Gå til innhold

Jeg fikk barn sist av søsknene, så mine barn er uinteressante for alle


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg kan kjenne igjen noe av følelsen fra da jeg fikk mitt andre barn. Svigers fikk flere barnebarn veldig tett, og jeg husker jeg i begynnelsen følte at knapt nok noen la merke til at det hadde kommet en liten gutt til. Han var så rolig også og sov mye de første månedene, så han var nok lett å glemme. Men det var altså tydelig sånn at han måtte jobbe for å finne sin plass i storfamilien. Men når han ble eldre og kunne kommunisere mer, ble ting veldig annerledes. Husker ikke når det skjedde, men kanskje da like før han rundet året? Da ble han til gjengjeld en skikkelig storsjarmør som "alle" ble veldig opptatt av og sånn har det vært siden. Men jeg kan få de samme tankene når vi nå venter et barn til, om noen vil merke at han kommer foruten oss foreldre og søsken. Men jeg prøver å tenke at folk har nok med sitt og hverdagen som flyr av gårde, og så får vi være flinke til å sende bilder og invitere. Jeg opplever hvertfall at sånt øker interessen og engasjementet. Hvis jeg skulle sittet og ventet passivt på at f.eks. faren min, verdens treigeste mann, skulle ta kontakt med oss om å treffe barnebarna ville han omtrent aldri sett dem. Men når de møtes storkoser de seg, og da prøver jeg å ikke tenke på hvem som tok initiativ til kontakten.

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Sånn er det bare, som noen andre skriver her. Skjønner godt det føles litt sårt, men husk: Det er først og fremst og kanskje bare DEG det er sårt for. Barna lider ikke, altså. Det sier jeg fordi jeg var en av de yngste blant 18(!) barnebarn på ene siden av familien, og den aller yngste blant 10 på den andre siden. Selvfølgelig vanket det ikke arvegods, noe særlig oppmerksomhet spesielt til meg, besteforeldrene var blitt gamle/eldre enn før, de ønsket ikke å gå på korpskonserter eller bake pepperkaker med akkurat meg noensinne. Det var helt greit, jeg ble elsket og satt pris på, som nettopp en av mange. Soleklart at både de eldste i hele flokken, og den eldste i hver familie har fått litt mer (og de første sikkert mye mer) oppmerksomhet. Det er bare naturlig, og jeg følte aldri på det. Men moren min har tatt vare på noe småtteri og gitt det videre på en måte som jeg skjønte at det hadde stor symbolverdi for henne: Denne (stygge, verdiløse) brosjen er fra din farmor, dette bildet hang på veggen hjemme hos farmor. OK. Koselig, jeg har tatt godt vare på det. Men det er MOREN min det var viktig for. Det er det, sånn er det. Den eldste broren min har arvet en kakeboks, han ble glad for den for han har faktisk bakt kaker sammen med farmor hver jul og kakene ble lagt i akkurat den boksen hvert år. Jeg har ikke, verken bakt kaker eller noen den type gjenstander eller minner. Jeg har to kusiner som har arvebunader, men jeg fikk velge splitter ny bunad da jeg konfirmerte meg. Det er ikke synd på meg eller de andre 9 kusinene i det hele tatt.
 

Prøv å ikke dyrk disse følelsene og ikke let etter forskjeller, det er som det er, og det kan være noen fordeler ved å være minst. Man er søtest, man kan arve bruksting fra søskenbarn, man har kanskje barnevakt, storfamilie er bra uansett, barna har mange søskenbarn og en tilhørighet i veden, selv om de ikke er de eneste ene. For dere foreldre er de først i rekka uansett, det er flott.

 

Anonymkode: 891ec...86f

  • Liker 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har litt samme greie her. Svigerforeldrene mine fikk 8 jentebarnebarn og engasjementet har vært fallende for hver som kom. Når vi fikk vår gutt ble de helt tussete og utrolig opptatt av sin eneste gutt.

Utrolig fælt at det skal være slik. Min mann har snakket med sin mor flere ganger og hun prøver virkelig å fordele oppmerksomheten i ni like store deler. Likevel skinner det nok en del igjennom. 

 

Anonymkode: df32b...769

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I min familie er det motsatt. Da mitt yngste søsken fikk barn, mer enn 10 år etter yngstebarnet til oss søsknene, hadde mine foreldre mye bedre tid til barnebarnet. Da vi andre fikk barn gikk de begge i full jobb og måtte fordele oppmerksomhet og barnepass på alle barnabarna, mens nå får min lille niese full oppmerksomhet og mye mer pass og tid enn hva sine langt eldre søskenbarn fikk. Vi eldre søsken synes bare at dette er kjekt, og ser at niesen min er heldig og at hun holder mine foreldre i aktivitiet. De eldre søskenbarna får  oppmerksomhet i forhold til alder, så da går det mer i meldinger, snap og cafebesøk. 

Anonymkode: fe84d...9aa

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg trøster meg med det. 

Jeg har jo også brukt masse tid og energi på mine tantebarn opp igjennom årene, men mine søsken er også totalt uinteressert i mitt barn. Jeg skjønner jo at det er anderledes fordi de har barn selv, men det er likevel sårt at ingen i familien min har noen interesse for mitt barn. Føler litt at jeg har mistet familien min :( 

TS 

Anonymkode: 49572...33f

Jeg synes du tar sorgene veldig på forskudd her. Ungen din er bare åtte måneder, det er begrenset hvor mye aktiviteter og samvær man kan ta initiativ til med et så lite barn. Jeg synes det ble mye enklere - og helt ærlig mer givende for min egen del - å vise interesse og være sammen med tantebarna da de ble litt eldre, kunne kommunisere og ble selvstendige mennesker, ikke bare babyer. Det blir fort enklere for søsknene dine også når ungen blir stor nok til å kunne leke med søskenbarna og kan inkluderes i familieaktiviteter på en annen måte.

Forøvrig er jeg nest yngste (med noen år ned til det aller yngste) barnebarnet på den ene siden i familien, men endte likevel opp med å være den som hadde det nærmeste forholdet til farmor. De eldre kom ganske tett og ble en flokk, mens jeg var minstebarnet lenge, på et tidspunkt da hun ble enke, flyttet til en liten leilighet og plutselig hadde masse tid til å bare være bestemor. 

 

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvis det kun er to jentebarn som får disse gjenstandene fra bestemor, dine søsken har tre barn hver og du nå ett. Da er det jo 8 barn tilsammen som ikke får slike gjenstander, så å bruke det som grunn til forskjellsbehandling går jo ikke. 

Men du kan ta opp med moren din at du føler ditt barn blir utelatt her, eller du kan nyte tiden med svigers. 

Anonymkode: c5638...141

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi er 4 søsken  (jeg er litt attpåklatt) og mine tre eldre søsken har alle fått tre barn hver. Dette var stor stas og halloi i familien. Nå har jeg fått barn og det er det så vidt noen som legger merke til. Mest såret er jeg kanskje over mamma. Hun har lovet bort bunaden sin til sitt første jentebarnebarn og gullklokken hun fikk i konfirmasjonen til sitt andre jentebarnebarn. Mitt barn er det ikke noe igjen til. 

Husker de første årene mine eldste tantebarn levde så reiste hun 7 timer med buss for å se dem flere ganger i året, jeg bor i samme by som foreldrene mine, men ser de ikke så ofte. Mamma var dagmamma for de 5 første barnebarna (dette skjønner jeg kanskje at hun ikke orker lenger på grunn av alder) men hun har aldri sittet barnevakt for oss, nå er barnet vårt bare 8 mnd. så vi har ikke hatt det store behovet enda, men likevel...

Alt dette blir nok litt ekstra sårt når vårt barn er første barnebarn på min manns side og jeg ser hvor utrolig glad svigermor er for å ha fått et barnebarn. Svigermor vil komme på besøk hele tiden, vil høre sånne små oppdateringer som jo egentlig bare foreldre bryr seg om (når hun ble opptatt av terne sine for eksempel). Det er så sårt fordi jeg vet at sånn var min mor også, men nyhetsverdien har tydeligvis sunket. Mitt barn er ikke like stas som mine søsken sitt barn fordi de kom før :( 

Nå har jeg egentlig mest lyst å feire jul med svigers, jeg vet at da kommer mitt barn til å bli gjort stor stas på.

Er jeg urimelig som føler litt på dette?  

Anonymkode: 49572...33f

10 barnebarn...du er attpåklatt. Skjønner dama er sliten. Du vil være sliten om noen år....ta deg sammen.

Anonymkode: b1116...2f8

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner at dette kan være sårt for deg. Men det blir mest riktig ift de andre barna. Ditt barn legger enda ikke merke til hvor mye oppmerksomhet som fordeles per barn. Ergo er de eldste viktigst. Nå ditt barn nærmer seg skolealder så regner jeg med de andre er allerede på videregående, eller holder på å flytte ut. Da vil det bli ditt barn som får fullt fokus. Livet går i svinger, man kan ikke sitte og kreve det samme fra alle hold. Jeg er eldst, og da jeg fikk mindre søsken måtte jeg alltid vente fordi det var en lillebror eller lillesøster som krevde sitt. Jeg kunne aldri bli kjørt eller hentet, for mamma var alene med oss i ukedagene. Da jeg begynte å dra på fest måtte jeg alltid ordne skyss selv. Penger måtte jeg tjene på egenhånd siden mamma ikke hadde råd til å gi meg noe ekstra. Da jeg flyttet ut var det lite hjelp å få, hun hadde så mange små at jeg måtte klare meg selv. 

Mine søsken nummer 3 og 4 opplevde at mamma hadde bedre tid, bedre råd, og de ble hentet når det skulle være på fest og andre sosiale situasjoner. De fikk masse hjelp til diverse flytting og etablering, for nettopp da hadde hun mulighet til det. 

Jeg fikk være først med barnebarn og fikk hjelp der når det var behov. Samtidig var jeg barnevakt for mine småsøsken mens jeg hadde baby, så jeg prøvde å gi tilbake når mamma trengte det. 

Som nevnt, ting svinger. Man kan ikke kreve lik behandling, for det er umulig. Du som sistemann i flokken og attpåklatt har nok fått mange fordeler av det. Fordeler dine søsken ikke har fått. Derimot har de fått fordelen av en bestemor i yngre alder og med mer energi og tid. Det får ikke du. Nå er det kanskje en situasjon hvor du vil oppleve en bestemor med begrensede midler, på samme måte som dine søsken opplevde sin ungdomstid. 

Jeg tror du må innse at du ikke kan sette slike ting opp mot hverandre. Man kan og skal aldri behandle alle likt, det vil bli urettferdig. Hvis min mor skulle kjørt meg overalt så hadde det blitt urettferdig mot mine småsøsken fordi de ville mistet tid med henne, tid jeg fikk som førstebarn. Hvis min mor skulle kjørt de like lite som hun kjørte meg, så hadde det også blitt urettferdig, for da hadde hun ikke hatt noen grunn til at hun ikke kunne gjøre det. Skulle hun gitt meg like mye penger som de har fått hadde hun ruinert seg på den tiden. Skulle hun sittet med pengene og nektet å hjelpe de når de var ungdom så hadde det også blitt feil, jeg trengte ikke hjelpen da, så da kunne hun benytte de ekstra pengene på de som trengte de. 

Skulle min mor oversett mitt barn fordi de kunne blitt andre barnebarn senere hadde det blitt urettferdig. Og skulle hun "glemt" mitt barn når de andre barnebarna kom for å gi de like mye tid så hadde det blitt stygt mot barnet mitt. Man kan ikke kreve lik fordeling, hverken på tid, energi eller penger. 

Når hun har ni andre barnebarn, og antakelig bekymrer seg mye for dems ve og vel, så er det naturlig at man ikke ringer for å spørre om når tærne ble oppdaget. Kanskje er det ene barnebarnet utsatt for mobbing, det andre trenger regulering, det tredje har fått sin første kjæreste. Men når ditt barn blir eldre så vil de andre være mindre opptatt av tid til bestemor, og hun vil dermed kunne fokusere på ditt. Ditt barn vil oppleve en bestemor som har andre store barnebarn og gleder seg over sitt yngste. De større barnebarna har kanskje minner fra en bestemor som stresset for å rekke alt. Ditt barn er jo heldig, din mor jobber nesten ikke lenger. Snart vil oppmerksomheten snu naturlig pga alder til de andre barnebarna. 

 

Anonymkode: 919a9...c23

  • Liker 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine eldste var første barnebarn på min side, men var likevel fullstendig uinteressante. Da yngste søsteren min (gullungen til foreldrene mine) fikk barn en del år seinere derimot var det stor stas.

Anonymkode: 26904...971

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi opplever også å vente barn som er uinteressant for enkelte parter, av andre grunner, men likevel ikke føle oss særlig velkomne med barn. 

Tenker at det er jeg som velger å få barn,så får de selv velge hvor mye kontakt de vil ha da. Vi har andre rundt oss vi.

Anonymkode: c5638...141

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg var det absolutt minst interessante barnebarnet til min farmor, fordi jeg var eldst og i tillegg ikke kjempesøt. Mine 5 søsken og søskenbarn fikk dele på både opplevelser og arvegodset - jeg fikk ingenting. Jeg hadde jo flyttet hjemmefra før farmor ble pensjonist, og da "klarte jeg meg vel selv". 

Selv har jeg ett barn så langt, som lenge var eneste barnebarn på begge sider. Det var allikevel bare 1 av 4 besteforeldre som var det aller minste interessert, de andre hadde nok med jobb og venner og ville knapt ha oss på besøk engang. 3 av besteforeldrene har aldri besøkt oss. 

 

Anonymkode: 8d5ad...384

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var barnebarn nr 11, men var like høyt verdsatt og elsket som de andre. Det kom 5 til etter meg, og alle hadde like gode, men veldig forskjellige, forhold til bestemor og bestefar. De var over 70 år da de siste ble født, og ikke i form til å gå lange turer e.l. lengre, men vi hadde sangstund, bakte kaker (det var gjerne vi barna som fikk lage, mens bestemor fortalte hva vi skulle gjøre), så barne tv-sammen eller andre rolige aktiviteter. Det at man er eldre betyr ikke at man ikke kan ha et godt forhold med barnebarna, elv om det virker som om mange her mener det.

På den andre siden av familien var vi totalt 4 barnebarn. Der ble jeg og min bror nedprioritert. Foreldrene mine tok det aldri  opp, noe som endte med at vi omtrent mistet kontakten med dem da vi ble eldre.

Jeg håper dettr bedrer seg for dere, TS, eller at du tar det opp med foreldrene sine før din sønn blir så gammel at han merker noe.

Anonymkode: 57f11...80f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Dette må være vondt ts! Jeg kjenner det ikke igjen med mine barn, men min bror sine blir fort glemt. Grunnlaget for det er en helt annen enn hva du beskriver dog. Jeg har selv en på 2.5 og ei på 13 dager. Her er det eldste som får mest oppmerksomhet av besteforeldrene, og det er godt å se. Nå skal det sies at vi snakket mye om det på forhånd om at jeg legger vekk babyen om storebror blir glemt. Det er virkelig ingenting som hadde gjort mer vondt for både meg og han om det hadde skjedd. Men her har alle vært flinke til å se storebror først, og har viser villig frem lillesøster.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik var det her og. Mine barn er barnebarn nr 8 og 9 for foreldrene mine. De andre barnebarna fikk mye oppmerksomhet og de er MYE (!) barnevakt! Så det står ikke på at de er gamle og ikke orker, det er bare prioriteringer. Det toppet seg da jeg spurte om barnevakt et par dager i forbindelse med at jeg skulle føde, og gjerne ville ha med min mann og barnas far. Det kunne vist bli litt vanskelig, samtidig som de noen uker før hadde passet andre barnebarn med spysyken en hel helg, så foreldrene kunne dra på fest. Da måtte jeg si fra, for det synes jeg var innmari dårlig av dem! Etter at jeg sa fra ble det bedre, vet ikke hvordan de ikke kunne se hvor feil det ble, men de forsto problemet etter det ihvertfall..

Anonymkode: 12f5f...eef

  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner at det er sårt, og jeg har opplevd noe av det samme - jeg er attpåklatt i en søskenflokk på fire, og mine søsken var etablert med barn lenge før jeg endelig traff mannen min og fikk barn som 35-åring. Mine foreldre var da bikket 70. De var glad på mine vegne og ga babyen fine gaver, men de var mye mindre 'hands on' og mer distansert i det daglige. Noe av grunnen var nok at de allerede hadde vært besteforeldre i mange år, så "nyhetens verdi" var nok sunket littegranne.

Men jeg tror også alder kan ha mye å si. Besteforeldre kan være spreke lenge, men alderen innhenter alle på et tidspunkt, og typisk når man nærmer seg 70 - selv om man på utsiden fremdeles fremstår ungdommelig. Energinivået synker, man får diverse vondter, og jeg tror mange eldre blir litt mer selvopptatte også - de orker ikke koble seg på omverden med samme engasjement lenger, vil helst ha ting enkelt og behagelig, de går inn i en annen livsfase hvor de gradvis blir mer og mer gamlinger som vil trekke seg tilbake med TV og kryssord. De har levert sitt arbeid her i verden, og nå vil de ha fred og ro.

På en måte har mine eldre søsken vært heldige, fordi de fikk småbarn mens foreldrene våre fremdeles var unge og pigge. Samtidig så ser jeg at jeg fikk noe mine eldre storesøsken ikke fikk i oppveksten. Da mine foreldre fikk de første barna, var de unge med dårlig økonomi og måtte jobbe mye for å forsørge familien. Da jeg vokste opp som attpåklatt var foreldrene mine i 40-årene, med mye bedre råd, flottere hus, de hadde mer tid til meg, osv. Så regnskapet er sjelden svart-hvitt. Hvis jeg var deg ville jeg prøvd å slå meg til ro med at det ikke er alt man kan styre, og heller nyte at svigers er gira og stiller opp - ikke alle er så heldige :) 

Anonymkode: 4be9d...810

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde ikke stusset et sekund; feit med svigers!

Anonymkode: a2f9b...cb3

Ehe..feir*

Anonymkode: a2f9b...cb3

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

nei jeg har ikke det, det er ikke mer enn 5 år opp til nærmeste søskenbarn, så de vet jo hva det går i... Syntes det er vanskelig å skulle si noe til de uten å angripe de, jeg er såpass såret at jeg jeg vet ikke helt om jeg hadde greid å legge dette frem på en god måte akkurat nå...

 

TS

Anonymkode: 49572...33f

Sønnen min er 6mnd gammel og jeg husker knapt hvordan det var å ha en nyfødt baby. Så det er ikke sikkert at de husker det lenger. Jeg skjønner at du er for såret til å ta det opp med dem. Kanskje du kan skeive et brev? 

Anonymkode: bcf00...52e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok dessverre mange som har lik erfaring som deg. Jeg er gravid med mitt første barn, og den siste av søskenene som får barn. Så jeg er veldig spent på hvor mye oppmerksomhet mitt kommer til å få i sammenligning med hva de eldre fikk. 

Da de fikk sitt første barnebarn valgte mine foreldre til og med å bygge hytte der hvor min søster har bosatt seg, så de kunne se enda mer til dem. 

De reagerte ganske annerledes på min graviditet enn min søsters. Da var det kjempeståhei, og gledestårer og klemmer. Når jeg avslørte min graviditet var det mer sånn "åja, ja, det var jo kjekt, ja", og så "åh, ENDA en gutt... " da jeg avslørte kjønnet... Så det var jo .. fint... Det er bare gutter i slekten fra før, så det var ikke så stas med enda en av samme sorten, nei. 

Svigers har 5 barnebarn fra før, men der er mannen min gullgutten til ho mor (kjempeatpåklatt). De bor veldig langt vekke, så det begrenser jo kontakten betraktelig. 

Anonymkode: 88f27...8e1

Kjenner meg igjen med deg med «enda en gutt», ja. Svigermor har «bare» guttebarnebarn. Da jeg fortalte at jeg var gravid med yngste, spurte hun om vi visste kjønn FØR hun sa gratulerer. 🙄 Det var ikke akkurat jubel da babyen i magen viste seg å være en gutt det også, og hun har ikke vært så veldig interessert.

TS: Det er nok naturlig at det er mest spesielt med de første barnebarna, dessverre. Det er ofte forskjell på å få sitt første barnebarn og nummer ti. Dessuten har de jo blitt ganske mye eldre. Vær glad for at svigermor er så interessert, og prøv å heve deg over hva din mor gjør (ikke gjør).

Anonymkode: 47d7a...6f1

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...