Gå til innhold

Froskefamilien venter på enda en minifrosk!


lille_frosk

Anbefalte innlegg

På 30.4.2018 den 11.32, Aryamili skrev:

Kjedelig at du fremdeles er kvalm! All ære til deg som har vært toastmaster, jeg var i 30-årsdag i helga og slet med å henge med, og jeg var bare "vanlig" gjest. Var jo ikke på nivå med alle disse som drakk :fnise: 

Lykke til hos legen i neste uke :)

Ja, den kvalmen!:spy: Jeg er så lei! Og samtidig er det bare å forberede seg på at det ikke er slutt enda. Den typen sosiale sammenkomster ER bare ikke like morsomme når man er gravid altså, skjønner deg godt!

På 1.5.2018 den 1.24, Poppsilopp skrev:

Skikkelig godt jobbet med å være toastmaster når du er i den formen! Håper du kommer deg snart, og at kvalmen ikke varer for lenge :klem: 

Kjenner på den med å måtte være så tilgjengelig om natten når man er dårlig. Det er liksom ikke så lett å forklare en to-åring at mamma trenger og sove. Og om natten er det tydeligvis også hos deg, kun mamma som gjelder. Lurer også på om de reagerer på at de merker at alt ikke er som vanlig når man er litt dårlig og sliten. Jeg er veldig spent på hvordan det skal gå med M når jentene kommer. For er er planen at mannen skal ta det siden jeg sikkert har mer enn nok med jentene og amming. 

Du gjør i hvertfall en super jobb! Så ikke vær redd for å be om sykemelding før du sliter deg helt ut :hjerte: 

Tusen takk! Hadde ikke så mye valg følte jeg, men deeilig å være ferdig! Det høres veldig kjent ut, og jeg tipper jo de merker godt at noe er annerledes! Samtidig har i alle fall L vært tidenes mammaklistremerke alltid. Det er alltid bare mamma-mamma-mamma, og er egentlig veldig slitsomt. Ikke fordi det faller så mye på meg, men fordi jeg blir så lei meg på vegne av den stakkars pappaen hennes som må tåle så mye avvisning og alltid være en nummer to. Jeg håper det jevner seg ut etter hvert, og heldigvis har de det veldig fint når de er sammen bare de. 

En venninne som akkurat har fått nummer to fikk beskjed av jordmor om at dette var en gylden mulighet for pappaen til å seile opp som favoritt. Han kan være tilgjengelig for nummer en på en helt annen måte enn mamma kan, og være den trygge stabiliteten som ikke forandrer seg noen ting. Det går sikkert bra for begge toåringene våre! Men jeg tror nok det er lurt å forberede de masse, og å legge kloke strategier for hverdagen sånn at man kan strekke til mest mulig for alle. Jeg håper veldig at nestemann er litt mer interessert i flaske, sånn at jeg kan pumpe meg og ha mulighet til å la pappaen ta en mating eller to mens jeg er sammen med L. Det er i alle fall lov å håpe! :fnise:

 

 

Ellers går livet sin vante gang. Jeg er kvalm, spyr og er lei av det. Men men. Nå gleder jeg meg veldig til å a) få litt mage, og b) OUL! Ja, det blir noen lange uker hvis jeg allerede skal vente utålmodig på OUL, men jeg klarer ikke la være. Denne gangen er jeg om mulig MER spent på kjønn enn sist. Sist var det liksom hipp som happ, det var ukjent og spennende uansett. Denne gangen føles jente som noe trygt, noe vi kan, og det hadde vært fantastisk å få en jente til! Samtidig hadde det vært helt utrolig gøy og spennende med en liten gutt! Og jeg vil bestemme navn! Helst i går! Men guttenavn er mye vanskeligere enn jentenavn. Hva er deres fineste guttenavn?

 

Det som er litt morsomt er at min navneliste er ganske annerledes denne gangen enn sist. Man skulle jo tro man hadde samme smak to år etterpå, men nå må alle navn veies opp mot L sitt, liksom. Jeg synes det er veldig morsomt med navn da, så det er bare gøy å pusle litt med det selv om det enda er tidlig i graviditeten. 

Foreløpig arbeidsliste: 

Kaia, Cajsa (favoritter), Wilma, Louise, Filippa (hadde aldri trodd at dette navnet skulle stå på min liste. ALDRI! Kommer uansett til å bli nedstemt av mannen), Maia, Alma, Amanda, Eli/Ellie, Eva. 

Eskil, Olai, Samuel, Eirik, Aksel/Axel. 

Kom gjerne med guttenavntips! Og jentenavntips. Tips! 

Endret av lille_frosk
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

14 timer siden, lille_frosk skrev:

Ja, den kvalmen!:spy: Jeg er så lei! Og samtidig er det bare å forberede seg på at det ikke er slutt enda. Den typen sosiale sammenkomster ER bare ikke like morsomme når man er gravid altså, skjønner deg godt!

Tusen takk! Hadde ikke så mye valg følte jeg, men deeilig å være ferdig! Det høres veldig kjent ut, og jeg tipper jo de merker godt at noe er annerledes! Samtidig har i alle fall L vært tidenes mammaklistremerke alltid. Det er alltid bare mamma-mamma-mamma, og er egentlig veldig slitsomt. Ikke fordi det faller så mye på meg, men fordi jeg blir så lei meg på vegne av den stakkars pappaen hennes som må tåle så mye avvisning og alltid være en nummer to. Jeg håper det jevner seg ut etter hvert, og heldigvis har de det veldig fint når de er sammen bare de. 

En venninne som akkurat har fått nummer to fikk beskjed av jordmor om at dette var en gylden mulighet for pappaen til å seile opp som favoritt. Han kan være tilgjengelig for nummer en på en helt annen måte enn mamma kan, og være den trygge stabiliteten som ikke forandrer seg noen ting. Det går sikkert bra for begge toåringene våre! Men jeg tror nok det er lurt å forberede de masse, og å legge kloke strategier for hverdagen sånn at man kan strekke til mest mulig for alle. Jeg håper veldig at nestemann er litt mer interessert i flaske, sånn at jeg kan pumpe meg og ha mulighet til å la pappaen ta en mating eller to mens jeg er sammen med L. Det er i alle fall lov å håpe! :fnise:

 

 

Ellers går livet sin vante gang. Jeg er kvalm, spyr og er lei av det. Men men. Nå gleder jeg meg veldig til å a) få litt mage, og b) OUL! Ja, det blir noen lange uker hvis jeg allerede skal vente utålmodig på OUL, men jeg klarer ikke la være. Denne gangen er jeg om mulig MER spent på kjønn enn sist. Sist var det liksom hipp som happ, det var ukjent og spennende uansett. Denne gangen føles jente som noe trygt, noe vi kan, og det hadde vært fantastisk å få en jente til! Samtidig hadde det vært helt utrolig gøy og spennende med en liten gutt! Og jeg vil bestemme navn! Helst i går! Men guttenavn er mye vanskeligere enn jentenavn. Hva er deres fineste guttenavn?

 

Det som er litt morsomt er at min navneliste er ganske annerledes denne gangen enn sist. Man skulle jo tro man hadde samme smak to år etterpå, men nå må alle navn veies opp mot L sitt, liksom. Jeg synes det er veldig morsomt med navn da, så det er bare gøy å pusle litt med det selv om det enda er tidlig i graviditeten. 

Foreløpig arbeidsliste: 

Kaia, Cajsa (favoritter), Wilma, Louise, Filippa (hadde aldri trodd at dette navnet skulle stå på min liste. ALDRI! Kommer uansett til å bli nedstemt av mannen), Maia, Alma, Amanda, Eli/Ellie, Eva. 

Eskil, Olai, Samuel, Eirik, Aksel/Axel. 

Kom gjerne med guttenavntips! Og jentenavntips. Tips! 

Gøy å pusle med navn, og det blir spennende å se hvilket kjønn som gjemmer seg i magen! Er helt enig i at guttenavn er vanskeligere enn jentenavn. Av guttenavn liker jeg Emil, Brage, Edvin, Kasper. Jentenavn, mange! Maia, Sofie, Iselin, Ingrid, Synne, Tiril for å nevne noen :ninuskapus:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Navn er vanskelig! Vi "bestemte" oss for navn til M mange ganger :fnise: "DET skal han hete!" *tre dager etterpå* "Liker ikke det navnet så godt likevel..." :ler: Det endelige navnet kom opp bare noen dager før han ble født, og ble ikke bestemt før vi så ham :) Det morsomme er at vi synes han kunne ha vært en Mons og kaller ham det noen ganger, og uten at han visste det sa onkelen hans det samme :ler: Ikke at vi kommer til å bytte, altså ;) 

Ikke sikkert vi har samme smak når det gjelder navn, men her er noen av mine favoritter: Amund, Sander, Edvin, Emil, Petter, Arn, Marius, Markus, Jakob, Lukas. Tiril, Tuva, Ida, Sigrid, Johanne, Runa, Mari, Ella, Lilli, Oline.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, Ellie! 😍 :fnise: vil du ha ei panservogn av ei jente velger du det ;) 

Jentenavn: Ingrid, Astrid, Marte, Eva, Nikoline, Sara. Liker også Nora, men føler det er så fryktelig oppbrukt :/ 

Guttenavn: Jakob, Erik, Magnus, Johannes, Sverre, Aksel, Niklas, Isak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 4.5.2018 den 22.14, plastfolien skrev:

Gøy å pusle med navn, og det blir spennende å se hvilket kjønn som gjemmer seg i magen! Er helt enig i at guttenavn er vanskeligere enn jentenavn. Av guttenavn liker jeg Emil, Brage, Edvin, Kasper. Jentenavn, mange! Maia, Sofie, Iselin, Ingrid, Synne, Tiril for å nevne noen :ninuskapus:

Kjempefine navn altså! Og ja, navnepusling er kjempegøy :nigo: 

På 4.5.2018 den 22.32, Leviora skrev:

Navn er vanskelig! Vi "bestemte" oss for navn til M mange ganger :fnise: "DET skal han hete!" *tre dager etterpå* "Liker ikke det navnet så godt likevel..." :ler: Det endelige navnet kom opp bare noen dager før han ble født, og ble ikke bestemt før vi så ham :) Det morsomme er at vi synes han kunne ha vært en Mons og kaller ham det noen ganger, og uten at han visste det sa onkelen hans det samme :ler: Ikke at vi kommer til å bytte, altså ;) 

Ikke sikkert vi har samme smak når det gjelder navn, men her er noen av mine favoritter: Amund, Sander, Edvin, Emil, Petter, Arn, Marius, Markus, Jakob, Lukas. Tiril, Tuva, Ida, Sigrid, Johanne, Runa, Mari, Ella, Lilli, Oline.

:ler: Tror mange har vært gjennom en pen bunke navn innen de blir født. Tusen takk for knallfine forslag! Liker mange av de, for eksempel Amund, Jakob og nesten alle jentenavnene dine!

På 5.5.2018 den 20.35, Favole skrev:

Altså, Ellie! 😍 :fnise: vil du ha ei panservogn av ei jente velger du det ;) 

Jentenavn: Ingrid, Astrid, Marte, Eva, Nikoline, Sara. Liker også Nora, men føler det er så fryktelig oppbrukt :/ 

Guttenavn: Jakob, Erik, Magnus, Johannes, Sverre, Aksel, Niklas, Isak.

Ellie :strix: Jeg liker det navnet kjempegodt! Veldig mange av de andre navnene og. Gleder meg til å vite kjønn!!

 

11+0 og endelig i uke 12! Var hos fastlegen på mandag, og fordi han har kjøpt seg ul-apparat fikk jeg en liten kikk på sprell. Såå deilig å se at det er liv! Jeg skal begynne på blodfortynnende neste uke, og fikk først beskjed om at jeg måtte sette sprøyter selv. Gjett om jeg var glad da det kom kontrabeskjed om at jeg får ta albyl-e, piller! :nigo::hoppe: Hyggeligere det altså. Ellers skal sykehuset overta oppfølgingen fra uke 18, eller i alle fall være sterkt involvert, så det er jo hyggelig. Og om to uker er det JM-time. Det skal ikke stå på oppfølgingen si! :fnise: 

 

I dag har jeg forresten kastet opp tre ganger. Det er pur lykke å være gravid altså. 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åååå heldig som har fått se lille, og så hos fastlegen da gitt! Nå ble jeg småmisunnelig... :ninuskapus: Min har ikke Doppler en gang...

Så jeg punger nok ut med 1300 kr på mandag :fnise:

Shit du har begynt å tenke på navn allerede.. Wæææ jeg har ikke tenkt på noen ting. Når begynner man å handle inn da...?:ac::fnise:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 9.5.2018 den 21.12, Aryamili skrev:

Åååå heldig som har fått se lille, og så hos fastlegen da gitt! Nå ble jeg småmisunnelig... :ninuskapus: Min har ikke Doppler en gang...

Så jeg punger nok ut med 1300 kr på mandag :fnise:

Shit du har begynt å tenke på navn allerede.. Wæææ jeg har ikke tenkt på noen ting. Når begynner man å handle inn da...?:ac::fnise:

Jeg har også vært på privat UL, og det anbefaler jeg veldig! Man får en helt annen opplevelse enn UL hos fastlege, for å si det sånn, selv om jeg ikke klager i det hele tatt. Mitt forrige svangerskap var komplisert, og dette betegnes som et risikosvangerskap på bakgrunn av det, så jeg får nok ganske mange ekstra kikker på statens regning. Aldri så galt at det ikke er godt for noe! :ler:

Jeg er tidlig ute med å tenke på navn, men strengt tatt har jeg gjort det lenge før jeg ble gravid. Navnenerding er gøy! Å kjøpe inn drøyer jeg litt lengre med, tror vi stort sett ventet til etter OUL sist. Men vi kjøpte endel brukt, vogn for eksempel, så da begynte jeg å kikke ganske tidlig fordi jeg visste sånn omtrent hva jeg ville ha. Det kan du i alle fall glede deg til, jeg syntes det var ordentlig koselig å handle inn og gjøre klart. Bare vent til du kjører første vask med bittebittesmått tøy! Jeg husker jeg bare stod og kikket på tørkestativet med miniklær på :ler:  

10 timer siden, Verdande skrev:

Så godt å høre at du følges tett opp! :rodmer:

Håper kvalmen avtar igjen etter hvert :kose:

Ja, det er veldig godt å bli passet på :):hjerte: Hvordan går det med dere?

 

--

11+2

De første ukene etter jeg fikk positiv test syntes jeg gikk kjempefort, men ukene fra 8 til nå har virkelig sneglet seg avgårde! Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg er så utålmodig nå, for jeg er ikke helt klar for å bli tobarnsmor enda, og setter stor pris på at en graviditet varer lenge! :ler: Men jeg gleder meg til den fasen der man har fått en fin liten mage, kvalmen avtar, og man begynner å nærme seg OUL. 

Advarsel. Resten av innlegget er kanskje ikke direkte superlystig, men som et ledd i "forberede meg på en ny og BEDRE barseltid enn sist" har jeg bestemt meg for å være flinkere til å være åpen også om de vanskelige følelsene rundt det å få barn. Skroll forbi hvis psykisk helse ikke er noe for deg!

Som jeg jo har nevnt før hadde jeg det ikke veldig greit etter at L ble født, jeg ble så redd for alt mulig og var egentlig bare full av angst. Spesielt for at jeg skulle være en dårlig mor, at jeg skulle våkne opp en dag og være et annet menneske enn det jeg egentlig var - en forferdelig forelder som var voldelig, eller til og med at jeg eller andre rundt henne skulle vise seg å være en overgriper. Mannen fikk ikke bade henne med døren lukket, for eksempel. Stakkars, stakkars han :( Han må jo ha følt seg forferdelig mistenkeliggjort. Men angsten dreide seg også for eksempel om krybbedød, særlig hvis jeg ikke hadde fulgt alle reglene i boka og det derfor var "min feil" (note to self: ikke ni-les LUB sine sider mens man sitter med en baby som nekter å sove andre steder enn på brystet), for å ikke skjønne at hun skulle være syk, for å glemme henne i bilen en varm dag så hun skulle dø, for å klikke og riste henne i desperasjon og søvnmangel, at jeg ikke skulle bli glad i henne, at hun ikke skulle bli lykkelig - you name it. Har du noen gang tenkt det eller lest om det, har jeg vært redd for det. Jeg har jo skjønt at det handler om at jeg er så fryktelig, fryktelig glad i henne og enormt redd for at det skal skje henne noe, og særlig at det skulle være min feil om noe skjedde, men der og da følte jeg meg så forferdelig som i det hele tatt tenkte disse tankene. Akkurat som at det ble virkelig fordi jeg tenkte det. 

I følge jordmor og andre spesialister jeg snakket med etter jeg ble bra igjen, var det nesten å forvente at jeg skulle få en psykisk reaksjon etter den tøffe graviditeten og traumatiske fødselen. Som jordmor sa; "jeg har ventet på at du skulle ta kontakt. Det er nesten ingen som går gjennom noe sånt umerket". Men jeg, som er veldig "jeg klarer meg selv og jeg klarer meg fint!", turte ikke å snakke med noen om hvordan jeg hadde det mens det stod på. Jeg var så redd for at de skulle tro på angsten min, ta det bokstavelig og oppfatte det som en innrømmelse av noe. Jeg har, også i ettertid, skjønt at det er helt vanlig at mødre med fødselsdepresjon tenker sånn - fordi det fremdeles er så mye tabu i det. Jenter - hvis dere har det vanskelig under eller etter graviditeten (eller ellers for den saks skyld) - snakk om det. Ingen spøkelser blir mer virkelige bare fordi man nevner de med navn! :hjerte: 

Heldigvis ga angsten seg etter hvert, og det ble plass for all gleden - selv om jeg nok aldri blir en sånn avslappet "det går helst bra"-forelder! Jeg er jo fremdeles veldig redd for L, men det er i alle fall på et håndterbart nivå der jeg ikke vil kalle det angst, bare ... mammaliv :ler:  Nå kommer jo en ny barseltid etter hvert, og jeg tror oppriktig at det ikke vil bli like ille denne gangen. Det er så mye av det jeg var redd for sist som jeg ikke trenger å bekymre meg for nå - for eksempel at jeg jeg ikke skal bli glad i babyen, og at jeg plutselig skulle forandre meg til et grusomt og ondskapsfullt menneske ( :fnise: Jeg må jo nesten le litt også). Jeg vet at jeg kommer til å elske den neste etter hvert som jeg lærer han/henne å kjenne, akkurat som jeg elsker L. Jeg vet at vi er trygge foreldre som har alle forutsetninger for å gi barna våre en god oppvekst. Men jeg kjenner litt på bekymringene denne gangen også, selvfølgelig. Jeg er mer redd for alt som kan gå galt underveis, for å få et barn med ekstra utfordringer og behov, fordi jeg vet at det vil ha en så stor påvirkning på livet til L. Jeg er mer redd for å føde for tidlig, og bli liggende på sykehuset i evigheter, og sånn sett også bare bli borte fra L sin hverdag (herregud, tanken skjærer meg i hjertet). Og jeg er redd for å få en fødselsdepresjon, for å bli helt nedkjørt etter fødselen og ikke klare å ta meg av noen av barna på en god måte, for å ikke klare å strekke til for to, og for å til slutt bryte sammen og riste babyen eller kaste den ut av vinduet eller noe annet forferdelig. 

Heldigvis har jeg en mann som akkurat i situasjoner som dette viser hvorfor jeg bare MÅ være sammen med han for resten av livet. :fnise: Jeg fortalte den siste setningen til han i går, og sa at hvis jeg i det hele tatt kjenner på NOEN sånne følelser denne gangen håper jeg vi kan gjøre det sånn at jeg blir sykmeldt og han overtar permisjonen, så vi kan være hjemme begge to. Han sliter jo vanligvis med å holde seg hjemme fra jobb en lørdag en gang i blant, og vi diskuterer balansen mellom jobb og familieliv ganske ofte, men i dette var han bare helt krystallklar. "Vi håper det ikke blir sånn, men skulle det skje er vi selvfølgelig hjemme sammen". Og vips var angsten borte. Det skal ikke alltid så mye til. Bare det å kjenne på at det ikke er mitt ansvar helt alene å gi barna mine et godt liv, at vi er flere som kan dele på det ansvaret, det er utrolig godt. 

 

Okey folkens. Dette var dagens avhandling. Moralen i historien er - it takes a village. Det er så viktig å være flere voksne rundt et barn, og å tørre å be om hjelp hvis man trenger det. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Frosken :klem:

Det der høres så altfor velkjent ut. Jeg hadde det sånn med A også, gikk rundt som en forknytt ball av angst hele tiden. Var helt lamma av det.

For min del var det myyyye enklere med M. Dvs, man har jo de samme tingene man bekymrer seg for, men med nummer to er ikke alt så...altoppslukende. Man må fordele den psykiske energien på to små i stedet for på én, og jeg husker jeg bekymra meg like mye for hvordan A hadde det med å bli søster, som hvordan M hadde det som nyfødt. Nå er jo dine to i litt mer ulike faser av livet også enn mine, og da blir bekymringene ofte litt annerledes. Så for å oppsummere: bekymringene er der uansett, men de blir fordelt. Og forhåpentligvis har du nok med det, sånn at det ikke "rekker" å slå ut i full angst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, ^^Belle^^ skrev:

Frosken :klem:

Det der høres så altfor velkjent ut. Jeg hadde det sånn med A også, gikk rundt som en forknytt ball av angst hele tiden. Var helt lamma av det.

For min del var det myyyye enklere med M. Dvs, man har jo de samme tingene man bekymrer seg for, men med nummer to er ikke alt så...altoppslukende. Man må fordele den psykiske energien på to små i stedet for på én, og jeg husker jeg bekymra meg like mye for hvordan A hadde det med å bli søster, som hvordan M hadde det som nyfødt. Nå er jo dine to i litt mer ulike faser av livet også enn mine, og da blir bekymringene ofte litt annerledes. Så for å oppsummere: bekymringene er der uansett, men de blir fordelt. Og forhåpentligvis har du nok med det, sånn at det ikke "rekker" å slå ut i full angst.

Ikke at jeg unner noen andre å ha det sånn, men samtidig, utrolig godt å høre at man er flere nervebunter. Fy søren, det er VIRKELIG den største, men minst kommuniserte, negative tingen med å få barn! At man kan bli så fryktelig redd for et annet menneske. At hele ens egen lykke hviler på om et annet menneske er lykkelig. Husker jeg hørte noen som sa at man aldri kan ha det bedre enn barnet sitt, og det kjenner jeg veldig på. Skremmende greier. Men fint og, på en måte! :hjerte:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:hjerte::klem: 

Deler min historie også, jeg! Gjemmer den slik at den som vil kan lese :) Først og fremst synes jeg du er veldig tøff som deler dette! Det hjelper å snakke om det, både for deg som har opplevd noe vondt og for andre som kjenner/har kjent på noe lignende :Nikke: 

Spoiler

 

Jeg hadde også et tøft år med E (eldste). Det var ikke preget av angst, men en forferdelig tung depresjon. Jeg har ikke hatt det tipp topp i oppveksten, og etter samtaler med psykolog i senere tid kom vi frem til at depresjon og angst startet så tidlig som i barneskolen. Gjennom graviditeten fortrengte jeg alt, gikk med en maske og skammet meg over at jeg følte meg elendig når alt rundt meg var "helt perfekt". Jeg gledet meg til å bli mamma, det ble lyset i et ellers mørkt sinn, men da hun ble født møtte jeg veggen. Når man er deprimert er det vanskelig å føle lykke og kjærlighet, og da jeg ikke klarte å føle kjærlighet ovenfor barnet jeg hadde gledet meg å forelske meg i, ble skuffelsen og skammen så stor at jeg ikke klarte å ta meg av henne. Mannen var mye hjemme, og han har vært fantastisk :hjerte: Jeg ble glad da jeg så at mannen din vil støtte deg på samme måte, for det betyr alt!

Da E var 10 måneder var jeg ekstremt langt nede. Ville rett og slett bare dø. Misforstå meg rett - jeg ville aldri forlatt E, mannen og alle rundt meg, men jeg skulle ønske jeg bare kunne få slippe å føle på alt det vonde. Da fikk jeg endelig hjelp, og jeg gjorde noen andre grep som snudde alt på hodet. Bare etter noen få måneder var jeg så forandret at jeg endelig begynte å få god kontakt meg E. Jeg glemmer aldri det øyeblikket hun satt på stua mens jeg enda lå i senga og hun ropte "Mammaaa?" for første gang. Etter 1 år! Frem til da hadde det bare vært "pappa pappa pappa". Da gråt jeg masse. Av glede, til en forandring :)

Da jeg ble gravid med M var jeg så frisk som jeg aldri har vært. Humøret var på topp, og jeg hadde vokst enormt mye psykisk. Etter alle timene hos psykolog hadde jeg lært å tenke mer rasjonelt og finne metoder for å snu tankegangen om jeg skulle kjenne antydningen til depresjon igjen. Jeg opplevde flere ganger i svangerskapet med M at jeg var i ferd med å havne i et sort hull igjen, men takket være at jeg allerede var "i beredskap" klarte jeg å snu det relativt raskt. Husker spesielt én episode hvor jeg var egentlig var langt nede i kjelleren, men tvang meg selv til å gjøre noe positivt. Da sto jeg på badet, og bestemte meg for å åpne kommodeskuffen hvor babyklærne til M lå (der og da føltes det som om styggen på ryggen ropte "DU FÅR IKKE LOV TIL Å VÆRE GLAD! LUKK IGJEN!"). Men det fikk meg til å smile. Så enkelt, men likevel så vanskelig! Barseltiden med M ble stikk motsatt, jeg har aldri vært så forelsket og følt så mye lykke og mestring på en gang :strix:  

 

Alle samtalene hos psykolog har virkelig lønnet seg, og støtte fra mannen har som sagt betydd alt. Det som er viktigst er å snakke om det, helst sammen med noen som har opplevd det samme. Det gjør så vondt når man føler at man er alene og ikke blir forstått, og i tillegg sitter man gjerne med en enorm skam over at man har disse tankene og følelsene. Mitt tilfelle var langt i fra det samme som det du opplevde, jeg klarte ikke å føle kjærlighet ovenfor barnet, mens du elsket det så høyt at du utviklet angst og katastrofetanker. To vidt forskjellige sider av samme sak; det er vonde, irrasjonelle tanker som må vendes om! Jeg tenker at du har en stor fordel denne gangen, og det er at du har vært gjennom det før og vet sånn ca. hva du kan forvente. Med nr. 2 har man allerede rutinene inne, man sikrer ting på autopilot og ting blir generelt enklere. Det blir riktig nok ett barn til å bekymre seg for, men jeg vil ikke si at det blir ekstra mye. Det er STOR forskjell på å bli mamma for første gang, og å få et barn etter et par års mammaerfaring :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fint og ærlig innlegg! Det ER viktig å prate om sånne følelser og det ER vanlig å ha dem i større eller mindre grad. Ingen svangerskap er like, ingen barseltiden er like og ingen barn er like. Jeg forstår godt at du er redd for hvordan det kommer til å gå, men med de du har rundt deg så komer det til å gå fint uansett hvilken vending veien tar. 

Jeg synes i alle fall at alt som handlet om baby nummer to var enklere, jeg hadde jo gjort alt en gang før = ekspert ikke sant? :fnise:

Også må jeg vel slenge på et gratulerer på slutten, så lenge siden jeg har vært her inne. Hurra for deg og ny baby i magen! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

På 11.5.2018 den 14.49, Leviora skrev:

:hjerte::klem: 

Deler min historie også, jeg! Gjemmer den slik at den som vil kan lese :) Først og fremst synes jeg du er veldig tøff som deler dette! Det hjelper å snakke om det, både for deg som har opplevd noe vondt og for andre som kjenner/har kjent på noe lignende :Nikke: 

  Vis skjult innhold

 

Jeg hadde også et tøft år med E (eldste). Det var ikke preget av angst, men en forferdelig tung depresjon. Jeg har ikke hatt det tipp topp i oppveksten, og etter samtaler med psykolog i senere tid kom vi frem til at depresjon og angst startet så tidlig som i barneskolen. Gjennom graviditeten fortrengte jeg alt, gikk med en maske og skammet meg over at jeg følte meg elendig når alt rundt meg var "helt perfekt". Jeg gledet meg til å bli mamma, det ble lyset i et ellers mørkt sinn, men da hun ble født møtte jeg veggen. Når man er deprimert er det vanskelig å føle lykke og kjærlighet, og da jeg ikke klarte å føle kjærlighet ovenfor barnet jeg hadde gledet meg å forelske meg i, ble skuffelsen og skammen så stor at jeg ikke klarte å ta meg av henne. Mannen var mye hjemme, og han har vært fantastisk :hjerte: Jeg ble glad da jeg så at mannen din vil støtte deg på samme måte, for det betyr alt!

Da E var 10 måneder var jeg ekstremt langt nede. Ville rett og slett bare dø. Misforstå meg rett - jeg ville aldri forlatt E, mannen og alle rundt meg, men jeg skulle ønske jeg bare kunne få slippe å føle på alt det vonde. Da fikk jeg endelig hjelp, og jeg gjorde noen andre grep som snudde alt på hodet. Bare etter noen få måneder var jeg så forandret at jeg endelig begynte å få god kontakt meg E. Jeg glemmer aldri det øyeblikket hun satt på stua mens jeg enda lå i senga og hun ropte "Mammaaa?" for første gang. Etter 1 år! Frem til da hadde det bare vært "pappa pappa pappa". Da gråt jeg masse. Av glede, til en forandring :)

Da jeg ble gravid med M var jeg så frisk som jeg aldri har vært. Humøret var på topp, og jeg hadde vokst enormt mye psykisk. Etter alle timene hos psykolog hadde jeg lært å tenke mer rasjonelt og finne metoder for å snu tankegangen om jeg skulle kjenne antydningen til depresjon igjen. Jeg opplevde flere ganger i svangerskapet med M at jeg var i ferd med å havne i et sort hull igjen, men takket være at jeg allerede var "i beredskap" klarte jeg å snu det relativt raskt. Husker spesielt én episode hvor jeg var egentlig var langt nede i kjelleren, men tvang meg selv til å gjøre noe positivt. Da sto jeg på badet, og bestemte meg for å åpne kommodeskuffen hvor babyklærne til M lå (der og da føltes det som om styggen på ryggen ropte "DU FÅR IKKE LOV TIL Å VÆRE GLAD! LUKK IGJEN!"). Men det fikk meg til å smile. Så enkelt, men likevel så vanskelig! Barseltiden med M ble stikk motsatt, jeg har aldri vært så forelsket og følt så mye lykke og mestring på en gang :strix:  

 

Alle samtalene hos psykolog har virkelig lønnet seg, og støtte fra mannen har som sagt betydd alt. Det som er viktigst er å snakke om det, helst sammen med noen som har opplevd det samme. Det gjør så vondt når man føler at man er alene og ikke blir forstått, og i tillegg sitter man gjerne med en enorm skam over at man har disse tankene og følelsene. Mitt tilfelle var langt i fra det samme som det du opplevde, jeg klarte ikke å føle kjærlighet ovenfor barnet, mens du elsket det så høyt at du utviklet angst og katastrofetanker. To vidt forskjellige sider av samme sak; det er vonde, irrasjonelle tanker som må vendes om! Jeg tenker at du har en stor fordel denne gangen, og det er at du har vært gjennom det før og vet sånn ca. hva du kan forvente. Med nr. 2 har man allerede rutinene inne, man sikrer ting på autopilot og ting blir generelt enklere. Det blir riktig nok ett barn til å bekymre seg for, men jeg vil ikke si at det blir ekstra mye. Det er STOR forskjell på å bli mamma for første gang, og å få et barn etter et par års mammaerfaring :) 

Stor, stor, STOR klem til deg! Jeg må bare si at jeg ikke tror det nødvendigvis var så sterk kjærlighet som gjorde meg så redd, for å være helt ærlig, mer enn altoppslukende angst for å mislykkes, for å ikke være bra nok, for å være fæl og forferdelig. Det hadde ikke så mye med kjærlighet å gjøre, og det tok lang tid før jeg følte at jeg var ordentlig glad i henne. Men utrolig godt å høre at du hadde det bedre med nummer to, det håper jeg veldig at jeg får og. Og om ikke - så vet jeg jo at det er noe det går an å komme gjennom. Man kan få det bra på andre siden! 

På 12.5.2018 den 13.44, Beccy87 skrev:

Så fint og ærlig innlegg! Det ER viktig å prate om sånne følelser og det ER vanlig å ha dem i større eller mindre grad. Ingen svangerskap er like, ingen barseltiden er like og ingen barn er like. Jeg forstår godt at du er redd for hvordan det kommer til å gå, men med de du har rundt deg så komer det til å gå fint uansett hvilken vending veien tar. 

Jeg synes i alle fall at alt som handlet om baby nummer to var enklere, jeg hadde jo gjort alt en gang før = ekspert ikke sant? :fnise:

Også må jeg vel slenge på et gratulerer på slutten, så lenge siden jeg har vært her inne. Hurra for deg og ny baby i magen! 

Takk Beccy! Det er det jeg tenker også, det blir bedre med nummer to. Om ikke annet så er ikke ansvarsfølelsen så overveldende at den slår deg i bakken, for det ansvaret lever man jo med allerede. Og ikke minst! Man vet at _alt_ går over. Stort sett av seg selv. :fnise: 

 

--

Ja folkens! I dag er jeg 11+5, og det snirkler seg fremover. I morgen skal jeg begynne på albyl-e (blodfortynnende), og det blir spennende å se om jeg får noen bivirkninger. 1 av 10 opplever kraftig kvalme og oppkast, og det kjenner jeg jo at jeg ikke akkurat ønsker velkommen. Jeg kaster fremdeles opp hver dag, men har også perioder der jeg føler meg ganske så bra i løpet av dagen. Sover så mye jeg kan, men jeg er langt fra like trøtt som jeg var - jeg begynner å kjenne igjen meg selv igjen. Og DU OG DU så deilig det er å komme til uke 12! Jeg gleder meg enormt til å få litt mage nå, sånn at jeg kan gå meg fine sommerkjoler som viser magen litt, uten at det ser ut som jeg har forspist meg på snop og snacks. Sånn ser det nemlig litt ut nå. Og puppene! :hakeslepp: Jeg kan ikke huske at de var SÅ såre sist. Det gjør vondt å ha på seg BH! Trodde liksom at de allerede var utvidet en gang, sånn at de bare kunne sprette tilbake i fasongen fra to år tilbake ... Den gang ei! :ler: 

 

Sånn ellers er det helt nydelige dager for tiden. Lille er FANTASTISK fin å være sammen med; blid, morsom, rampete, humoristisk, robust i humøret og bare en glede. Vi var i foreldresamtale i barnehagen i dag, og fikk utelukkende positive tilbakemeldinger. Fantastisk koselig! :nigo: Særlig gleder det meg at hun er flink sosialt, og at hun har flere sosiale skills som jeg tenker kommer veldig godt med her i livet. En godt utviklet humoristisk sans for eksempel, og flink til å sette grenser for seg selv. Og - som langtids-samsover, som en som alltid har plukket henne opp når hun gråt og gitt henne all den nærheten hun har bedt om, var det godt å høre at hun er så trygg. Har hun behov for å sitte på et fang eller få trøst, så oppsøker hun voksne for å få det. IN YOUR FACE helsesøster som mente jeg måtte trene på at hun sov alene som to uker gammel tokilos-klump, for å ikke få uselvstendig barn. Hah. 

Og solen! Er det ikke fantastisk deilig med været? Ikke akkurat nå, jeg sitter på overtid på jobb og koker. Men sånn ellers! :nigo:

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Du skriver så fint og ærlig:) 

Og gratulerer med straks 12 uker, det har gått fort :) og været ja, det er jo sykt idag :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, blomst12 skrev:

Du skriver så fint og ærlig:) 

Og gratulerer med straks 12 uker, det har gått fort :) og været ja, det er jo sykt idag :)

Takk og takk! Været :nigo::nigo::nigo:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så fint du skriver om noe som må ha vært veldig vondt og sårt. Det er så utrolig viktig at det blir fokus på disse tingene, og den beste måten å få det er jo nettopp å dele sine egne opplevelser. Tror kanskje ting hadde vært litt lettere for mange hvis de var klar over hvor vanlig det er å føle på slike følelser, da hadde det kanskje vært lettere å snakke om også. Godt å høre at mannen din sa nettopp det! Det er jo nettopp det det er, begge sitt ansvar. Fine frosken, håper det blir litt lettere denne gangen, hvis ikke så har du i hvert fall vært gjennom det før og vet at det går over :hjerte: 

Endret av Poppsilopp
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

På 16.5.2018 den 12.06, Poppsilopp skrev:

Så fint du skriver om noe som må ha vært veldig vondt og sårt. Det er så utrolig viktig at det blir fokus på disse tingene, og den beste måten å få det er jo nettopp å dele sine egne opplevelser. Tror kanskje ting hadde vært litt lettere for mange hvis de var klar over hvor vanlig det er å føle på slike følelser, da hadde det kanskje vært lettere å snakke om også. Godt å høre at mannen din sa nettopp det! Det er jo nettopp det det er, begge sitt ansvar. Fine frosken, håper det blir litt lettere denne gangen, hvis ikke så har du i hvert fall vært gjennom det før og vet at det går over :hjerte: 

:hjerte: Takk. Og enig. Jeg håper også det blir lettere denne gangen, og tror egentlig at det blir det. Så mye av det jeg var redd for sist er ikke et tema denne gangen. Er mer bekymret for "vanlige" ting (blir jeg like glad i begge? Kommer jeg noen gang til å få sove igjen??), og det er faktisk utrolig deilig. 

På 16.5.2018 den 21.12, kaffemor skrev:

Kjenner meg igjen i mye 

 

:hjerte: 

:hjerte: Fineste Kaffemor. Vi satser på at vi er litt roligere til sinns når vi sitter med nummer to på fanget :)

 

----

13+0 og ååååh for en HERLIG miniferie

Altså, været. Vi må bare begynne der. For noen fantastiske, nydeligherlige maidager vi har og har hatt! Jeg føler det nesten som helt uvirkelig, og har totalt julifølelsen i mai. Håper bare ikke vi bruker opp godværet og får regn hele sommeren. :unsure:

I går var jeg hos jordmor på første kontroll der. Hjerteslag er alltid fantastisk å høre synes jeg! :nigo: Vi snakket litt om sist graviditet og fødsel, og krysser begge to fingrene for at det blir bedre denne gangen. Vi kommer nok uansett til å skrive et felles, tydelig fødebrev om hvordan ting kan tilrettelegges best mulig på barsel, samt i forhold til fødsel. Jeg ser frem til en ny fødsel, og er ikke redd for det, men jeg ønsker veldig, veldig å ikke ende i en katastrofesnitt-situasjon hvis det er mulig å unngå det. Vi kommer nok derfor til å skrive noe om at det er ønskelig med tidlig inngripen hvis man ser at ting utvikler seg feil vei, for å gjøre det vi kan for at jeg kan få være våken når barnet mitt blir født. Det hadde jo vært ganske hyggelig!

 

Ellers er formen så som så. Jeg er fremdeles altfor mye kvalm, og kaster opp hver dag. Etter jeg begynte på albyl-e har jeg hatt mye vondt i magen, og i tillegg er jeg så fryktelig trøtt hele tiden. Både mannen og jeg er enige om at formen alt i alt er verre denne gangen, men jeg føler jeg TAR det så mye bedre. Jeg har ikke tid til å kjenne sånn etter, må bare prøve å gjøre lure valg så jeg fungerer best mulig overfor L. Jeg jobber jo fullt enda, men ser at det er veldig behov for en dag hjemme i uken for å hvile og sove og restituere. Ellers blir det så halv maskin resten av tiden. Jeg skal diskutere det med sjefen, hittil har jeg løst det med hjemmekontor, men det føler jeg blir litt feil så lenge produktiviteten er så lav. Men sånn bortsett fra det går det veldig greit. Jeg gleder meg sååå masse til OUL (5.7.), og skjønner ikke at det skal være mulig å vente så lenge med å vite kjønn! Hvorfor i all verden er jeg så opptatt av det denne gangen her? Jeg venter også spent på ordentlig MAGE, og selvsagt på den berømmelige gløden! :fnise:

 

L er innmari fin for tiden da. Jeg har som oftest selskap på badet, og når jeg kaster opp stryker hun meg på ryggen og sier "det går braaa lille venn" :hoho::strix: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, lille_frosk skrev:

:hjerte: Takk. Og enig. Jeg håper også det blir lettere denne gangen, og tror egentlig at det blir det. Så mye av det jeg var redd for sist er ikke et tema denne gangen. Er mer bekymret for "vanlige" ting (blir jeg like glad i begge? Kommer jeg noen gang til å få sove igjen??), og det er faktisk utrolig deilig. 

:hjerte: Fineste Kaffemor. Vi satser på at vi er litt roligere til sinns når vi sitter med nummer to på fanget :)

 

----

13+0 og ååååh for en HERLIG miniferie

Altså, været. Vi må bare begynne der. For noen fantastiske, nydeligherlige maidager vi har og har hatt! Jeg føler det nesten som helt uvirkelig, og har totalt julifølelsen i mai. Håper bare ikke vi bruker opp godværet og får regn hele sommeren. :unsure:

I går var jeg hos jordmor på første kontroll der. Hjerteslag er alltid fantastisk å høre synes jeg! :nigo: Vi snakket litt om sist graviditet og fødsel, og krysser begge to fingrene for at det blir bedre denne gangen. Vi kommer nok uansett til å skrive et felles, tydelig fødebrev om hvordan ting kan tilrettelegges best mulig på barsel, samt i forhold til fødsel. Jeg ser frem til en ny fødsel, og er ikke redd for det, men jeg ønsker veldig, veldig å ikke ende i en katastrofesnitt-situasjon hvis det er mulig å unngå det. Vi kommer nok derfor til å skrive noe om at det er ønskelig med tidlig inngripen hvis man ser at ting utvikler seg feil vei, for å gjøre det vi kan for at jeg kan få være våken når barnet mitt blir født. Det hadde jo vært ganske hyggelig!

 

Ellers er formen så som så. Jeg er fremdeles altfor mye kvalm, og kaster opp hver dag. Etter jeg begynte på albyl-e har jeg hatt mye vondt i magen, og i tillegg er jeg så fryktelig trøtt hele tiden. Både mannen og jeg er enige om at formen alt i alt er verre denne gangen, men jeg føler jeg TAR det så mye bedre. Jeg har ikke tid til å kjenne sånn etter, må bare prøve å gjøre lure valg så jeg fungerer best mulig overfor L. Jeg jobber jo fullt enda, men ser at det er veldig behov for en dag hjemme i uken for å hvile og sove og restituere. Ellers blir det så halv maskin resten av tiden. Jeg skal diskutere det med sjefen, hittil har jeg løst det med hjemmekontor, men det føler jeg blir litt feil så lenge produktiviteten er så lav. Men sånn bortsett fra det går det veldig greit. Jeg gleder meg sååå masse til OUL (5.7.), og skjønner ikke at det skal være mulig å vente så lenge med å vite kjønn! Hvorfor i all verden er jeg så opptatt av det denne gangen her? Jeg venter også spent på ordentlig MAGE, og selvsagt på den berømmelige gløden! :fnise:

 

L er innmari fin for tiden da. Jeg har som oftest selskap på badet, og når jeg kaster opp stryker hun meg på ryggen og sier "det går braaa lille venn" :hoho::strix: 

Været er herlig :hjerte:

Flott at du og jordmor har en plan. Sikkert lurt å skrive ned ønsker :jepp: Kommer nok til å gjøre det jeg og selv om jeg ikke hadde en så dramatisk fødsel som din :) De tar vel hensyn til historien din regner jeg med :jepp:

Høres ut som en liten sykemelding kanskje er en god ide ja. Du kan jo faktisk være sykmeldt og ha hjemmekontor med redusert effektivitet! Håper formen tar seg opp nå i 2.trimester :strix:

De er så gode disse småtassene :rodmer:

...

Jeg må bare kommentere på et tidligere innlegg. 

Det tok meg over 1 år å innse at jeg faktisk fikk fullstendig angst og sannsynligvis en fødselsdepresjon som varte i ca 10 mnd. Alle beslutninger var livsviktige, jeg måtte se han hele tiden når han sov de første 4 mnd ihvertfall og hadde det ikke bra. Du er nok langt ifra alene om å ha katastrofetanker, angst og stress når det første barnet blir født :hjerte:

Jeg er også ganske sikker på at det blir annerledes nå ;)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 23.5.2018 den 13.44, LilleMy1989 skrev:

Været er herlig :hjerte:

Flott at du og jordmor har en plan. Sikkert lurt å skrive ned ønsker :jepp: Kommer nok til å gjøre det jeg og selv om jeg ikke hadde en så dramatisk fødsel som din :) De tar vel hensyn til historien din regner jeg med :jepp:

Høres ut som en liten sykemelding kanskje er en god ide ja. Du kan jo faktisk være sykmeldt og ha hjemmekontor med redusert effektivitet! Håper formen tar seg opp nå i 2.trimester :strix:

De er så gode disse småtassene :rodmer:

...

Jeg må bare kommentere på et tidligere innlegg. 

Det tok meg over 1 år å innse at jeg faktisk fikk fullstendig angst og sannsynligvis en fødselsdepresjon som varte i ca 10 mnd. Alle beslutninger var livsviktige, jeg måtte se han hele tiden når han sov de første 4 mnd ihvertfall og hadde det ikke bra. Du er nok langt ifra alene om å ha katastrofetanker, angst og stress når det første barnet blir født :hjerte:

Jeg er også ganske sikker på at det blir annerledes nå ;)

 

Stor klem til deg og Lille My. Takk for et fint svar! Katastrofetanker er megaslitsomt, men med så mange som sliter med det etter fødsel tror jeg det må være ganske så normalt. Vi krysser fingrene for en mye bedre babytid med nummer to! :nigo: 

 

13+6 i dag - og dermed straks 14 fullgåtte uker! :sjokkbla:

Det føles både som om det har gått fort og sakte på en gang. Jeg føler jeg har vært "gravid uten å være gravid" veldig lenge, den perioden hvor det ikke synes, folk ikke vet det og man bare har en ganske kvalmedannende hemmelighet i magen. Men fra og med i morgen er jeg i andre trimester, og det er jo en skikkelig bra plass å være. Jeg føler at kvalmen begynner å avta litt, selv om jeg fremdeles er veldig sårbar for mat (både det å ikke ha spist, å ha spist feil, å ha spist for mye, å ha spist for lite) og lite søvn. Jeg er mye mindre trøtt, og føler meg mer som vanlig - det er herlig! Litt mage har jeg fått, selv om jeg føler det er litt juksemage enda :ler: Livmoren er jo bare såvidt over skambeinet, så det er ikke akkurat baby som gjør at magen buler litt, det er vel bare at livmoren dytter fra seg litt andre organer og sånt? Jeg er heldigvis hverken oppblåst eller forstoppet, det er deilig. 

Sånn ellers går det også bra. L er morsom for tiden, skravler i ett fra morgen til kveld, og ikke alt som kommer ut stemmer heeelt overens med virkeligheten. I går spurte mannen om hvordan hun hadde fått et lite sår på hånden. L: "Mamma slo meg!" Mannen: "Det tror jeg vel ikke stemmer helt ...?" "Joda pappa! Mamma slo meg!" :sprettoy: Artig unge! :roll: Gleder meg til hun skal gå og snakke om det i barnehagen i dag! :ler:

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...