Er vi i ferd med å oppdra en psyk generasjon?

[kvinneguide]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke... jeg hadde en ganske tøff oppvekst, men jeg oppdrar mine egne barn på en helt annen måte. Jeg har lest mye om barneoppdragelse og barnepsykologi. Favoritten er nok jesper juul. Barna mine får mye kjærlighet, blir sett og vi snakker om ting. De er utrolig smarte, empatiske unger som er gode til å sette ord på følelsene sine. Det er også sjelden noe tull med dem. Men veldig sarte sjeler...

Anonymkode: a0529...4c1

Kan det tenkes at inni et hvert menneske finnes en sart sjel, men at dine barn viser den siden for deg fordi du og lytter og anerkjenner dem? 

[AnonymBruker]

2 timer siden, kvinneguide skrev:

Kan det tenkes at inni et hvert menneske finnes en sart sjel, men at dine barn viser den siden for deg fordi du og lytter og anerkjenner dem? 

Kanskje det du 

Anonymkode: a0529...4c1

[Gjest Jegskulleønskeat]

Det er nok mange grunner til at muligens flere sliter psykisk. Traumer som omsorgssvikt, seksuelle overgrep eller mishandling. Barn som blir revet fra foreldrene sine i tidlig alder. Mobbing. Dødsfall. 

I tillegg har vi utseendepress, "likhetsidealet" og ønske om å være perfekt. 

Det finnes mange grunner.

[Gjest NotNaomi]

På 20.1.2018 den 14.19, AnonymBruker skrev:

Ja og nei.

Jeg tror også vi er i en tid der alt skal settes diagnose på. Man kan være sliten uten å være syk.

Anonymkode: daad0...ff2

Riktig . Jeg trodde jeg hadde gått inn i depresjon , men sånt stemmer ikke helt med meg . Jeg mistet krefter og orket ingenting , og jeg tok turen til legen og ba om full undersøkelse . Alt som var , er at jeg manglet D - vitamin . Er flaut å mangle vitaminer , men jeg hadde ikke vært påpasselig nok . Så enkelt var det . 

Ellers så syns jeg det er positivt at en kontakter psykolog i de fleste tilfeller.  Det er jo viktig å ta vare på den psykiske helsen like mye som den fysiske.  Det skulle vært tilbud om det fra en gikk på skolen . Ikke " bare " helsesøster , men en som kunne ta det derfra . Vi er ikke psykere nå enn før . Bare mer opplyste .

[AnonymBruker]

På 20.1.2018 den 14.22, AnonymBruker skrev:

Ja. Foreldre med dårlig emosjonell innsikt klarer ikke lære barna sine god emosjonell innsikt og bearbeiding av vonde følelser. For mange bygger alt seg opp over lengre tid uten at man vet hvordan man skal bearbeide det. Så knekker det til slutt. I tillegg har vi et samfunn der det er forbudt å klage elelr synes synd på seg selv. Om man sliter, så skal man ta seg sammen og ikke føle på teite følelser. Det er bare det at man må føle på teite følelser for at man skal klare bearbeide dem. 

Teknologisk har vi kommet langt. Emosjonelt og som mennesker ligger vi etter i utviklingen. Egentlig burde barn kurses i følelser, for barn og voksne vet ikke automatisk hvordan de skal forholde seg til egne følelser

Anonymkode: b7673...f56

Både enig og uenig. Man skal ha kontakt med egne følelser, men det bør heller ikke være sånn at den kontakten tar helt overhånd. Greit nok å være glad, trist, ha kjærlighetssorg, føle på sorg generelt osv. men det kan ikke alltid bli en unnskyldning til sykemelding og ikke fungere i hverdagen. Noen ganger må man bare ta seg selv i nakken selv om det er kjipt, og leve med situasjonen. 

Anonymkode: e32a5...0fe

[herzeleid]

Jeg tror mye henger sammen med at en på mange måter kjemper mot biologien når en ønsker at kjønnene skal være mest mulig like, og folk i større grad skal leve innenfor "one size fits all"-rammer. Eksempelvis tror jeg mange unge kvinner sliter med selvbildet etter å ha levd i en sex- og sjekkekultur der mannlig seksualitet og forhold til kropp anses som "frigjort" og der det å ikke ha sex med fremmede eller mange partnere gjerne betegnes som "prippent" osv. Jeg tror også mange unge, som blir fortalt hvor viktig det er at de gjør karrière osv. opplever en vond oppvåkning når de senere i livet ser alt de har gått glipp av med tanke på familie, barn og partner og at pengene eller jobben gir veldig lite tilfredsstillelse når alt kommer til alt.  

[Skorstein]

På 20.1.2018 den 14.24, AnonymBruker skrev:

Vært bekymret lenge jeg. Nav må betale  ut store summer på angst og depresjoner til folk som finner dynen for godt. 

Vi må begynne fra bunn. Hvor starter vi? Jo i bhg som 9-12 mnd gamle. 40 timers uke med fremmede ansatte og barn. Mye lyd, stress og opplegg. Det er jo ikke lov å leke eller kjede seg i dagens barnehager. De skal ha opplegg, lære tall, bokstaver, synge osv. De blir foret med program fra de fødes frem til døden. Dette skaper uro og stress. Foreldre er venner med sine barn og setter ingen grenser. Forelfre er opptatt med sitt og liten tid til egne barn. Mobbing oppstår og press fra alle kanter. Fine klær, fine ferier, fine hus og nye møbler hvert år. Jobbepress og pengepress. Og nav får regningen til slutt. 

 

Anonymkode: 34001...3f8

Men bidrar du også til å lære ungene dine om livet og behandle andre bra? alle må gå inn i seg selv og bidra. Det krever jobb. 

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Både enig og uenig. Man skal ha kontakt med egne følelser, men det bør heller ikke være sånn at den kontakten tar helt overhånd. Greit nok å være glad, trist, ha kjærlighetssorg, føle på sorg generelt osv. men det kan ikke alltid bli en unnskyldning til sykemelding og ikke fungere i hverdagen. Noen ganger må man bare ta seg selv i nakken selv om det er kjipt, og leve med situasjonen. 

Anonymkode: e32a5...0fe

Om man har den type kontakt med egne følelser vil de aldri kunne ta overhånd, det er litt av det som er greia. Har du sett alle innleggene på kg ala "jeg har det så bra i livet, men alikevel føler jeg meg trist og jeg vet ikke hvorfor". Eller "hun/ han har jo ingen grunn til å være deprimert for han liker jobben sin, har en snill kjæreste og gode venner". Mange mennesker aner ikke hvorfor de føler angst eller føler seg nedstemt en gang. De tror at de overføler på bagateller eller at de magisk føler seg dårlig til tross for at alt er bra. Om man har god kontakt med følelsene sine kommer man seg lettere gjennom for eks kjærlighetssorg. Det er når man forsøker flykte fra, ignorere eller dyrke følelser man får problem. Ved god kontakt med følelsene lar man seg selv kjenne på sorgen, men så lar man sorgen passere gjennom og man begynner å fokusere på andre ting. (Det tar selvsagt noen dager/ uker/ måneder alt etter hva det er snakk om). Dette er den naturlige prosessen som de fleste mennesker er elendig på. Det er kun flaks at ikke flere blir rammet av mobbing, utestenging osv

Anonymkode: b7673...f56

[AnonymBruker]

På 20.1.2018 den 14.03, AnonymBruker skrev:

Det er andre tider nå, på mange punkter. 
Det er noe fra morgen til kveld. Barnehage, skole, SFO, jobb og fritidsaktiviteter. De voksne forstår ikke presset som er i dag. For da de var unge så var det bare skole og bare jobb. De som måtte jobbe som tenåringer, de måtte velge. Skole eller jobb. Dagens ungdom får ikke velge, de må gjøre begge deler. Før så hadde de som i dag er voksne bare skole. Dagens ungdom har skole, sfo for de yngste, fritidsaktivitet og være sosial med venner. Det å ikke ha tid til å være barn, ute å leke, være sosial og bare "henge". Arbeidsmengden på skolen er også mye, mye større i dag. Før var skole skole også var du ferdig for dagen. Nå er skole delvis skole, for det er ufattelig mye du må gjøre hjemme hver dag. 

Mobbing er også et stort punkt. Det holder ikke å tenke at mobbing bare skjer på skolen. Når du kommer hjem så kan du ikke bare være hjemme, også er mobbingen over for i dag. Mobbing er med deg hjem, du har mobilen din med deg over alt. Du får aldri fri. Mobbing har også en større makt nå i dag enn før. Før kunne du si at Ola har liten tiss etter å ha sjett han i dusjen etter gym. Nå kan du ta bilder og spre dem videre. Før kunne du si at Lise liker Kåre. Før var det ord, nå har du bevis i form av chatlogger, du kan lage falsk kontoer og late som at du er kåre, bare for å få ting å bruke imot Lise senere. 
Mobbing er større, mer personlig og man føler seg mer fanget i dag enn før. Før kunne du bare gå hjem så var det over. 

Utdanning er vanlig i dagens samfunn. Ingen rynket på nesa om Oddvar måtte droppe utav 8. for å ta seg av sin syke mor før i tiden. For så å aldri få seg en utdanning senere heller. Om Marianne faller ut 1.vgs grunnet fysisk eller psykisk sykdom, så er hun plutselig nederst på den sosiale rangstigen. For så å si alle har vgs utdanning i dag. 

Fattigdom gir et mer tydelig skille i dag. Før var det samfunn som var fattig. De fattige hadde sine steder i byen der de bodde. I dag bor fattige, normale og rike oppå hverandre. Du har så klart få småplasser hvor det er økonomiske grenser som før i tiden. Men det er svært få slike plasser igjen. Barn fra alle økonomiske situasjoner går på samme skole som oftest. 
Skillet er mer tydelig i dag enn før. Dette fører til press når det kommer til det psykiske og materialistisk. 

Det er en grunn til at ungdommer sliter i dag. Og det er også lavere terskel for å søke hjelp i dag enn før. 
Angst og depresjon kan behandles. Så hvorfor folk gnåler over hvor rart det er at flere er syke blir for dumt. For de som får diagnosene og behandling vil bli frisk. I stedet for å gå syk i mange, mange år også blir det et så stort problem at de blir ødelagt for alltid. 

Anonymkode: 59fd3...9f9

Jeg er født på midten av 70-tallet. Jeg hadde to tidkrevende fritidsaktiviter pluss skole. Pluss jobb fra jeg var 13. 

Jeg måtte ordne meg selv, da. Ble aldri kjørt noe sted. 

Var omtrent aldri hjemme som tenåring. Ingen var det. Vi hadde travle liv, med liten oppfølging hjemmefra. Men vi ordnet oss selv, og veldig få ble psyke. 

Anonymkode: 54084...4e4

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om man har den type kontakt med egne følelser vil de aldri kunne ta overhånd, det er litt av det som er greia. Har du sett alle innleggene på kg ala "jeg har det så bra i livet, men alikevel føler jeg meg trist og jeg vet ikke hvorfor". Eller "hun/ han har jo ingen grunn til å være deprimert for han liker jobben sin, har en snill kjæreste og gode venner". Mange mennesker aner ikke hvorfor de føler angst eller føler seg nedstemt en gang. De tror at de overføler på bagateller eller at de magisk føler seg dårlig til tross for at alt er bra. Om man har god kontakt med følelsene sine kommer man seg lettere gjennom for eks kjærlighetssorg. Det er når man forsøker flykte fra, ignorere eller dyrke følelser man får problem. Ved god kontakt med følelsene lar man seg selv kjenne på sorgen, men så lar man sorgen passere gjennom og man begynner å fokusere på andre ting. (Det tar selvsagt noen dager/ uker/ måneder alt etter hva det er snakk om). Dette er den naturlige prosessen som de fleste mennesker er elendig på. Det er kun flaks at ikke flere blir rammet av mobbing, utestenging osv

Anonymkode: b7673...f56

Nei, man skal ikke flykte fra følelsene, men man skal heller ikke "overføle" på dem, da skaper man bare unnskyldninger for seg selv. Er utrolig mange mennesker i dag, som uffer seg både for det ene og det andre, også blant de godt voksne over 50. Jobbe overtid på jobb igjen. Huff. Fikk ikke ferie nr 3. i år. Huffamei. Katten min døde. 3 uker sykemelding. Og sånn går no daga'n mens velferdsstaten blir stadig mer utarmet. 

Anonymkode: e32a5...0fe

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke lett i dag. Ikke lettere enn for 100 år siden som noen påstår, levde dere da eller? Det er ikke bare å komme inn på en utdanning og få jobb eller noe som helst her i livet... og ikke finne en som elsker deg og vil gifte seg med deg og ha barn med deg... de som er single sitter bare å syter over eksen ellers er de rare og behandler deg som søppel, bruk og kast... og venner har alltid vært et slit å beholde og få, alt sosialt generelt. Kan snakke om både hele skolen, hobbyene mine, militæret og det som var, passet aldri inn og ingen så meg, eller de behandlet meg dårlig... Har slitt og stått på som f, men er fortsatt mislykka. Traff en mann for fire år siden og trodde at nå endret det seg, det var sant det med at alt ordner seg til slutt. 

Man får bare høre at man er dum og svak osv fordi man ikke er topp utdannet, ikke blir synlig i en hobby eller noe, ikke har jobbet seg opp og blitt sjef i en alder av 20... ikke eier stort hus, fin leilighet, ha kjøpt den nyeste bilen kontant, helst ha en pen og snill mann som aldri forlater deg, er utro med et ludder, få 5 barn innen fylte 25... Dette er det samfunnet har lagt opp til at de fleste skal leve og som de FLESTE har det.

Kan si med engang at jeg er ikke i nærheten av noen av de tingene. Jeg driver å bygger meg opp, men det kan falle like fort ned igjen... ingenting er stabilt... 

Anonymkode: 9590a...724

[Lava Anne]

Globalisering: at man nå har for mange å sammenligne seg med etc, høye forventninger til eget liv, samt sykeliggjøringen av det vonde i livet og legers lave terskel for å hive antidepressiva på folk. Klart det øker.

[AnonymBruker]

Ja helt rett. Spesielt i Norge. Bra land på mange måter, men ikke holdninger generelt. Og vi unge har blitt ødelagt grunnet janteloven gjennom morsmelka og samfunnet er lite fleksibelt til å la oss utvikle oss selvstendig og friere. Det er jo et krav om å få seg utdanning, barn, mann og eie alt innen 25... ellers blir man uthengt og kalt stygge ting. Man skal heller ikke være fornøyd med seg selv og andre kjenner deg bedre enn du gjør selv. 

Så et eller annet sted her at en trådstarter hadde skrevet noe med at de med angst og dep finner dyna for lett. Angst og depresjon er ikke noe man velger akkurat som kreft. Det er like ille som kreft for de som virkelig har hatt det og kjenner det. Jeg misunner de som dør av det, skulle ønske det var meg istedet, må bare leve og ha livet som straff. For når man sliter psykisk må man bare ta seg sammen som de fleste nordmenn mener, og man blir sviktet av en livspartner. De som er syke snylter tydeligvis, men hva med de som er friske og velger å ha ubeskytta sex med gifte menn og det som er og beholder barnet, enda de verken har jobb, utdanning, penger eller hjerne og omsorgsevne til å oppdra det. De kan gå på nav og bare få betalt i hytt og gevær uten noen kritiske spørsmål... Skulle ønske de ble tvunget til abort eller ble kasta på gata av nav og eller barnevernet kom. Får så vondt i meg når jeg leser og ser alle de triste skjebnene, og ser noen av de dumme og ustabile jentene jeg kjente fra ungdommen sitter med en liten unge de ikke klarer å forsørge, det er jo staten som gjør det. Og ingen far inn i bildet og de er kjent for å ha ukontrollerte sinneutbrudd og klarer ikke tenke fornuftig som hvordan man prioriterer penger og sånne enkle ting...

Anonymkode: 9590a...724

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 21.1.2018 den 16.02, AnonymBruker skrev:

 

Jeg er født på midten av 70-tallet. Jeg hadde to tidkrevende fritidsaktiviter pluss skole. Pluss jobb fra jeg var 13. 

Jeg måtte ordne meg selv, da. Ble aldri kjørt noe sted. 

Var omtrent aldri hjemme som tenåring. Ingen var det. Vi hadde travle liv, med liten oppfølging hjemmefra. Men vi ordnet oss selv, og veldig få ble psyke. 

Anonymkode: 54084...4e4

Nei, folk var syke før også, de bare holdt tyst om det.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Jegskulleønskeat skrev:

 

Nei, folk var syke før også, de bare holdt tyst om det.

Meh. Kjente alle i klassene fra 1-9 på skolen min som barn. Var ingen som feilte noe. Dette VET jeg siden jeg så og snakket med de daglig, samt at alle vennene mine snakket med de samme folkene.

Guttungen som nå går i 9 har ikke samme historie å fortelle. Der er det 30+% som har et eller annet styr.

Anonymkode: 4651e...257

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 5.10.2018 den 0.34, AnonymBruker skrev:

 

Meh. Kjente alle i klassene fra 1-9 på skolen min som barn. Var ingen som feilte noe. Dette VET jeg siden jeg så og snakket med de daglig, samt at alle vennene mine snakket med de samme folkene.

Guttungen som nå går i 9 har ikke samme historie å fortelle. Der er det 30+% som har et eller annet styr.

Anonymkode: 4651e...257

 Det er så ufattelig mye man ikke vet.

Endret 3. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Jegskulleønskeat skrev:

 

Jeg snakket også med ei venninne daglig på VGS. Så nylig får jeg vite at hun har levd med familievold hele barndommen. Det er så ufattelig mye man ikke vet.

En ting er det du sier. Noe annet er det med alt styret som er rundt og med dette nå til dags. Jøss, for en fremtid vi har i vente.

Anonymkode: 4651e...257

[Gjest Jegskulleønskeat]

På 5.10.2018 den 0.38, AnonymBruker skrev:

 

En ting er det du sier. Noe annet er det med alt styret som er rundt og med dette nå til dags. Jøss, for en fremtid vi har i vente.

Anonymkode: 4651e...257

Hvilket styr? Selvsagt må man ta hensyn til barn som har tydelige vansker og er avhengig av det. 

Endret 3. desember 2018 av Jegskulleønskeat

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Meh. Kjente alle i klassene fra 1-9 på skolen min som barn. Var ingen som feilte noe. Dette VET jeg siden jeg så og snakket med de daglig, samt at alle vennene mine snakket med de samme folkene.

Guttungen som nå går i 9 har ikke samme historie å fortelle. Der er det 30+% som har et eller annet styr.

Anonymkode: 4651e...257

Jeg var den populære, alltid blide jenta i klassen, best i idrett og alle trodde jeg hadde det utrolig bra. Jeg hadde det grusomt hjemme, og jeg hadde en spiseforstyrrelse. Var ikke en eneste person som var klar over det. Kom fram senere at jeg var ikke den eneste som slet. Men da så slet ingen av oss. Så du vet faktisk ikke.

Anonymkode: baf06...885

[AnonymBruker]

7 timer siden, Jegskulleønskeat skrev:

 

Hvilket styr? Selvsagt må man ta hensyn til barn som har tydelige vansker og er avhengig av det. Det betyr f.eks ikke at alle barn trenger å ha assistent, men noen. På ungdomsskolen var vi 6 stk som hadde, mange, men vi hadde diagnoser, hadde blitt mobbet eller kom fra problematiske hjem

 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg var den populære, alltid blide jenta i klassen, best i idrett og alle trodde jeg hadde det utrolig bra. Jeg hadde det grusomt hjemme, og jeg hadde en spiseforstyrrelse. Var ikke en eneste person som var klar over det. Kom fram senere at jeg var ikke den eneste som slet. Men da så slet ingen av oss. Så du vet faktisk ikke.

Anonymkode: baf06...885

Uansett hvor dere vrir og vender på det, er det verre og mer utbredt nå enn for 20+ år siden. Jeg registrerer også at ingen av dere kommenterer hvordan det ser ut fremover. 

Vi er blitt en psyk generasjon, uten tvil. Bare det at uføretrygd går i arv sier alt om hva vi kan vente oss.

Anonymkode: 4651e...257