Erfaringer med relasjonsskader?

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Rainstorm skrev:

Takk for svar! Først og fremst så bra at du får hjelp og støtte til å jobbe med det, og også at du setter grenser for hva du vil dele og sparer kreftene til det viktigste! 

Jeg synes det henger sammen jeg det du skriver, jeg skal ikke si at jeg forstår helt, men det gir mening det du sier. Hvis man tenker at det å være unnvikende (enten avvisende eller engstelig) gir en indre arbeidsmodell om at verden er et utrygt sted og andre ikke er til å stole på og andre ikke er trygge og gode, har du fått inn begge deler. Du lærte jo at mennesker og verden er et godt sted, samtidig som du opplevde et grovt tillitsbrudd og et tegn på at verden absolutt ikke er et godt sted og at folk ikke er til å stole på. Hvordan blir da tilknytningen til andre når man tenker begge deler på samme tid. 

I følge teorien blir jo tilknytningsstilen for de fleste definert i løpet av de første to leveårene, så hvis du fikk en trygg tilknytningstil før du opplevde disse traumene så kan man jo håpe på at du gjennom terapien enklere kan komme tilbake til KUN en trygg tilknytningsstil, enn hvordan det hadde vært om du ikke hadde den trygge tilknytningsstilen i løpet av de første leveårene. Det sies jo også at når man blir utsatt for traumer (selv om det er i tidlig barndom) så vil det å ha en utviklet en trygg tilknytningsstil i løpet av de første leveårene være en robusthet som hjelper en å takle det bedre. 

Dette med både trygg og utrygg tilknytning på samme tid, gjelder dette alle relasjoner, altså at du både er trygg og utrygg når du knytter deg til partnere, og både trygg og utrygg når du har kontakt med venner/familie? 

Jeg vet ikke om du unnlot å svare på det med vilje, da bare overser du dette igjen. Men jeg lurer på hvis det er sånn at man først utvikler trygg tilknytningsstil i de første leveårene, men senere blir utsatt for traumer som fører til at man endrer de indre arbeidsmodellene og ikke lenger føler seg knyttet til verden og andre på samme måte, vil man likevel slite med en sånn tomhetsfølelse, denne manglende evnen til å finne trygghet inni seg selv? 

jeg skjøv det bort i mange år og sperret andre ute fra selveste opplevelsen. Verden ble todelt og jeg tror det påvirket meg å leve slik. Det var "min hemmelighet", det hadde aldri skjedd.. 

Det gjorde meg mer sårbar for "den vonde verden" og jeg måtte oppleve en utfordrende oppvekker senere i livet før jeg innså at jeg hadde ting å deale med. Som handler om relasjonsbiten.

Jeg kan være både trygg og utrygg med venner, familie og partnere. 

Jeg hadde ikke noe traumatisk eller "uvanlig" de første leveårene. Etter overgrepet ble jeg distansert, unnvikende og usikker på alle rundt meg (lærere, foreldre, venner). Jeg slutta f.eks på trening fordi jeg ikke stolte på treneren (som aldri hadde gjort noe). Så ja, jeg vil vel si at man kan oppleve å bli utrygg senere, spesielt når det gjelder det mellommennesklige og at traumen treffer på det mellommennesklige. 

Jeg synes hvertfall det var veldig vanskelig å finne trygghet på innsiden etter overgrepet, selvom jeg klarte å finne tilbake til den gode verden og tilbake til venner, familie, trening osv. Men jeg følte meg aldri 100% knyttet til verden rundt meg, for jeg er/var todelt.

Anonymkode: b44c1...a22

[Edie]

Ryddet for avsporinger og brukerdebatt.

Edie, mod.

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

jeg skjøv det bort i mange år og sperret andre ute fra selveste opplevelsen. Verden ble todelt og jeg tror det påvirket meg å leve slik. Det var "min hemmelighet", det hadde aldri skjedd.. 

Det gjorde meg mer sårbar for "den vonde verden" og jeg måtte oppleve en utfordrende oppvekker senere i livet før jeg innså at jeg hadde ting å deale med. Som handler om relasjonsbiten.

Anonymkode: b44c1...a22

Kan du utdype litt rundt hva oppvekkeren din var? Og hvilke steg du bestemte deg for å ta når du kom så langt?

Anonymkode: 80ed4...df2

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du utdype litt rundt hva oppvekkeren din var? Og hvilke steg du bestemte deg for å ta når du kom så langt?

Anonymkode: 80ed4...df2

Jeg bestemte meg når jeg innså at det gikk negativt ut over livet mitt og at "den tingen" hadde noe med det å gjøre. Jeg ville bare ikke ha det sånn lenger....og hvis man lar sånt fare så vil det alltid bli med deg og gå ut over sampillet til omverden. Jeg ville heller forsøke å ta tak..

Jeg er ganske sikker på at kjæresten din også kommer til å få en oppvekker, for man kan ikke ha det slik i lengden uten hjelp. For øyeblikket virker det som at han ikke vil ha hjelp.. jeg kan ikke vite sikkert hvorfor, men kan det ha noe med at han ikke vil innse hva som har hendt og hvis han skal oppsøke hjelp så må han innse det og ta det til seg? 

Jeg skal ikke legge meg oppi forholdet og fremtiden deres sammen, men jeg tror ikke det er sunt, for deg, å ha en partner som ikke tar tak i såpass seriøse problemområder som går ut over deg og samlivet. Han er sikkert en bra person i sin helhet og det er sikkert mye ved han som er elskverdig, men han er heldig som har en som deg, som lager en slik tråd og prøver å forstå situasjonen hans bedre, og jeg håper for dere begge at dette fører noen vei.

Når du får nok kunnskap og informasjon - hva skjer da egentlig? Kommer du til å vise han denne tråden, ta det opp med han, gi han ultimatum? Han kan ikke tvinges til å oppsøke hjelp heller, selvom det er det han bør gjøre. Men jeg håper han forstår at han trenger hjelp til å bearbeide. Og for din del så må du huske på at du må tenke på deg selv også....Hvor lenge kan du gå slik uten at han tar tak?

 

Anonymkode: b44c1...a22

[AnonymBruker]

1. Ikke se bakover, se fremover. Å stadig tygge på barndommen og bruke det som forklaring på alt, er skummelt. Blir sittende fast. 

2. Satte meg inn i hvilke barndom mine foreldre hadde.Det gjorde jeg i voksen alder. De hadde ikke lært noe særlig om det å ha barn,pluss at de var unge.

3. Jeg godtok at de var mine foreldre, at jeg godtok at de er som de er. Den dagen fikk jeg det bedre med meg selv. En slags oppvåking.

4. At ingen skal tråkke over mine grenser.

I dag har jeg det ok med mine foreldre.  Vi kan hygge oss.

Når jeg tar opp (gjorde.ikke nå lengre, ferdig med det)diverse episoder, så kan jeg skjønne en del reaksjoner i dens tid oppdragelse på barn. En opprørsk tenåring bla.

Så mitt råd...ikke bruk barndommen til forklaring, unnskyldning osv. Da blir virkelig den byllen stor. Når en blir voksen så evner en å se ting på en annen måte. Ikke bare fra sitt ståsted. 

I dag vet vi eks at min mor slet med voldsom angst. Finner mye forklaring der. Eks var hun aldri ute å så etter oss.  Aldri på skolen, div fritidsaktiviteter hørte hun bare om. Det var en del av angsten. Og det var mye mer. Jeg ripper ikke opp i det. Jeg har klart meg uten hjelp pga gode venner,uten å utlevere familie. 

Jeg giftet meg med en med samme sympomer,  og når jeg kjente igjen de, så gikk jeg

Anonymkode: c5aba...d91

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er faktisk mulig å leve med det og få opp livskvaliteten, men det krever at han innser sine problemområder. Men da bør han først og fremst, første steg, tro på at ting kan bedre og at det går an å finne hjelp.

Anonymkode: b44c1...a22

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ganske sikker på at kjæresten din også kommer til å få en oppvekker, for man kan ikke ha det slik i lengden uten hjelp. For øyeblikket virker det som at han ikke vil ha hjelp.. jeg kan ikke vite sikkert hvorfor, men kan det ha noe med at han ikke vil innse hva som har hendt og hvis han skal oppsøke hjelp så må han innse det og ta det til seg? 

Anonymkode: b44c1...a22

Det som nok er problemet, i hans tilfelle, er at han har det helt fint. Han tenker ikke at han har det vondt, så hvorfor skal han da bry seg om å få det bedre?

Er i alle fall sånn jeg har tenkt tidligere i mitt liv. Selv relasjonene fungerte bra...helt til jeg brøt ut av de uten å forstå hvorfor.

Det at jeg innså at jeg trengte hjelp skjedde nesten tilfeldig, via en god del hendelser som til slutt fikk meg til å innse at det jeg trodde var bra, ikke var det beste jeg kunne håpe på, og at det fantes mye bedre ting i vente for meg, dersom jeg bare var innstilt på å endre meg.

Og ja, det var mange som forsøkte å fortelle meg dette. Men jeg var helt blind for det.

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

3. Jeg godtok at de var mine foreldre, at jeg godtok at de er som de er. Den dagen fikk jeg det bedre med meg selv. En slags oppvåking.

Anonymkode: c5aba...d91

 Å godta at person hadde sine problemer, at ting har sin forklaring, kan hjelpe mer enn man aner. Hvis kjæresten til ts går litt inni situasjonen til foreldrene sine og ser hva slags problemområder de har, kan han finne ut at ting kan ha en forklaring...ikke unnskyldning - mer i likhet med at naturkatastrofer kan ha sin forklaring (i det minste).

Anonymkode: b44c1...a22

[AnonymBruker]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når du får nok kunnskap og informasjon - hva skjer da egentlig? Kommer du til å vise han denne tråden, ta det opp med han, gi han ultimatum? Han kan ikke tvinges til å oppsøke hjelp heller, selvom det er det han bør gjøre. Men jeg håper han forstår at han trenger hjelp til å bearbeide. Og for din del så må du huske på at du må tenke på deg selv også....Hvor lenge kan du gå slik uten at han tar tak?

 

Anonymkode: b44c1...a22

Jeg er nok litt pessimistisk til det du skriver om at han jo må innse dette selv. Ut fra det du beskriver om din opplevelse, virker det som du rakk å lære at det finnes ulike alternativer, men at de alternativene ble litt splittet fra hverandre? I alle fall at du var omgitt av endel ressurspersoner, samt at du forsto at du hadde det vondt, og kunne få det bedre? Jeg tror dessverre ikke ts kan regne med det hos kjæresten sin. Men jeg tror absolutt en kombinasjon av det å vise tråden og det å stille ultimatum kan være en idé. 

Når det gjelder ts, så er jeg enig i at hun må tenke på seg selv, først og fremst. Er han ikke villig til å gjøre noe, så synes jeg hun bør gå. Som noen her nevner så kan det å gå med ubearbeidede følelser, føre til at man blir destruktiv selv.

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Å godta at person hadde sine problemer, at ting har sin forklaring, kan hjelpe mer enn man aner. Hvis kjæresten til ts går litt inni situasjonen til foreldrene sine og ser hva slags problemområder de har, kan han finne ut at ting kan ha en forklaring...ikke unnskyldning - mer i likhet med at naturkatastrofer kan ha sin forklaring (i det minste).

Anonymkode: b44c1...a22

Det kan være lurt å finne ut av at "min mor har EUPF, og det er årsaken til at hun skriker, det er ikke meg det er noe galt med, det er henne". 

Men det kan også bli feil å bli for opphengt i hva som er galt med den andre, og så bruke det som en sovepute for å ta tak i seg selv. 

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

1. Ikke se bakover, se fremover. Å stadig tygge på barndommen og bruke det som forklaring på alt, er skummelt. Blir sittende fast. 

2. Satte meg inn i hvilke barndom mine foreldre hadde.Det gjorde jeg i voksen alder. De hadde ikke lært noe særlig om det å ha barn,pluss at de var unge.

3. Jeg godtok at de var mine foreldre, at jeg godtok at de er som de er. Den dagen fikk jeg det bedre med meg selv. En slags oppvåking.

4. At ingen skal tråkke over mine grenser.

I dag har jeg det ok med mine foreldre.  Vi kan hygge oss.

Når jeg tar opp (gjorde.ikke nå lengre, ferdig med det)diverse episoder, så kan jeg skjønne en del reaksjoner i dens tid oppdragelse på barn. En opprørsk tenåring bla.

Så mitt råd...ikke bruk barndommen til forklaring, unnskyldning osv. Da blir virkelig den byllen stor. Når en blir voksen så evner en å se ting på en annen måte. Ikke bare fra sitt ståsted. 

I dag vet vi eks at min mor slet med voldsom angst. Finner mye forklaring der. Eks var hun aldri ute å så etter oss.  Aldri på skolen, div fritidsaktiviteter hørte hun bare om. Det var en del av angsten. Og det var mye mer. Jeg ripper ikke opp i det. Jeg har klart meg uten hjelp pga gode venner,uten å utlevere familie. 

Jeg giftet meg med en med samme sympomer,  og når jeg kjente igjen de, så gikk jeg

Anonymkode: c5aba...d91

For å være ærlig, og dette er ikke frekt ment, så høres du nokså nøyaktig ut som meg FØR jeg innså at jeg hadde relasjonsskader.

Hvorfor nevner du feks at du har sluppet å utlevere familien din? Ville det vært farlig om du hadde gjort det?

Og det du skriver om at du gikk da du innså at din ektefelle hadde samme symptomer...det er forsåvidt bra at du gikk bort fra en potensielt skadelig relasjon...men har du fikset et nært forhold i etterkant?

Du trenger ikke svare her, men still deg gjerne de spørsmålene selv  

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bestemte meg når jeg innså at det gikk negativt ut over livet mitt og at "den tingen" hadde noe med det å gjøre. Jeg ville bare ikke ha det sånn lenger....og hvis man lar sånt fare så vil det alltid bli med deg og gå ut over sampillet til omverden. Jeg ville heller forsøke å ta tak..

Jeg er ganske sikker på at kjæresten din også kommer til å få en oppvekker, for man kan ikke ha det slik i lengden uten hjelp. For øyeblikket virker det som at han ikke vil ha hjelp.. jeg kan ikke vite sikkert hvorfor, men kan det ha noe med at han ikke vil innse hva som har hendt og hvis han skal oppsøke hjelp så må han innse det og ta det til seg? 

Jeg skal ikke legge meg oppi forholdet og fremtiden deres sammen, men jeg tror ikke det er sunt, for deg, å ha en partner som ikke tar tak i såpass seriøse problemområder som går ut over deg og samlivet. Han er sikkert en bra person i sin helhet og det er sikkert mye ved han som er elskverdig, men han er heldig som har en som deg, som lager en slik tråd og prøver å forstå situasjonen hans bedre, og jeg håper for dere begge at dette fører noen vei.

Når du får nok kunnskap og informasjon - hva skjer da egentlig? Kommer du til å vise han denne tråden, ta det opp med han, gi han ultimatum? Han kan ikke tvinges til å oppsøke hjelp heller, selvom det er det han bør gjøre. Men jeg håper han forstår at han trenger hjelp til å bearbeide. Og for din del så må du huske på at du må tenke på deg selv også....Hvor lenge kan du gå slik uten at han tar tak?

 

Anonymkode: b44c1...a22

Bra og klokt skrevet. Jeg synes rollen som TS har tatt,som en slags redder eller psykolog for sin partner ikke er sunn. Hvis man har så store problemer som det virker som han har, så er det en plikt å søke hjelp,mener jeg, for det er jo veldig tydelig at dette går utover parforholdet. Derfor hadde nok jeg krevd, hvis jeg var i samme situasjon som TS, at partneren måtte søke hjelp ellers vil det jo bli brudd før eller senere.

Anonymkode: bf971...cb7

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

1. Ikke se bakover, se fremover. Å stadig tygge på barndommen og bruke det som forklaring på alt, er skummelt. Blir sittende fast. 

2. Satte meg inn i hvilke barndom mine foreldre hadde.Det gjorde jeg i voksen alder. De hadde ikke lært noe særlig om det å ha barn,pluss at de var unge.

*snip*

Så mitt råd...ikke bruk barndommen til forklaring, unnskyldning osv. Da blir virkelig den byllen stor. Når en blir voksen så evner en å se ting på en annen måte. Ikke bare fra sitt ståsted. 

*snip*

Anonymkode: c5aba...d91

For å være helt ærlig så kjøper jeg ikke helt dette du skriver her. For jeg mener bestemt at det ikke handler om en holdning som kan fikse problemet hvis man har en utrygghet inni seg. Jeg tenker at disse tingene du nevner er positivt å ha i tillegg, men man fikser ikke en skade, eller fjerner ikke tilknytningsangst med å si "jeg nekter å la fortiden ha et grep på meg". Det er som om noe mangler. Det sitter dypt inni en, i et eller annet senter/sted der man "vet" hvordan man forholder seg til andre mennesker, som om det er noe man ikke har lært. 

Jeg har f.eks ingen vonde følelser mot mine foreldre, jeg har ikke interesse av å fordele skyld og ser jeg på deres barndom ser jeg at det er forståelig at ting ble som det ble, og at jeg er heldig som slapp å oppleve det de opplevde. Jeg kan se at atferd er destruktiv, men det betyr ikke alltid at man evner å gjøre ting annerledes. F.eks om jeg vet hvordan jeg skal løfte 200 kg betyr ikke det at jeg KAN løfte 200 kg. Eller kanskje fotball er et bedre eksempel. Hvor mange er det ikke som kan sitte hjemme og se på og vite akkurat hvordan de skal gjøre det? Men man har ikke ferdigheten til å gjøre det likevel. Trygghet, og å trøste seg selv, finne trygghet inni seg når noe blir vanskelig er noe de fleste barn lærer når de er helt, helt små. De som har utrygg tilknytning får gjerne ikke dette. Det er en grunnleggende utrygghet på seg selv og/eller på verden. Så ja, jeg er voksen, og jeg ser ting annerledes, og klart, men det at jeg har kunnskap både om hvorfor ting ble som det ble, hvordan foreldrene mine selv har hatt det, og i tillegg kunnskap om hva som er konstruktivt og produktivt og hvordan funksjonelle mennesker forholder seg gir meg likevel ikke evnen/ferdigheten til å leve utifra det. 

Å bli trygg handler ofte om å se på hva det var i fortiden som ble vanskelig, men mer enn det tror jeg det handler om å øve seg på å bli trygg. Øve opp ferdigheten. Å forklare med at relasjonsskaden eller den utrygge tilknytningsstilen er blitt til i barndommen betyr ikke nødvendigvis et fokus på fortiden. Når man snakker om tilknytning er det likevel helt vesentlig å se på hvilke bakgrunner som gir hvilke tilknytningsproblemer. Men i arbeidet med å bli trygg er kanskje dette likevel ikke det viktigste. Da er det kanskje mer dette å utfordre seg selv på å stole på mennesker, utfordre seg på å slippe andre inn. Øve på nærhet, øve på avvisning og konflikt. Være til stede i relasjonene som er her og nå. Så jeg vil ikke påstå at det å på generelt grunnlag diskutere tilknytning og dermed også foreldre, oppvekst og bakgrunn er å tygge på barndommen. 

Anonymkode: d8e2d...68a

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For å være helt ærlig så kjøper jeg ikke helt dette du skriver her. For jeg mener bestemt at det ikke handler om en holdning som kan fikse problemet hvis man har en utrygghet inni seg. Jeg tenker at disse tingene du nevner er positivt å ha i tillegg, men man fikser ikke en skade, eller fjerner ikke tilknytningsangst med å si "jeg nekter å la fortiden ha et grep på meg". Det er som om noe mangler. Det sitter dypt inni en, i et eller annet senter/sted der man "vet" hvordan man forholder seg til andre mennesker, som om det er noe man ikke har lært. 

Jeg har f.eks ingen vonde følelser mot mine foreldre, jeg har ikke interesse av å fordele skyld og ser jeg på deres barndom ser jeg at det er forståelig at ting ble som det ble, og at jeg er heldig som slapp å oppleve det de opplevde. Jeg kan se at atferd er destruktiv, men det betyr ikke alltid at man evner å gjøre ting annerledes. F.eks om jeg vet hvordan jeg skal løfte 200 kg betyr ikke det at jeg KAN løfte 200 kg. Eller kanskje fotball er et bedre eksempel. Hvor mange er det ikke som kan sitte hjemme og se på og vite akkurat hvordan de skal gjøre det? Men man har ikke ferdigheten til å gjøre det likevel. Trygghet, og å trøste seg selv, finne trygghet inni seg når noe blir vanskelig er noe de fleste barn lærer når de er helt, helt små. De som har utrygg tilknytning får gjerne ikke dette. Det er en grunnleggende utrygghet på seg selv og/eller på verden. Så ja, jeg er voksen, og jeg ser ting annerledes, og klart, men det at jeg har kunnskap både om hvorfor ting ble som det ble, hvordan foreldrene mine selv har hatt det, og i tillegg kunnskap om hva som er konstruktivt og produktivt og hvordan funksjonelle mennesker forholder seg gir meg likevel ikke evnen/ferdigheten til å leve utifra det. 

Å bli trygg handler ofte om å se på hva det var i fortiden som ble vanskelig, men mer enn det tror jeg det handler om å øve seg på å bli trygg. Øve opp ferdigheten. Å forklare med at relasjonsskaden eller den utrygge tilknytningsstilen er blitt til i barndommen betyr ikke nødvendigvis et fokus på fortiden. Når man snakker om tilknytning er det likevel helt vesentlig å se på hvilke bakgrunner som gir hvilke tilknytningsproblemer. Men i arbeidet med å bli trygg er kanskje dette likevel ikke det viktigste. Da er det kanskje mer dette å utfordre seg selv på å stole på mennesker, utfordre seg på å slippe andre inn. Øve på nærhet, øve på avvisning og konflikt. Være til stede i relasjonene som er her og nå. Så jeg vil ikke påstå at det å på generelt grunnlag diskutere tilknytning og dermed også foreldre, oppvekst og bakgrunn er å tygge på barndommen. 

Anonymkode: d8e2d...68a

Signerer og bøyer meg i støvet for et bra innlegg! 

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det som nok er problemet, i hans tilfelle, er at han har det helt fint. Han tenker ikke at han har det vondt, så hvorfor skal han da bry seg om å få det bedre?

Er i alle fall sånn jeg har tenkt tidligere i mitt liv. Selv relasjonene fungerte bra...helt til jeg brøt ut av de uten å forstå hvorfor.

Det at jeg innså at jeg trengte hjelp skjedde nesten tilfeldig, via en god del hendelser som til slutt fikk meg til å innse at det jeg trodde var bra, ikke var det beste jeg kunne håpe på, og at det fantes mye bedre ting i vente for meg, dersom jeg bare var innstilt på å endre meg.

Og ja, det var mange som forsøkte å fortelle meg dette. Men jeg var helt blind for det.

Anonymkode: b77d6...bf3

Jeg tror også at han distanerer seg. Men jeg er ganske sikker på at innerst inne vet han at det er noe...Det er bare det at traumer er hardt å ta tak i, som et faktum, utenfor og i terapirommet. Inntil nå har det kanskje vært best at han distanserer seg også?

Jeg vil også nevne viktigheten av at denne forsvarsmekanismen har vært sunt og godt for han i mange andre tilfeller.

Hele denne forsvarsmekanismen er skapt for å hjelpe han gjennom utfordringene han engang hadde da han var et barn i møte med alt det vonde...En gang hjalp det han å¨håndtere ting slik han gjør i dag, og det er ikke bare å slippe noe som har vært en slags omsorg for deg og hjulpet deg, vært redningen din, over såpass lang tid.

På den måten bør man ikke se på oppførselen som en "fiende", det har trossalt vært en redning.

Å kunne takle trakassering fra foreldre og mangel på omsorg...Så på den måten vil han jo, naturlig nok, ha vansker med å ta til seg at forsvarsmekanismen ikke er positiv lenger?

Det er ikke lett å fortelle kropp og sinn at man må slippe den "gode, trygge forsvarsmekanismen" og ta tak i en traume...

Og jeg tror ts og han bør ta en titt på akkurat det....

Ikke behandle det hele som et "problem", det har vært noe positivt for han...muligens den eneste redningen en gang i tiden?

Men at det kanskje er på tide å utvikle ferdighetene sine og forsvaret...i trygge og omsorgsfulle omgivelser (terapi).

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nok litt pessimistisk til det du skriver om at han jo må innse dette selv. Ut fra det du beskriver om din opplevelse, virker det som du rakk å lære at det finnes ulike alternativer, men at de alternativene ble litt splittet fra hverandre? I alle fall at du var omgitt av endel ressurspersoner, samt at du forsto at du hadde det vondt, og kunne få det bedre? Jeg tror dessverre ikke ts kan regne med det hos kjæresten sin. Men jeg tror absolutt en kombinasjon av det å vise tråden og det å stille ultimatum kan være en idé. 

Anonymkode: b77d6...bf3

Hvis det kunne tolkes som at jeg mente at man skulle slutte å bry seg eller hjelpe, må det være en mangelfull formulering fra min side og da er det fint at du påpeker det. Jeg mener jo absolutt at omsorg og empati er redningen, at man tar tak i traumer i tryggeomgivelser fra mennesker som faktisk bryr seg.

Men jeg synes det er viktig å poengtere at ingen (ikke kjæresten hennes heller) tjener på at ts ikke kan se lys i enden av tunnelen og ha et slags mål fremfor seg. 

________________________

Hvis du (ts) skal vise han denne tråden....

Øv deg på nærhet, trygghet, konflikter, grenser, positive og negative konflikter, tillit til andre mennesker og seg selv

Noe traumemennesker bør øve seg på som er viktigt av alt, er å anerkjenne og bevitne kjærlighet og empati rundt seg...pluss det å være mer tilstedet her i nåtid.

Beskriv en ting som er i rommet ditt akkurat nå...mønsteret på gardinene eller en kaffekopp? Se på tingen og anerkjenn at den er der og at du er der nå..

Still deg på gaten - eller sett deg ned på en bussholdeplass/cafe med uteservering

Prøv å legg bort alle de vonde tingene du bevitner og ser på gata et øyeblikk (busser som kjører for fort, mennesker som stresser, kulda, osv osv).

Forsøk heller et øyeblikk å se på de SMÅ tegnene på empati og kjærlighet...

-Se bilene som skynder seg å bremse når noen skynder seg ut i gata, fordi de ikke vil kjøre på personen.

-Se på de som kanskje stresser seg til jobb, for å gjøre noe de brenner for og som er viktig for dem.

-Se på foreldrene som leier ungen sin og har kledd på ungen ordentlig slik at ungen ikke skal fryse...

-Se på de som holder opp døra for de som kommer etter..-Prøv å gjøre det samme selv for noen og møt smilet til personen.

-Prøv å tenk på tre ting som noen har gjort for deg den siste uken, som kan sammenlignes med ren kjærlighet.

-Se på kjæresten din som lager denne tråden for å forstå deg bedre..fordi hun er glad i deg...?

Det er faktisk mange gode mennesker der ute, tro det eller ei.  

......Traumer har en tendens til å tåkelegge omgivelsene, i mellommennesklige traumer så går det ut over relasjoner. Det er veldig viktig å utfordre forsvarsmekanismene, samtidig som man ikke gjør dem til en fiende mtp. at det har vært trygghet og redningen i mange tilfeller, og det er ikke din skyld at du har havnet der... 

Anonymkode: b44c1...a22

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror også at han distanerer seg. Men jeg er ganske sikker på at innerst inne vet han at det er noe...Det er bare det at traumer er hardt å ta tak i, som et faktum, utenfor og i terapirommet. Inntil nå har det kanskje vært best at han distanserer seg også?

Anonymkode: b44c1...a22

Litt usikker på hvorfor du så hardnakket tror dette?

Som nevnt, jeg visste INGENTING. Jeg hadde de mest vellykkede forholdene også...helt til jeg som sagt gikk ut av de. Så jeg tenkte ikke i de baner at jeg hadde en relasjonsskade.  

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Litt usikker på hvorfor du så hardnakket tror dette?

Som nevnt, jeg visste INGENTING. Jeg hadde de mest vellykkede forholdene også...helt til jeg som sagt gikk ut av de. Så jeg tenkte ikke i de baner at jeg hadde en relasjonsskade.  

Anonymkode: b77d6...bf3

Kanskje man opplever ting forskjellig. Jeg kan ikke snakke for alle, det kan ikke du heller. Vi har forskjellige opplevelser.

Hvis du ikke opplevde at du hadde et problem innerst inne, så stoler jeg på det. Kanskje opplever han det på samme måten, da bør han ta til seg dine tips i den forbindelse.

Anonymkode: b44c1...a22

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje man opplever ting forskjellig. Jeg kan ikke snakke for alle, det kan ikke du heller. Vi har forskjellige opplevelser.

Hvis du ikke opplevde at du hadde et problem innerst inne, så stoler jeg på det. Kanskje opplever han det på samme måten, da bør han ta til seg dine tips i den forbindelse.

Anonymkode: b44c1...a22

Det jeg mener er at når man vokser opp med daglig hyling, skriking, navnekalling, trusler og får høre at man er den verste i verden...og så flytter man inn sammen med noen som bare er rolig og glad og synes man er verdens beste...så tenker man jo at man er heldig. Man tenker ikke at det må være noe galt et sted.

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det jeg mener er at når man vokser opp med daglig hyling, skriking, navnekalling, trusler og får høre at man er den verste i verden...og så flytter man inn sammen med noen som bare er rolig og glad og synes man er verdens beste...så tenker man jo at man er heldig. Man tenker ikke at det må være noe galt et sted.

Anonymkode: b77d6...bf3

Enkelte vil finne en slags trygghet i skriking og trusler og finne utrygghet i harmonien. Mens andre vil kanskje finne en harmoni i tryggheten.

Anonymkode: b44c1...a22

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Enkelte vil finne en slags trygghet i skriking og trusler og finne utrygghet i harmonien. Mens andre vil kanskje finne en harmoni i tryggheten.

Anonymkode: b44c1...a22

Ja, klart det. Men de gangene jeg lurte på hva som var galt med meg, før jeg innså at jeg var blitt behandlet galt, så visste jeg jo svaret. Jeg hadde blitt fortalt det igjen og igjen, over år; Du er dum, du er ond, du er feilvare. Så nei, jeg forstod ikke at noe eeegentlig var galt, eller at det eeegentlig gikk an å fikse.

Jeg må bare si at jeg synes det er stusslig å skulle sitte her og fortelle om hvordan det oppleves, og så kommer det støtt "Ja, meeen...!"

Ingen av oss to vet hvordan kjæresten til ts har det inni seg. Vi har hver vår ulike tro. Jeg respekterer at du tror på din versjon, men jeg ønsker også å få lov å tro på min versjon.

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

Forøvrig synes jeg det er direkte frekt av deg å anta at kjæresten til ts egentlig innser at han har et problem, men at han nekter å ta tak. Det er spekulasjoner, ikke bare om han, men om forholdet og om ts.

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, klart det. Men de gangene jeg lurte på hva som var galt med meg, før jeg innså at jeg var blitt behandlet galt, så visste jeg jo svaret. Jeg hadde blitt fortalt det igjen og igjen, over år; Du er dum, du er ond, du er feilvare. Så nei, jeg forstod ikke at noe eeegentlig var galt, eller at det eeegentlig gikk an å fikse.

Jeg må bare si at jeg synes det er stusslig å skulle sitte her og fortelle om hvordan det oppleves, og så kommer det støtt "Ja, meeen...!"

Ingen av oss to vet hvordan kjæresten til ts har det inni seg. Vi har hver vår ulike tro. Jeg respekterer at du tror på din versjon, men jeg ønsker også å få lov å tro på min versjon.

Anonymkode: b77d6...bf3

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forøvrig synes jeg det er direkte frekt av deg å anta at kjæresten til ts egentlig innser at han har et problem, men at han nekter å ta tak. Det er spekulasjoner, ikke bare om han, men om forholdet og om ts.

Anonymkode: b77d6...bf3

Du har lov til å komme med dine erfaringer og du må bare fortsette. Jeg har ikke samme erfaring eller utgangspunkt men jeg får ikke noe vondt av å lese at andre erarer ting annerledes... 

 

Anonymkode: b44c1...a22