Har du hatt en dårlig psykolog?

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Nr 1 og 2 var eldre. Nr 3 var ganske ung. Fikk følelsen av at nr. 3 fortsatt ønsket å lære og utforske. Man blir kanskje litt for komfortabel når man har jobbet med det lenge.

Anonymkode: 7bdce...768

Tror ikke det handler om alder. Noen mennesker har bare talent for å forstå og hjelpe andre mennesker. En psykologutdanning har begrenset effekt på dine sosiale evner om du har null talent med mennesker. Noen av de som har dette talentet er unge, andre er eldre, og man vet aldri hva man får før man har møtt opp, noe som er litt kjipt

De som har talent vet det selv fordi de merker at de forstår mennesker på en måte som få er i stand til. 

Anonymkode: 2cd97...067

[AnonymBruker]

Nei, men har hatt dårlig lege, dårlig psykiater og dårlig psykiatrisk sykepleier som ingen av dem forstod mitt problem. Legen prøvde å presse meg til å stå opp om morgenen, psykiateren ville bare gi piller (naturlig nok, men jeg visste ikke forskjellen på det og psykolog da) og den psykiatriske sykepleieren ga feil diagnose og fikk meg til å føle meg helt unormal. Har hatt kun to psykologer og de forstod godt hva jeg snakket om og gjorde ingen av de feilene.

Anonymkode: 535fa...a08

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært hos flere dårlige behandlere innen psykiatrien, og har mange historier som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen til folk. Dette blir langt, så hold brillene. 

Det hører med til historien at jeg har hatt en nokså traumatisk oppvekst og har vært inn og ut av psykiatrien siden jeg var 13 år gammel. Første behandleren min var jo grei nok hun, men hun hjalp meg egentlig aldri. hun bare snakket, og aldri om noe av substans. Jeg gikk til henne i 2 år uten å få utrettet noe som helst annet enn at journalen min ble fylt opp av mye merkelig. 

Når jeg var 16 ble jeg for første gang utredet for ADHD, og begynte med medisiner. Hadde mye problemer med depresjoner og spiseforstyrrelser så jeg ble lagt inn på psykiatrisk en periode når jeg var 17. Der fikk jeg flere ganger kjeft av hovedpsykiater. Han mente at jeg bare var vanskelig for å være vanskelig og at jeg måtte ta meg sammen og bli voksen, for sånne vanskelige barn som meg kom ingen vei i livet. Han ga også samme beskjed til foreldrene mine, mamma gråt og fortalte meg om at denne mannen hadde fortalt henne at hun bare kunne gi opp meg, for meg ble det aldri noe av uansett. 

Når jeg ble 18 ble jeg overført til lokal DPS fra BUP og måtte forholde meg til nye behandlere der, der fikk jeg ofte høre at jeg ikke fikk lavere dosering av medisin, og at det var naturlig å bli mer "balansert". Jeg var totalt apatisk, jeg følte ingenting, og jeg ville prøve mindre doser for å få tilbake livsgnisten. "Det er ikke normalt å bli så glad som du ble uten medisin vettu, friske folk er ikke så glade de". Det var hele tiden som å snakke med en vegg, og de var ikke noe villige til å høre på meg i det hele tatt. Dette resulterte da i at jeg ikke lengre ønsket å ta medisin så jeg sluttet cold turkey uten å fortelle det til noen.

Spol frem en del år, der jeg igjen må få hjelp. Jeg hadde jo egentlig aldri bearbeidet alt fra barndommen, så dette hadde jeg gått rundt med frem til demningen brast. Første time til psykolog gikk ganske bra, og hun visste fra henvisningen at dette handlet om blant annet seksuelle overgrep. Men så var det avdelingslederen som gjerne ville at jeg skulle komme inn til en samtale med studentene hans, siden jeg var et så "klassisk tilfelle av ADHD", noe jeg sa ja til. Jeg trodde jo at de bare skulle snakke om det så det gjorde meg ikke stort. Men neida, der satt jeg I et rom med 4 studenter og en psykiater som satt og stirret på meg. Ene studenten var veldig frempå og begynte etter hvert å oppføre seg litt som en blodhund, han spurte og gravde, og jeg gråt og gråt. jeg ville ikke svare, jeg ville ikke snakke om det men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg. Psykiateren bare observerte, han grep aldri inn, og det kommer jeg aldri til å tilgi han for. 

Jeg hadde mareritt om denne hendelsen i flere uker etterpå, og psykologen min ble ganske forbanna når hun fikk høre hva som hadde skjedd. Siden da har jeg aldri blitt spurt om jeg godtar at studenter er med i behandlingen min...

Anonymkode: 5cc25...d6f

Uff, for en opplevelse. Det er så mange sider av denne situasjonen jeg blir helt matt av at det er vanskelig å si noe fornuftig. Det var et overgrep i seg selv. 

Anonymkode: cb878...3f4

[AnonymBruker]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, men har hatt dårlig lege, dårlig psykiater og dårlig psykiatrisk sykepleier som ingen av dem forstod mitt problem. Legen prøvde å presse meg til å stå opp om morgenen, psykiateren ville bare gi piller (naturlig nok, men jeg visste ikke forskjellen på det og psykolog da) og den psykiatriske sykepleieren ga feil diagnose og fikk meg til å føle meg helt unormal. Har hatt kun to psykologer og de forstod godt hva jeg snakket om og gjorde ingen av de feilene.

Anonymkode: 535fa...a08

Å presse deg til å stå opp om morgenen er ganske lurt. En psyk. sykepleier setter ikke diagnoser, det er psykologen eller psykiaterens jobb. 

Men jeg forstår at ting er vanskelig når man står i den situasjonen altså. 

Anonymkode: 5ccf6...53e

[AnonymBruker]

Mine har sikkert ikke vært dårligere enn andre, men ingen av dem klarte å hjelpe meg uansett.

Anonymkode: 5b2ff...5d9

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å presse deg til å stå opp om morgenen er ganske lurt. En psyk. sykepleier setter ikke diagnoser, det er psykologen eller psykiaterens jobb. 

Men jeg forstår at ting er vanskelig når man står i den situasjonen altså. 

Anonymkode: 5ccf6...53e

Enig, men det vet ikke alle pasienter. Derfor er det viktig med en tydelig rolleavklaring. Hva er egentlig den psykiatriske sykepleieren sin rolle? Det er ikke greit at en pasient tror at man er blitt diagnostisert av en sykepleier, særlig ikke når dette er feil og skaper et unødvendig problem for pasient. 

Anonymkode: cb878...3f4

[AnonymBruker]

En venninne med traumatisk oppvekst var innlagt over en lengre periode. I løpet av perioden ble hun aldri stilt spørsmål om oppveksten eller noen av traumene tatt tak i. De gjorde det verre. Hun ble "tvunget" til å ta tisseprøve foran et personal og det gikk selvfølgelig ikke. Kanskje ikke så rart når hun har vært utsatt for seksuelle krenkelser som barn, men det tenkte de selvfølgelig ikke på. Men piller var de raskt frempå med. Det er nesten helt ufattelig hvor dårlig psykiatrien er og hvordan de behandler mennesker der.

Anonymkode: 60d67...9ca

[AnonymBruker]

Jeg var i terapi, med depresjon og hadde et alkoholproblem om jeg var bekymret for. Så kommer rusekspertpsykolog innom, og forteller meg at "det er veldig lurt å ha hvite uker dersom du nå har en depresjon." og jeg bare... U dont say...? Og dette var da eksperten. Det er vel ikke et fiber i kroppen min som ikke vet det, DA! Jeg hadde neppe sittet der om det ikke var det som var problemet.

Anonymkode: 88fdc...8b3

[AnonymBruker]

Har møtt en del psykologer og psykiatere, har snakket med 5 psykiatere, og alle var utrolig greie. Har hatt 5 psykologer og de var ikke fullt sååå greie. 

Psykolog nr1: helt Ok, verken spesielt bra eller dårlig.

Psykolog nr2:  kritiserte meg og kalte meg ting som "irriterende" og "vanskelig". Han fikk meg bare til å føle meg mye verre. Han feildiagnoserte meg i tillegg. 

Psykolog nr3: denne psykolog er den jeg hadde lengst og hun har helt fantstisk. Utrolig støttende, lyttende og hjelpsom. 

Psykolog nr4: hørte ikke på meg, løy til meg, løy i journalen og til mine andre behandlere. Møtte ikke opp til timene (!!!). Til tross for at jeg gjentatte ganger sa at jeg umulig kunne ha en diagnose så var hun fast bestemt på at jo, den hadde jeg. Av senere psykologer og psykiatere er den avkreftet. 

Psykolog nr5: min nåværende psykolog. Hører ikke på meg, han tar meg ikke seriøst og kommer med ytringer som: "du kan jo velge å ta livet av deg da, du er fri til å gjøre det" synes det er litt rart at han, som psykolog sier dette til pasienter. Vurderer å bytte. 

Alle psykiaterene jeg har møtt har derimot vært fulle av forståelse og hat hjulpet meg etter beste evne. Sitter med det inntrykket at psykiatere på generell basis er flinkere enn psykologer. 

Anonymkode: 09c19...178

[AnonymBruker]

Jepp uheldigvis, han rakker ned på meg konstant og kritiserer alt jeg gjør.........Og det verste er at det er meg selv.

Anonymkode: ec31c...c12

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jepp uheldigvis, han rakker ned på meg konstant og kritiserer alt jeg gjør.........Og det verste er at det er meg selv.

Anonymkode: ec31c...c12

Er du psykolog? 

Anonymkode: 09c19...178

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

 

2 hours ago, AnonymBruker said:

Å presse deg til å stå opp om morgenen er ganske lurt. En psyk. sykepleier setter ikke diagnoser, det er psykologen eller psykiaterens jobb. 

Men jeg forstår at ting er vanskelig når man står i den situasjonen altså. 

Anonymkode: 5ccf6...53e

Enig, men det vet ikke alle pasienter. Derfor er det viktig med en tydelig rolleavklaring. Hva er egentlig den psykiatriske sykepleieren sin rolle? Det er ikke greit at en pasient tror at man er blitt diagnostisert av en sykepleier, særlig ikke når dette er feil og skaper et unødvendig problem for pasient. 

Anonymkode: cb878...3f4

 

What??? Det som han skrev står fortsatt i journalen min! Skal jammen kreve å få det fjernet.

Anonymkode: 535fa...a08

[AnonymBruker]

Dytt

Anonymkode: 77be6...750

[AnonymBruker]

Ja, flere og ingen av dem (før nåværende) forstod meg. 

Nr 1 på BUP: teoretisk flink, men kald. Satt der med hjertebank og hyperventilerer og gråt. Hun holdt ikke en finger på skuldra mi. Satt bare på andre siden av bordet og så på meg. Jeg hadde ikke språk for hvorfor jeg hadde det slik. Har glemt mye av samtalene med henne, fordi det var vanskelige erfaringer midt i traumer

Nr 2: flink og hjertevarm. Men kunne dessverre ikke nok om komplekse traumer. Følte meg ofte misforstått og mangelen på kunnskap fremprovoserte mye destruktivt hos meg. 

Nr 3: ei hurpe av en psykiater. Konfronterte meg med at jeg ikke hadde åpnet meg opp for henne på min andre (!!) time. Jeg kokte over, gråt og trampet ut derfra og lovet meg selv at jeg aldri mer skulle på DPS.

 

nr 4: det mest hjertevarme mennesket jeg er i kontakt med. Kan ikke beskrives.

Anonymkode: 42c40...78c

[AnonymBruker]

Psykiateren min er veldig hyggelig. Men hun virker totalt uinteressert i hva jeg har å si. Så det blir ganske overfladisk. Hun overlater til meg å holde flyt i samtalen. Og hvis jeg ikke helt vet hva jeg skal si, så foreslår hun at vi kan avslutte timen... 

Anonymkode: 6e408...81e

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, flere og ingen av dem (før nåværende) forstod meg. 

Nr 1 på BUP: teoretisk flink, men kald. Satt der med hjertebank og hyperventilerer og gråt. Hun holdt ikke en finger på skuldra mi. Satt bare på andre siden av bordet og så på meg. Jeg hadde ikke språk for hvorfor jeg hadde det slik. Har glemt mye av samtalene med henne, fordi det var vanskelige erfaringer midt i traumer

Nr 2: flink og hjertevarm. Men kunne dessverre ikke nok om komplekse traumer. Følte meg ofte misforstått og mangelen på kunnskap fremprovoserte mye destruktivt hos meg. 

Nr 3: ei hurpe av en psykiater. Konfronterte meg med at jeg ikke hadde åpnet meg opp for henne på min andre (!!) time. Jeg kokte over, gråt og trampet ut derfra og lovet meg selv at jeg aldri mer skulle på DPS.

 

nr 4: det mest hjertevarme mennesket jeg er i kontakt med. Kan ikke beskrives.

Anonymkode: 42c40...78c

Ser du beskriver behandlerne dine som enten varme eller kalde. Når du sier at hun «holdt ikke en finger på skuldra mi» tenker jeg at du har misforstått forholdet mellom behandler og pasient. Det skal ikke være nødvendig med stryk, klapp og klem i terapien. Man er ikke nødvendigvis kald fordi en ikke stryker deg. 

Anonymkode: 95143...e00

[AnonymBruker]

På 8.11.2017 den 19.36, AnonymBruker skrev:

Har du hatt en eller flere dårlige psykologer, som nesten har gjort din situasjon verre? Om den/de ikke har gjort den verre, så har vedkommende vertfall ikke bidratt til å gjøre den bedre. Vil gjerne høre om dine erfaringer, hvis du ønsker å dele. Dårlige erfaringer med andre personer i en annen stilling innen psykiatrien er også av interesse, hvis du har erfaring med det. Dette kan være sosionomer, psykiatriske sykepleiere, miljøarbeider osv.

Anonymkode: 77be6...750

Jeg gikk til to fantastiske psykiatere i nesten åtte år tilsammen. Men måtte slutte hos de da den ene flyttet og den andre ble syk. Så begynte jeg hos en kvinnelig psykiater. Hun var så dårlig at jeg har nesten ikke ord til å beskrive det. Hun var rett og slett ikke smart på noen måter, hadde bare selvfølgeligheter å komme med. Jeg gikk hos henne et par tre måneder for jeg kunne først ikke fatte at noen hadde så lite å fare med. At hun hadde kommet seg gjennom det studiet er et mirakel av de sjeldne. Hun gjorde skade ved det at det hun ikke gav meg var nettopp terapi, og det var jo det jeg var der for. Venninnene mine gav meg mer enn henne. Familien min likeså. Hun var udugelig, og det var ikke fordi vi manglet kjemi, hun var hyggelig nok, men himmel og hav sier jeg bare. Stakkars de som kom til henne som ikke hadde gått i terapi før. Jeg var egentlig ganske ferdig med terapi fant  jeg ut. Prøvde heller gruppeterapi, kognitivt rettet etter et par år. 

Men de to første tenker jeg på med takknemlighet og glede, heldigvis. Og også de som drev gruppeterapi.

Anonymkode: 0e55e...61c

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Psykiateren min er veldig hyggelig. Men hun virker totalt uinteressert i hva jeg har å si. Så det blir ganske overfladisk. Hun overlater til meg å holde flyt i samtalen. Og hvis jeg ikke helt vet hva jeg skal si, så foreslår hun at vi kan avslutte timen... 

Anonymkode: 6e408...81e

Da ville jeg funnet meg en annen behandler. Slik skal det ikke være. Man skal føle seg sett og hørt i terapirommet.

Anonymkode: 0e55e...61c

[Skadeskutt]

Ja. Vi hadde ikke god kjemi og hun var veldig påståelig ovenfor de to psykiaterene jeg har hatt som hadde en annen vurdering enn henne. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ser du beskriver behandlerne dine som enten varme eller kalde. Når du sier at hun «holdt ikke en finger på skuldra mi» tenker jeg at du har misforstått forholdet mellom behandler og pasient. Det skal ikke være nødvendig med stryk, klapp og klem i terapien. Man er ikke nødvendigvis kald fordi en ikke stryker deg. 

Anonymkode: 95143...e00

Det er feil. Hvis noen har angst/panikkanfall så skal man spørre om det er greit at man tar på pasienten. Det er en del av behandlingen mot dette.

Anonymkode: 1a0bf...c96