitt og alt med det. Jeg har lyst til å skrike høyt når folk sier jeg takler bruddet så bra fordi jeg er redd for at om jeg begynner å gråte og faller sammen, så kommer jeg meg aldri opp igjen. Jeg er sint på alt og alle, men viser det ikke. Jeg hater tilværelsen min og har lyst til å bli liggende i sengen for alltid. Men jeg går på jobb, hjelper folk og later som om livet mitt er ok, for det må man i jobben min. 

Det føles som om jeg har mistet en del av meg selv og uten den er det vanskelig å puste, vanskelig å fungere, vanskelig å eksistere. Det føles håpløst.

Jeg føler meg uendelig alene og forferdelig redd, snytt og at jeg har mistet det jeg satt pris på i livet, det som gav meg mening og grunn til å stå opp.

Jeg går på jobb og går hjem i sengen og stirrer tomt ut i luften.

Det føles meningsløst.

Jeg visste ikke en gang at jeg hadde behov for å si nettopp det. 

Anonymkode: 14d96...62e