Gå til innhold

Erfaringer med relasjonsskader?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

nussemor skrev (2 timer siden):

Følger denne tråden; også i håp om noen gode råd. Høres ut som du beskriver han jeg treffer, nærmest ord for ord. Traumatisk oppvekst; fryser eller får nervene "utenpå" ved den minste antydning til uoverensstemmelse (eller bare ved tanken om at det KAN bli noe slikt). Mener likevel at han ikke har noe problemer etter oppveksten og at han har lagt det bak seg uten ettervirkninger; og at det er helt unødvendig å snakke med noen om det.

Jeg har fått pes i en tråd jeg la ut tidligere i dag der jeg ba om råd om hvordan håndtere en mann som har alvorlige problemer med nærhet, fordi jeg ikke burde "diagnostisere" ham, og fordi jeg lar meg "utnytte" av ham og at jeg bare burde komme meg unna. Men jeg ser at andre her trekker den samme konklusjonen for din samboer som jeg har gjort med min venn; nemlig unnvikende avvisende tilknytningsadferd og likhetstrekk med PTSD. 

Jeg minner nok litt om din venn. Leste litt i den andre tråden på svarene du hadde fått der. ☺️ Syns du virker som en person som «diagnostiserer» for å lære og forstå - som kan være veldig spennende for din egen del også, samtidig som du forhåpentligvis ikke glemmer dine egne behov i relasjonen. ❤️

Er han en som ønsker å ta tak i utfordringene han har (som alle har, i stor eller mindre grad), tror jeg dere kommer langt ☺️ Jeg tror jo at desto dypere innsikt man får i sine egne usikkerheter, jo mer kan vi utvikle oss bevisst og vokse.
 

Jeg har kompleks ptsd og har vært veldig ufrivillig selvutslettende i mange år. Jeg har konsekvent valgt partnere som oser røde lys - i motsetning til å ha så «synlige» tilknytningstraumer som din venn har, Jeg har dem selv, som blir synlig på andre måter. 
 

i forholdet mitt nå blir jeg også trigget, og man kan nok også si ar partneren min har røde flagg han også. På en eller annen måte - på godt og vondt, blir vi alle trigget av hverandre. Det er menneskelig. 🙏🏻  Kjæresten min er blitt tryggere og tryggere for meg og min diagnose. Han jobber med sine egne ting og har fortsatt respekt for mine ting. Og vi kan likevel sette grenser ovenfor hverandre. Jeg tror mer og mer på at jeg er verdt nok, han tør å knytte seg til noen (som har vært vanskelig for han, men ikke nok til å få noe diagnoser). 
 

Å få KPTSD for min del, tok laaaang tid. Jeg er litt lei meg fordi jeg fikk andre diagnoser satt på meg, mens det egentlig var barndommen min og traumatiske ting som skjedde rundt meg og mot meg i relasjoner. Jeg var så vant til det, at jeg bare distanserte meg følelsesmessig. Likevel var jeg livredd innvendig.
 

Selv om jeg pratet om det jeg hadde gjennomgått, var jeg mentalt og fysisk så koblet fra det som hadde skjedd, at jeg virket altfor høytfungerende til å ha en slik diagnose. Så jeg fikk ikke riktig hjelp før det var gått nesten 20 år. Kanskje hadde jeg unngått mye med riktig hjelp og mindre skam, men jeg har lært meg mye på veien når forsvaret mitt endelig forsvant og hva jeg hadde gjennomgått ble ganske opplagt for meg og alle rundt meg. Men det har vært en brutal jobb etter at det gikk innover meg❤️

Så om du tar opp diagnosene med han, vær varsom og gå fram med nysgjerrighet og støtte mest av alt 😇 Meeen, alltid prøv å holde styr på hva du godtar, kan leve med og hvilke ting som er viktig for DEG i dette også.
 

Anonymkode: a64d1...5bc

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg minner nok litt om din venn. Leste litt i den andre tråden på svarene du hadde fått der. ☺️ Syns du virker som en person som «diagnostiserer» for å lære og forstå - som kan være veldig spennende for din egen del også, samtidig som du forhåpentligvis ikke glemmer dine egne behov i relasjonen. ❤️

Er han en som ønsker å ta tak i utfordringene han har (som alle har, i stor eller mindre grad), tror jeg dere kommer langt ☺️ Jeg tror jo at desto dypere innsikt man får i sine egne usikkerheter, jo mer kan vi utvikle oss bevisst og vokse.
 

Jeg har kompleks ptsd og har vært veldig ufrivillig selvutslettende i mange år. Jeg har konsekvent valgt partnere som oser røde lys - i motsetning til å ha så «synlige» tilknytningstraumer som din venn har, Jeg har dem selv, som blir synlig på andre måter. 
 

i forholdet mitt nå blir jeg også trigget, og man kan nok også si ar partneren min har røde flagg han også. På en eller annen måte - på godt og vondt, blir vi alle trigget av hverandre. Det er menneskelig. 🙏🏻  Kjæresten min er blitt tryggere og tryggere for meg og min diagnose. Han jobber med sine egne ting og har fortsatt respekt for mine ting. Og vi kan likevel sette grenser ovenfor hverandre. Jeg tror mer og mer på at jeg er verdt nok, han tør å knytte seg til noen (som har vært vanskelig for han, men ikke nok til å få noe diagnoser). 
 

Å få KPTSD for min del, tok laaaang tid. Jeg er litt lei meg fordi jeg fikk andre diagnoser satt på meg, mens det egentlig var barndommen min og traumatiske ting som skjedde rundt meg og mot meg i relasjoner. Jeg var så vant til det, at jeg bare distanserte meg følelsesmessig. Likevel var jeg livredd innvendig.
 

Selv om jeg pratet om det jeg hadde gjennomgått, var jeg mentalt og fysisk så koblet fra det som hadde skjedd, at jeg virket altfor høytfungerende til å ha en slik diagnose. Så jeg fikk ikke riktig hjelp før det var gått nesten 20 år. Kanskje hadde jeg unngått mye med riktig hjelp og mindre skam, men jeg har lært meg mye på veien når forsvaret mitt endelig forsvant og hva jeg hadde gjennomgått ble ganske opplagt for meg og alle rundt meg. Men det har vært en brutal jobb etter at det gikk innover meg❤️

Så om du tar opp diagnosene med han, vær varsom og gå fram med nysgjerrighet og støtte mest av alt 😇 Meeen, alltid prøv å holde styr på hva du godtar, kan leve med og hvilke ting som er viktig for DEG i dette også.
 

Anonymkode: a64d1...5bc

Takk for konstruktivt svar. Og til TS: Jeg mener ikke å kuppe tråden din; men tror og håper at disse innleggene også kan være nyttige for deg, siden utfordringene våre ser ut til å være litt i samme gate.

Ja, jeg er av den analytiske typen som gjerne setter meg inn i tema for å finne ut av problemer og mulige løsninger. Jeg finner mye om hva som kan være problemet, men mindre om hvordan man faktisk kan jobbe med det i praksis. Derfor forsøkte jeg meg på en tråd her. Det er nettopp slike som deg, som skjønner hva det er snakk om, jeg ønsket å komme i kontakt med.

For ett/halvannet år siden var jeg nok der at jeg nærmest var villig til å utslette egne behov for å tilfredsstille ham. Det var veldig utfordrende da han snudde fra "varm" til "iskald" nærmeste over natten. Men jeg har kommet langt siden den gang. Ikke minst har jeg gjennom lesing lært veldig mye om meg selv, som sliter med utrygg tilknytning med "klamring" som resultat. Det er heller ikke bra for et forhold - uansett hvordan partneren er, og spesielt ikke med en som ham. Så jeg har jobbet mye med egne reaksjonsmønstre det siste året, med hvor langt jeg er villig til å strekke meg, og hva jeg selv har behov for. Jeg har fortsatt lang vei å gå selv også; men er også gammel nok til å vite at man i et forhold alltid må gi og ta, senke på enkelte krav, og vurdere det opp mot hva man får igjen på andre områder. Og konklusjonen så langt er at dette forholdet har potensial for å bli noe jeg ønsker for resten av livet, selv om det krever at jeg klarer å få ham til å bli helt trygg på meg og jobbe med egne utfordringer. Ikke dermed sagt det blir bare enkelt; men det er forhold sjelden uansett utgangspunkt.

Jeg føler at spesielt det siste halvåret har han blitt vesentlig tryggere på meg. Har aldri "nervene utenpå" når jeg er der; blir ikke sliten av at jeg er der i dager av gangen, og føler at han kan gjøre som han vil, trenger han litt alenetid går han bare og gjør noe annet selv om jeg er der. Han gir stadig uttrykk (i generelle vendinger) for at det er hyggelig å være to om ting, mens han for et år siden skulle klare alt selv, ikke ha hjelp, ikke kunne sove sammen med noen osv. Vi har det utrolig hyggelig sammen; samtidig er jeg bevisst på at jeg ikke må bruke den positive utviklingen til å bli for klamrende igjen - jeg tror han må få gå veien til mer bevisstgjøring om at et forhold ikke trenger å være "farlig", i sitt eget tempo. 

Jeg har på en forsiktig nevnt for ham at det kan være en kobling mellom konkrete utfordringer han selv selv han har og barndommen. Han innrømmer litt motvillig at det kan være tilfelle. Har også tatt opp med ham at han periodevis viser tegn på depresjon (som jeg selv kjenner godt fra egen erfaring), og jeg ser at han tar det inn og bearbeider det. Det er nok enda en vei å gå før jeg begynner å nevne tilknytningsproblemer. Ingen liker jo å bli diagnostiert av andre - særlig hvis man selv mener man ikke har problemer - og det er uansett et ubehagelig tema; så det kommer til å bli veldig forsiktig. Små drypp, mer i spørsmålsform enn som noen konklusjon osv. Han er også som deg veldig høytfungerende fordi han fortrenger det meste, og jeg er klar over at det kan være veldig krevende å skulle ta inn over seg hvor mye dette egentlig påvirker livet hans. Så dette er en lang og humpete vei som krever bøtter av tålmodighet. Men jeg forstår jo at det faktisk for mange ER mulig å bli trygg på en partner, selv med slike utfordringer, og det er jo det jeg ønsker å oppnå. Og hvis resultatet blir at han får det bedre, men at vi går tilbake til å være bare gode venner uten noe mer, så har jeg uansett oppnådd noe bra, og får leve med at det ikke ble slik jeg helst ønsket.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

nussemor skrev (2 timer siden):

Takk for konstruktivt svar. Og til TS: Jeg mener ikke å kuppe tråden din; men tror og håper at disse innleggene også kan være nyttige for deg, siden utfordringene våre ser ut til å være litt i samme gate.

Ja, jeg er av den analytiske typen som gjerne setter meg inn i tema for å finne ut av problemer og mulige løsninger. Jeg finner mye om hva som kan være problemet, men mindre om hvordan man faktisk kan jobbe med det i praksis. Derfor forsøkte jeg meg på en tråd her. Det er nettopp slike som deg, som skjønner hva det er snakk om, jeg ønsket å komme i kontakt med.

For ett/halvannet år siden var jeg nok der at jeg nærmest var villig til å utslette egne behov for å tilfredsstille ham. Det var veldig utfordrende da han snudde fra "varm" til "iskald" nærmeste over natten. Men jeg har kommet langt siden den gang. Ikke minst har jeg gjennom lesing lært veldig mye om meg selv, som sliter med utrygg tilknytning med "klamring" som resultat. Det er heller ikke bra for et forhold - uansett hvordan partneren er, og spesielt ikke med en som ham. Så jeg har jobbet mye med egne reaksjonsmønstre det siste året, med hvor langt jeg er villig til å strekke meg, og hva jeg selv har behov for. Jeg har fortsatt lang vei å gå selv også; men er også gammel nok til å vite at man i et forhold alltid må gi og ta, senke på enkelte krav, og vurdere det opp mot hva man får igjen på andre områder. Og konklusjonen så langt er at dette forholdet har potensial for å bli noe jeg ønsker for resten av livet, selv om det krever at jeg klarer å få ham til å bli helt trygg på meg og jobbe med egne utfordringer. Ikke dermed sagt det blir bare enkelt; men det er forhold sjelden uansett utgangspunkt.

Jeg føler at spesielt det siste halvåret har han blitt vesentlig tryggere på meg. Har aldri "nervene utenpå" når jeg er der; blir ikke sliten av at jeg er der i dager av gangen, og føler at han kan gjøre som han vil, trenger han litt alenetid går han bare og gjør noe annet selv om jeg er der. Han gir stadig uttrykk (i generelle vendinger) for at det er hyggelig å være to om ting, mens han for et år siden skulle klare alt selv, ikke ha hjelp, ikke kunne sove sammen med noen osv. Vi har det utrolig hyggelig sammen; samtidig er jeg bevisst på at jeg ikke må bruke den positive utviklingen til å bli for klamrende igjen - jeg tror han må få gå veien til mer bevisstgjøring om at et forhold ikke trenger å være "farlig", i sitt eget tempo. 

Jeg har på en forsiktig nevnt for ham at det kan være en kobling mellom konkrete utfordringer han selv selv han har og barndommen. Han innrømmer litt motvillig at det kan være tilfelle. Har også tatt opp med ham at han periodevis viser tegn på depresjon (som jeg selv kjenner godt fra egen erfaring), og jeg ser at han tar det inn og bearbeider det. Det er nok enda en vei å gå før jeg begynner å nevne tilknytningsproblemer. Ingen liker jo å bli diagnostiert av andre - særlig hvis man selv mener man ikke har problemer - og det er uansett et ubehagelig tema; så det kommer til å bli veldig forsiktig. Små drypp, mer i spørsmålsform enn som noen konklusjon osv. Han er også som deg veldig høytfungerende fordi han fortrenger det meste, og jeg er klar over at det kan være veldig krevende å skulle ta inn over seg hvor mye dette egentlig påvirker livet hans. Så dette er en lang og humpete vei som krever bøtter av tålmodighet. Men jeg forstår jo at det faktisk for mange ER mulig å bli trygg på en partner, selv med slike utfordringer, og det er jo det jeg ønsker å oppnå. Og hvis resultatet blir at han får det bedre, men at vi går tilbake til å være bare gode venner uten noe mer, så har jeg uansett oppnådd noe bra, og får leve med at det ikke ble slik jeg helst ønsket.

Jeg svarte deg i den andre tråden din, og jeg kan garantere deg at du kommer til å bli skuffet.

Jeg har selv en alvorlig tilknytningskade, eks samboer også. Vi hadde det akkurat som dere. Til slutt ble vi også "kjærester", det gjorde det ikke mindre vondt å savne nærhet for å si det sånn.

Nå har jeg møtt en ny mann, for første gang i mitt liv er jeg forelsket, han forelsket og vet du hva? På tross av at også her er  tilknytningsforstyrrelser hos begge to, er det noe helt annet. Først nå skjønner jeg hvordan det føles når en mann faktisk VIL ha deg, det er noe helt annet, selv med relasjonskader.

Det greiene du bedriver med å "snikinføre" dette er helt på jordet.

Du burde konsentrere deg om dine egne tilknytningsforstyrrelser, da hadde du nemlig klart å gått fra dette forholdet, det er usunt for deg. Istedenfor så skal du løse hans? Ser du ikke selv hvor feil det er?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Visste ikke om at det var en annen tråd her..😕

Anonymkode: a64d1...5bc

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...