Aner ikke hvor dette fører til?

[AnonymBruker]

Har datet lenge og har "sikkert blitt kjærester nå" og bor "sikkert" sammen. Greia er at jeg ikke har noen aning på hvor dette går eller hvordan jeg skal se for meg fremtiden sammen.  

Tidligere har slike ting vært snakket om og kommunisert på en såpass god måte at jeg har sett for meg fremtiden, i det minste noenlunde. Spesielt når man har vært sammen i 1 år-ish. 

Skriver dette innlegget for å forstå situasjonen bedre, og det som faller seg i tankene mine når jeg skriver, er at det emosjonelle ikke faller helt naturlig på plass, at kommunikasjonen er litt tåkelagt (eller mangelfull?) og at ting mellom oss er litt overlatt, uten styring, til seg selv. 

Jeg innser at jeg savner mer initiativ, mer retning, og innser at jeg kan gjøre noe med det, men at alt egentlig er opp til meg...noe det egentlig er i de fleste situasjoner...... Hvor jeg kjører båten, han sitter på, "og vil det samme som jeg vil".

Jeg nevner at vi "sikkert har flyttet sammen" i hermetegn. Det er fordi vi bor sammen, så si.. Jeg er nesten aldri i boligen min, er mest hos han. Men jeg er en gjest. 

Har forsøkt å snakke med han om hvor dette går. Han vil at vi skal være sammen og ser for seg fremtiden sammen. Men vi står altså her på stedet hvil og jeg klarer ikke å se for meg noen retning.

Det er også noen ting her som ikke skaper et forhold på dypt plan. Det emosjonelle og følelsesfulle er mangelfullt. Vi snakker aldri om følelser.

Vi krangler aldri men har hatt noen små diskusjoner. De gangene er kommunikasjonen veldig, veldig dårlig. Jeg ender opp med å bli stum og maktesløs i alle tilfellene.

Jeg har aldri hørt han fortelle noe dypt om seg selv. Han har ikke "noen problemer", alt er fint...og følelser snakker man helst ikke om og man skal helst ikke gjøre noe med problemene sine. 

Jeg føler ikke at han gjør noe galt, sånn sett. Jeg føler at jeg er like mye "problemet" her som han. Men jeg er kanskje den som føler og kjenner på det hele som et problem, av oss... Og sånn sett er jo ikke dette noe som man kan ta opp med han? Kanskje man bare må innse at man er flotte mennesker med gode personligheter og alt det der, men altfor forskjellige?

Når jeg skriver dette så innser jeg at jeg savner en del ting her, som ikke handler om at han er et dårlig menneske (liker han veldig godt og er glad i han, forelsket), men som går mest ut på meg og hva jeg liker?... Har tidligere opplevd å forelske meg i menn som er initiativtakere og kreative med kommunikasjonen, mye åpenhet og samtaler på dyp plan. Noe jeg også har gjort motsatt...men føler at det ikke helt fungerer i dette forholdet.

Synes det jeg skriver her er forvirrende, men tankene mine klarer ikke helt å forstå problemstillingen 100% selv og jeg håper tråden kan få meg til å forstå meg selv og situasjonen bedre enn jeg gjør nå. Kanskje noen har følt ca. det samme som meg og forstår hva jeg mener?

Om jeg kan bruke et eksempel, så ser jeg for meg at vi er det typiske parret som ikke krangler og lager oppstyr, men vi prater ikke sammen heller. Vi prater om været og dagen vår, men that`s it. De få gangene vi har diskutert blir han sjokka, og selv om diskusjonen foregår rolig for seg så sier han at vi ikke "skal være sure".  

Ønsker gjerne tips!

Anonymkode: 049be...407

[AnonymBruker]

Høres ut som eksen min. Konfliksky, snakker rundt grøten, visse soale problemer, skylder alltid på andre hvis det er et problem og da jeg tok han i å flørte mye med andre bak ryggen min ble det slutt! Men det er antageligvis ikke eksen min for han er singel... Likevel var det aldri mulig å snakke om noe, slik du nevner. Alt virket perfekt på utsiden men inni meg hadde jeg lyst til å skrike... 

For min del hjalp det ikke å prøve å kommunisere om det. Når det ble slutt ville han kommunisere, men da var det dessverre too late.

Anonymkode: 01634...5d6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som eksen min. Konfliksky, snakker rundt grøten, visse soale problemer, skylder alltid på andre hvis det er et problem og da jeg tok han i å flørte mye med andre bak ryggen min ble det slutt! Men det er antageligvis ikke eksen min for han er singel... Likevel var det aldri mulig å snakke om noe, slik du nevner. Alt virket perfekt på utsiden men inni meg hadde jeg lyst til å skrike... 

For min del hjalp det ikke å prøve å kommunisere om det. Når det ble slutt ville han kommunisere, men da var det dessverre too late.

Anonymkode: 01634...5d6

Huff, det hørtes kjipt ut. Fint at det ble slutt, håper du har kommet deg videre og har det bra.

Men dette beskriver ikke helt hvordan jeg har det eller føler meg. Jeg føler som sagt at vi er det typiske paret som ikke prater så mye sammen om viktige temaer (forholdet vårt), men jeg føler ikke et frustrert skrik på innsiden (tror jeg skjønner hva du mener med det, jeg har hvertfall følt den følelsen tidligere). Men jeg føler meg mer som et spørsmålstegn og lurer på hvorfor det er slik og hva jeg kan gjøre (?). 

Jeg liker han veldig godt og det er kjempemye som er bra med han, som ikke kommer frem i innlegget siden det er problemstillingen som er hovedtema for meg akkurat NÅ. Men ellers er jeg veldig fornøyd med han og vil at ting skal løse seg opp og ordne seg. Han betyr mye for meg!

Jeg tror at jeg er en del av problemstillingen i tillegg til at han er en del av den. Enten dårlig kommunikasjons-match eller forskjellige mennesketyper generelt.

Kan sånt ordne seg? Noen som har opplevd at man kan det?

Anonymkode: 049be...407