Avalon og reisen til ICSI

[lillemeg90]

Å herregud for en opplevelse 😳😳😳 jeg vet ikke hva annet jeg skal si enn at du har all min medfølelse ❤️og gratulerer så mye med gutten! Pass på at du ikke går rett i en fødselsdepresjon med den tøffe starten der ❤️ 

Ang. Tabletter for å slutte å amme. Forstår de har blitt veldig restriktive på det nå. Jeg vet ikke hva som er grunnen.. Men er nok veldig forskjellig ifht hvilken lege du møter. 

[Ginny]

Ånei Avalon, for en forferdelig start dere fikk! Dette var slett ikke noe hyggelig å lese, så mye som har gått så galt

Håper dere klarer å komme over den dårlige starten og at fortsettelsen blir mye bedre. Forhåpentligvis finner dere raskt ut av det og både mor og baby (og far!) får det langt bedre. Pass på deg selv oppi alt dette og, og snakk med de rundt deg, helsepersonell, oss, hvem som helst, om du føler det kan hjelpe. 

Og gratulerer med gutten 💜

[Avalon]

Starten var forjævlig, absolutt ikke det noen av oss hadde sett for oss.

Jeg var heldigvis bare alene den første natten, fredag til lørdag, etter det var samboer med hele tiden. Og fy faen det var godt å ha han der. Hadde ikke taklet det om han ikke fikk være der. Han har vært fantastisk fra starten av. Siden jeg var lenket til sengen falt mye på han med en gang. Synes han har tatt alt med fatning. 

Det var utrolig godt å komme hjem, og natt til i dag var første natten jeg klarte å sove i vår seng. 

På fredag fikk vi babybrezza i hus, den er jo som sendt fra himmelen! I dag fikk jeg endelig fingeren ut å registrert navn på baby.

Ting kommer seg. Jeg kommer meg også, men er fremdeles ikke kjempe mobil. En ting er snittet hvor det røsker og river, men korsryggen er fremdeles veldig vond. Og bindingen på puppene er også skikkelig vond. 

Baby har det bra! Han er utrolig skjønn, har et lite rundt deilig fjes med bollekinn. Sært at han har ligget inni magen min. Kattene har fått hilset på også. Det er sjalusi ute å går, men det var som forventet. Ene hunkatten er veldig på å skal trøste når han gråter, det er veldig nusselig å se. 

Farmor kommer på besøk på lørdag, og på fredag har pappaen bursdag så jeg og baby skal pakke inn gaven til pappa som er fra baby 

En ting som jeg kjenner på er at samboer tror han ikke gjør en god nok jobb. Har sagt til han flere ganger at han er flink og ikke gjør noe feil, men han klarer ikke helt å se det selv. Det er spesielt rundt den uroen baby har om natten.

Ellers er vi trøtte og sultne hele tiden. Ingen av oss klarer å få i oss nok mat i løpet av dagen men, sånn er det. 

[Mynona]

Så godt å høre at pappan er super! Du var jo bekymret for det. Jeg tror de fleste føler at de ikke gjør en god jobb de første ukene. Alt er jo nytt og uvant. 

[Avalon]

1 time siden, Mynona skrev:

Så godt å høre at pappan er super! Du var jo bekymret for det. Jeg tror de fleste føler at de ikke gjør en god jobb de første ukene. Alt er jo nytt og uvant. 

Det er helt sant, har sagt det til han også. Jeg har jo kjent, og kjenner til tider på det selv fremdeles. 

Han er skjønn å se på den nybakte pappaen som sitter å tar bilder av babyen og sender til kompisene sine 

[Avalon]

Det har skjedd så utrolig mye på engang her og nå skjer det enda mer gitt. Kjøper visst hus, vi! 

[Ginny]

2 minutter siden, Avalon skrev:

Det har skjedd så utrolig mye på engang her og nå skjer det enda mer gitt. Kjøper visst hus, vi! 

Så fantastisk, gratulerer 😃

Nå løser det seg med alle husproblemene og alt, så utrolig bra! Måtte det bare fortsette oppover for dere nå 😃

[Avalon]

1 time siden, Ginny skrev:

Så fantastisk, gratulerer 😃

Nå løser det seg med alle husproblemene og alt, så utrolig bra! Måtte det bare fortsette oppover for dere nå 😃

Kom brått på dette også, fytti 

Klarer ikke heelt å ta d innover meg enda. Det blir uansett herlig å komme for oss selv igjen, og å ha god boltre plass til lille O! 

 

 

[Mynona]

Oi! Grattis! Deilig å slippe å bo oppå hverandre! 

[Ginny]

17 timer siden, Avalon skrev:

Kom brått på dette også, fytti 

Klarer ikke heelt å ta d innover meg enda. Det blir uansett herlig å komme for oss selv igjen, og å ha god boltre plass til lille O! 

 

 

Dette er så bra! Jeg hadde så vondt i meg for måten du ble behandla på angående det å ta litt hensyn når man bor så tett, og nå ordner det seg! Hurra ❤️

Håper du nyter dagene med lille O, og at dere alle har fått fordøyd den brutale fødselen 💜

[Avalon]

@Ginny Det hjalp godt på det å bare få komme hjem! Han har vært mye lettere å legge her hjemme enn på sykehuset f.eks, slike ting letter mye altså!

 

I går fikk vi vite at på lørdag så er det ikke bare svigermor som kommer, neida, begge søstrene og niesen kommer også. Uten å ha spurt oss om det er greit. Samboer klarer heller ikke å si i fra til sin side at det passer ikke at alle skal komme så tidlig. Så det blir gøy! Jeg har virkelig ikke energi til å forholde meg til masse folk omgangen så tidlig etter KS. O er så urolig også innimellom at det ikke er noen av oss som orker en overstimulert baby i tillegg.

Klarer å bevege meg ganske så bra nå, men det betyr ikke at jeg ikke blir sliten. Det er jo en stor bukoperasjon og det tar faktisk på kreftene det også. blæææææææ. Har sagt i fra om at han i det minste må presisere at det skal være et kort besøk, og at om jeg blir sliten så forlater jeg åstedet rett og slett.

Til uken skal samboer tilbake på jobb og jeg blir mutters alene med baby. Det kjenner jeg at jeg gruer meg litt til. 

Forresten så fikk vi huset til noe over en halv million under takst.

Endret 3. juli 2019 av Avalon

[Avalon]

Fått meg legetime på tirsdag. Fikk jo sopp også, og har holdt på i over ei uke uten at det ble bedre, men nå har det pigade forsvunnet. Tror jeg da. Avbestiller ikke timen da O har fått trøske og jeg vil høre med legen om det er kolikk. Mye sopp om dagen kan man si.

I dag har vi hatt besøk av farmor, tanter og søskenbarn. Det gikk greit. Kjente ekstra på hvor utslitt jeg er når man skal sitte der å småprate og smile. Svigermor klarte jo å vekke O, men vilje slik at han begynte å hyle (han hyler i over 12 timer til dagen så jeg kjente jeg kokte en del akkurat da siden han endelig hadde sovnet) og hun kunne da ha en unnskyldning for å plukke han opp. Ikke noe tålmodighet der altså.

Ser ut til at det som til slutt kom av melk nå er borte. Har fortsatt å binde meg opp på kvelden bare i tilfelle. Mulig jeg slutter med det nå, får se. 

Ellers er jeg sånn fin gråblålilla under øynene.

[Ginny]

1 time siden, Avalon skrev:

Fått meg legetime på tirsdag. Fikk jo sopp også, og har holdt på i over ei uke uten at det ble bedre, men nå har det pigade forsvunnet. Tror jeg da. Avbestiller ikke timen da O har fått trøske og jeg vil høre med legen om det er kolikk. Mye sopp om dagen kan man si.

I dag har vi hatt besøk av farmor, tanter og søskenbarn. Det gikk greit. Kjente ekstra på hvor utslitt jeg er når man skal sitte der å småprate og smile. Svigermor klarte jo å vekke O, men vilje slik at han begynte å hyle (han hyler i over 12 timer til dagen så jeg kjente jeg kokte en del akkurat da siden han endelig hadde sovnet) og hun kunne da ha en unnskyldning for å plukke han opp. Ikke noe tålmodighet der altså.

Ser ut til at det som til slutt kom av melk nå er borte. Har fortsatt å binde meg opp på kvelden bare i tilfelle. Mulig jeg slutter med det nå, får se. 

Ellers er jeg sånn fin gråblålilla under øynene.

Seriøst, enkelte mennesker... Ja, jeg skjønner at det er mer stas å kose og bære på en våken baby, men ikke en baby som har blitt vekket etter å endelig ha sovnet! Jeg hadde blitt rasende 😡

Og du trenger ikke hverken småprate eller smile eller være våken eller noe! Hilse pent når de kommer, og trekk deg stille tilbake og sov! Eller dusj. Eller hva du trenger. La mannen være vert, eller la dem styre for seg selv. Ta med deg O inn på soverommet så dere begge får fred. Han er så liten, og dere er så nye i alt det her, og det må de da forstå. Så kan de heller gi ham en flaske hvis han våkner og er sulten. Hvis man først skal i barselbesøk så må man være til nytte for seg, sånn er det med den saken 😡

[Avalon]

Jeg har ikke morsfølelse. 

Vet det er normalt og er ikke deprimert, det er bare jævlig surt. Det var jo ikke sånn det skulle bli. 

Er alene med han nå da samboer er tilbake på jobb. Det er tøffere enn hva jeg trodde. Sliten og trøtt. Selv om jeg kan bevege meg uten problem nå så er jeg allikevel sliten, og det er så uvant det hele. En liten fremmed person som krever all oppmerksomhet. 

Kjenner at jeg ikke strekker til, aner ikke hva jeg driver på med. Føler meg ikke som noen mamma. 

Ikke misforstå, han er veldig skjønn, men han er allikevel så fremmed. Er til og med vanskelig å bruke navnet hans, til og med det kjennes så fremmed og rart. 

Føler meg så alene når samboer er borte hele dagen. 

 

Føler meg så utilpass når folk gratulerer i øst og vest fordi jeg vet jeg burde være sprekkferdig av stolthet og kjærlighet for denne lille gutten. Han som jeg kjempet for å få. 

Har ikke sagt dette til noen. Orker ikke. Vet det er normalt og bla bla, men det suger så jævlig. 

Jeg mater, skifter, bysser, prater, nusser, koser og prøver å trøste så godt jeg kan, allikevel kjenner jeg at jeg ikke har snøring på dette. Føler meg ikke god nok. Og den samvittigheten gnager. Den gnager hver gang jeg kjenner på lettelsen med å kunne legge han i fra meg. Lettelsen hver gang jeg kan gå for å sterilisere noen flasker. Bare for å puste litt. Senke skuldrene. Dårlig samvittighet fordi jeg ønsker meg alenetid. Dårlig samvittighet for å ønske meg kjærestetid. Dårlig samvittighet for å ikke kjenne at denne gutten faktisk er min. 

[Muffin]

På 12.7.2019 den 0.43, Avalon skrev:

Jeg har ikke morsfølelse. 

Vet det er normalt og er ikke deprimert, det er bare jævlig surt. Det var jo ikke sånn det skulle bli. 

Er alene med han nå da samboer er tilbake på jobb. Det er tøffere enn hva jeg trodde. Sliten og trøtt. Selv om jeg kan bevege meg uten problem nå så er jeg allikevel sliten, og det er så uvant det hele. En liten fremmed person som krever all oppmerksomhet. 

Kjenner at jeg ikke strekker til, aner ikke hva jeg driver på med. Føler meg ikke som noen mamma. 

Ikke misforstå, han er veldig skjønn, men han er allikevel så fremmed. Er til og med vanskelig å bruke navnet hans, til og med det kjennes så fremmed og rart. 

Føler meg så alene når samboer er borte hele dagen. 

 

Føler meg så utilpass når folk gratulerer i øst og vest fordi jeg vet jeg burde være sprekkferdig av stolthet og kjærlighet for denne lille gutten. Han som jeg kjempet for å få. 

Har ikke sagt dette til noen. Orker ikke. Vet det er normalt og bla bla, men det suger så jævlig. 

Jeg mater, skifter, bysser, prater, nusser, koser og prøver å trøste så godt jeg kan, allikevel kjenner jeg at jeg ikke har snøring på dette. Føler meg ikke god nok. Og den samvittigheten gnager. Den gnager hver gang jeg kjenner på lettelsen med å kunne legge han i fra meg. Lettelsen hver gang jeg kan gå for å sterilisere noen flasker. Bare for å puste litt. Senke skuldrene. Dårlig samvittighet fordi jeg ønsker meg alenetid. Dårlig samvittighet for å ønske meg kjærestetid. Dårlig samvittighet for å ikke kjenne at denne gutten faktisk er min. 

Jeg ramlet tilfeldigvis over dette innlegget i dagboken din, og følte for å skrive noen ord da det du beskriver er - dessverre - altfor velkjent. Jeg skulle ønske du visste hvor vanlig det er å føle det sånn, og hvor vanlig det er å skamme seg over at man faktisk føler det sånn når man endelig har fått det man ønsket seg aller mest i verden, selv om man ikke nødvendigvis er deprimert. Det er mange av oss som har hatt det akkurat som og som vet hvor vondt det er når morsfølelsen uteblir, babyen virker fremmed, tilværelsen er klaustrofobisk og man egentlig bare har lyst til å pakke en gigantisk koffert og være litt alene. Og når man så tillater seg et bittelite pusterom, om det så er for å sterilisere flasker eller gå på do, så får man pinadø meg dårlig samvittighet og skamfølelse over at man nyter alenetiden slik at man ender opp med å ikke nyte alenetiden allikevel for det kan man jo ikke når man har blitt mamma og fått ønsket sitt oppfylt, og HVERTFALL ikke hvis man ikke føler noen særlig morskjærlighet! 

Også er man mutters alene og ensom og tror at ingen skjønner hvordan man har det (men det er det mange som gjør) og blir overøst med gratulasjoner av kjente og kjære og fremmede også blir man verken stolt eller lykkelig eller glad men trist, for det var jo ikke sånn det skulle bli, og så får man dårlig samvittighet og skammer seg attpåtil for at man føler det sånn og blir enda mer ensom og alene. 

Også synes man så synd på det lille barnet som var så ønsket og man gjør jo alt man kan for å varte opp den nye verdensborgeren i alle bauger og kanter og synger og koser og leker og bader med kjærlig stemme men dette er liksom heller ikke godt nok så lenge ikke følelsene og tankene er med på laget; enn så lenge er man Verdens Verste Mor fordi følelsene ikke er  på plass og tankene er overveiende negative. 

Jeg var der du er nå, lenge. Og irriterende, men sant - det går over med tid og stunder og kanskje litt hjelp utenfra. Nå blir min straks 3, og livet er bedre og morsommere enn jeg noensinne kunne forestilt meg da jeg var der du er nå. Og sånn er det for veldig mange. Og når jeg ser tilbake på meg selv den gangen, som mamma, ser jeg jo at jeg var en aldeles formidabel mor på alle mulige måter, selv om ikke hjertet hang helt med - hell, jeg tenkte flere ganger at svigermor/mamma/naboen virket til å elske barnet mitt høyere enn meg, så kanskje det ville vært bedre hvis de overtok og jeg gjemte meg under en stein

Også tenker jeg, utfra det selvopplevde, at man kanskje har en slags depresjon allikevel, selv om det ikke føles sånn og man kan le og synes at ting er fint og morsomt (bare ikke det babyrelaterte) og ikke oppfyller noen desiderte diagnosekriterier. Jeg ser i alle fall det selv nå, gjennom det store retrospektoskopet, at jeg hadde om ikke depresjon så i alle fall et betydelig annerledes følelsesliv og stemningsleie enn vanlig, og at jeg merket det først når det gikk over etter lang tid. 

Så, dette ble mye lengre enn jeg hadde tenkt, og du vet jo sikkert alt dette rasjonelt; at det er så vaaanlig å ha det sånn og blablabla, men det er ikke alltid man VET det allikevel men det hjelper å høre det fra «likemenn»😊

[Mynona]

Følte det på samme måte. Og sol muffin sier følte jeg at mamma var mer glad i henne enn meg. Tok flere mnd før jeg kjente at jeg var glad i henne. Men egentlig er jo ikke det så rart, det er jo en fremmed person. Man må jo bli kjent med noen før man blir glad i de. 

Jeg vet ikke om jeg har morsfølelsen enda jeg. Snart 15 mnd etter 😮 selv om jeg føler meg som mamma. 

Det er vel en fattig trøst at det blir bedre. Jeg synes det begynte p bli gøy rundt 8 mmd eller noe. 

[Avalon]

Takk for gode ord @Muffin og @Mynona! Det er godt å vite at man ikke er alene om det.

.-.-.

Vi var innom helsestasjonen denne uken og fikk bekreftet at lille O har kolikk. Han har jo skreket som en stukken gris siden han ble født. Det er ingenting som har hjulpet på enda, men vi har byttet melkepulver og er i ferd med å teste ut andre typer flasker enn de vi har hatt fra starten av. Vi håper at noe av dette kan hjelpe på. 

Samboer skal til legen og høre om det er mulig å få en aktiv sykemelding, helsesøster anbefalte det da det jo er ekstremt tungt for meg å ha O alene 20-20+ timer alene.

[Mynona]

Har dere sjekket om han har låsninger i nakken eller slikt? En del som får løst kolikken ved noen fysio/kiropraktor timer. Og noen merker forskjell med melkefritt. Håper dere finner en løsning. For kolikk er tungt! 

[Avalon]

6 timer siden, Mynona skrev:

Har dere sjekket om han har låsninger i nakken eller slikt? En del som får løst kolikken ved noen fysio/kiropraktor timer. Og noen merker forskjell med melkefritt. Håper dere finner en løsning. For kolikk er tungt! 

Vi var hos en osteopat da O var 2 uker. Jeg har også gått til den osteopaten, jeg ble ikke overbevist men tenkte å gi det en ny sjanse med O. Ble heller ikke overbevist denne gangen. Han sjekket ikke nakken, og det hele ble alt for alternativt til og med for meg. Har et tantebarn som hadde KISS og det er også noe jeg har hatt i bakhodet, greit å finne ut av slik nå heller enn når de ikke får til å krype. 

Så er det jo midt i tjukkeste ferietid så det har vært vanskelig å få tak i noen. Jeg ville helst ha gått til en manuellterapaut eller naprapat (kun basert på egne erfaringer på hva som har hjulpet mine vondter). Men, fikk endelig time hos en fysio på tirsdag! Ser veldig fram til det, og satser på at nakken blir sjekket.

I natt rant begeret over for min del. Lille O har blitt klistremerkebaby over natten omtrent. Det går ikke 10 sekunder en gang før han hyler når han blir lagt ned i sengen sin. Så da sitter jeg der da, i stolen med han på brystet i 24 timer. I natt fikk jeg så klaustrofobi og var helt utkjørt at jeg til slutt bare gikk å la O i sengen, gav fullstendig faen i at samboer skulle på jobb (han sov på samme rom) og så gikk jeg ned og inn til foreldrene mine sin del av huset, og la meg i deres seng (de er på ferie). 

Heldigvis hr samboer fått sykemelding nå. Og vi skal få litt hjelp av min søster ut helgen i alle fall. Svigermor vil også hjelpe til, men vi sparer henne til senere da akkurat denne helgen er alt av gjesterom opptatt. Jeg har i det minste en søster som er villig til å hjelpe. Den andre er mest opptatt av sin egen familieidyll. 

I morgen kommer det to søskenbarn til for å hilse på. Jeg håper disse to gir bedre respons på O. Søskenbarnet som allerede har hilset på takler ikke oppmerksomheten O får. Ligger under en stol og furter og får sammenbrudd.... 

[Avalon]

Det har vært skikkelig tøft og helt pyton.

Vi har hatt O hos en som driver med refleksologi. Samboer fikk det anbefalt av en bekjent tidligere i sommer, men det var jo ferie tid. Damen ringte plutselig opp igjen og vi fikk hastetime. Det hjalp faktisk, for en stund. Vi har hatt noen gode dager innimellom, men så dukker det opp flere dager i strekk med alt fra 10 timers til 18 timers skriking. Kommer til å kontakte en kiropraktor også, spesielt for å sjekke for låsninger da O ikke vil løfte hodet når han ligger flatt på magen. 

Nå har det nettopp vært to heftige døgn. Er så sliten. 

Samboer er mye i det nye huset, er mye å pusse opp før vi kan flytte inn så jeg er mye alene. Og han klarer alltid å enten gå tom for strøm eller ha telefonen på lydløs slik at jeg må få min mor til å fysisk gå bort å si at nå må han dra seg hjem 

Jeg har fått noen jobbdager nå i august, det er ganske deilig. Får mulighet til å komme meg ut, få pause i noen få timer og gjøre noe helt annet. Det er oppkvikkende. For ikke å glemme at det er jææævlig gode penger 

O var 4100g på 6 ukerskontrollen, skrek seg gjennom hele seansen. Er så vanskelig når han får disse "anfallene" med kolikk, det er jo så tydelig at det er vondt, og vi kan ikke gjøre noe som gjør det bedre. Han har begynt, når han er så sliten at han bare ligger å hyler og ikke klarer å fekte og sprelle lenger, å måtte ha mitt fjes oppi sitt. Han søker etter leppene mine og slapper noe av når han får nuss midt mellom øynene. Virker som han er litt mer "Mottakelig" for trøst på en måte. Skulle bare ønske at det faktisk hjalp.

Det som er rart er at han slapper helt av og gråter ikke om vi legger han på stellebordet. Det fungerer bare der. Babygymmen, seng, gulv har ikke samme virkning. Det er heller ikke annen temperatur på badet enn andre steder. Men, der altså slapper han helt av og blir verdens blideste gutt. Det er skikkelig rart. Så vi går mye frem og tilbake mellom badet sånn at han får seg noen pauser.