Gå til innhold
AnonymBruker

Erfaringer med relasjonsskader?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du har lov til å komme med dine erfaringer og du må bare fortsette. Jeg har ikke samme erfaring eller utgangspunkt men jeg får ikke noe vondt av å lese at andre erarer ting annerledes... 

 

Anonymkode: b44c1...a22

Enig :) 

Anonymkode: b77d6...bf3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker
7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, klart det. Men de gangene jeg lurte på hva som var galt med meg, før jeg innså at jeg var blitt behandlet galt, så visste jeg jo svaret. Jeg hadde blitt fortalt det igjen og igjen, over år; Du er dum, du er ond, du er feilvare. Så nei, jeg forstod ikke at noe eeegentlig var galt, eller at det eeegentlig gikk an å fikse.

Jeg må bare si at jeg synes det er stusslig å skulle sitte her og fortelle om hvordan det oppleves, og så kommer det støtt "Ja, meeen...!"

Ingen av oss to vet hvordan kjæresten til ts har det inni seg. Vi har hver vår ulike tro. Jeg respekterer at du tror på din versjon, men jeg ønsker også å få lov å tro på min versjon.

Anonymkode: b77d6...bf3

Jeg er ganske enig med deg her. 

Jeg hadde litt det samme som deg. Eller jeg visste at jeg hadde problemer og gikk til og med i behandling for dette, men det var andre ting som var problemet, og joda det var problemer det også, men at relasjoner og denne manglende tryggheten i bunn var et av de største problemene og nærmest roten til alt vondt, det hadde jeg liten innsikt i. Eller ... det hadde jeg ingen innsikt i. Så at noen ikke innser at dette er et problem, spesielt før man har gått på noen smeller i relasjoner til andre mennesker, det har jeg god forståelse for. Man tenker kanskje heller at det er noe galt med meg, eller jeg er verdiløs eller slike ting i stedet for å se at det handler om måten man knytter seg til andre på. 

Jeg vet ikke om det er du som har sagt dette med at mennesker med lav selvfølelse er noe av det verste som finnes? Men for jeg gikk alltid rundt å trodde at min lave selvfølelse bare var et problem for meg. Det var vondt og vanskelig for meg, og gjorde at når noe ble feil i relasjonen til andre så gjorde det spesielt vondt (for meg). Men jeg innså ikke at det ikke bare var lav selvfølelse, men en grunnleggende manglende trygghet og et problem med å komme nær andre mennesker, som igjen da kom til uttrykk når jeg prøvde å nærme meg andre, og tydeligvis også går utover dem. Det var ikke et problem som handlet om meg og min personlighet, men det handlet om det mellommenneskelige. Så når man til og med kan gå i behandling i flere år uten å finne ut at man har et alvorlig problem med tilknytningen til andre mennesker, så er det forståelig at noen som ikke reflekterer spesielt mye over dette forstår det. Kanskje man vet at noe er galt, men når man har levd et liv med mye smerte så har jo det alltid vært noe galt, og det er lett å tenke at det er "MEG" som er galt. 

Anonymkode: d8e2d...68a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forøvrig synes jeg det er direkte frekt av deg å anta at kjæresten til ts egentlig innser at han har et problem, men at han nekter å ta tak. Det er spekulasjoner, ikke bare om han, men om forholdet og om ts.

Anonymkode: b77d6...bf3

Enig, høres ut som ren og skjær hersketeknikk.

Anonymkode: ad771...08d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Til ts... 

Det er forskjell på å ha kompleks-PTSD og vs. ptsd i tillegg til  personlighetsforstyrrelser. Just saying! Litt som at det er forskjell på de med moderat depresjon og de som har andre sykdommer rundt depresjonen.

Jeg har en personlighetsforstyrrelse og kjenner godt igjen mennesker som har personlighetsforstyrrelser. Jeg er 50 år og har vært gjennom litt av hvert innen for psykriatri og behandling, har likevel en god utdanning og familie etter mye arbeid. Å arbeide med personlighetsforstyrrelser er noe annet enn ren ptsd, personlighetsforstyrrelser vil ofte vise seg ved at verden er tegnet som svart-hvitt og i likhet med eksempler, så vil det forekomme antagelser som ikke majoriteten vil oppfatte.

Anonymkode: 204c9...b0b

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg er for unnvikende til å orke å ta mer del av denne tråden :fnise:

Anonymkode: faa2a...a8c

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ganske enig med deg her. 

Jeg hadde litt det samme som deg. Eller jeg visste at jeg hadde problemer og gikk til og med i behandling for dette, men det var andre ting som var problemet, og joda det var problemer det også, men at relasjoner og denne manglende tryggheten i bunn var et av de største problemene og nærmest roten til alt vondt, det hadde jeg liten innsikt i. Eller ... det hadde jeg ingen innsikt i. Så at noen ikke innser at dette er et problem, spesielt før man har gått på noen smeller i relasjoner til andre mennesker, det har jeg god forståelse for. Man tenker kanskje heller at det er noe galt med meg, eller jeg er verdiløs eller slike ting i stedet for å se at det handler om måten man knytter seg til andre på. 

Jeg vet ikke om det er du som har sagt dette med at mennesker med lav selvfølelse er noe av det verste som finnes? Men for jeg gikk alltid rundt å trodde at min lave selvfølelse bare var et problem for meg. Det var vondt og vanskelig for meg, og gjorde at når noe ble feil i relasjonen til andre så gjorde det spesielt vondt (for meg). Men jeg innså ikke at det ikke bare var lav selvfølelse, men en grunnleggende manglende trygghet og et problem med å komme nær andre mennesker, som igjen da kom til uttrykk når jeg prøvde å nærme meg andre, og tydeligvis også går utover dem. Det var ikke et problem som handlet om meg og min personlighet, men det handlet om det mellommenneskelige. Så når man til og med kan gå i behandling i flere år uten å finne ut at man har et alvorlig problem med tilknytningen til andre mennesker, så er det forståelig at noen som ikke reflekterer spesielt mye over dette forstår det. Kanskje man vet at noe er galt, men når man har levd et liv med mye smerte så har jo det alltid vært noe galt, og det er lett å tenke at det er "MEG" som er galt. 

Anonymkode: d8e2d...68a

Jepp! Spot on! :) 

Vet ikke om jeg har sagt at mennesker med lav selvfølelse er det verste som finnes, men at lav selvfølelse er et stort problem, er jeg helt enig i. Det samme kan man si om problemer som forsøkes løst med helt feilaktige metoder. For selv om man får selvfølelsen på plass, så hjelper det ikke stort hvis evnen til tilknytning mangler. Det kan gå bra en stund, men så, etterhvert, så går relasjonen i oppløsning, for det mangler feste. Det å føle mestring er relevant for selvfølelsen. Det å ikke mestre vanlige ting som deltagelse i arbeidslivet og nære relasjoner, vil påvirke selvfølelsen negativt, og så har man det gående...

Jeg synes du kom med et godt poeng da du sa at det holder ikke å vite hvordan man gjør noe, man må mestre det rent praktisk, man må øve. Og det er nok den vanskeligste biten. Det er lett å tenke teoretisk på dette og få aha-opplevelser og være full av pågangsmot. Ikke fullt så enkelt å skulle fortelle om ting, når man har hodet fullt av stemmer som sier "Neeeei, ikke gjør det! Ikke fortell! Du dummer deg ut! Hvorfor gjør du bare feil?"

Jeg føler meg litt som Russell Crowe i A beautiful mind, som må velge å overse mannen og den lille jenta som han ser og hører, men som han vet rasjonelt at er innbilning :) 

 

(Og til dere som lurer; Nei, det er ikke virkelige stemmer og hallusinasjoner, det er mer som engelen og djevelen som kjemper om samvittigheten. Litt som å ha lært hele livet at man skal ikke gå på grønn mann, og så må man plutselig stoppe på grønn og gå på rød.)

Anonymkode: b77d6...bf3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jepp! Spot on! :) 

Vet ikke om jeg har sagt at mennesker med lav selvfølelse er det verste som finnes, men at lav selvfølelse er et stort problem, er jeg helt enig i. Det samme kan man si om problemer som forsøkes løst med helt feilaktige metoder. For selv om man får selvfølelsen på plass, så hjelper det ikke stort hvis evnen til tilknytning mangler. Det kan gå bra en stund, men så, etterhvert, så går relasjonen i oppløsning, for det mangler feste. Det å føle mestring er relevant for selvfølelsen. Det å ikke mestre vanlige ting som deltagelse i arbeidslivet og nære relasjoner, vil påvirke selvfølelsen negativt, og så har man det gående...

Jeg synes du kom med et godt poeng da du sa at det holder ikke å vite hvordan man gjør noe, man må mestre det rent praktisk, man må øve. Og det er nok den vanskeligste biten. Det er lett å tenke teoretisk på dette og få aha-opplevelser og være full av pågangsmot. Ikke fullt så enkelt å skulle fortelle om ting, når man har hodet fullt av stemmer som sier "Neeeei, ikke gjør det! Ikke fortell! Du dummer deg ut! Hvorfor gjør du bare feil?"

Jeg føler meg litt som Russell Crowe i A beautiful mind, som må velge å overse mannen og den lille jenta som han ser og hører, men som han vet rasjonelt at er innbilning :) 

(Og til dere som lurer; Nei, det er ikke virkelige stemmer og hallusinasjoner, det er mer som engelen og djevelen som kjemper om samvittigheten. Litt som å ha lært hele livet at man skal ikke gå på grønn mann, og så må man plutselig stoppe på grønn og gå på rød.)

Anonymkode: b77d6...bf3

Åh, ja! 

Det siste der var et godt bilde! For det er nettopp det å gå mot det du hele livet har lært at er veien du skal gå. Du vet rasjonelt gjennom disse aha-opplevelsene hva som er riktig, men inni deg, inni dette rare stedet som er hvor man liksom skal kjenne tilknytningen der er sannheten en annen. Så når du gjør det du vet er riktig og konstruktivt og bra med tanke på å knytte seg til andre, så skriker samtidig hele kroppen NEINEINEI! Og det er skikkelig, skikkelig ekkelt. Og jeg synes skremmende. Nå forstår jeg det sånn at du ikke frykter avvisningen, og da blir jeg litt nysgjerrig på hva er det som er skremmende med det for deg? For med meg er det utover det at det er FEIL og galt og skammelig og patetisk og alle sånne negative beskrivelser nettopp skremmende fordi jeg igjen frykter å bli avvist. 

Dette med evnen til tilknytning, jeg synes så lenge det har virket helt håpløst. Fordi jeg har tenkt at det er noe som man får i tidlig barndom, og når jeg ikke har fått den, alltid tenkt at den mangler, ja hva gjør jeg da? Hvor finner jeg den evnen liksom? Men så kom jeg til å prøve å tenke på det på en annen måte. At evnen eller ... ja evnen ligger der inne på det stedet den skal være, men den er ikke aktivert, eller den er helt svak som en lam kroppsdel. Så det er ikke det at jeg må rundt og lete etter den i det store universet, den finnes der inne, jeg er tross alt et menneske. Men det er det å trene den opp. For hele tiden når jeg tenkte at jeg manglet en helt essensiell del som jo evnen til å knytte seg til andre mennesker er, og evnen til å være trygg i meg selv, så tenkte jeg ofte at det var håpløst å leve. Men det å tenke at den er der, bare som en lam muskel er mer håpefullt. :P Selv om det også er ganske ... demotiverende. :P 

Anonymkode: d8e2d...68a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

?

Anonymkode: faa2a...a8c

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til ts... 

Det er forskjell på å ha kompleks-PTSD og vs. ptsd i tillegg til  personlighetsforstyrrelser. Just saying! Litt som at det er forskjell på de med moderat depresjon og de som har andre sykdommer rundt depresjonen.

Anonymkode: 204c9...b0b

:fnise:

Anonymkode: faa2a...a8c

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
59 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig, høres ut som ren og skjær hersketeknikk.

Anonymkode: ad771...08d

Javel. Lyst til å utdype?

Anonymkode: b44c1...a22

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bestemte meg når jeg innså at det gikk negativt ut over livet mitt og at "den tingen" hadde noe med det å gjøre. Jeg ville bare ikke ha det sånn lenger....og hvis man lar sånt fare så vil det alltid bli med deg og gå ut over sampillet til omverden. Jeg ville heller forsøke å ta tak..

Jeg er ganske sikker på at kjæresten din også kommer til å få en oppvekker, for man kan ikke ha det slik i lengden uten hjelp. For øyeblikket virker det som at han ikke vil ha hjelp.. jeg kan ikke vite sikkert hvorfor, men kan det ha noe med at han ikke vil innse hva som har hendt og hvis han skal oppsøke hjelp så må han innse det og ta det til seg? 

Jeg skal ikke legge meg oppi forholdet og fremtiden deres sammen, men jeg tror ikke det er sunt, for deg, å ha en partner som ikke tar tak i såpass seriøse problemområder som går ut over deg og samlivet. Han er sikkert en bra person i sin helhet og det er sikkert mye ved han som er elskverdig, men han er heldig som har en som deg, som lager en slik tråd og prøver å forstå situasjonen hans bedre, og jeg håper for dere begge at dette fører noen vei.

Når du får nok kunnskap og informasjon - hva skjer da egentlig? Kommer du til å vise han denne tråden, ta det opp med han, gi han ultimatum? Han kan ikke tvinges til å oppsøke hjelp heller, selvom det er det han bør gjøre. Men jeg håper han forstår at han trenger hjelp til å bearbeide. Og for din del så må du huske på at du må tenke på deg selv også....Hvor lenge kan du gå slik uten at han tar tak?

 

Anonymkode: b44c1...a22

Det er det jeg håper at han gjør, at han får en slik oppvekker. Jeg har ikke tenkt på å vise han tråden, han hadde nok falt ut etter 2 minutters lesing, men det jeg har tenkt å oppnå med å "samle informasjon og lærdom" er å bedre vite hvordan jeg kan ta tak i problemet for oss begge.

Når jeg ikke forstår noe særlig rundt reaksjonene og de tillærte forsvars/beskyttelsesmekanismene han har reddet seg selv med fra han var veldig ung, så sitter jeg ofte der som et spørsmålstegn og blir irritert fordi han blokker ut når jeg tydelig igjen og igjen ber om respons. Jeg har jo lært meg etterhvert hva det kommer av og har da tålmodighet med han og begrenser meg så mye som mulig. Men ingen kommer gjennom livet eller et forhold uten uenigheter på veien, og det tror jeg ikke kan klarer forholde seg til. Jeg tror at om det en dag kommer en skikkelig krangel som følge av ett eller annet som ikke kan overses eller unngås, så vil han reagere med å stikke av, om følelsene blir for voldsomme til at blokkering alene er nok for han.. og det skremmer meg jo. 

Anonymkode: 80ed4...df2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ganske enig med deg her. 

Jeg hadde litt det samme som deg. Eller jeg visste at jeg hadde problemer og gikk til og med i behandling for dette, men det var andre ting som var problemet, og joda det var problemer det også, men at relasjoner og denne manglende tryggheten i bunn var et av de største problemene og nærmest roten til alt vondt, det hadde jeg liten innsikt i. Eller ... det hadde jeg ingen innsikt i. Så at noen ikke innser at dette er et problem, spesielt før man har gått på noen smeller i relasjoner til andre mennesker, det har jeg god forståelse for. Man tenker kanskje heller at det er noe galt med meg, eller jeg er verdiløs eller slike ting i stedet for å se at det handler om måten man knytter seg til andre på. 

Jeg vet ikke om det er du som har sagt dette med at mennesker med lav selvfølelse er noe av det verste som finnes? Men for jeg gikk alltid rundt å trodde at min lave selvfølelse bare var et problem for meg. Det var vondt og vanskelig for meg, og gjorde at når noe ble feil i relasjonen til andre så gjorde det spesielt vondt (for meg). Men jeg innså ikke at det ikke bare var lav selvfølelse, men en grunnleggende manglende trygghet og et problem med å komme nær andre mennesker, som igjen da kom til uttrykk når jeg prøvde å nærme meg andre, og tydeligvis også går utover dem. Det var ikke et problem som handlet om meg og min personlighet, men det handlet om det mellommenneskelige. Så når man til og med kan gå i behandling i flere år uten å finne ut at man har et alvorlig problem med tilknytningen til andre mennesker, så er det forståelig at noen som ikke reflekterer spesielt mye over dette forstår det. Kanskje man vet at noe er galt, men når man har levd et liv med mye smerte så har jo det alltid vært noe galt, og det er lett å tenke at det er "MEG" som er galt. 

Anonymkode: d8e2d...68a

woooooow. Hvis du vil at dette skal være språklig forståelig kommunikasjonsmessig for andre mennesker så bør du faktisk skrive et mer forståelig innlegg.

Anonymkode: 89c3e...9ba

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Åh, ja! 

Det siste der var et godt bilde! For det er nettopp det å gå mot det du hele livet har lært at er veien du skal gå. Du vet rasjonelt gjennom disse aha-opplevelsene hva som er riktig, men inni deg, inni dette rare stedet som er hvor man liksom skal kjenne tilknytningen der er sannheten en annen. Så når du gjør det du vet er riktig og konstruktivt og bra med tanke på å knytte seg til andre, så skriker samtidig hele kroppen NEINEINEI! Og det er skikkelig, skikkelig ekkelt. Og jeg synes skremmende. Nå forstår jeg det sånn at du ikke frykter avvisningen, og da blir jeg litt nysgjerrig på hva er det som er skremmende med det for deg? For med meg er det utover det at det er FEIL og galt og skammelig og patetisk og alle sånne negative beskrivelser nettopp skremmende fordi jeg igjen frykter å bli avvist. 

Dette med evnen til tilknytning, jeg synes så lenge det har virket helt håpløst. Fordi jeg har tenkt at det er noe som man får i tidlig barndom, og når jeg ikke har fått den, alltid tenkt at den mangler, ja hva gjør jeg da? Hvor finner jeg den evnen liksom? Men så kom jeg til å prøve å tenke på det på en annen måte. At evnen eller ... ja evnen ligger der inne på det stedet den skal være, men den er ikke aktivert, eller den er helt svak som en lam kroppsdel. Så det er ikke det at jeg må rundt og lete etter den i det store universet, den finnes der inne, jeg er tross alt et menneske. Men det er det å trene den opp. For hele tiden når jeg tenkte at jeg manglet en helt essensiell del som jo evnen til å knytte seg til andre mennesker er, og evnen til å være trygg i meg selv, så tenkte jeg ofte at det var håpløst å leve. Men det å tenke at den er der, bare som en lam muskel er mer håpefullt. :P Selv om det også er ganske ... demotiverende. :P 

Anonymkode: d8e2d...68a

Hehe, du får benytte anledningen til å måke snø og gå en tur på hålke. I dagene som kommer etterpå, vil du komme til å kjenne at du har muskler du ikke visste at fantes. La det være din motivasjon til å huske at du har mer i deg enn du vet om! ;) 

Jo, det finnes der inne i oss et sted. Jeg tror det går an å sammenligne med et barn som skal lære å gå på do; de må lære å kjenne igjen følelser, lære å kontrollere muskler, lære når de skal holde igjen og når de skal slippe opp, lære å beregne nok tid. Men det kommer til å skje uhell. Og det kommer til å føles vondt. Men de fleste av oss klarer å lære det til slutt.

 

Til det uthevede; jeg tror at årsaken til at jeg ikke er så redd for å bli avvist, er at jeg er så ekstremt redd for det motsatte; å bli tatt til fange.

Jeg vil mye heller være alene enn å risikere å havne i dårlig selskap hos noen som bare ser seg selv og stadig krever å få være sentrum i mitt liv. 

Mennesker med pågående tilknytning er på en og samme tid min største skrekk og mine forbilder. Når mennesker braser inn og krever oppmerksomhet; "Meg meg meg! Se på meg! Pass på meg! Hjelp meg! Redd meg! Jeg har det så vondt! Støtt meg!" så skremmer det vettet av meg fordi jeg har måttet tilpasse meg slike mennesker så lenge, og det føles noen ganger som at jeg, som er vant med å måtte støtte andre mennesker og være den voksne, allerede fra jeg var barn, fungerer som en magnet på slike ting. Et eksempel har vi her;

45 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva var det som var hersketeknikk her? Beskrivelse ønskes :) 

Anonymkode: 204c9...b0b

Mange mennesker tar det for gitt at noen må stille opp og hjelpe de, og jeg har i alt for lang tid tatt for gitt at det er jeg som må gjøre det.

Men det er feil. Jeg ble ikke født for å passe på og støtte andre. Jeg trenger også noen som kan passe på og støtte meg.

Så mine øvelser går i stor grad ut på å snu skuta ved å herme etter de som skremmer meg. Jeg vil prøve å bli mer slik; "Meg meg meg! Hjelp meg, redd meg, se meg! Se på meg, ikke gå fra meg, det er synd på meg, jeg har det vondt! Du må redde meg og fortelle meg og forklare meg ting!"

Jeg har fremdeles en noe keitete måte å avvise andre, og jeg føler en enorm skam hver gang jeg gjør ting som får meg til å føle at jeg tar plass eller er unyttig. Så det er de tingene jeg er mer redd for enn å bli avvist.

Anonymkode: b77d6...bf3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mennesker med pågående tilknytning er på en og samme tid min største skrekk og mine forbilder. Når mennesker braser inn og krever oppmerksomhet; "Meg meg meg! Se på meg! Pass på meg! Hjelp meg! Redd meg! Jeg har det så vondt! Støtt meg!" så skremmer det vettet av meg fordi jeg har måttet tilpasse meg slike mennesker så lenge, og det føles noen ganger som at jeg, som er vant med å måtte støtte andre mennesker og være den voksne, allerede fra jeg var barn, fungerer som en magnet på slike ting. Et eksempel har vi her;

Sitat
  52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva var det som var hersketeknikk her? Beskrivelse ønskes :) 

Mange mennesker tar det for gitt at noen må stille opp og hjelpe de, og jeg har i alt for lang tid tatt for gitt at det er jeg som må gjøre det.

 

Anonymkode: b77d6...bf3

Jeg mangler ord.....................................................................................

 

 

Anonymkode: 89c3e...9ba

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er det jeg håper at han gjør, at han får en slik oppvekker. Jeg har ikke tenkt på å vise han tråden, han hadde nok falt ut etter 2 minutters lesing, men det jeg har tenkt å oppnå med å "samle informasjon og lærdom" er å bedre vite hvordan jeg kan ta tak i problemet for oss begge.

Når jeg ikke forstår noe særlig rundt reaksjonene og de tillærte forsvars/beskyttelsesmekanismene han har reddet seg selv med fra han var veldig ung, så sitter jeg ofte der som et spørsmålstegn og blir irritert fordi han blokker ut når jeg tydelig igjen og igjen ber om respons. Jeg har jo lært meg etterhvert hva det kommer av og har da tålmodighet med han og begrenser meg så mye som mulig. Men ingen kommer gjennom livet eller et forhold uten uenigheter på veien, og det tror jeg ikke kan klarer forholde seg til. Jeg tror at om det en dag kommer en skikkelig krangel som følge av ett eller annet som ikke kan overses eller unngås, så vil han reagere med å stikke av, om følelsene blir for voldsomme til at blokkering alene er nok for han.. og det skremmer meg jo. 

Anonymkode: 80ed4...df2

Jeg synes dette innlegget er litt skummel lesning, ts. Det virker som du ønsker å kontrollere hva som skjer, heller enn at du ønsker at han skal leges på egne premisser.

At du ikke vil vise han tråden fordi du antar at han vil falle ut etter to minutters lesing, er bare frekt. Enten er du skamfull over tråden, men tør ikke si det, og da bør du innrømme dette. Eller så har du for liten tiltro til han, og da må du lære deg å forvente mer.

Anonymkode: b77d6...bf3

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er det jeg håper at han gjør, at han får en slik oppvekker. Jeg har ikke tenkt på å vise han tråden, han hadde nok falt ut etter 2 minutters lesing, men det jeg har tenkt å oppnå med å "samle informasjon og lærdom" er å bedre vite hvordan jeg kan ta tak i problemet for oss begge.

Når jeg ikke forstår noe særlig rundt reaksjonene og de tillærte forsvars/beskyttelsesmekanismene han har reddet seg selv med fra han var veldig ung, så sitter jeg ofte der som et spørsmålstegn og blir irritert fordi han blokker ut når jeg tydelig igjen og igjen ber om respons. Jeg har jo lært meg etterhvert hva det kommer av og har da tålmodighet med han og begrenser meg så mye som mulig. Men ingen kommer gjennom livet eller et forhold uten uenigheter på veien, og det tror jeg ikke kan klarer forholde seg til. Jeg tror at om det en dag kommer en skikkelig krangel som følge av ett eller annet som ikke kan overses eller unngås, så vil han reagere med å stikke av, om følelsene blir for voldsomme til at blokkering alene er nok for han.. og det skremmer meg jo. 

Anonymkode: 80ed4...df2

Skjønner... Men det er på en måte ikke noe annet å gjøre enn å oppsøke hjelp, er det vel?

Jeg må bare innrømme at jeg ikke har lest alt i denne tråden og forholder meg til det du personlig skriver til meg og siterer. Er sikkert mye annet du kan lese rundt her av anbefalinger. Men min anbefaling er rett og slett terapi...jeg kan ikke se noen annen løsning. Bortsett fra å la det pågå videre....

Beklager at jeg ikke kan være til mer hjelp.

Anonymkode: b44c1...a22

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Evnen til å tilgi er noe som kjennetegner de med trygg tilknytning. Trygge personer har tillit til andre og at de vil en vel og har lettere for å unnskylde partneren (”hun er sikkert bare sliten”). De har lettere for å tilgi partnerens negative handlinger. De har også oftere dårlig samvittighet for egen dårlig oppførsel og har behov for å gjøre opp for seg. I motsetning til de ambivalente kan de ha denne angeren uten at den helt tar over og dominerer så mye at de mister kontakten utover

Hva kan man da gjøre om man kjenner seg igjen i beskrivelsene av de uønskede utrygge tilknytningsstilene – hos seg selv eller hos sin partner? Igjen er det viktig å minne om at man kan ha noen trekk av dette uten at man dermed er så sterkt preget av det at man vil kategoriseres som utrygg i tilknytningsstilen. Dernest er det viktig at tilknytningsstil kan endres. De fleste (60-70 %) vil beholde den tilknytningsstilen de har ved 2 års alder resten av livet. Det betyr likevel at 30-40 % endrer stil.

Ved inngangen til voksenlivet har rundt 40 % en utrygg tilknytningsstil. Dersom erfaringene i nære relasjoner i voksen alder er gode, kan man etablere en trygghet og en tillit som ikke var der i barndommen. Ved å bli bevisst sitt eget mønster og ved å øke toleransen for nærhet eller avvisning kan man utvide handlingsrommet. Gjennom å bli kjent med og tåle egne lave selvbilder, kan vi lettere tåle de situasjonene der vi føler oss avvist. Det vil styrke vår evne til å takle usikkerhet, konflikt og kriser i et parforhold. link

Tilknytningsstiler

             
   

Trygg

 

Utrygg: Ambivalent 

 

Utrygg: Unnvikende

             

Kjennetegn

 

Er lite preget av trekk fra de utrygge tilknytningsstilene. Har ofte varige forhold. Forventer at partneren vil en godt.

 

  Føler sterk sårbarhet, uttrykker sterkt behov for omsorg, reagerer med sinne ved opplevd avvisning. Viser ofte sterke følelser og kan være impulsive. Bruker negative følelser for å involvere partneren.

 

Undertrykker sårbarheten og behovet for å be andre om hjelp. Konflikt unngås. Investerer lite i forhold. Problemer med varige, nære forhold. Ofte flere seksualpartnere. 
To undergrupper: Avvisende og fryktstyrt

Intimitet 

 

Tåler intimitet og klarer å dele følelser og så de som er vanskelige. 

 

Ønsker intimitet. 
Synes andre ikke kommer nær nok

 

I tidlige barneår ble følelser avstengt, har lite tilgang til egen emosjonalitet. Unngår fortrolighet. 

Støtte   

 

Kan gi og ta imot støtte   

 

Krever støtte, aldri fornøyd. Opplever at de gir mer enn de får.  

 

Vanskelig å stole på andre, ber ikke om støtte Avvisende: Mener de ikke trenger støtte
Fryktstyrt: Tør ikke be

Å bli forlatt 

 

Frykter ikke   

 

Frykter   

 

Avvisende: Frykter ikke
Fryktstyrt: Frykter

Tillit

 

Tillit til andre og seg selv

 

Tillit til andre
Ikke til seg selv

 

Avvisende: Tillit til seg selv, men ikke til andre
Fryktstyrt: Hverken tillit til andre eller seg selv
Terapeutens råd   

Terapeutens råd

 

Gled deg over kontakt med andre
Vær nysgjerrig på hva din partner forventer av parforholdet
Ikke vær redd for å spørre om din partners motiv 

 

Spør om partnerens behov (ikke anta)
Dyrk venner utenfor forholdet
Stol på at din partner føler seg bekreftet nok gjennom den oppmerksomhet du gir naturlig

 

Still spørsmål ved ditt ønske om å trekke deg når det føles som om en annen kommer for nær
Ta en pause fra ditt hektiske liv for å tenke gjennom hvordan din partner har det
Vær stabil for din partner i vanskelige tider

Anonymkode: 6c04b...dcc

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Edie

Ryddet for brukerdebatt og spekulasjoner.

Edie, mod.

Endret av Edie

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her