Jeg fikk barn sist av søsknene, så mine barn er uinteressante for alle

[AnonymBruker]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sånn er det bare, som noen andre skriver her. Skjønner godt det føles litt sårt, men husk: Det er først og fremst og kanskje bare DEG det er sårt for. Barna lider ikke, altså. Det sier jeg fordi jeg var en av de yngste blant 18(!) barnebarn på ene siden av familien, og den aller yngste blant 10 på den andre siden. Selvfølgelig vanket det ikke arvegods, noe særlig oppmerksomhet spesielt til meg, besteforeldrene var blitt gamle/eldre enn før, de ønsket ikke å gå på korpskonserter eller bake pepperkaker med akkurat meg noensinne. Det var helt greit, jeg ble elsket og satt pris på, som nettopp en av mange. Soleklart at både de eldste i hele flokken, og den eldste i hver familie har fått litt mer (og de første sikkert mye mer) oppmerksomhet. Det er bare naturlig, og jeg følte aldri på det. Men moren min har tatt vare på noe småtteri og gitt det videre på en måte som jeg skjønte at det hadde stor symbolverdi for henne: Denne (stygge, verdiløse) brosjen er fra din farmor, dette bildet hang på veggen hjemme hos farmor. OK. Koselig, jeg har tatt godt vare på det. Men det er MOREN min det var viktig for. Det er det, sånn er det. Den eldste broren min har arvet en kakeboks, han ble glad for den for han har faktisk bakt kaker sammen med farmor hver jul og kakene ble lagt i akkurat den boksen hvert år. Jeg har ikke, verken bakt kaker eller noen den type gjenstander eller minner. Jeg har to kusiner som har arvebunader, men jeg fikk velge splitter ny bunad da jeg konfirmerte meg. Det er ikke synd på meg eller de andre 9 kusinene i det hele tatt.
 

Prøv å ikke dyrk disse følelsene og ikke let etter forskjeller, det er som det er, og det kan være noen fordeler ved å være minst. Man er søtest, man kan arve bruksting fra søskenbarn, man har kanskje barnevakt, storfamilie er bra uansett, barna har mange søskenbarn og en tilhørighet i veden, selv om de ikke er de eneste ene. For dere foreldre er de først i rekka uansett, det er flott.

 

Anonymkode: 891ec...86f

Det er jeg ikke så sikker på. Det er kanskje derfor dette føles ekstra sårt for meg, men jeg var også det yngste barnebarnet til  mine besteforeldre og jeg merket det GODT. Jeg har følt på det hele livet og nå repeterer historien seg. Det var akkurat det samme der. Min søster arvet bunaden til bestemor for den var jo lovet bort før jeg ble født. Ikke at jeg bryr meg så hardt om en bunad, men det er følelsen av å bli forbigått. Det var følelsen jeg hadde når jeg satt der på familiemiddager og bestemor skulle mimre om alle de gode minnene hun hadde med barnebarna sine, ikke et av dem inkluderte meg, for hun hadde aldri tilbrakt noen særlig tid med meg. 

Det handler ikke om å "dyrke disse følelsene" men om å beskytte mine barn fra å føle seg uviktig og uelsket. Slike ting setter spor i små barnesinn, det gjorde det i alle fall hos meg...

 

TS

Anonymkode: 49572...33f

[Jordbæra]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det har jeg fått, men ingenting av det løser problemene mine. 

 

TS

Anonymkode: 49572...33f

I mitt hode så er det slik at når man ber om råd så samler man opp råd og velger å følge de rådene som passer en best. Da gjør du det selv om andre her vilke fulgt andre råd 😊

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

"noe slikt som dette" syntes du dette ere n liten filleting? De viser 0 interesse for det kjæreste jeg har i livet.Det har såret meg dypt. Jeg sier ikke at jeg kutter de ut for alltid og jeg er åpen for kontakt med dem, men da må i så tilfelle ting endre seg. 

 

ts

Anonymkode: 49572...33f

Husk å gi beskjed om hva du trenger av endring, for det er slett ikke sikkert at familien din er tankelesere.

Jeg skjønner godt at du har behov for å trekke deg tilbake, men det er lov å ta kontakt med familien din og si at: "Hei! Jeg trenger dere! Jeg er sliten og ensom, kom på besøk, se meg, se barnet mitt!". Det er ingen skam i å si fra om sine behov. Det kan jo godt hende at de tror du har det helt supert og at de ikke ønsker å forstyrre deg i babybobla?

Anonymkode: a8b0e...b41

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men det er DITT problem (DVs ikke problem, men følelser), ikke barnet ditts. Har du snakket med din mor om dine følelser rundt dette? Med dine søsken? Barnet ditt er bare 8 måneder, de har en hel barndom å bli kjent på. Og barnet ditt er en del av mange, og det er bra også, hun/han har en storfamilie, ingen grunn til å kutte dem ut fordi de ikke oppfører seg som liten kjernefamilie.

Anonymkode: 891ec...86f

Jeg har ingen forventlngner om at de skal oppføre seg som en liten kjernefamilie, jeg har en forventning om at de skal bry seg bittelitt. De bryr seg overhodet ikke. Koster det de SÅ mye så gi en bitteliten respons når jeg for eksempel sender de et bilde med "navn" 4 mnd!"? Greit om de driter i det babyen min da, men kunne de ikke for å glede søsteren sin bare ha spandert på seg et "gratulerer?"

Jeg levde med akkurat denne situasjonen da jeg var barn og det var absolutt MITT problem jeg følte meg elsket av egne besteforeldre og jeg ønsker å skåne mine barn for det samme. 

TS 

Anonymkode: 49572...33f

[AnonymBruker]

Og det er helt i orden å prioritere den delen av familien som kommer dere i møte. La svigerforeldrene overøse dere med førstebarnebarnoppmerksomhet

Anonymkode: a8b0e...b41

[Jordbæra]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen forventlngner om at de skal oppføre seg som en liten kjernefamilie, jeg har en forventning om at de skal bry seg bittelitt. De bryr seg overhodet ikke. Koster det de SÅ mye så gi en bitteliten respons når jeg for eksempel sender de et bilde med "navn" 4 mnd!"? Greit om de driter i det babyen min da, men kunne de ikke for å glede søsteren sin bare ha spandert på seg et "gratulerer?"

Jeg levde med akkurat denne situasjonen da jeg var barn og det var absolutt MITT problem jeg følte meg elsket av egne besteforeldre og jeg ønsker å skåne mine barn for det samme. 

TS 

Anonymkode: 49572...33f

Du har helt rett! 

De får komme tilbake den dagen de savner noe. Blir spennende for deg å se hvor lang tid det tar og hva det gjelder. Har vært gjennom samme med min familie, mye problemer ellers og hos meg så dette ble liksom dråpen. De ringer aldri, svarer aldri på meldinger, men vil gjerne holdes oppdaterte. To mnd siden jeg sendte melding til min søster og spurte om hun hadde noen å feire jul med og om hun ville feire med oss. Har fremdeles ikke fått svar. Da blir jeg litt sånn atnår de tar kontakt så er jeg her men frem til det er jeg tom.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Husk å gi beskjed om hva du trenger av endring, for det er slett ikke sikkert at familien din er tankelesere.

Jeg skjønner godt at du har behov for å trekke deg tilbake, men det er lov å ta kontakt med familien din og si at: "Hei! Jeg trenger dere! Jeg er sliten og ensom, kom på besøk, se meg, se barnet mitt!". Det er ingen skam i å si fra om sine behov. Det kan jo godt hende at de tror du har det helt supert og at de ikke ønsker å forstyrre deg i babybobla?

Anonymkode: a8b0e...b41

ja selvsagt. Det er ikke det at jeg trenger, avlasting, pass eller masse besøk fra dem, jeg vil bare at de skal bry seg bittelitt. 

TS

Anonymkode: 49572...33f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er jeg ikke så sikker på. Det er kanskje derfor dette føles ekstra sårt for meg, men jeg var også det yngste barnebarnet til  mine besteforeldre og jeg merket det GODT. Jeg har følt på det hele livet og nå repeterer historien seg. Det var akkurat det samme der. Min søster arvet bunaden til bestemor for den var jo lovet bort før jeg ble født. Ikke at jeg bryr meg så hardt om en bunad, men det er følelsen av å bli forbigått. Det var følelsen jeg hadde når jeg satt der på familiemiddager og bestemor skulle mimre om alle de gode minnene hun hadde med barnebarna sine, ikke et av dem inkluderte meg, for hun hadde aldri tilbrakt noen særlig tid med meg. 

Det handler ikke om å "dyrke disse følelsene" men om å beskytte mine barn fra å føle seg uviktig og uelsket. Slike ting setter spor i små barnesinn, det gjorde det i alle fall hos meg...

 

TS

Anonymkode: 49572...33f

Du ønsker tettere og nærmere kontakt. Men ved å kutte kontakten, hva oppnår du? Det blir i hvert fall en følelse av utenforskap, og de andre barnebarna vil ha masse ditt barn ikke får, ikke som en av gruppen en gang. Hvis du mener barnet ditt ikke skal ha minimumskontakt en gang, da vil det i hvertfall føle seg uviktig og uelsket.

Anonymkode: 891ec...86f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du ønsker tettere og nærmere kontakt. Men ved å kutte kontakten, hva oppnår du? Det blir i hvert fall en følelse av utenforskap, og de andre barnebarna vil ha masse ditt barn ikke får, ikke som en av gruppen en gang. Hvis du mener barnet ditt ikke skal ha minimumskontakt en gang, da vil det i hvertfall føle seg uviktig og uelsket.

Anonymkode: 891ec...86f

Jeg ønsker at de skal bry seg, det å ha kontakt med familie som ikke bryr seg tror jeg er skadelig for barn. Som sagt opplevde jeg det selv da jeg var liten jeg lurte på hva galt jeg hadde gjort siden bestemor bare var glad i søsteren min og ikke meg. Det var vondt for et lite barn og takle. Jeg tror minimumskontakt kan være vondere enn ingen kontakt, da blir man ikke så konfrontert med forskjellene. Små barn er jo også eksperter på å klandre seg selv, de tror med en gang det er noe DE har gjort  

Hvis vi ikke har kontakt så slipper barna mine å bli konfrontert med det.

Jeg sier ikke at jeg kutter dem ut for evig og alltid, så hard er jeg ikke, men for en stund nå tror jeg det er best. 

TS

Anonymkode: 49572...33f

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Slik var det her og. Mine barn er barnebarn nr 8 og 9 for foreldrene mine. De andre barnebarna fikk mye oppmerksomhet og de er MYE (!) barnevakt! Så det står ikke på at de er gamle og ikke orker, det er bare prioriteringer. Det toppet seg da jeg spurte om barnevakt et par dager i forbindelse med at jeg skulle føde, og gjerne ville ha med min mann og barnas far. Det kunne vist bli litt vanskelig, samtidig som de noen uker før hadde passet andre barnebarn med spysyken en hel helg, så foreldrene kunne dra på fest. Da måtte jeg si fra, for det synes jeg var innmari dårlig av dem! Etter at jeg sa fra ble det bedre, vet ikke hvordan de ikke kunne se hvor feil det ble, men de forsto problemet etter det ihvertfall..

Anonymkode: 12f5f...eef

Oida. De hadde jeg ikke giddi å ofre en fingertupp for en gang. Det er bare,dårlig gjort.. 

Anonymkode: 9beee...fb3

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker at de skal bry seg, det å ha kontakt med familie som ikke bryr seg tror jeg er skadelig for barn. Som sagt opplevde jeg det selv da jeg var liten jeg lurte på hva galt jeg hadde gjort siden bestemor bare var glad i søsteren min og ikke meg. Det var vondt for et lite barn og takle. Jeg tror minimumskontakt kan være vondere enn ingen kontakt, da blir man ikke så konfrontert med forskjellene. Små barn er jo også eksperter på å klandre seg selv, de tror med en gang det er noe DE har gjort  

Hvis vi ikke har kontakt så slipper barna mine å bli konfrontert med det.

Jeg sier ikke at jeg kutter dem ut for evig og alltid, så hard er jeg ikke, men for en stund nå tror jeg det er best. 

TS

Anonymkode: 49572...33f

Jeg har forståelse for frustrasjonen din, men vent nå med slike beinharde konsekvenser før barnet ditt er mer enn 8 mnd, i hvert fall. La barnet bli større og se an situasjonen. Som flere i denne tråden har erfart, så kan ting løse seg når barnet begynner å vokse, prate og får sin egen personlighet, og tar mer naturlig plass i familien som et individ. Akkurat nå er barnet en anonym bylt i vognen. Ikke start en konflikt du kanskje vil angre på før du har gitt ting en ordentlig sjanse. 

Og i mellomtiden, snakk med familien din! I hvert fall foreldrene dine. Det er typisk norske familier at vi sitter på hver vår tue og  skuler fornærmet på hverandre, men ingen er ærlige nok til å ta ting opp direkte, og så får uvennskapet og bitterheten bare vokse uten at man tar tak i ting. Ikke ta det opp som en krass beskyldning, men forklar hvordan ting føles fra ditt ståsted. "Jeg opplever det som at babyen min blir forbigått, og føler det er sårt. Dette er en spesiell periode i livet mitt, og jeg skulle ønske at dere ville dele den med meg/oss i større grad. Det er viktig for meg at familien holder sammen og at barnet mitt vokser opp med en nær tilhørighet til dere, som betyr så mye for meg. Hva tenker dere, og kan vi holde litt tettere kontakt enn vi gjør?" - Noe i den duren. Inviter til dialog, ikke til fiendskap. Så har du i hvert fall prøvd.

Anonymkode: 4be9d...810

[Gjest making.a.mess]

På 4.12.2017 den 9.29, AnonymBruker skrev:

Vi er 4 søsken  (jeg er litt attpåklatt) og mine tre eldre søsken har alle fått tre barn hver. Dette var stor stas og halloi i familien. Nå har jeg fått barn og det er det så vidt noen som legger merke til. Mest såret er jeg kanskje over mamma. Hun har lovet bort bunaden sin til sitt første jentebarnebarn og gullklokken hun fikk i konfirmasjonen til sitt andre jentebarnebarn. Mitt barn er det ikke noe igjen til. 

Husker de første årene mine eldste tantebarn levde så reiste hun 7 timer med buss for å se dem flere ganger i året, jeg bor i samme by som foreldrene mine, men ser de ikke så ofte. Mamma var dagmamma for de 5 første barnebarna (dette skjønner jeg kanskje at hun ikke orker lenger på grunn av alder) men hun har aldri sittet barnevakt for oss, nå er barnet vårt bare 8 mnd. så vi har ikke hatt det store behovet enda, men likevel...

Alt dette blir nok litt ekstra sårt når vårt barn er første barnebarn på min manns side og jeg ser hvor utrolig glad svigermor er for å ha fått et barnebarn. Svigermor vil komme på besøk hele tiden, vil høre sånne små oppdateringer som jo egentlig bare foreldre bryr seg om (når hun ble opptatt av terne sine for eksempel). Det er så sårt fordi jeg vet at sånn var min mor også, men nyhetsverdien har tydeligvis sunket. Mitt barn er ikke like stas som mine søsken sitt barn fordi de kom før  

Nå har jeg egentlig mest lyst å feire jul med svigers, jeg vet at da kommer mitt barn til å bli gjort stor stas på.

Er jeg urimelig som føler litt på dette?  

Anonymkode: 49572...33f

Det blir desverre litt sånn. Besteforeldre kan også bli «oppbrukt». Det er jo ikke vondt ment, men det er ikke så spennende med nr 10..  blir urettferdig, men det erbare sånn det er.  Alle er mest engasjert i de første. Man kan ikke klandre besteforeldrene heller. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har forståelse for frustrasjonen din, men vent nå med slike beinharde konsekvenser før barnet ditt er mer enn 8 mnd, i hvert fall. La barnet bli større og se an situasjonen. Som flere i denne tråden har erfart, så kan ting løse seg når barnet begynner å vokse, prate og får sin egen personlighet, og tar mer naturlig plass i familien som et individ. Akkurat nå er barnet en anonym bylt i vognen. Ikke start en konflikt du kanskje vil angre på før du har gitt ting en ordentlig sjanse. 

Og i mellomtiden, snakk med familien din! I hvert fall foreldrene dine. Det er typisk norske familier at vi sitter på hver vår tue og  skuler fornærmet på hverandre, men ingen er ærlige nok til å ta ting opp direkte, og så får uvennskapet og bitterheten bare vokse uten at man tar tak i ting. Ikke ta det opp som en krass beskyldning, men forklar hvordan ting føles fra ditt ståsted. "Jeg opplever det som at babyen min blir forbigått, og føler det er sårt. Dette er en spesiell periode i livet mitt, og jeg skulle ønske at dere ville dele den med meg/oss i større grad. Det er viktig for meg at familien holder sammen og at barnet mitt vokser opp med en nær tilhørighet til dere, som betyr så mye for meg. Hva tenker dere, og kan vi holde litt tettere kontakt enn vi gjør?" - Noe i den duren. Inviter til dialog, ikke til fiendskap. Så har du i hvert fall prøvd.

Anonymkode: 4be9d...810

Det er hun ikke, og jeg gjør alt jeg kan for at de ikke skal se henne som det, sender videoer, forteller og viser hva hun kan og hvem hun er, de er ikke interessert. Hvis de hadde hatt lyst så hadde de sett henne for den fantastiske ungen hun er, det greide jeg med mine tantebarn fra dag 1. Ja en baby er ikke alltid det mest spennende, men dette var jo MINE tantebarn og derfor ble de spennende for meg. 

Jeg skal snakke med de, men jeg har ingen forhåpninger. 

TS

Anonymkode: 49572...33f

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Mrs.Purdey skrev:

Det blir desverre litt sånn. Besteforeldre kan også bli «oppbrukt». Det er jo ikke vondt ment, men det er ikke så spennende med nr 10..  blir urettferdig, men det erbare sånn det er.  Alle er mest engasjert i de første. Man kan ikke klandre besteforeldrene heller. 

jo jeg kan faktisk det. Hvis de ikke kommer til å være et positivt innslag i mitt barns liv, så trenger de ikke være noe innslag i det hele tatt. 

TS

Anonymkode: 49572...33f

[AnonymBruker]

Om du kutter kontakt med din familie, så tar du også det valget for ditt barn.. Jeg føler det blir som å øse masse sjøvann inn i båten fordi man er redd den skal synke når det regner. 

Fortell dem hva du føler og at du ser.at de bryr seg lite og ønsker deg litt mer entusiasme fra dem. Så må du gjerne trekke deg litt tilbake i en periode og la dem ta kontakt, men ikke kutt kontakten slik at du ikke besøker dem eller ringer ved tilfeller der du ellers hadde tatt kontakt, kjøper julegaver eller lignende... Jeg ville ikke streiket eller kuttet kontakten, men først sagt at jeg er såret og hvorfor, og deretter tillatt meg å være litt mer reservert en periode. 

 

Anonymkode: a5421...330

[AnonymBruker]

Herlighet...jeg kan ikke annet enn å måpe over hele greia. 

Jeg var yngst av 18 barnebarn. Kan ikke huske besteforeldrene mine fortalte så mange historier om minner om meg da jeg var liten, heller. Ble mest om de eldste. Jeg kan likevel ikke si at jeg på noen måte var/er preget av å føle meg mindre elsket av dem. Jeg vet ikke, men det satt vel i ryggmargen min allerede da jeg var barn, det der at vi faktisk var veldig mange, og at det finens grenser for hvor engasjerte besteforeldre greier å være i en diger ungeflokk. 

Jeg er også yngst i søskenflokken, og var den siste som fikk barn. Jeg har aldri stusset over at foreldrene mine har trappet ned entusiasmen over barnebarna etter hvert som de har blitt flere - det sier seg jo selv. For svigers var vår eldste det første barnebarnet, og det merktes! De var så tussete at jeg syntes det var slitsomt, så jeg ble faktisk veldig lettet da mannens søsken også begynte å få barn, og oppmerksomheten avtok en del.

Du sier du er attpåklatt. Kan det være at du er vant til veldig mye oppmerksomhet av den grunn, og at du har en "standard" som er litt ulik andres, som er mer vant til å dele på det? Jeg synes bare det virker litt voldsomt, dette her. Jeg skjønner at du gjerne vil at moren din skal dele dine glede og entusiasme, men jeg tror kanskje du er nødt til å se hennes perspektiv også, og ikke bare ditt eget.

Anonymkode: b3fe4...027

[AnonymBruker]

Kanskje de føler at du er litt vel krevende. Å gratulere på 4-måneders dagen ville ikke falt meg inn i halvsøvne, og jeg anser at jeg har et ok forhold til mine nevøer, selv om de er eldre enn mine barn, og at tanter og onkler har et godt (nok, og nært nok) forhold til dem (og meg). Min mor er ganske interessert, men hun ville heller ikke gratulert på firemånedersdagen, eller nødvendigvis syntes det med tærne var så interessant. Hun er mye mer opptatt av hvordan det går på skolen og på fritidsaktiviteter nå når de er større. Det kommer gjerne heller et "takk for at du sender bilder" når vi møtes, ikke en "takk" etter hvert bilde. Jeg tror de setter pris på bilder allikevel.

Vi skjønner hvordan du føler det, men du spør om du er urimelig, og ja, du er litt urimelig.

Anonymkode: 891ec...86f

[AnonymBruker]

Dere som sier ts er urimelig. Jeg bare skjønner det ikke. Hvorfor blir ikke hennes barn besøkt, hvorfor spør ingen hvordan det går eller sende bilder? Også ligger tydeligvis alt av amsvar på ts til å ta kontakt med familien og vise interesse for de. Hvorfor det?

Anonymkode: c5638...141

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Herlighet...jeg kan ikke annet enn å måpe over hele greia. 

Jeg var yngst av 18 barnebarn. Kan ikke huske besteforeldrene mine fortalte så mange historier om minner om meg da jeg var liten, heller. Ble mest om de eldste. Jeg kan likevel ikke si at jeg på noen måte var/er preget av å føle meg mindre elsket av dem. Jeg vet ikke, men det satt vel i ryggmargen min allerede da jeg var barn, det der at vi faktisk var veldig mange, og at det finens grenser for hvor engasjerte besteforeldre greier å være i en diger ungeflokk. 

Jeg er også yngst i søskenflokken, og var den siste som fikk barn. Jeg har aldri stusset over at foreldrene mine har trappet ned entusiasmen over barnebarna etter hvert som de har blitt flere - det sier seg jo selv. For svigers var vår eldste det første barnebarnet, og det merktes! De var så tussete at jeg syntes det var slitsomt, så jeg ble faktisk veldig lettet da mannens søsken også begynte å få barn, og oppmerksomheten avtok en del.

Du sier du er attpåklatt. Kan det være at du er vant til veldig mye oppmerksomhet av den grunn, og at du har en "standard" som er litt ulik andres, som er mer vant til å dele på det? Jeg synes bare det virker litt voldsomt, dette her. Jeg skjønner at du gjerne vil at moren din skal dele dine glede og entusiasme, men jeg tror kanskje du er nødt til å se hennes perspektiv også, og ikke bare ditt eget.

Anonymkode: b3fe4...027

ja, men når man sitter der og ser at det ikke finnes grenser for hvor engasjerte de er i andre barnebarn og ikke i deg så blir det jo litt verre. Når de grensene bare gjelder deg. 

Jeg har ikke fått så mye oppmerksomhet som attpåklatt tror jeg, mitt første tantebarn dukket opp da jeg var 9, så jeg har aldri opplevd å være eneste barn i familien. Og det er jo helt greit, jeg har aldri savnet det. 

Glede og entusiasme er en ting, hva med interesse? Nei, det er jo helt greit at de lar være, ingen kan jo tvinge dem, men da må jeg også beskytte meg selv og barnet mitt fra denne negative påvirkningen. 

 

TS

Anonymkode: 49572...33f

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje de føler at du er litt vel krevende. Å gratulere på 4-måneders dagen ville ikke falt meg inn i halvsøvne, og jeg anser at jeg har et ok forhold til mine nevøer, selv om de er eldre enn mine barn, og at tanter og onkler har et godt (nok, og nært nok) forhold til dem (og meg). Min mor er ganske interessert, men hun ville heller ikke gratulert på firemånedersdagen, eller nødvendigvis syntes det med tærne var så interessant. Hun er mye mer opptatt av hvordan det går på skolen og på fritidsaktiviteter nå når de er større. Det kommer gjerne heller et "takk for at du sender bilder" når vi møtes, ikke en "takk" etter hvert bilde. Jeg tror de setter pris på bilder allikevel.

Vi skjønner hvordan du føler det, men du spør om du er urimelig, og ja, du er litt urimelig.

Anonymkode: 891ec...86f

Jeg forventet aldeles ikke at de spontant skulle huske eller gratulere om det, jeg sendte et bilde i vår felles familiechat bare for å oppdatere dem litt på vårt liv og får 0 respons. Det er 12 voksne mennesker i den chatten ingen sier noe, Ikke en tommel opp en gang. Sånn er det hver gang. 

TS

Anonymkode: 49572...33f