Aryamili prøver igjen <3

[Diamant20]

Gratulerer

hilsen snikleser

[tweet]

Åååå 😭😍😍 Gratulerer så mye! Gleder meg til en eventuell fødselshistorie 😁

[TeamWP]

Næmmen oi!! Så herlig😍

Gratulerer så mye!!! ❤ 

[plastfolien]

Gratulerer 💙

[Pjusk]

Gratulerer så mye

 

[sullå]

Gratulerer så mye! Gleder meg til å høre mer. 😍

[blomst12]

Gratulerer🎉💙💙

[Gakkepus]

Hurra! Endelig ❤ gratulerer! 

[Tyah]

På 4.12.2018 den 7.06, Aryamili skrev:

Lille skatten vår ble født i går kl. rett før midnatt etter en.. interessant fødsel. 

Jeg er så lykkelig og vil bare ligge og se på ham og holde ham hele tiden.  

Han var rett over 3 kg og 49 cm lang, og selvfølgelig helt perfekt 

Ååå  Gratulerer så mye  Gleder meg til å høre fødselshistorien hvis du har tenkt å dele den!

[Sille4]

Gratulerer så mye ❤️ endelig er han her 🥰

[Azumarill]

...

Endret 10. april 2019 av Azumarill

[Aryamili]

Tusen takk alle sammen, så hyggelig å få så mange gratulasjoner her 

--

Jeg kan vel begynne sånn smått å dele fødselshistorien, har veldig blandete følelser angående fødselen, som både er det fineste og råeste jeg har gjort, men også på mange måter det tøffeste.

Det startet fint med at jeg våknet på natta ca. kl. 4, og ikke fikk sove, etter kun to timer på øyet. Utrolig frustrert og irritert over at nok en natt var over uten noe tegn på fødsel stod jeg opp og la meg på sofaen for å se Farmen. Sovnet etter det og våknet da samboer stod opp for å gå på jobb.

Veldig gretten la jeg meg i senga for å sove litt videre, men måtte plutselig på do. Da jeg reiste meg kjente jeg det rant en del væske i senga, og ble veldig usikker på om det var vannet. Kjente også litt murringer som jeg ignorerte da jeg ikke hadde noe tro på at ting kunne være i gang. Lovet samboer å ringe føden og la meg igjen, men smertene økte på. Det utviklet seg ganske raskt til rier, og klokka 10 måtte jeg bare be ham komme hjem igjen. Da hadde jeg vært i dusjen samt nesten kastet opp. Riene kom ofte, minst hvert 5. minutt, men jeg synes de kom hyppigere til tider. 

Ringte føden i en pause fra riene og de ba meg komme inn hvis jeg ønsket det. Jeg ville vente litt, ønsket ikke å sendes hjem. En time senere var riene såpass regelmessige, lange og vonde at vi bestemte oss for å dra. Jeg jobbet godt gjennom smertene og var veldig glad for at noe endelig, uten tvil var i gang.

Nokså smertepåvirket ankom vi sykehuset, og jeg ble lagt inn uten at de hadde sjekket en gang. Det ble konstatert  5 cm åpning, og jeg var veldig motivert og positivt overrasket. Riene økte på i styrke og varighet og etter et par timer hadde jeg konstant vondt, selv om jeg klarte å slappe av mellom smertetoppene. Det var vondt i rygg, mage og lår, og "pausene" var korte. Jeg var i badekaret i en times tid og gikk rundt konstant. Senga var jeg ikke i nærheten av, tanken på å ligge eller sitte gjorde fysisk vondt. Ved neste sjekk ca. kl. 15 var det 8 cm åpning og alt tydet på at jeg skulle være ferdig om et par timer, så selv om epidural hørtes ganske magisk ut, bestemte jeg meg for å la være. Det var på dette tidspunktet såpass vondt og intenst at jordmor tok opp epidural som en mulighet, men sa samtidig at hun syntes jeg var flink til å jobbe meg gjennom.

Jeg var veldig inne i meg selv grunnet smertene, men ville prøve og se hvor god fremgang jeg hadde til neste sjekk ved vaktskifte.. 8 cm, nesten i mål. Snart er han her. Siste innspurt. Trodde vi..

Endret 5. desember 2018 av Aryamili

[tweet]

Makan til cliffhanger! Gleder meg til å lese resten 😊 Høres ut som det har gått heftig for seg! 

[Aryamili]

Det nærmet seg vaktskifte og den koselige jordmora som lot meg være i fred akkurat når jeg trengte det og troppet opp ved behov (ikke vet jeg hvordan hun visste når, men dyktig var hun) skulle av. Hun sa hun hadde håpet på å ta i mot, men slik ble det ikke. 

Inn kom ny jordmor og jordmorstudent. Begge undersøkte meg og konstaterte fremdeles 8 cm åpning, 1 t etter sjekken forrige jordmor tok, men med fremgang. Jeg kjente motivasjonen dale, og undersøkelsen i seg selv var utrolig vond, da de stakk fingrene under "kanten" og pausen mellom riene ikke var lang nok til at begge rakk å kjenne før neste ri.

Dette syns jeg i etterkant ikke var greit. Å bli grafset oppi der midt i de vondeste riene i undervisningsøyemed av to stk flere ganger gjorde ting vanskelig for meg. Jeg måtte ligge lenger i senga og på toppen av en ri var det utrolig smertefullt at noen hadde hendene inni meg. Skulle ønske jeg sa fra, men de eneste gangene jeg verbalt skrek av smerte var under sjekk av åpning.

Uansett, fortsatt 8 cm og epidural ble nok en gang tema. Jeg syntes det var vanskelig å ta stilling til, da jeg var redd for reduksjonen av mobilitet epidural medfører. Vi ble enige om å prøve frem til neste sjekk, for nå var det jo ikke lenge igjen, kanskje et par timer hvis man så på et gjennomsnitt fra der jeg var i fødsel nå, til barnet er ute.

Den neste timen var grusom. Jeg følte fremgangen var dårlig, prøvde badekar igjen, uten særlig effekt. Jordmor prøvde å snakke meg gjennom riene, og motivere, men så at jeg spente meg. Hadde lyst å si at hun og ville spent seg hvis hun følte hun skulle revne i to under riene som kom med korte mellomrom, men bet det i meg. Ved neste sjekk skulle de igjen sjekke begge to og jeg måtte ligge lenge da de ikke ble helt enige om kanten var sånn eller sånn. Nå var det visst en god 8 cm og fremgang, men jeg "kjørte med håndbrekket på". Jotakk, så motiverende. Om vi skulle prøve å puste oss gjennom? Javisst, jeg gjorde jo ikke annet men la oss prøve det! Og så liggende i senga, da.

På dette punktet var jeg sint, sint for at de måtte ta så hardt i når de sjekket og sint for det jeg oppfattet som kritikk. Å kjøre med håndbrekket på er jo heller ikke særlig effektivt, så min tanke var at hvis epiduralen kunne gjøre det enklere å slappe av i bekkenet så er det kanskje best å ta den. Nå diskuterte vi ikke, jeg ble sta og sa rett ut at jeg ville at de skulle ringe.

Lite visste jeg at det skulle gå en time til før de kom..

Endret 6. desember 2018 av Aryamili

[tweet]

Det er nesten som jeg kjenner det når du beskriver den grafsingen. Det var flere ganger de sjekket åpning under en rie og flere ganger begynte de å tøye samtidig. Helt forjævlig vondt!! Noe av det verste med fødselen synes jeg, så jeg føler så veldig med deg! 

Forstår godt at du har litt blandede følelser når jeg leser det her. Jeg opplevde mye av det samme, bare at det tok lengre tid før jeg hadde 8 cm åpning, men det stoppet opp på 8 hos meg også. Huff, blir frustrert på dine vegne! 

Håper det snudde til det bedre, selv om de var treige med epiduralen  

[Aryamili]

Det ble litt frem og tilbake før epidural ble ringt etter, da det skulle settes veneflon. Her må jeg innrømme at jeg ikke husker så mye annet enn at jeg tenkte at jeg ikke orket en eneste ri til.

Anestesipersonellet kom og fikk satt epiduralen, de var utrolig raske og flinke og kom så og si med en gang de ble ringt. Jeg levde godt på placebo og vitenen om at mindre intense smerter var nært forestående, de første minuttene. Da epiduralen begynte å virke følte jeg en ubeskrivelig lettelse.

Jeg fikk i meg mat, snakket med jordmorstudenten, snakket med samboer, smilte og hadde det veldig bra. Riene var som de riene jeg trodde var vonde i starten, nå føltes de som barnemat. 

Etter CTG kom jeg meg opp igjen og satt på ball lenge, og stod og vugget og vrikket i prekestolen. Det var jevn, men noe sen fremgang. Disse timene gikk greit og jeg tenkte at jeg godt kan føde igjen, selv om de måtte stikke meg i alle hull (temp, kateter, sjekk av åpning) og det fortsatt var vonde rier.

I ettertid har jeg lest i fødselsjournalen at full åpning var kl. 21. Her begynte jeg å kjenne pressfølelse, spesielt når jeg vippet bekkenet frem. Det begynte å bli ordentlig vondt igjen, men smerten var velkommen hvis det ville føre til at ting gikk fortere. Men babyen var ikke ferdig rotert, selv om han var på bekkenbunnen. Snart ferdig, nesten i mål, siste innspurt nå..

Inn i mellom epidural og full åpning stoppet ting opp litt, riene kom litt sjeldnere og jeg fikk feber. De somlet i over en time med å få satt på drypp fordi de ikke fikk inn fosterlyden skikkelig med CTG, og jeg måtte ligge i senga så de kunne holde på elektroden. Omsider tilkalte de hjelp av en jordmor til som lurte på hvorfor i alle dager de ikke hadde satt på dryppet enda og tatt på stent (elektrode på hodet til babyen). Denne timen med surring kunne vært unngått, noe som irriterer meg i etterkant.

Men, tilbake til full åpning. Nå var riene vonde og gode, og jeg var oppe og vagget og vrikket for å få fremgang. Det ville seg ikke, og ved vaktskifte igjen så måtte vi bare begynne å presse. Da hadde jeg hatt full åpning så lenge at det ikke kunne vente mer.

Endret 8. desember 2018 av Aryamili

[sullå]

Jøss, jeg klarer jo nesten ikke å vente på resten! Foreløpig mye som minner om fødsel - bare mer langvarig og dramatisk! Håper (for din del) at du nærmer deg slutten nå. Venter i spenning! ❤️

 

[Kaiaermeg]

❤️ 

Spennende å lese historien din! Håper alt står bra til med dere

[lille_frosk]

Ååh, kjære deg

[Aryamili]

Vi rigget oss til, samober, jeg, jordmor og en medisinstudent som ikke hadde sett en fødsel før. Og nå skulle hun se denne, stakkars henne, tenkte jeg.

Endelig fikk jeg presse, og jeg presset for harde livet. Jordmor skrøt og roset og sa han kom lenger og lenger ned og ut, men jeg kjente at han skled litt inn igjen. Utrolig frustrerende!

Vi presset en god stund før hodet endelig stod i åpningen, fy fasan så ubehagelig og rart. Husker ikke om de klippet før eller etter men ting gikk mye fortere da. Jeg fikk kjenne på hodet, "æsj" kom helt spontant og alle lo 

Riene kom litt for lite hyppig, så dryppet ble skrudd opp, jeg ønsket egentlig bare verdens lengste ri så vi kunne få ham ut. Jeg tenkte ikke at jeg skulle få møte ham snart, selv om de sa det, for nå hadde ting tatt sånn tid at selv om jeg lå og presset klarte jeg ikke tro det.

Da hodet endelig var ute ble rommet fylt av folk, vet ikke hvor mange, men to leger i hvert fall. "Nå må babyen ut". De stod der med tanga si og jeg tenkte bare "ikke faen!" Jeg presset som en heltinne og fikk beskjed om at han ville være ute på neste ri.

Som aldri kom. Nå gråt jeg og bantes, hittil hadde jeg oppført meg og ingen skjellsord hadde flydd vegg i mellom, men jeg ble fly forbannet. En ri til, av alle de riene så kunne ikke den siste komme?! Hva faen er det for noe, det må være kødd, noen har jævlig dårlig humor. Alle stirret på CTGen, men jeg visste jo når jeg hadde ri og ikke og nei, det var helt stille. Hvorfor kommer den ikke? 

Hun ene jordmora sa heldigvis at jeg må bare presse uten ri, altså på dette punktet kunne jeg gjort hva som helst så null problem liksom. Og der kom han. 

De samlet seg rundt ham og jeg husker jeg satte meg opp og så ned på ham og der kom verdens fineste lille klynk. Han skrek ikke mye, men litt lyd kom det etter først å ha vært stille i noen lange sekunder. "Herregud han er så fin, se så fin han er". ♡ Jeg kunne ikke tro det. Og så liten. Mye mindre enn jeg hadde trodd.

Jeg strakte meg etter ham og de la han på brystet, så han kunne ligge og se på pappaen sin. Han lå bare der og så på ham og jeg smeltet, men jeg ville også se. Hadde bare så vidt sett ham følte jeg. To lange timer drev de og sydde, var bare et lite klipp men de var utrolig nøye (noe jeg er glad for). 

Så fikk vi endelig være litt i fred, de kom med mat til oss og vi fikk være bare oss tre, endelig ♡♡

Endret 12. desember 2018 av Aryamili