Vil ikke ha diagnosen engstelig (unnvikende) personlighetsforstyrrelse!!

[AnonymBruker]

Da har det skjedd, jeg har fått diagnosen på papiret. Noe jeg har unngått med all min makt i snart 2 år nå. Men den helvetes psykologen har skrevet den end i journalen min. Jeg sint og jeg er såret. Vurderer å slutte i behandling. Føler hele livet mitt er over nå. Alt er ødelagt. Om jeg en dag får barn så kommer barnevernet så fort jeg har en positiv test. Alt på grunn av den helvetes diagnosen! 

Noen andre som har denne diagnosen? Har du blitt frisk? Hva slags konsekvenser har du fått pga diagnosen? 

Anonymkode: de067...5a4

[AnonymBruker]

Vet du, mange har trekk fra denne diagnosen (på lik linje med andre pf). Det at du har fått et navn på plagene/symptomene dine, betyr ikke at du er en annen og må leve annerledes av den grunn? Vi selv ansvarlig for - med eller uten hjelp og diagnose - å skape meningsfulle dager. Lag deg gode dager. 

Lykke til!

Anonymkode: c4422...897

[AnonymBruker]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da har det skjedd, jeg har fått diagnosen på papiret. Noe jeg har unngått med all min makt i snart 2 år nå. Men den helvetes psykologen har skrevet den end i journalen min. Jeg sint og jeg er såret. Vurderer å slutte i behandling. Føler hele livet mitt er over nå. Alt er ødelagt. Om jeg en dag får barn så kommer barnevernet så fort jeg har en positiv test. Alt på grunn av den helvetes diagnosen! 

Noen andre som har denne diagnosen? Har du blitt frisk? Hva slags konsekvenser har du fått pga diagnosen? 

Anonymkode: de067...5a4

Det er ingenting å henge seg opp i. Du må huske at psykiatri og psykologi ikke er noen eksakt vitenskap! 

Jeg har vært til og fra i psykiatrien i mange år. Har fått noen diagnoser, blitt fratatt noen, og fått en ny igjen. Ulike terapeuter setter også ulike diagnoser. 

I mitt tilfelle så tror jeg pfdiagnosene er mer symptombeskrivelser enn varige personlighetstrekk. Det som har gått igjen er unnvikende engstelig pf. Men de har jeg fått når angsten har størst. I en periode hvor det ikke var fremtredende så strøk en terapeut den diagnosen da hun ikke fikk den til å stemme. 

Nå har jeg fått generalisert angstlidelse og blandet pf. Bipolar har jeg ikke lenger da jeg har holdt meg symptomfri for lenge. 

Tenk heller at dette bare beskriver ting du sliter med og ikke har så mye med deg som person å gjøre. Alle har vi ustabile trekk!  Fokuser heller på behandlingen du får, den er viktigere:)

Anonymkode: 9e8f9...d10

[AnonymBruker]

Jeg fikk den diagnosen i 2008. Fikk barn i 2010, har ikke sett snurten av barnevernet. Er nå i full jobb etter å ha tatt masterutdanning på normert tid etter at jeg fikk barn. Diagnosen har ikke fått noen konsekvenser for meg annet enn at jeg fikk medisiner i en periode da jeg trengte det.

Anonymkode: 918da...a64

[AnonymBruker]

Jeg har "massevis" av diagnoser og har heller ikke sett noe til barnevernet. Jeg hadde din diagnose da jeg fikk barn, men den er blitt "strøket" i ettertid da en grundigere utredning viste andre ting.  

Men, altså, 2 barn, ingen barnevern og heller ingen mistanker om at barnevern vil komme inn... 

Anonymkode: 99ba5...319

[Pipaluk]

Å ha en engstelig unnvikende pf vil jeg si er ganske mild sammenliknet med mange andre diagnoser. Vær glad hun ikke har satt borderline eller dyssossial pf, de er verre å hanskes med.

dessuten vil bv se på funksjonsnivåer mer enn diagnosen hvis det skulle bli vanskelig.

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg fikk den diagnosen i 2008. Fikk barn i 2010, har ikke sett snurten av barnevernet. Er nå i full jobb etter å ha tatt masterutdanning på normert tid etter at jeg fikk barn. Diagnosen har ikke fått noen konsekvenser for meg annet enn at jeg fikk medisiner i en periode da jeg trengte det.

Anonymkode: 918da...a64

 

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har "massevis" av diagnoser og har heller ikke sett noe til barnevernet. Jeg hadde din diagnose da jeg fikk barn, men den er blitt "strøket" i ettertid da en grundigere utredning viste andre ting.  

Men, altså, 2 barn, ingen barnevern og heller ingen mistanker om at barnevern vil komme inn... 

Anonymkode: 99ba5...319

Bra det er solskinnshistorier der ute. Er så redd! Jeg er på vei ut til jobb igjen. Praksisplass på 60%, skal begynne å søke jobber til nyåret. 

Hvordan er det med psykisk helse og barnevernet? Er det psykologen som skriver bekymringsmelding? 

ts

Anonymkode: de067...5a4

[Skadeskutt]

Jeg har (sier de nå da, har vært myye fram og tilbake med diagnoser på me) avhengig personlighetsforstyrrelse med unnvikende trekk i tillegg til muligens emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som "blomstrer" når jeg er i livskrise/veldig deprimert. Når jeg har det ok så er jeg ikke så emosjonelt ustabil, men denne "perioden" har vart siden i fjord sommer. Har aldri før hatt såpass høyt symptomtrykk som jeg har nå, selv om jeg har slitt siden tidlig tenår. 

Men altså, barnevernet kommer ikke på døra bare på grunn av at du har fått diagnosen unnvikende PF. Så akkurat det skal du ikke være redd for. Funlsjonsnivået ditt og evnen til å ta kontroll over følelsene dine, i tillegg til å ikke la impulsive og negative tanker gå over til handling er mye mer viktig enn diagnosen i seg selv. 

Jeg har vært i kontakt med barnevernet, men det var før jeg fikk diagnosen. Jeg var alvorlig deprimert, gjorde selvdestruktive ting og misbrukte alkohol. Da jeg ble innlagt for første gang i desember i fjor ble det da sendt inn bekymringsmelding til barnevernet. Da hadde jeg allerede slitt veldig lenge og jeg opplevde det som trygt og godt å ha støtten fra barnevernet. Som nå har trekt seg ut. Til tross for at jeg fortsatt sliter med de samme tingene, men de føler seg trygg på at jeg ivaretar ungene, for det har jeg alltid gjort. Har aldri skjedd noe når de har vært hos meg. 

Så selv i mitt tilfelle så har det med barnevernet vært uproblematisk. Har aldri følt at de har betvilt mine evner som mor. 

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Skadeskutt skrev:

Jeg har (sier de nå da, har vært myye fram og tilbake med diagnoser på me) avhengig personlighetsforstyrrelse med unnvikende trekk i tillegg til muligens emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse som "blomstrer" når jeg er i livskrise/veldig deprimert. Når jeg har det ok så er jeg ikke så emosjonelt ustabil, men denne "perioden" har vart siden i fjord sommer. Har aldri før hatt såpass høyt symptomtrykk som jeg har nå, selv om jeg har slitt siden tidlig tenår. 

Men altså, barnevernet kommer ikke på døra bare på grunn av at du har fått diagnosen unnvikende PF. Så akkurat det skal du ikke være redd for. Funlsjonsnivået ditt og evnen til å ta kontroll over følelsene dine, i tillegg til å ikke la impulsive og negative tanker gå over til handling er mye mer viktig enn diagnosen i seg selv. 

Jeg har vært i kontakt med barnevernet, men det var før jeg fikk diagnosen. Jeg var alvorlig deprimert, gjorde selvdestruktive ting og misbrukte alkohol. Da jeg ble innlagt for første gang i desember i fjor ble det da sendt inn bekymringsmelding til barnevernet. Da hadde jeg allerede slitt veldig lenge og jeg opplevde det som trygt og godt å ha støtten fra barnevernet. Som nå har trekt seg ut. Til tross for at jeg fortsatt sliter med de samme tingene, men de føler seg trygg på at jeg ivaretar ungene, for det har jeg alltid gjort. Har aldri skjedd noe når de har vært hos meg. 

Så selv i mitt tilfelle så har det med barnevernet vært uproblematisk. Har aldri følt at de har betvilt mine evner som mor. 

takk for at du delte. nå føler jeg meg mer rolig. Dagen i dag har hvert ganske så tung. 
Har googlet meg blå og det står at man kan bli frisk av en PF. men usikker på om de bare stryker diagnosen fordi man har mer kontroll. Slik som beskrevet tidligere i tråden. Eller om man faktisk blir frisk.

ts

Anonymkode: de067...5a4

[Skadeskutt]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

takk for at du delte. nå føler jeg meg mer rolig. Dagen i dag har hvert ganske så tung. 
Har googlet meg blå og det står at man kan bli frisk av en PF. men usikker på om de bare stryker diagnosen fordi man har mer kontroll. Slik som beskrevet tidligere i tråden. Eller om man faktisk blir frisk.

ts

Anonymkode: de067...5a4

Ikke godt å si. Jeg må si jeg har et pessimistisk syn selv på det å bli frisk. Men i det minste hadde det vært godt å ikke være så preget av det slik som jeg er nå. Det føles virkelig ut som om jeg ikke bestemmer over mitt eget liv. Som om "styggen på ryggen" tar over og bestemmer hva jeg skal gjøre og hvordan jeg håndterer problemer. 

Personlighetsforstyrrelse er visstnok vanskelig å behandle. Kan ta flere år, men noen blir helt frisk. 

[puppi]

Skrevet allerede, men.. unnvikende personligehtsforstyrrelse er vel en av de "snillere" personlighestforstyrrelsene du kan ha.

Er det ikke "bare" en litt mer alvorlig form for sosial engstelse/angst, da?

Skjønner ikke hvordan det kan være vondt / skremmende å få en slik diagnose. Du har vel fått den fordi du har vansker i hverdagen? Vansker med tanke på å forholde seg til andre mennesker osv? Er det ikke da bare godt å få en forklaring på hvorfor du er slik du er?

Beklager om svaret mitt er preget av en del antagelser, vi vet jo ikke hva slags person du egentlig er osv ..

[AnonymBruker]

17 minutter siden, puppi skrev:

Skrevet allerede, men.. unnvikende personligehtsforstyrrelse er vel en av de "snillere" personlighestforstyrrelsene du kan ha.

Er det ikke "bare" en litt mer alvorlig form for sosial engstelse/angst, da?

Skjønner ikke hvordan det kan være vondt / skremmende å få en slik diagnose. Du har vel fått den fordi du har vansker i hverdagen? Vansker med tanke på å forholde seg til andre mennesker osv? Er det ikke da bare godt å få en forklaring på hvorfor du er slik du er?

Beklager om svaret mitt er preget av en del antagelser, vi vet jo ikke hva slags person du egentlig er osv ..

Jo jeg vil tro det. At det er en litt mer "alvorlig form" for sosial angst. Jeg har en ganske stor familie, hvor alle står hverandre nær. vi bor i nærheten av hverandre og vi møtes flere ganger i uken. Ikke alltid samlet, men vi møter alltid noen fra familien flere ganger i uken. De alle veldig nære og vi har vokst opp sammen på en måte. Alltid hvert så nære hverandre. Samtidig føler jeg at jeg sitter på utsiden av familien og slipper ikke noen inn. Så jeg føler meg ganske så alene og ensom. Vanskelig å ha panikkangst og ikke kan ringe mamma en gang. Når hun bor i naboblokken og kan komme dag og natt. Jeg klarer ikke å slippe noen inn og motta støtte eller hjelp. Dette vet psykologen litt om, men ikke så mye. For jeg synes det er vanskelig å snakke om. For jeg vil slippe folk inn, men det er så vanskelig.  
Det er nok mitt største problem. Ensomheten når jeg er omringet av en så stor og nær familie. Og det er slik pga denne diagnosen, ifølge min psykolog.

Jeg synes det er skremmende med en slik diagnose. Fordi jeg mister all håp. All energi til å jobbe imot meg selv for å bli frisk forsvinner. Mister alt håp om en bedre hverdag. For en personlighetsforstyrrelse høres så... avsluttende. En fin måte å avslutte behandlingen på "du har en personlighetsforstyrrelse, du kan ikke kureres, hade bra og lykke til". Angst kan jo lett kureres, depresjon kan lett kureres. Mens en personlighetsforstyrrelse høres så... null håp, ikke noe vits i å prøve, fiks ferdig, bare å godta det først som sist. 

ts

Anonymkode: de067...5a4

[AnonymBruker]

Jeg hadde den diagnosen før, så ble den strøket og erstattet med asperger syndrom. Har aldri hatt barnevernet på døra, verken med den ene eller den andre diagnosen.

Anonymkode: 17f00...6a8

[Skadeskutt]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo jeg vil tro det. At det er en litt mer "alvorlig form" for sosial angst. Jeg har en ganske stor familie, hvor alle står hverandre nær. vi bor i nærheten av hverandre og vi møtes flere ganger i uken. Ikke alltid samlet, men vi møter alltid noen fra familien flere ganger i uken. De alle veldig nære og vi har vokst opp sammen på en måte. Alltid hvert så nære hverandre. Samtidig føler jeg at jeg sitter på utsiden av familien og slipper ikke noen inn. Så jeg føler meg ganske så alene og ensom. Vanskelig å ha panikkangst og ikke kan ringe mamma en gang. Når hun bor i naboblokken og kan komme dag og natt. Jeg klarer ikke å slippe noen inn og motta støtte eller hjelp. Dette vet psykologen litt om, men ikke så mye. For jeg synes det er vanskelig å snakke om. For jeg vil slippe folk inn, men det er så vanskelig.  
Det er nok mitt største problem. Ensomheten når jeg er omringet av en så stor og nær familie. Og det er slik pga denne diagnosen, ifølge min psykolog.

Jeg synes det er skremmende med en slik diagnose. Fordi jeg mister all håp. All energi til å jobbe imot meg selv for å bli frisk forsvinner. Mister alt håp om en bedre hverdag. For en personlighetsforstyrrelse høres så... avsluttende. En fin måte å avslutte behandlingen på "du har en personlighetsforstyrrelse, du kan ikke kureres, hade bra og lykke til". Angst kan jo lett kureres, depresjon kan lett kureres. Mens en personlighetsforstyrrelse høres så... null håp, ikke noe vits i å prøve, fiks ferdig, bare å godta det først som sist. 

ts

Anonymkode: de067...5a4

Huff, kjenner meg godt igjen i det at motivasjonen forsvinner når en får en slik diagnose. Og det med å føle seg utrolig ensom selv om en har folk rundt seg. 

Og når en ikke har håpet, hvordan skal man klare å komme i gang med kampen vi har foran oss? Kampen om å, kanskje ikkje bli frisk, men i det minste bli mer fungerende igjen.

Endret 5. desember 2017 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

Har også denne diagnosen pluss noen andre. For min del er den nok kronisk, og jeg kommer nok aldri ut i jobb. Har derimot aldri hatt noe med barnevernet å gjøre. Føler ingen stigma ift diagnosen. Det vil jeg tro er mye verre om man f.eks har en diagnose som emosjonelt ustabil.

Anonymkode: 0ca82...163

[Brimi]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jo jeg vil tro det. At det er en litt mer "alvorlig form" for sosial angst. Jeg har en ganske stor familie, hvor alle står hverandre nær. vi bor i nærheten av hverandre og vi møtes flere ganger i uken. Ikke alltid samlet, men vi møter alltid noen fra familien flere ganger i uken. De alle veldig nære og vi har vokst opp sammen på en måte. Alltid hvert så nære hverandre. Samtidig føler jeg at jeg sitter på utsiden av familien og slipper ikke noen inn. Så jeg føler meg ganske så alene og ensom. Vanskelig å ha panikkangst og ikke kan ringe mamma en gang. Når hun bor i naboblokken og kan komme dag og natt. Jeg klarer ikke å slippe noen inn og motta støtte eller hjelp. Dette vet psykologen litt om, men ikke så mye. For jeg synes det er vanskelig å snakke om. For jeg vil slippe folk inn, men det er så vanskelig.  
Det er nok mitt største problem. Ensomheten når jeg er omringet av en så stor og nær familie. Og det er slik pga denne diagnosen, ifølge min psykolog.

Jeg synes det er skremmende med en slik diagnose. Fordi jeg mister all håp. All energi til å jobbe imot meg selv for å bli frisk forsvinner. Mister alt håp om en bedre hverdag. For en personlighetsforstyrrelse høres så... avsluttende. En fin måte å avslutte behandlingen på "du har en personlighetsforstyrrelse, du kan ikke kureres, hade bra og lykke til". Angst kan jo lett kureres, depresjon kan lett kureres. Mens en personlighetsforstyrrelse høres så... null håp, ikke noe vits i å prøve, fiks ferdig, bare å godta det først som sist. 

ts

Anonymkode: de067...5a4

Så klart er det håp! Personligheten forandrer seg med tiden. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med et DPS og høre om de har et kurs for engstelig unnvikende PF. Jeg har gått på et slikt kurs og det var gull verdt! Selv om jeg ikke har blitt 100% frisk etter behandling, så er jeg mye bedre enn det jeg var før jeg startet. Dessuten, det er først når man får riktig diagnose at man kan starte med riktig behandling. 

[AnonymBruker]

Finnes mange med trekk fra forskjellige PF og trekk også fra unnvikende PF som lever godt med det. Vil tro at i vanskelige perioder i livet kan noen trenge litt behandling og hjelp for ikke å lukke seg helt inne i seg selv. Du som har denne PF TS må tørre å møte det vanskelige hver dag for at du skal bli bedre. 

 

Anonymkode: e2790...799

[Kittykat]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da har det skjedd, jeg har fått diagnosen på papiret. Noe jeg har unngått med all min makt i snart 2 år nå. Men den helvetes psykologen har skrevet den end i journalen min. Jeg sint og jeg er såret. Vurderer å slutte i behandling. Føler hele livet mitt er over nå. Alt er ødelagt. Om jeg en dag får barn så kommer barnevernet så fort jeg har en positiv test. Alt på grunn av den helvetes diagnosen! 

Noen andre som har denne diagnosen? Har du blitt frisk? Hva slags konsekvenser har du fått pga diagnosen? 

Anonymkode: de067...5a4

Jeg har selv denne diagnosen og jeg har 3 barn. Jeg fikk denne diagnosen etter at jeg fikk barn, men ingen har sagt dette til barnevernet. Det er bare sånn jeg er. Jeg er ganske reservert og forsiktig av meg, men det er ikke sånn at jeg gjemmer meg inne og unngår kontakt med folk. Jeg har vært sånn hele livet og det bare er sånn. Jeg har aldri fått barnevernet på døren pga denne diagnosen. Barna mine får dekket sine behov og de følges opp, så det er ikke noe problem å få barn selv om man har denne diagnosen. Å tro at barnevernet kommer hvis du en dag får barn pga denne diagnosen, er helt feil. 

Endret 5. desember 2017 av Kittykat

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Kittykat skrev:

Jeg har selv denne diagnosen og jeg har 3 barn. Jeg fikk denne diagnosen etter at jeg fikk barn, men ingen har sagt dette til barnevernet. Det er bare sånn jeg er. Jeg er ganske reservert og forsiktig av meg, men det er ikke sånn at jeg gjemmer meg inne og unngår kontakt med folk. Jeg har vært sånn hele livet og det bare er sånn. Jeg har aldri fått barnevernet på døren pga denne diagnosen. Barna mine får dekket sine behov og de følges opp, så det er ikke noe problem å få barn selv om man har denne diagnosen. Å tro at barnevernet kommer hvis du en dag får barn pga denne diagnosen, er helt feil. 

Takk for utfyllende svar. 
Psykologen har nevnt dette med andre mennesker og barn. jeg har 3 tantebarn. For meg så er det vanskelig å slippe inn folk. Og vise empati og støtte når noen har det vanskelig. Jeg trekker meg unna. Men når det kommer til tantebarna så er jeg "normal". De kan jeg klemme og si at jeg er glad i dem. Men ikke mine egne foreldre. Så jeg tror at om jeg får egne barn, så vil det nok bli annerledes. Det vil bli lettere å slippe dem inn på en måte. Psykologen forstår dette og mener det er normalt. 

ts

Anonymkode: de067...5a4

[AnonymBruker]

Ser du skriver om refleksjoner når og om du selv får barn. Tenker du at du er klar for å selv gå fra barna hvis du ikke klarer det? Tenker du å være åpen med mann eller andre om at de må melde til barnevernet hvis de ser noe som ikke stemmer og når frem til deg. Jeg tenker det er veldig viktig at du er åpen for å få hjelp fra enten barnevernet eller andre om du skulle trenge det. Ofte ser man det jo ikke selv. 

Anonymkode: f1420...0cf