Vil ikke ha diagnosen engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse!!

[Duff]

Hva er det du unnviker da? Er det de nermeste vennene, familie eller bekjente evt å snakke med ukjente? At du kommer til å unnvike dine egne barn tror jeg skal mye til men om du unnviker å delta på foreldremøter og andre ting som følger naturlig med det å ha barn blir det litt verre. Det å ikke være den mest snakkesalige moren i barnehagen er ikke noe problem men det forventes at du gir informasjon som er viktig for barnet og tar imot beskjeder  (bortsett fra det opplagte med henting og levering).

Jeg vet ikke hva du ser for deg kan bli ett problem med barn men det er jo fullt mulig å få hjelp til å håndtere utfordringene som dukker opp underveis. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Duff skrev:

Hva er det du unnviker da? Er det de nermeste vennene, familie eller bekjente evt å snakke med ukjente? At du kommer til å unnvike dine egne barn tror jeg skal mye til men om du unnviker å delta på foreldremøter og andre ting som følger naturlig med det å ha barn blir det litt verre. Det å ikke være den mest snakkesalige moren i barnehagen er ikke noe problem men det forventes at du gir informasjon som er viktig for barnet og tar imot beskjeder  (bortsett fra det opplagte med henting og levering).

Jeg vet ikke hva du ser for deg kan bli ett problem med barn men det er jo fullt mulig å få hjelp til å håndtere utfordringene som dukker opp underveis. 

Jeg sliter med å slippe folk inn. Åpner meg ikke for noen og sliter med å snakke om personlige ting. Selv enkle, ubetydelige ting som interesser. Jobb går bra, fordi det er ikke personlig. Når kolleger begynner å spørre om familie, juletradisjoner og hva jeg har gjort i helga. Da får jeg litt panikk, for jeg synes det er vanskelig. Det å snakke med brukere er enkelt. For det er ikke personlig. Det å snakke med foreldrene til barna vil nok ikke bli et problem. Så lenge de ikke blir for personlig. 

Før var angsten for stor. Det å gå på butikken. Jobb. Møte mennesker. Det var mer et angstproblem en pf-problem. 
Nå så har jeg blitt mye bedre. Butikken er ikke noe problem. Jobb er ikke et problem. Fordi det er ikke personlig, jeg er ikke meg. Jeg er nøytral, jeg er en kollega og en kunde.

ts

Anonymkode: de067...5a4

[Duff]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med å slippe folk inn. Åpner meg ikke for noen og sliter med å snakke om personlige ting. Selv enkle, ubetydelige ting som interesser. Jobb går bra, fordi det er ikke personlig. Når kolleger begynner å spørre om familie, juletradisjoner og hva jeg har gjort i helga. Da får jeg litt panikk, for jeg synes det er vanskelig. Det å snakke med brukere er enkelt. For det er ikke personlig. Det å snakke med foreldrene til barna vil nok ikke bli et problem. Så lenge de ikke blir for personlig. 

Før var angsten for stor. Det å gå på butikken. Jobb. Møte mennesker. Det var mer et angstproblem en pf-problem. 
Nå så har jeg blitt mye bedre. Butikken er ikke noe problem. Jobb er ikke et problem. Fordi det er ikke personlig, jeg er ikke meg. Jeg er nøytral, jeg er en kollega og en kunde.

ts

Anonymkode: de067...5a4

Jeg kan ikke se at dette skal skape stor problemer i fht å ha barn. Bruk tiden til å bli komfortabel med diagnosen så vil mye løse seg. Nå er det nytt og stort men det blekner litt med tiden. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med å slippe folk inn. Åpner meg ikke for noen og sliter med å snakke om personlige ting. Selv enkle, ubetydelige ting som interesser. Jobb går bra, fordi det er ikke personlig. Når kolleger begynner å spørre om familie, juletradisjoner og hva jeg har gjort i helga. Da får jeg litt panikk, for jeg synes det er vanskelig. Det å snakke med brukere er enkelt. For det er ikke personlig. Det å snakke med foreldrene til barna vil nok ikke bli et problem. Så lenge de ikke blir for personlig. 

Før var angsten for stor. Det å gå på butikken. Jobb. Møte mennesker. Det var mer et angstproblem en pf-problem. 
Nå så har jeg blitt mye bedre. Butikken er ikke noe problem. Jobb er ikke et problem. Fordi det er ikke personlig, jeg er ikke meg. Jeg er nøytral, jeg er en kollega og en kunde.

ts

Anonymkode: de067...5a4

Synes ikke det høres ut som du har en PF for å være helt ærlig. Du fungerer normalt. 

Anonymkode: e2790...799

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes ikke det høres ut som du har en PF for å være helt ærlig. Du fungerer normalt. 

Anonymkode: e2790...799

Jeg fungerer relativt normalt. Fordi jeg slår meg selv av. Distanserer meg fra folkene og situasjonene. 
Innvendig så har jeg en PF. Listen over mine indre plager er lang. Alt fra konstant anspenthet, som har ført til skader på tenner og magesår grunnet for mye smertestillende pga hodepine. Jeg blir anspent i kjeven og biter sammen tenna btw. Til en ekstrem selvforakt og følelse av mindreverd. Jeg gjør det jeg må. Butikk, jobb.. og det er det. Har gått glipp av utallige bursdager, konfirmasjoner, bryllup.. fordi jeg sliter når det kommer til å være meg. Jeg sier ikke at butikk og jobb er enkelt. For det er det absolutt ikke. Det krever all min makt å jobbe imot meg selv og klare det. 

Når jeg sier butikk.. så mener jeg en håndfull butikker. Ikke absolutt alle butikkene i hele verden. Jeg har mine trygge rammer, trygge rutiner. Som fortsatt er ekstrem vanskelig, men fortsatt noe jeg er i stand til i dag. Men det har tatt meg flere år å komme dit jeg er i dag. De siste 3-4 årene så har det virkelig gått fremover. Har begynt å jobbe meg utav denne boblen. 

Utenira så ser jeg relativt normal ut. Jeg ser kanskje litt sjenert og forsiktig ut. Men ikke noe å snu seg på gaten etter. Jeg ser ikke syk ut. 
Men om du faktisk ser på meg og mitt liv, så vil du se alt annet enn normalt. Du vil da se hvor ensom og kald jeg har blitt. Hvor smalt og snevert livet mitt egentlig er. Hvor jeg bruker samme type klær i 20 år. Fordi jeg redd for å gjøre noe galt. Nye klær er utrygt, det vil gi oppmerksomhet, jeg vil dumme meg ut ved å bruke feil genser etc. Du vet du er syk, når du får panikkanfall for å ha på deg en rød genser. Fordi den er noe annet enn svart, hvitt og grått. Jeg har mine trygge, smale rammer som jeg lever etter. Og det er langt ifra normalt. 
Så klart. Jeg har kommet langt de siste årene. Senest i dag så var jeg innom en ny, ukjent butikk. Og jeg fikk ikke panikk! Jaggumeg så hadde jeg på meg en rød genser i dag, uten panikk. Jeg har kommet langt. Men det betyr ikke at jeg helt i mål. Jeg vinner litt hver dag, det går fremover. Men normal, det er den en lang vei til enda. 
Jobb og butikk har ikke alltid vært en selvfølge for meg. Selv det å kaste søpla før midnatt var vanskelig for ikke så lenge siden. Når jeg sier at noe ikke er et problem. Så betyr det at jeg gjør det, jeg dør ikke og jeg unngår ikke hele tiden. 

Det å gi 50 grunner til hvorfor PF er meg, det er bortkastet tid og energi. google det og legg til "symptomer" og der har du meg og mitt liv. Håper det forklarer litt mer. 

ts

Anonymkode: de067...5a4

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fungerer relativt normalt. Fordi jeg slår meg selv av. Distanserer meg fra folkene og situasjonene. 
Innvendig så har jeg en PF. Listen over mine indre plager er lang. Alt fra konstant anspenthet, som har ført til skader på tenner og magesår grunnet for mye smertestillende pga hodepine. Jeg blir anspent i kjeven og biter sammen tenna btw. Til en ekstrem selvforakt og følelse av mindreverd. Jeg gjør det jeg må. Butikk, jobb.. og det er det. Har gått glipp av utallige bursdager, konfirmasjoner, bryllup.. fordi jeg sliter når det kommer til å være meg. Jeg sier ikke at butikk og jobb er enkelt. For det er det absolutt ikke. Det krever all min makt å jobbe imot meg selv og klare det. 

Når jeg sier butikk.. så mener jeg en håndfull butikker. Ikke absolutt alle butikkene i hele verden. Jeg har mine trygge rammer, trygge rutiner. Som fortsatt er ekstrem vanskelig, men fortsatt noe jeg er i stand til i dag. Men det har tatt meg flere år å komme dit jeg er i dag. De siste 3-4 årene så har det virkelig gått fremover. Har begynt å jobbe meg utav denne boblen. 

Utenira så ser jeg relativt normal ut. Jeg ser kanskje litt sjenert og forsiktig ut. Men ikke noe å snu seg på gaten etter. Jeg ser ikke syk ut. 
Men om du faktisk ser på meg og mitt liv, så vil du se alt annet enn normalt. Du vil da se hvor ensom og kald jeg har blitt. Hvor smalt og snevert livet mitt egentlig er. Hvor jeg bruker samme type klær i 20 år. Fordi jeg redd for å gjøre noe galt. Nye klær er utrygt, det vil gi oppmerksomhet, jeg vil dumme meg ut ved å bruke feil genser etc. Du vet du er syk, når du får panikkanfall for å ha på deg en rød genser. Fordi den er noe annet enn svart, hvitt og grått. Jeg har mine trygge, smale rammer som jeg lever etter. Og det er langt ifra normalt. 
Så klart. Jeg har kommet langt de siste årene. Senest i dag så var jeg innom en ny, ukjent butikk. Og jeg fikk ikke panikk! Jaggumeg så hadde jeg på meg en rød genser i dag, uten panikk. Jeg har kommet langt. Men det betyr ikke at jeg helt i mål. Jeg vinner litt hver dag, det går fremover. Men normal, det er den en lang vei til enda. 
Jobb og butikk har ikke alltid vært en selvfølge for meg. Selv det å kaste søpla før midnatt var vanskelig for ikke så lenge siden. Når jeg sier at noe ikke er et problem. Så betyr det at jeg gjør det, jeg dør ikke og jeg unngår ikke hele tiden. 

Det å gi 50 grunner til hvorfor PF er meg, det er bortkastet tid og energi. google det og legg til "symptomer" og der har du meg og mitt liv. Håper det forklarer litt mer. 

ts

Anonymkode: de067...5a4

Det kan ofte ikke bedømmes fra utsiden eller fra en kort beskrivelse her. Jeg har en ganske stor unnvikelsesproblematikk selv. Utad virker jeg som en sterk person. Inni meg er jeg grus og som du sier, kontstant uro/angst osv som spiser meg opp. Jeg har også fibromyalgi og tror det er en sammenheng mellom den og det psykiske, iallefall hos meg. (Andre med fm kan mene noe annet). Deler av meg har blitt mere engstelig med årene men det er unnvikelse som er verst.

Anonymkode: e224e...7f8

[AnonymBruker]

Skjønner frustrasjonen din, men vær bare glad du ikke fikk borderline stempla i panna. Den biter deg så jævla i ræva og putrer deg i en bås du ikke hører hjemme i, så ja..

Anonymkode: 52102...2bc

[AnonymBruker]

Du bør også vite at psykologen på en måte er forpliktet til å sette en diagnose. Vet ikke om det er DPS eller privatpraktiserende. Det handler også om å gi deg rettigheter som pasient. 

En pf som passer inn i manualen de følger er jo ingen kromosom hvor det påvises fysiske symptomer. Det er mennesker som lager diagnosene. Jeg tror det er vanskelig for folk som oppsøker helsevesenet å ikke få en diagnose av noe slag. Skjemaene du krysser av på bidrar til det. Og ingen passer perfekt inn i en kategori.

Skjønner følelsen du har når du får diagnosen. Var veldig sint og fornærmet på psykologen første gang jeg fikk unnvikende pf. Etter mange år til og fra i psykiatrien har jeg innsett at den er veldig vanlig to av mine venner har også fått den. 

Endte opp med tre diagnoser sist og tenker bare "javel javel".  Jeg står i en vanskelig Nav-sak og uansett om alt stemmer så er det bra for saken:)

 

Anonymkode: 9e8f9...d10

[AnonymBruker]

På 4.12.2017 den 17.56, AnonymBruker skrev:

Da har det skjedd, jeg har fått diagnosen på papiret. Noe jeg har unngått med all min makt i snart 2 år nå. Men den helvetes psykologen har skrevet den end i journalen min. Jeg sint og jeg er såret. Vurderer å slutte i behandling. Føler hele livet mitt er over nå. Alt er ødelagt. Om jeg en dag får barn så kommer barnevernet så fort jeg har en positiv test. Alt på grunn av den helvetes diagnosen! 

Noen andre som har denne diagnosen? Har du blitt frisk? Hva slags konsekvenser har du fått pga diagnosen? 

Anonymkode: de067...5a4

Hei, jeg måtte bare bli medlem med en gang når jeg leste tråden din. 

Noen andre som har den diagnosen? Nei, men jeg har en annen PF (Ikke den mest alvorlige heller.)

Har du blitt frisk? Jeg opplevde meg aldri så syk som beskrevet i min pasientjournal- men jeg var mildt deprimert og er nå frisk. 

Hva slags konsekvenser har du fått pga. Diagnosen? Bek. Meld og muligens kunne fått fratatt mitt barn. 

Sistnevnte svar fra meg er hvorfor jeg skriver til deg. Ikke hør på de andre. JA de kan bruke diagnosen mot deg, JA de kan lyve enda mer for å forverre dine symptomer i din pasientjournal og JA de kan definitivt bruke din diagnose i mot deg og som grunnlag for å spekulere i at du er en uegnet mor. 

Jeg skulle gjerne ha fortalt hele historien ned i detalj, da må jeg i såfall PM deg. 

 

Anonymkode: a9f0e...d66

[AnonymBruker]

På 4.12.2017 den 22.53, AnonymBruker skrev:

Jo jeg vil tro det. At det er en litt mer "alvorlig form" for sosial angst. Jeg har en ganske stor familie, hvor alle står hverandre nær. vi bor i nærheten av hverandre og vi møtes flere ganger i uken. Ikke alltid samlet, men vi møter alltid noen fra familien flere ganger i uken. De alle veldig nære og vi har vokst opp sammen på en måte. Alltid hvert så nære hverandre. Samtidig føler jeg at jeg sitter på utsiden av familien og slipper ikke noen inn. Så jeg føler meg ganske så alene og ensom. Vanskelig å ha panikkangst og ikke kan ringe mamma en gang. Når hun bor i naboblokken og kan komme dag og natt. Jeg klarer ikke å slippe noen inn og motta støtte eller hjelp. Dette vet psykologen litt om, men ikke så mye. For jeg synes det er vanskelig å snakke om. For jeg vil slippe folk inn, men det er så vanskelig.  
Det er nok mitt største problem. Ensomheten når jeg er omringet av en så stor og nær familie. Og det er slik pga denne diagnosen, ifølge min psykolog.

Jeg synes det er skremmende med en slik diagnose. Fordi jeg mister all håp. All energi til å jobbe imot meg selv for å bli frisk forsvinner. Mister alt håp om en bedre hverdag. For en personlighetsforstyrrelse høres så... avsluttende. En fin måte å avslutte behandlingen på "du har en personlighetsforstyrrelse, du kan ikke kureres, hade bra og lykke til". Angst kan jo lett kureres, depresjon kan lett kureres. Mens en personlighetsforstyrrelse høres så... null håp, ikke noe vits i å prøve, fiks ferdig, bare å godta det først som sist. 

ts

Anonymkode: de067...5a4

Hvorfor startet du med timer hos psykolog?

Kunne du ikke bare godta at du følte deg ensom når din intense/nære familie elget seg på?

Hvorfor følte du at det var deg det var noe «galt» med? 

Det å ikke slippe alle inn på seg, og følelse av ensomhet er ikke noe farlig eller galt.

Diagnoser og psykologer derimot...vel psykologer og legemiddelindustrien må leve av kundene sine.

Anonymkode: 56045...7c8

[AnonymBruker]

Jeg har to barn, går på zoloft og har kptsd, borderline og annet smått. Aldri fått barnevernet på døren, ever. 

Anonymkode: 55db8...93e

[Opplyst]

På 4.12.2017 den 18.56, AnonymBruker skrev:

 Men den helvetes psykologen har skrevet den end i journalen min. Jeg sint og jeg er såret. Vurderer å slutte i behandling. Føler hele livet mitt er over nå. Alt er ødelagt. Om jeg en dag får barn så kommer barnevernet så fort jeg har en positiv test. Alt på grunn av den helvetes diagnosen! 

Anonymkode: de067...5a4

Bekrefter du ikke bare diagnosen din nå? 

[AnonymBruker]

På 5.12.2017 den 15.48, AnonymBruker skrev:

Takk for utfyllende svar. 
Psykologen har nevnt dette med andre mennesker og barn. jeg har 3 tantebarn. For meg så er det vanskelig å slippe inn folk. Og vise empati og støtte når noen har det vanskelig. Jeg trekker meg unna. Men når det kommer til tantebarna så er jeg "normal". De kan jeg klemme og si at jeg er glad i dem. Men ikke mine egne foreldre. Så jeg tror at om jeg får egne barn, så vil det nok bli annerledes. Det vil bli lettere å slippe dem inn på en måte. Psykologen forstår dette og mener det er normalt. 

ts

Anonymkode: de067...5a4

Jeg har også nettopp fått denne diagnosen, og har det på nøyaktig samme måte som deg med tanke på å be om hjelp, nærhet til andre, og spesielt familie. Jeg har til tider slitt med å fungere i jobb, men har flere gode venner. Jeg er bikket 40 og har to voksne barn, for meg har det vært noe helt annet med dem. Har aldri hatt problemer  med å vise følelser eller nærhet til dem. Sier jeg er glad i dem hver gang jeg snakker med dem og klemmer dem hver gang vi møtes. Var også masse kos når de var små. 

Du høres ung ut, vær glad de har oppdaget det tidlig. Jeg føler jeg har gått glipp av veldig mye i livet ettersom jeg aldri klarte å få til det med kjærester. Savnet etter nærhet, omsorg og trøst har til tider vært veldig stort, og har preget meg mye. 

Barna ser ut til å klare seg bra, men jeg er likevel litt bekymret og har fortalt dem om diagnosen slik at de kan informere en eventuell behandler dersom de skulle få problemer senere. 

Jeg skal få mentaliseringsbasert terapi og har stort håp om at det kan fungere. Jeg tror det er veldig gode resultater med slik terapi. Om ikke kommer jeg til å finne en privat terapeut som driver med  emosjonafokusert terapi. Har forsøkt det tidligere men maktet ikke og avsluttet. Men da visste jeg heller ikke om diagnosen. Slik jeg har forstått det er problemet med å få hjelp at "vi" ofte avslutter eller dropper behandlingen, det stemmer for meg ihvertfall. 

Lykke til Ts, det er tøft å få en slik "merkelapp" på seg, men husk at du er akkurat den samme personen du var dagen før du fikk denne. Den forandrer igrunnen ingenting med deg, men gjør det lettere å få riktig hjelp. 

Klem

Anonymkode: d15c8...cae

[AnonymBruker]

2 timer siden, Opplyst skrev:

Bekrefter du ikke bare diagnosen din nå? 

Hvordan da?

Anonymkode: 3ae24...359

[AnonymBruker]

På 4.12.2017 den 17.56, AnonymBruker skrev:

Da har det skjedd, jeg har fått diagnosen på papiret. Noe jeg har unngått med all min makt i snart 2 år nå. Men den helvetes psykologen har skrevet den end i journalen min. Jeg sint og jeg er såret. Vurderer å slutte i behandling. Føler hele livet mitt er over nå. Alt er ødelagt. Om jeg en dag får barn så kommer barnevernet så fort jeg har en positiv test. Alt på grunn av den helvetes diagnosen! 

Noen andre som har denne diagnosen? Har du blitt frisk? Hva slags konsekvenser har du fått pga diagnosen? 

Anonymkode: de067...5a4

Eh...  jeg har diagnosen og det har ikke forandret noen ting. De eneste som vet det er de som leser journalen din dvs fastlege og evnt behandler i psykiatrien. Barnevernet kommer ikke på døren din. Med mindre du fungerer sværtdårlug da. Det er grader av alle diagnoser, men å få denne endrer ingenting. Den har stått på papiret mitt i flere år og jeg visste det ikke selv engang før i fjor. Bekymre deg ikke. Milde pf diagnoser er ikke mye å bry seg med. 

Anonymkode: d8862...204

[Opplyst]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan da?

Anonymkode: 3ae24...359

Overdreven bekymring for potensielle fremtidskatastrofer. 

Endret 17. juni 2018 av Opplyst

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

(.....)

Lykke til Ts, det er tøft å få en slik "merkelapp" på seg, men husk at du er akkurat den samme personen du var dagen før du fikk denne. Den forandrer igrunnen ingenting med deg, men gjør det lettere å få riktig hjelp. 

Klem

Anonymkode: d15c8...cae

Takk for at du deler. Hele denne diagnosen kom som et sjokk på meg, fordi jeg levde i benektelse og var hard på at det "bare" var angst. Har gått i to forskjellige grupper nå. Og har kommet frem til at MPT (mentaliseringsbasert terapi) er det beste for meg. Nå er jeg heldig, min behandler driver gruppeklinikken hos DPS. Så jeg slipper å forholde meg til flere behandlere på en og samme tid. Det vil si gruppe som er MPT-basert og individuell terapi i samme gate samtidig.

Iløpet av de 6 månedene nå, så har jeg kommet langt. Lengre enn jeg noen gang skulle ha trodd. Da jeg lagde denne tråden så var jeg i full panikkmodus, noe som varte i en måned sånn ca. Jeg var klar for å gi opp, men psykologen nektet meg det. Takk gud for det! Jeg har nå sluppet inn psykologen på en måte jeg aldri i verden har gjort tidligere. Jeg har fortalt familien min om diagnosen og problemene mine, alt jeg har skjult for alt og alle i hele mitt liv. Jeg har fått meg en deltidsjobb med gode utsikter for å komme meg uti fult arbeid. Har også fått tatt opp kontakten med to venninner som jeg trudde jeg hadde mistet. Jeg skal også ut å reise i sommer! For første gang på 8 år. Jeg har også møtt en på tinder som jeg møtt et par ganger. Om det blir noe mellom oss spiller ingen rolle, jeg har ihvertfall gjort noe nytt, noe "diagnosen" ikke aksepterer. 

Til dere andre med denne diagnosen og problemer. Ikke gi opp! Skulle aldri ha trudd at jeg skulle si de ordene, men jeg mener det, det er håp. Det er ikke enkelt og jeg har en lang vei  å gå, men jeg er ihvertfall på riktig spor! 

TS

Anonymkode: de067...5a4

[Gjest making.a.mess]

15 minutter siden, Opplyst skrev:

Overdreven bekymring for potensielle fremtidskatastrofer. 

Vittig du sier det. Jeg bekymrer meg for ALL fremtid og skulle gjerne hatt oversikt over de neste 90 år både praktisk og økonomisk. Det er ganske slitsomt. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du deler. Hele denne diagnosen kom som et sjokk på meg, fordi jeg levde i benektelse og var hard på at det "bare" var angst. Har gått i to forskjellige grupper nå. Og har kommet frem til at MPT (mentaliseringsbasert terapi) er det beste for meg. Nå er jeg heldig, min behandler driver gruppeklinikken hos DPS. Så jeg slipper å forholde meg til flere behandlere på en og samme tid. Det vil si gruppe som er MPT-basert og individuell terapi i samme gate samtidig.

Iløpet av de 6 månedene nå, så har jeg kommet langt. Lengre enn jeg noen gang skulle ha trodd. Da jeg lagde denne tråden så var jeg i full panikkmodus, noe som varte i en måned sånn ca. Jeg var klar for å gi opp, men psykologen nektet meg det. Takk gud for det! Jeg har nå sluppet inn psykologen på en måte jeg aldri i verden har gjort tidligere. Jeg har fortalt familien min om diagnosen og problemene mine, alt jeg har skjult for alt og alle i hele mitt liv. Jeg har fått meg en deltidsjobb med gode utsikter for å komme meg uti fult arbeid. Har også fått tatt opp kontakten med to venninner som jeg trudde jeg hadde mistet. Jeg skal også ut å reise i sommer! For første gang på 8 år. Jeg har også møtt en på tinder som jeg møtt et par ganger. Om det blir noe mellom oss spiller ingen rolle, jeg har ihvertfall gjort noe nytt, noe "diagnosen" ikke aksepterer. 

Til dere andre med denne diagnosen og problemer. Ikke gi opp! Skulle aldri ha trudd at jeg skulle si de ordene, men jeg mener det, det er håp. Det er ikke enkelt og jeg har en lang vei  å gå, men jeg er ihvertfall på riktig spor! 

TS

Anonymkode: de067...5a4

Tusen takk selv! Ble veldig glad på dine vegne nå. Og ikke minst myyyye mer optimistisk på mine egne også. Du har kommet utrolig langt på bare seks mnd! Jeg er veldig imponert, håper dere andre med samme diagnose også kan få tilbud om det samme. 

Anonymkode: d15c8...cae

[AnonymBruker]

Jeg har også nettopp fått denne diagnosen og har ikke klart å forsone meg med det enda. Jeg vil ikke ha den. Og til å begynne med var jeg veldig i tvil, klarte ikke identifisere meg med den i det hele tatt, men etter noen timer til hos psykologen så er det jo i større grad åpenbart. Jeg er muligens høytfungerende? Jeg har full jobb(men som er alt for krevende og gjør meg verre, jeg må komme meg bort) og jeg har samboer og gode venner. Jeg gjør lett vanlige ting som å kjøre bil, gå på butikken osv. Det jeg engster meg for/unngår er usynlig, men kan påvirke forholdene mine rundt meg, da særlig romantiske forhold. Så etter jeg begynte å bli verre pga. en for krevende jobb, så har forholdet mitt begynt å skrante:\ Jaggu bare det som mangler når føler jeg.

 

 

Anonymkode: 2838e...87d