Erfaringer med relasjonsskader?

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Lurer på om noen her har erfaringer med relasjonsskader fra oppvekst og hvordan det utarter seg i parforhold?

Min samboer har opplevd mye fra sin mor som ingen skulle ha opplevd- ikke noe seksuellt eller spesielt fysisk, men mest emosjonelt. Ubegrunnet kjefting, skriking, kritisering, slamring. Omtrent daglig gjennom hele oppveksten. Der man normalt skal føle trygghet fra sin mor, følte han frykt. 

Opplever at han er vanskelig å få i tale når der oppstår problemer/diskusjoner i mellom oss, han fryser liksom til og vil rømme, selv om situasjonen er helt balansert og ufarlig, men han sier reaksjonsmønsteret er kommet av behandlingen hans mor sto for. Når jeg prøver å snakke med han om opplevelsene og oppveksten så er det så vanskelig for han at det ikke går an å få særlig mye ut av han. Han vil heller ikke snakke med profesjonelle om det.

Har derfor lurt på om han har fått en type tilknytningsskade etter hva han har opplevd. Hvis noen har erfaringer vil jeg gjerne høre i håp om å lære litt. 

Anonymkode: 80ed4...df2

Hva er det du opplever problematisk? siden du vil at han skal til behandling?

Du bør unngå å gå på diagnoseveien, la det være opp til profesjonelle. Men det er fint at du forsøker å støtte han gjennom noe tungt

Anonymkode: 1afe6...e1f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det du opplever problematisk? siden du vil at han skal til behandling?

Du bør unngå å gå på diagnoseveien, la det være opp til profesjonelle. Men det er fint at du forsøker å støtte han gjennom noe tungt

Anonymkode: 1afe6...e1f

Det beskriver jeg da ganske inngående innledningsvis? Hans reaksjosmønstre og håndtering av potensielle konflikter/diskusjoner er ikke vanlige i det hele tatt, og han sier selv det har med hans oppvekst å gjøre. Når han har åpnet seg har det vært helt åpenlyst at han har vært igjennom altfor store påkjenninger gjennom tilnærmet hele sin oppvekst, og det er ikke enkelt for meg å skulle håndtere noe jeg ikke er kjent med. Derfor spør jeg for å forstå hva som ligger til grunn for de som har de opplevelsene han har hatt. Det er ikke snakk om å diagnotisere, men å forklare og forstå hva dette kan gjøre med noen.  

Anonymkode: 80ed4...df2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det beskriver jeg da ganske inngående innledningsvis? Hans reaksjosmønstre og håndtering av potensielle konflikter/diskusjoner er ikke vanlige i det hele tatt, og han sier selv det har med hans oppvekst å gjøre. Når han har åpnet seg har det vært helt åpenlyst at han har vært igjennom altfor store påkjenninger gjennom tilnærmet hele sin oppvekst, og det er ikke enkelt for meg å skulle håndtere noe jeg ikke er kjent med. Derfor spør jeg for å forstå hva som ligger til grunn for de som har de opplevelsene han har hatt. Det er ikke snakk om å diagnotisere, men å forklare og forstå hva dette kan gjøre med noen.  

Anonymkode: 80ed4...df2

Var ikke meningen å få deg inn på forsvar. Jeg opplever ofte at enkelte mennesker her inne som er i forhold kan ha en tendens til å sykeliggjøre partner (han/hun har syndromer av det ene etter det andre), men, som sagt...det er jo fint hvis du ikke gir han diagnoser, for det er veldig viktig at det blir gjort under utredning av profesjonelle (spesielt i hans situasjon) og at dere sammen vil ha litt kunnskap om ting som skaper problemer i forholdet, er et fint tegn. 

Hvis han har opplevd det du påpeker i HI i oppveksten så bør han absolutt skaffe henvisning til psykolog, selvom han kvier seg så bør han få all mulig oppmuntring. Jeg anbefaler på mitt sterkeste at du oppmuntrer han, får han til å føle seg vel med den tanken... han både fortjener det og trenger ikke å skamme seg.

Anonymkode: 1afe6...e1f

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det beskriver jeg da ganske inngående innledningsvis? Hans reaksjosmønstre og håndtering av potensielle konflikter/diskusjoner er ikke vanlige i det hele tatt, og han sier selv det har med hans oppvekst å gjøre. Når han har åpnet seg har det vært helt åpenlyst at han har vært igjennom altfor store påkjenninger gjennom tilnærmet hele sin oppvekst, og det er ikke enkelt for meg å skulle håndtere noe jeg ikke er kjent med. Derfor spør jeg for å forstå hva som ligger til grunn for de som har de opplevelsene han har hatt. Det er ikke snakk om å diagnotisere, men å forklare og forstå hva dette kan gjøre med noen.  

Anonymkode: 80ed4...df2

Er du sikker på du ikke unnskylder han litt for mye fordi han er kjæresten din? Man kan nærmest finne forklaringer på hva man vil i folks barndom fordi den nærmest ikke fins en sjel som er 100% fornøyd med foreldre og barndommen sin. Men når alt kommer til alt kan man ikke drive å skylde på andre for at man oppfører seg sånn eller sånn senere i livet. Vi har tross alt fri vilje og du kan egentlig ikke unnskylde oppførselen hans som voksen med at "stakkars, han hadde ikke bra som barn".

Ikke prøv å fiks eller forstå deg i hjel på partneren din. Det er han selv som må ta ansvar for sine handlinger og reaksjonsmønstre og eventuelt skaffe seg hjelp hvis andre ikke kan leve med væremåten hans. Du bør grensesette for din egen del og overlate hans problemer til han. 

Anonymkode: 0aa4d...1d0

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du sikker på du ikke unnskylder han litt for mye fordi han er kjæresten din? Man kan nærmest finne forklaringer på hva man vil i folks barndom fordi den nærmest ikke fins en sjel som er 100% fornøyd med foreldre og barndommen sin. Men når alt kommer til alt kan man ikke drive å skylde på andre for at man oppfører seg sånn eller sånn senere i livet. Vi har tross alt fri vilje og du kan egentlig ikke unnskylde oppførselen hans som voksen med at "stakkars, han hadde ikke bra som barn".

Ikke prøv å fiks eller forstå deg i hjel på partneren din. Det er han selv som må ta ansvar for sine handlinger og reaksjonsmønstre og eventuelt skaffe seg hjelp hvis andre ikke kan leve med væremåten hans. Du bør grensesette for din egen del og overlate hans problemer til han. 

Anonymkode: 0aa4d...1d0

Det er ikke snakk om unnskyldninger fra noen sin side, det kan jeg si for sikkert. Jeg vet langt ifra alt om hans oppvekst, men det jeg vet er grufullt sammenlignet med hva et menneske skal tåle, ikke minst forvente, fra en omsorgsgiver. For meg er det en helt tydelig sammenheng med opplevelser fra den tid og noen reaksjosmønstre og væremåter han har nå i voksen alder. Men uansett hva jeg påpeker mener han liksom at siden han nå ikke lenger forholder seg til sin mor på lik måte som før, fordi han ikke bor hos henne, så er det liksom greit. At det først hadde vært et problem i dag om han delte tak med henne. Så lenge hun ikke har kontroll på han, så slipper hun ikke til, og relasjonen deres er da stabil - i dag. Men han tar ikke innover seg hvilke ettervirkninger alle årene med hennes omsorgssvikt har gitt ham 

Anonymkode: 80ed4...df2

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode innspill. Har forsøkt å foreslå for han at det kan være lurt å snakke med en profesjonell, han har aldri på noen skikkelig måte bearbeidet sine opplevelser, han har alltid bare flyktet. Og i situasjoner som f eks en konfrontasjon, som kanskje blir en diskusjon, men en ufarlig sådan, fryser han til og klarer ikke tenke en eneste tanke - han blokkerer ute alt som foregår og forholder seg ikke til det.

Når jeg har spurt i andre sammenhenger sier han det er mønstre han har lært seg i situasjoner med sin mor, en slags beskyttelse tror jeg. Jeg tror dessverre ikke han ser selv hvor stor skade hans oppvekst har gitt han, og dermed tenker han at så lenge han klarer å blokkere, så klarer han å håndtere traumene sine uten noen hjelp. Jeg derimot tror han mest av alt trenger å snakke med en fagperson og sortere både opplevelser og tanker, og lære seg metoder å håndtere situasjoner som vekker disse minnene.

Anonymkode: 80ed4...df2

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke snakk om unnskyldninger fra noen sin side, det kan jeg si for sikkert. Jeg vet langt ifra alt om hans oppvekst, men det jeg vet er grufullt sammenlignet med hva et menneske skal tåle, ikke minst forvente, fra en omsorgsgiver. For meg er det en helt tydelig sammenheng med opplevelser fra den tid og noen reaksjosmønstre og væremåter han har nå i voksen alder. Men uansett hva jeg påpeker mener han liksom at siden han nå ikke lenger forholder seg til sin mor på lik måte som før, fordi han ikke bor hos henne, så er det liksom greit. At det først hadde vært et problem i dag om han delte tak med henne. Så lenge hun ikke har kontroll på han, så slipper hun ikke til, og relasjonen deres er da stabil - i dag. Men han tar ikke innover seg hvilke ettervirkninger alle årene med hennes omsorgssvikt har gitt ham 

Anonymkode: 80ed4...df2

Hei igjen, ts!  

Jeg synes du gjør deg meget gode tanker og observasjoner. Jeg har uthevet de linjene som jeg tenker - utfra min egen erfaring - at høres veldig kjent ut. Det å tro at så lenge 

a) man holder seg unna problematiske folk og

b) man ikke krangler og bråker,

så er alt liksom i skjønneste orden. Som du vet, og som jeg nå vet (etter mange år), så er dette ikke nok. Det er særlig to ting som er typisk problemområder;

1) det å prioritere seg selv. Ikke bare si "det går bra med meg altså" eller "det er ikke sp farlig med meg", men hevde seg og tenke "jeg betyr også noe i denne relasjonen! jeg har også ansvar! jeg skal også ha det bra!"

2) og deretter åpne opp for egne følelser, alle typer følelser, egen og andres omsorg for seg selv, tanken om at man er betydningsfull for andre uansett hva man har opplevd.

Man kan føle skam over seg selv fordi man er vant med at "alt man gjør er galt". Så ofte vil man se til den andre for å sjekke om den har det bra, er enig, er rolig etc. Han må venne seg til å tenke, føle, si ting, uten at du nødvendigvis anerkjenner det, men at det likevel er lov og bra å tenke og mene.

De tingene der er de to jeg tror er viktigst. De kan ta tid, og det er ikke lett å snakke om følelser hvis man ikke er vant til det og vant til at de blir ignorert eller kjeftet på.

Dersom jeg skal gi deg to innsider-tips til hva du kan gjøre, så er det

1) stå på de svakestes side i enhver situasjon. F.eks. kommenter åpenlyst at du tar side med et mobbeoffer i en mobbesak, et barn i en sak mellom foreldre og barn etc. Vise at du tar den svakestes parti uansett. Gradvis vil han vite at du ville ha stått opp for han, på samme måte som du står opp for andre.

2) På samme måte vil jeg anbefale deg å ha et litt unyansert og sort/hvitt-holdning i slike saker. Ikke unnskyld overgriperen på noen måte. Det er typisk for folk som har opplevd mye vondt, at man rasjonaliserer "jamen mobberen har det sikkert vondt selv" eller "hun drikker og slår fordi hun hadde det vanskelig i oppveksten". Man rasjonaliserer for å unnskylde og forklare seg selv at det ikke er noe galt med en selv fordi man blir slått eller skreket til, men at den andre er "ødelagt". Ikke støtt opp om dette. Ikke unnskyld den sterkeste part. Si at uansett hva det skyldes, så er det IKKE GREIT. 

Overdriv gjerne!  

Jeg synes du har fått mange rare råd i denne tråden. Det er helt greit å "diagnostisere" litt når man skal løse problemer. F.eks. er det nokså viktig å vite forskjellen på utrygg pågående tilknytning og utrygg unnvikende tilknytningsstil, da de i bunn og grunn er svært ulik.

En med utrygg pågående eller klamrende stil, vil være redd når du går, og åpne opp mest mulig om følelser og frykt, i redsel for at du forsvinner.

En med utrygg unnvikende stil, vil være redd når du kommer for nært, og lukke seg omkring egne følelser eller flykte eller være stille, i redsel for at du skal gå lei, være misfornøyd, oppdage at han er fæl, og deretter forsvinne.

Jeg tror dere er to svært bevisste mennesker og at dere kan overvinne dette hvis dere stadig trygger hverandre og bruker tid på dette. Lykke til!  

Ps jeg vil gjerne også påpeke at unnvikende mennesker ofte er sterke på en ting, og det er å være bevisst på at man ikke kjefter og bråker. Harde ord er som å slå. Myke ord er som å stryke. Alt kan sies med rolige ord. 

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det beskriver jeg da ganske inngående innledningsvis? Hans reaksjosmønstre og håndtering av potensielle konflikter/diskusjoner er ikke vanlige i det hele tatt, og han sier selv det har med hans oppvekst å gjøre. Når han har åpnet seg har det vært helt åpenlyst at han har vært igjennom altfor store påkjenninger gjennom tilnærmet hele sin oppvekst, og det er ikke enkelt for meg å skulle håndtere noe jeg ikke er kjent med. Derfor spør jeg for å forstå hva som ligger til grunn for de som har de opplevelsene han har hatt. Det er ikke snakk om å diagnotisere, men å forklare og forstå hva dette kan gjøre med noen.  

Anonymkode: 80ed4...df2

Helt enig med deg. Vet at det har vært noen tråder her inne på KG hvor mennesker med unnvikende tilknytning har fortalt hvordan de "opplever verden" og hvor andre har kommet med gode tips og råd. Enkelte av de trådene er god og interessant lesning. 

Du kan søke opp og lese disse trådene, eller så dukker de sikkert opp i et google-søk uansett, som alt annet her på KG  

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja er enig med deg i det. Jeg vet ikke så mye om posttraumatisk stress, men har lurt på om det også kan være noe han i en eller annen grad har fått? Som følge av sin oppvekst. Han er liksom en person som ikke tar imot hjelp på noen områder før det er absolutt nødvendig, men når det gjelder dette så tror jeg bare han ikke klarer å se hvor mye det har ødelagt for han. En slags fortrengning.

Anonymkode: 80ed4...df2

Se ikke bort fra det. Ptsd kan typisk føre til at man stopper opp, fryser, glemmer å puste, spise, bevege seg, sove. De tingene der kommer før alt annet, og man bør ikke komme ut av rytmen.

Om dere kan sove sammen og være inntil, er det bra. Bortsett fra det er trening/aktivitet og et sunt kosthold (her er omega3 og vitamin b viktig), samt pusteøvelser, gode verktøy. Vet at menn jeg kjenner med ptsd har nytte av yoga, fast døgnrytme, mindre eller ingen alkohol. Og alt dette er bare fordeler for deg også  

 

Anonymkode: b77d6...bf3

[Gjest supernova_87]

Hei TS! Så fint å lese at du ønsker å støtte samboeren din i dette! 

Det er helt klart sånn at psykisk vold i barndommen kan føre til psykiske utfordringer, f.eks tilknytningsvansker og problemer med relasjoner. Alle mennesker har en tilknytningsstil, og disse er hovedsakelig utrygg eller trygg. Har man opplevd psykisk vold i barndommen er det lett at man kan få en utrygg tilknytningsstil, enten pågående eller unnvikende. Om det er en slags tilknytningsangst? Jeg vet ikke helt hvordan de profesjonelle ville sett på dette, men jeg har kommet til å tenke litt sånn at de fleste som er utrygge på tilknytning og relasjoner og ikke føler at andre mennesker vil dem vel, da vil det vel også naturlig å oppleve en viss angst i forbindelse med relasjoner og nære forhold, ergo en tilknytningsangst. 

Det jeg ville gjort hvis jeg var deg var å lese litt om dette, for å lære. Wikipedia-artikkelen om Attachment in adults er ganske god og opplysende. Du kan også søke på attachment theory. Det finnes en del bøker om tilknytning og parrelasjoner, gjerne mer rettet mot de som selv har en utrygg tilknytning, evt. om hvordan man kan elske noen med en utrygg tilknytning, da spesielt de med en unnvikende tilknytningsstil. (Her er noen forslag: Attached - Amir Levine,  Bad Boyfriends: Using attachment theory to avoid mr. (or ms.) wrong, and make you a better partner - Jeb Kinnison, Avoidant: How to love (or leave) a dismissive partner - Jeb Kinnison. Generelt om tilknytning kan man lese Drama of the gifted child av Alice Miller som handler om hvordan man blir påvirket av vold og misbruk i barndommen.)

Det kan være belastende å være sammen med noen med en utrygg tilknytning. Der man ellers er vant til å gå sammen om å løse problemene kan partner derimot virke unnvikende og fraværende, man kan kjenne seg ensom i parforholdet. Enten krever partner for mye (oppmerksomhet/kjærlighet) eller så gir partner for lite (oppmerksomhet/kjærlighet). Det handler ikke om vond vilje hos partneren, men lite produktive måter å forholde seg til andre mennesker på. Man får aldri denne følelsen av trygghet inni seg. En pågående vil standhaftig søke og søke og søke etter bekreftelse, men det blir aldri nok, og den får den andre til å føle seg utilstrekkelig siden det aldri blir nok. Mens den unnvikende ikke søker bekreftelse en gang fordi han allerede er resignert til å tenke at han ikke er god nok, og bekreftelse når ikke så lett frem. Jo mer man jager, jo mer lukker han seg inn i seg selv. Det å forstå seg på partner, og forstå at tankemåtene nettopp kommer av opplevelser i barndommen kan hjelpe på. Å forstå gjør at man tåler og håndterer mer, og belastningen blir kanskje ikke like stor om man forstår at det ikke handler om vond vilje eller manglende kjærlighet. Man kan i tillegg evne å møte personen bedre. I stedet for å pushe og kreve av en unnvikende partner, lar man han være i frem til han selv kommer til deg. 

Du skal ta vare på deg selv i dette her, og eventuelle/potensielle barn. Tilknytningsstiler går ofte i arv. Hvis man ikke tar tak i, eller håndterer sine egne problemer godt nok kan man videreføre dem til barna sine. Og noen ganger kan man også skade partner, selv om denne er i utgangspunktet trygg og robust. Jeg hadde ønsket inderlig fra min partner at han oppsøkte hjelp for dette. Plager fra en dårlig barndom endrer seg sjelden helt på egen hånd. Noen leges gjennom nære, intime relasjoner som voksen, men for de fleste trengs det leging gjennom samtaleterapi. 

Ellers så er dette temaet veldig interessant, så hvis du for egen del klarer å fatte en interesse for dette så er det jo bare å lese og lære så mye som mulig om det. Ikke bare for å forstå kjæresten din, men for å forstå verden og mennesker bedre. Ellers er det også noen gode tråder om det her inne som andre nevnte, uten at jeg husker hva de het, ellers er det jo bra å diskutere her. Følger tråden din!  

[Gjest supernova_87]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det beskriver jeg da ganske inngående innledningsvis? Hans reaksjosmønstre og håndtering av potensielle konflikter/diskusjoner er ikke vanlige i det hele tatt, og han sier selv det har med hans oppvekst å gjøre. Når han har åpnet seg har det vært helt åpenlyst at han har vært igjennom altfor store påkjenninger gjennom tilnærmet hele sin oppvekst, og det er ikke enkelt for meg å skulle håndtere noe jeg ikke er kjent med. Derfor spør jeg for å forstå hva som ligger til grunn for de som har de opplevelsene han har hatt. Det er ikke snakk om å diagnotisere, men å forklare og forstå hva dette kan gjøre med noen.  

Anonymkode: 80ed4...df2

Generelt så kan det vel handle om at man tilegner seg mestringsstrategier som går på å ikke ta plass. Hvis man har erfart at den minste feil vekket mors/fars vrede så lærer man seg å lukke seg helt inne når noe i nærheten av krangel oppstår. Man kan bli ekstremt var på krangling, og selv den minste heving av stemmen oppleves truende. Kanskje har man erfaring med at det ikke er lov å være uenig, og uenighet blir noe farlig og skummelt. Man kan virke overstadig medgjørlig, men det er fordi man er redd for konsekvensene av å være uenig. Kanskje man holder det inne over lang tid, og når den andre parten kjører på (fordi man trodde jo oppriktig at alt var OK siden den andre ikke sa noe) kjenner man seg tråkket på, avvist og dårlig behandlet og det kan smelle til slutt, eller man stikker uten et ord. Min erfaring er at med noen med en unnvikende tilknytningsstil så skal man være litt var på at de ikke alltid er ærlig om sine behov i tilfeller der disse er motstridende med de behovene den andre parten har. Det er jo ikke sånn at man skal infantilisere en voksen, men man kan være oppmerksom på dette.

Man kan være veldig opptatt av å være god nok, og ikke miste den andre. Under ligger ofte denne frykten for å miste den andre. Og en ambivalens fordi kanskje det bare er bedre å avslutte alt selv først. 

Er det lov å spørre hvordan han håndterer potensielle diskusjoner/konflikter? Sånn generelt er det vel mest dette med å ikke følge etter når en som er unnvikende trekker seg fra situasjonen, men være åpen og trygg på at du blir glad når han kommer tilbake.  

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Rainstorm skrev:

Generelt så kan det vel handle om at man tilegner seg mestringsstrategier som går på å ikke ta plass. Hvis man har erfart at den minste feil vekket mors/fars vrede så lærer man seg å lukke seg helt inne når noe i nærheten av krangel oppstår. Man kan bli ekstremt var på krangling, og selv den minste heving av stemmen oppleves truende. Kanskje har man erfaring med at det ikke er lov å være uenig, og uenighet blir noe farlig og skummelt. Man kan virke overstadig medgjørlig, men det er fordi man er redd for konsekvensene av å være uenig. Kanskje man holder det inne over lang tid, og når den andre parten kjører på (fordi man trodde jo oppriktig at alt var OK siden den andre ikke sa noe) kjenner man seg tråkket på, avvist og dårlig behandlet og det kan smelle til slutt, eller man stikker uten et ord. Min erfaring er at med noen med en unnvikende tilknytningsstil så skal man være litt var på at de ikke alltid er ærlig om sine behov i tilfeller der disse er motstridende med de behovene den andre parten har. Det er jo ikke sånn at man skal infantilisere en voksen, men man kan være oppmerksom på dette.

Man kan være veldig opptatt av å være god nok, og ikke miste den andre. Under ligger ofte denne frykten for å miste den andre. Og en ambivalens fordi kanskje det bare er bedre å avslutte alt selv først. 

Er det lov å spørre hvordan han håndterer potensielle diskusjoner/konflikter? Sånn generelt er det vel mest dette med å ikke følge etter når en som er unnvikende trekker seg fra situasjonen, men være åpen og trygg på at du blir glad når han kommer tilbake.  

Et godt innlegg, men jeg har lyst til å innvende to ting;

1) det er ikke kun ved krangler at man trekker seg unna, det kan være ved all form for nærhet og intimitet, fysisk, følelsesmessig...alt!

2) man er ikke uærlig, man bare ser det ikke selv, eller føler det ikke selv, jeg vil anta det er litt som å være fargeblind, så det blir litt sånn at man må rasjonalisere seg frem til det.

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

5 timer siden, Rainstorm skrev:

Generelt så kan det vel handle om at man tilegner seg mestringsstrategier som går på å ikke ta plass. Hvis man har erfart at den minste feil vekket mors/fars vrede så lærer man seg å lukke seg helt inne når noe i nærheten av krangel oppstår. Man kan bli ekstremt var på krangling, og selv den minste heving av stemmen oppleves truende. Kanskje har man erfaring med at det ikke er lov å være uenig, og uenighet blir noe farlig og skummelt. Man kan virke overstadig medgjørlig, men det er fordi man er redd for konsekvensene av å være uenig. Kanskje man holder det inne over lang tid, og når den andre parten kjører på (fordi man trodde jo oppriktig at alt var OK siden den andre ikke sa noe) kjenner man seg tråkket på, avvist og dårlig behandlet og det kan smelle til slutt, eller man stikker uten et ord. Min erfaring er at med noen med en unnvikende tilknytningsstil så skal man være litt var på at de ikke alltid er ærlig om sine behov i tilfeller der disse er motstridende med de behovene den andre parten har. Man kan være veldig opptatt av å være god nok, og ikke miste den andre. Under ligger ofte denne frykten for å miste den andre. Og en ambivalens fordi kanskje det bare er bedre å avslutte alt selv først. 

Er det lov å spørre hvordan han håndterer potensielle diskusjoner/konflikter? Sånn generelt er det vel mest dette med å ikke følge etter når en som er unnvikende trekker seg fra situasjonen, men være åpen og trygg på at du blir glad når han kommer tilbake.  

Takk for at et godt svar både til deg og flere over her. :-) Det du beskriver i første avsnitt her er akkurat som å lese om ham. Det er helt slik jeg oppfatter ham, og mye av det har han også i "trygge situasjoner" fortalt meg er tilfellet. Som dette med å fryse til, blokkere, og om ikke han hadde klart det hadde alternativet vært å rømme. Når følelsene blir for mye å håndtere for han.

Det kan du så klart få spørre om - mulig det blir litt tekst, men; situasjoner han oppfatter som potensielle konflikter/diskusjoner kan være alt fra at jeg tar opp med han pent og pyntelig at jeg ønsker han bidrar mer hjemme, eller at jeg spør han om det er noe fordi jeg oppfatter at han virker f eks tilbakeholden. Men det blir alltid til at han ikke vil snakke om følelser, eller noe som vekker (negative) følelser, eller at han ikke helt forstår hvorfor jeg f eks ønsker samarbeid hjemme; som at han tror jeg sier "det du gjør er ikke godt nok" når jeg i realiteten sier "det er litt mye som må gjøres her nå, kan jeg få en hjelpende hånd?"

Kan nevne et ferskt eksempel: vi hadde vært ute med hans venner og halvbekjente og hatt en god kveld. Imidlertid ble jeg gjennom store deler av kvelden "invadert" av en fyr der som ikke hadde oppfattet at jeg var der med min kjæreste (ikke fysiske tilnærmelser). Flere andre reagerte, men tenkte jo at jeg håndterte det selv. Min kjæreste var derimot for opptatt med sine kompiser til å reagere noe særlig, først etter timer gjorde han det klart for fyren at jeg var hans. Da vi kom hjem kommentere jeg at jeg syntes det var ubehagelig at ikke han var mer tilstede, og kunne avbryte på noe vis. Følte meg ganske tilsidesatt den kvelden, samtidig som jeg selvfølelig ville min samboer skal kose seg. Han ble da ganske kjapt tydelig fokusert på å hindre dette i å bli en uenighet. Det er jo bra det, men jeg hadde ingen intensjon om å lage oppstyr, dette var jo bare et initiativ til å snakke om hendelsen slik at han visste når jeg trenger at han "backer meg" som sin kjæreste senere. Han var da ganske nøye på å understreke at han "hadde handlet til slutt" (når det egentlig var for sent) og ville liksom ikke møte meg på noe. Han ville bare blokkere det eller ikke forholde seg til det. Oppfattet at han da tok mitt initiativ til å nevne denne hendelsen, som et slags signal om at han ikke var bra nok og hadde gjort en feil han kanskje fryktet jeg skulle gi han pes for.

Enhver ting jeg føler er viktig å nevne (og da holder jeg tilbake "småting" som er uviktige og svelger gjerne noen kameler) tolker han på en måte automatisk som starten på en skyllebøtte, og gjør seg da klar til å blokkere- og hver eneste gang slikt skjer så klarer han også å glemme absolutt hele tilfellet, etter "blokkmodus", og vet vi har snakket om noe men husker overhodet ikke hva det har dreiet rundt. På en måte som at jeg skulle vært på ferie og kun husket ett kafebesøk. Det har jeg tenkt viser veldig godt hvor hardt han da går inn for å blokkere.

Anonymkode: 80ed4...df2

[AnonymBruker]

Ja, du bør være beredt på å være tålmodig. Og han trenger sannsynligvis også proff hjelp. 

Jeg vil si at jeg først etter mange, fine år sammen med kjæresten skjønte hvor utrolig dypt alt dette stakk. At det ikke bare handler om å ha hatt det vondt, ha vanskelig for å stole på noen etc., men også handler om hvordan en forholder seg til seg selv og sine nære reaksjoner. Feks tillit til seg selv når man ikke er på topp, og tillit til andre at en kan dele, også negative ting en opplever om forholdet, og finne ut av det.

Jeg følte meg ensom til tider fordi min kjære ikke var "til stede". Han hadde i mine øyne veldig "rar" hukommelse og klarte liksom ikke kompensere for det. For ta et eksempel, jeg måtte virkelig kjempe for at han skulle notere sine vakter for noen måneder om gangen i vår felles kalender, så jeg visste om han jobbet kveld eller dag. Han ble faktisk sint på meg pga det. For han var det greit å feks bare notere samme uka, men da kunne jeg ikke planlegge noe med ham - eller uten ham. Sånne ting gjorde meg sprø. Det var også andre eksempler på at helt vanlig kommunikasjon i hjemmet stoppet opp for ham. Det er vanskelig å forklare fordi jeg ofte ikke skjønte problemet. Og han klarte ikke å forklare sine følelser. Det var som om hjernen hans bare bremset opp. Og så ble han fortvilet. På jobb har han kontroll så det holder. Men ikke hjemme. 

Jeg synes, når jeg ser tilbake, at jeg var naiv som ønsket å starte et liv med en med slike erfaringer. Broren hans har etablert seg og fått barn, men kona hans kommer også fra en litt sprø familie. Min familie er helt normal, jeg husker min far mistet besinnelsen én gang og slo til meg en gang jeg var litt frekk, det var et sjokk fordi han var så snill til vanlig. Mens min nå eks-mann var ofte vitne til at hans mor stakk nåler inn under neglene på søskenet hans, gang på gang, for å plage. 

Han glemte ofte at jeg hadde tatt ting opp med ham før. Lærte ingenting av å få tilbakemelding på det. Eller motsatt, at han følte at jeg maste hele tida og ingenting han gjorde var godt nok. Selv om jeg tok opp alt på en fin måte, og roste ham når det var framgang mot mer normal oppførsel. Til slutt følte jeg at det var mer terapi enn forhold. Og han begynte å hakke på meg. 

Anonymkode: 3a2fd...493

[AnonymBruker]

På 9.1.2018 den 22.40, AnonymBruker skrev:

For det første så har du ikke med det at han forteller som headline at han har opplevd negativt fra sin mor. Det blir ikke bedre om du graver inn i det, uten at du er egentlig moden du til å forstå. Hvis du er opptatt av kjærlighet, elsker å lage mat i hjemmet, og viser det du er god for, så vil alt det andre lande på plass. Jeg skjønner ikke hva du har å krangle med han, og kanskje du som kan være et stort problem med din atferd. Her er det ikke et problem som det er snakk om, men dine sider som kan være i veien, fordi dere selv holder på å bygge relasjon!!

Anonymkode: 8cfc6...eeb

Eh, nei. 

Anonymkode: 85db2...0ab

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, du bør være beredt på å være tålmodig. Og han trenger sannsynligvis også proff hjelp. 

Jeg vil si at jeg først etter mange, fine år sammen med kjæresten skjønte hvor utrolig dypt alt dette stakk. At det ikke bare handler om å ha hatt det vondt, ha vanskelig for å stole på noen etc., men også handler om hvordan en forholder seg til seg selv og sine nære reaksjoner. Feks tillit til seg selv når man ikke er på topp, og tillit til andre at en kan dele, også negative ting en opplever om forholdet, og finne ut av det.

Jeg følte meg ensom til tider fordi min kjære ikke var "til stede". Han hadde i mine øyne veldig "rar" hukommelse og klarte liksom ikke kompensere for det. For ta et eksempel, jeg måtte virkelig kjempe for at han skulle notere sine vakter for noen måneder om gangen i vår felles kalender, så jeg visste om han jobbet kveld eller dag. Han ble faktisk sint på meg pga det. For han var det greit å feks bare notere samme uka, men da kunne jeg ikke planlegge noe med ham - eller uten ham. Sånne ting gjorde meg sprø. Det var også andre eksempler på at helt vanlig kommunikasjon i hjemmet stoppet opp for ham. Det er vanskelig å forklare fordi jeg ofte ikke skjønte problemet. Og han klarte ikke å forklare sine følelser. Det var som om hjernen hans bare bremset opp. Og så ble han fortvilet. På jobb har han kontroll så det holder. Men ikke hjemme. 

Jeg synes, når jeg ser tilbake, at jeg var naiv som ønsket å starte et liv med en med slike erfaringer. Broren hans har etablert seg og fått barn, men kona hans kommer også fra en litt sprø familie. Min familie er helt normal, jeg husker min far mistet besinnelsen én gang og slo til meg en gang jeg var litt frekk, det var et sjokk fordi han var så snill til vanlig. Mens min nå eks-mann var ofte vitne til at hans mor stakk nåler inn under neglene på søskenet hans, gang på gang, for å plage. 

Han glemte ofte at jeg hadde tatt ting opp med ham før. Lærte ingenting av å få tilbakemelding på det. Eller motsatt, at han følte at jeg maste hele tida og ingenting han gjorde var godt nok. Selv om jeg tok opp alt på en fin måte, og roste ham når det var framgang mot mer normal oppførsel. Til slutt følte jeg at det var mer terapi enn forhold. Og han begynte å hakke på meg. 

Anonymkode: 3a2fd...493

Jeg synes du beskriver veldig godt. Jeg har uthevet to steder. Det første er klassisk for unnvikende tilknytning. Det andre, det å ikke planlegge fremtiden, er klassisk ptsd.

Er dere sammen enda?

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eh, nei. 

Anonymkode: 85db2...0ab

Det ville jo vært fint om matlaging var nok...

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du beskriver veldig godt. Jeg har uthevet to steder. Det første er klassisk for unnvikende tilknytning. Det andre, det å ikke planlegge fremtiden, er klassisk ptsd.

Anonymkode: b77d6...bf3

Vet at det ikke er meg (ts) du siterer her, men føler det du skriver gir meg mening. Det den du siterer nevner om at samboer ikke tar hennes oppfordring til notering av vaktene, og utsetter det, kjenner jeg også igjen. Om det er noe så enkelt som at jeg ber om å "bestemme oss for når vi skal gjøre det og det", så er det liksom bare utsetting fra hans side. Føler ikke det er fordi han ikke vil gjøre det vi skal planlegge, for det har han gjerne like lyst til som meg, men at han bare enten ikke kan gjøre noe på min oppfordring fordi det da er "kommando" eller at han bare ikke klarer ta stilling til det å planlegge.

Det samme med fremtid. Jeg må hale det ut av han for å få et svar hvis jeg vil snakke løst om fremtidsplaner. Når det er på hans initiativ derimot så er han klar og konsis på hva han tenker og ønsker, som da er det samme som jeg ønsker. F eks det å kjøpe en leilighet sammen når økonomien er klar for det.

Anonymkode: 80ed4...df2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet at det ikke er meg (ts) du siterer her, men føler det du skriver gir meg mening. Det den du siterer nevner om at samboer ikke tar hennes oppfordring til notering av vaktene, og utsetter det, kjenner jeg også igjen. Om det er noe så enkelt som at jeg ber om å "bestemme oss for når vi skal gjøre det og det", så er det liksom bare utsetting fra hans side. Føler ikke det er fordi han ikke vil gjøre det vi skal planlegge, for det har han gjerne like lyst til som meg, men at han bare enten ikke kan gjøre noe på min oppfordring fordi det da er "kommando" eller at han bare ikke klarer ta stilling til det å planlegge.

Det samme med fremtid. Jeg må hale det ut av han for å få et svar hvis jeg vil snakke løst om fremtidsplaner. Når det er på hans initiativ derimot så er han klar og konsis på hva han tenker og ønsker, som da er det samme som jeg ønsker. F eks det å kjøpe en leilighet sammen når økonomien er klar for det.

Anonymkode: 80ed4...df2

Jeg tror det kan være lurt å ta for seg ett og ett symptom som er typisk for unnvikende tilknytning/ptsd, se på hvordan dette gir seg konkrete utslag og deretter øver.

At dere f.eks. først snakker om at det å planlegge fremtiden er normalt blant trygge og friske mennesker, at det er noe som ofte "mangler" hos mennesker med ptsd, og så ha som mål at dere øver dere på å planlegge fremtiden sammen. Først abstrakt; kjøpe hus en gang, og siden konkret; notere i kalenderen. Små skritt!

Litt kjedelig sikkert, og egner seg ikke for kvinner som ønsker seg pur magi  

Men jeg kjenner menn som har måttet jobbe hardt etter tøffe oppvekster og som per i dag er svært disiplinert og lykkelig.

Anonymkode: b77d6...bf3

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du beskriver veldig godt. Jeg har uthevet to steder. Det første er klassisk for unnvikende tilknytning. Det andre, det å ikke planlegge fremtiden, er klassisk ptsd.

Er dere sammen enda?

Anonymkode: b77d6...bf3

Vi er ikke sammen lenger, vi er venner. Drakk te med ham for to dager siden. Han er en herlig kar når han er i det hjørnet.

Anonymkode: 3a2fd...493

[AnonymBruker]

På 9.1.2018 den 23.43, Horten Market skrev:

Han har opplevd mangel på morskjærlighet i så stor grad og vedvarende over tid at det har gjort ham utrygg. Trygge mennesker knekker ikke sammen av å bli skjelt ut, fordi da har man en trygghet i bunnen om at man er noe verd. Ubehagelige sosiale opplevelser kan gi en bølgedal i selvfølelse der og da, men man kommer fort opp igjen til normalnivået. Et menneske som har opplevd omsorgssvikt av denne art trenger mer eller mindre kontinuerlig påfyll fra nære omgivelser for å holde seg over bølgedalen. De er kontinuerlig på jakt etter bekreftelser, og ufarlige sosiale konfrontasjoner kan oppleves som om kranen til egenverdien skrus igjen.

Han kan bli trygg på deg, men det gjelder bare deg. Forholdet til mor danner en mal for hvordan barnet relaterer seg til andre mennesker senere i livet. Der ubehagelige relasjoner vanligvis er unntaket for mennesker, er det motsatt for barn utsatt for omsorgssvikt. Den gode relasjonen er unntaket, og noe de gjør alt for å holde fast ved når den først kommer deres vei.

Jeg mener ikke å si at alt dette gjelder for ham, dette er ment generelt om hvordan emosjonell omsorgssvikt kan påvirke et menneske.

Viktig også å understreke at foreldrene ikke alltid kan klandres. En mor som ikke viser kjærlighet kan likevel elske barnet. Noen har bare større vansker med å vise kjærlighet. Som i sin tur kan ha sin årsak i egen barndom.

Det du beskriver høres ut som min relasjon til menn. Er ufattelig sårbar overfor menn og om jeg prøver å date en, er jeg avhengig av bekreftelse hele tida på at vedkommende fortsatt liker meg osv. Jeg opplevde slik omsorgssvikt fra faren min, emosjonell ustabil tilknytning. Mamma var en god (mye bedre) omsorgsgiver, så jeg virker likevel. 

Anonymkode: 18045...ebc